Zarach'Baal'Tharagh - Eternal darkness (At War With False Noise - Cd)

Hva i himmelens (helvetes?) navn har man putta i vannet i Frankrike?Det bare renner på med den mest hatfulle, primitive og perverse blackmetallen du kan forestille deg. Ikke før vi har fordøyd ondskap som Peste Noire, Vlad Tepes og krautblackerne Aluk Todolo rammes vi hardt av en manns bandet Zarach'Baal'Tharagh. Labelen beskriver bandet som "The French master of bedroom black metal". Plata består av demoer spilt inn i 2004/2005 -ikke akkurat high fidelty, mer i retning av no-fi, men det kler musikken svært godt.

Låtene truer hele tiden med å bryte sammen under ramlende rytmer, skrikende gitarer, støy i lag på lag og sjanglende melodier. Vokalen er en hatfullt overstyrt geip dypt nede i lydbildet. På et undelig vis henger likevel faenskapet sammen og skaper en særegen stemning som skiller utgivelsen fra mange run of the mill black metall utgivelser. Strekk av nesten ambiente lydkaskader bryter opp og bidrar til dynamikk og egenart. Plata er delt i tre bolker, Primitive Era (4 spor), Apocalypse (8 spor)og El Borak (4 spor). El Borak er den beste delen og er faktisk noe av den feteste metallen jeg har hørt på lenge. Vill riffing og et vanvittig øs.

Historien om Nurse With Wound - første del

Steven Stapleton er et av de største geniene som har operert i det avantgardistisk-industrielle terreng de siste 30 år. Han har helt fra starten på slutten av 1970-tallet levert svært særpreget musikk og lydcollage, med et bredt spekter av inspirasjonskilder. I en liten samling artikler skal jeg ta for meg Nurse With Wounds historie og viktigste utgivelser. For Nurse With Wound er på alle vis et alias for Steven Stalpeton.

Stapleton dykker ned i den europeiske rock og elektronikk og NWW blir til

Nurse With Wound ble startet i London i 1978 av de tre kameratene Steven Stapleton, John Fothergill og Herman Pathak. Ingen av de tre var musikere, det hindret dem imidlertid ikke i å sette i gang med innspilling av sitt første album sent i 1979. Etter noen utgivelser var det klart at den drivende kraften i gruppa var Steven Stapleton og Nurse With Wound har siden oppstarten vært hans gruppe og verktøy for å skape musikk. Selv om Stapleton på mange måter er en ensom ulv liker han å samarbeide med andre musikere og han har på mange NWW utgivelser samarbeidet med forskjellige artister som Jim Thirwell (Foetus), Andrew McKenzie (Hafler Trio) og mange flere.

Hans nærmeste samarbeidsparter og broder i ånden har siden av åttitallet vært David Tibet, som er kjernen i Current 93 på samme måte som Stapleton er det i NWW. Disse to har deltatt på hverandres plater ved svært mange anledninger, Stapleton ofte som lyd(øde)legger og produsent for C93, Tibet med vokale bidrag hos NWW. I dag består NWW av Stapleton og Colin Potter. Det er i studio til Potter at mange av de senere NWW utgivelsene har blitt til.

NWW har gjennom snart tretti år operert i undergrunnen, i utkanten av det etablerte musikkmiljøet, hele tiden med en kjerne av svorne tilhengere. I dag er NWW sin status høyere enn noensinne og gruppa har inspirert en lang rekke artister innen elektronisk musikk, droner og støy.

NWWs diskografi er omfattende, godt over 30 album og en haug singler, kassetter og splitt- utgivelser. Når man legger til at opplagene har vært små og utgivelsene ofte på små labeler og det faktum at Stapleton elsker å re-mikse og oppdatere materialet sitt i nye versjoner gjør at diskografien er rimelig uoversiktlig. Gledelig nok har det de siste åra vært reutgitt flere sentrale NWW titler samtidig som Stapleton har vært produktiv og utgitt mye nytt materiale. Etter tjue år uten å spille offentlig (etter noen katastrofale konserter i 1984) har det også vært flere konserter med NWW , blant annet i Wien og San Francisco.

Stapleton var en svoren platesamler allerede fra det tidlige sytti tall og hadde stor sans for det odde og uvanlige. Han var fan av den eksperimentelle tyske syttitalls rocken (krautrock) og var blant annet roadie for størrelser som Kraan, Guru Guru og Can. Stapleton bodde sågar en periode hos produsentlegenden Conny Plank i Tyskland i 1973. Den europeiske syttitalls rocken og tidlige elektroniske pionerer som Schaffer og Henry har hatt stor innflytelse på Stapleton. Aller størst påvirkning har nok likevel Faust og The Residents hatt. Ut av innflytelse fra disse artistene samt en stor interesse for surrealisme og det faktum at han er en dedikert ikke-musiker har han stått noen av de meste enestående og særegne utgivelsene som har kommet siden starten av åtti tallet. Disse perlene formelig skriker etter oppmerksomhet fra den eventyrlystne lytter.

Stapleton gyver løs og får????? i belønning

De tre musketerer får i 1979 tilgang til et studio gjennom en bekjent av Stapleton og gyver løs med dødsforakt. Fothergill med ny innkjøpt gitar, Pathak med en analog synth og Stapleton med hodet fullt av ideer. Eneste aber er at bekjenten til Stapleton har forlangt å være med på gitar og gir noen bidrag som Stapleton senere avfeier som ”sounds like fucking Santana”.

Gitarpålegg eller ikke, allerede på første utgivelse, ”Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella” er en del av særtrekkene til åttitallets NWW på plass. Fothergills famlende grep på gitaren kan minne om Derek Bailey og innflytelsen fra den legendariske engelske improvgruppa AMM er tydelige. Lange strøk av industriell angst ala Kluster setter også sitt preg. Likevel fremstår musikken ekstremt personlig og som noe for seg selv i et UK hvor postpunken og viljen til å eksprimentere var stor.

Stapleton hadde ingen tro på at musikken ville være salgbar og fant frem et coverfoto hentet fra et S/M blad for å skape ”shock value”. Til alles forbauselse solgte hele opplaget på 500 eksemplarer ut på 3 uker. ”Chance Meeting on a Dissecting Table of a Sewing Machine and an Umbrella” var første utgivelse på bandets egen label United Diaries. Mint kopier av første opplaget går i dag for mange tusen kroner på ebay.

Anmelderen i musikkavisen Sounds visste ikke hva han skulle si ; -genialt eller dilletantisk møl, kanskje begge deler – og belønnet platen med fem spørsmålstegn; fem stjerner var den gangen topp uttelling i Sounds.


The NWW- list ; platesamlere klør seg i hodet og fortviler

Vedlagt første lp’en lå den notoriske ”nurse list”, en alfabetisk liste med artister fra det tre medlemmenes platesamlinger. Over 250 artister som går fra det relativt kjente som Captain Beefheart, Zappa og Can, til det helt obskure som tyske Zweistein, engelske Ovary Lodge, svenske Forkledd Gud osv. Norge er også representert ved Min Bul og Terje Rypdal. Listen ble supplert i forbindelse med andre lp’en til bandet og har siden utgivelsen fått samlere av obskur 60 og 70 talls musikk til å klø seg grundig i skallen. Uansett er listen en ufattelig rik samling glimrende undergrunnsmusikk og har gitt undertegnede mange store musikalske opplevelser. Denne listen har sin egen kult og fortjener egen artikkel. Du finner fort en oversikt over artistene på nettet, f eks på hjemmesiden til platebutikken Ultima Thule, der brødrene Freeman også har listet utgivelser med de aktuelle artistene de tror har på virket Stapleton mest.

To samtidige utgivelser

Den andre og tredje NWW utgivelsen kom samtidig i 1980, begge på United Diaries. ”To the quit men from a tiny girl ” ble laget av Fothergill og Stapleton, Pathak var allerede på vei ut og bidro i realiteten svært lite på albumet.

Klimaet mellom Fothergill og Stapleton var ikke det beste under innspillingen av ”Tiny Girl”. Fothergill fikk viljen sin og bearbeidet musikken fra det Stapleton ønsket å beholde; en dundrene industriell kakafoni . Albumet er likevel klart hørbart og det er spesielt kult at den franske kultfiguren Jac Berrocal deltar.

Frustrert over uenighet og krangel satte Stapleton i gang med innspillingen av "Merzbild Schwet" alene. Her finner vår mann virkelig formen; to sidelange lydskulpturer med den store fortapte følelsen av total ensomhet, fjerne stemmer og vrengte striper av easy listening pakket sammen i en oppslukende helhet. En soleklar klassiker og en av mine favorittskiver fra det tidlige 80 tallet.

Merzbild Schwet

Burning Star Core - Body Blues (7" - Hospital Productions)

Noise på 7-tommere er den beste bruken av dette formatet siden punk, sørstatsoul og rockabilly. Det er noe helt hysterisk ved korte skudd av energi som manifester seg på singel. En evig flipping av singelen gir en berusende effekt. Jeg har laget meg noen mixtapes med noise-singler men det blir bare ikke det samme - formatet må nytes foran platespilleren, fortrinnsvis på sykt høyt volum for full effekt.

Burning Star Cores (aka C. Spencer Yeh) nye 7"er utgitt på Dominik Fernows label Hospital Productions. Hospital er en ekstremt kresen label og jeg har tilgode å bli skuffa over ting fra den kanten. Utgivelsene spenner fra skitten, punkete black metal (Bone Awl, Akitsa) til noise og annet utyske i diverse konstellasjoner (Prurient, Hair Police, Pedestrian Deposit).

Vi får 2 spor på 33 omdreininger, Body Blues er en repeterende elektronisk strøm av toner krydret med vokal og fiolin. Ganske typisk BxC men likevel verdifull og den vinner seg på gjentatt lytting. Kremsporet finner du på andre siden - The Pleasure Is All Mine er en sakte, mild reise i kosmos - ren space musikk i tradisjonen etter Tangerine Dream ca Zeit, J.D. Emanuel og tidlig Klaus Schulze. Nydelig.

Noise-a-ton

Prurient - And Still Wanting (cd+5" vinyl - No Fun )
Prurient/Kevin Drumm - All Are Guests In The House Of The Lord (cd - Hospital Productions)
Aroon Dilloway - Chain Shot (lp - Throne Heap)
Hototogisu - Under The Rose (lp - Heavy Blossom)
John Wiese/ C.Spencer Yeh - Live In Nottingham (lp - What The ? Recordings)

Ny bunke utgivelser i en evigvarende strøm av musikk som kan puttes i en utvidet noise-bag. Det er vanskelig å orientere seg i den enorme flommen av nye noise-utgivelser. Kombinasjonen av at mange av de ledende artistene fortløpende dokumenterer liveshows, jams og annen aktivitet på superlimiterte utgivelser samtidig som enhver idiot og hans bror har en ny cd-r/kassett gjør det vanskelig å skille de essensielle utgivelsene fra det middels interessante og det helt håpløse.

Får man prioritert og ryddet og faktisk tatt seg tid til å lytte skikkelig til utvalgte ting får man imidlertid mye igjen. Jeg skal ta for meg noen utgivelser her som vil være sikre kjøp for den erfarne noise - buff og som kanskje også kan være en innfallsport til de som forsøker å nærme seg dette materialet.

Vi begynner med Dominik Fernows alter ego Prurient. 2 nye utgivelser, begge essensielle. Først det nye albumet And Still Wanting. Dette er oppfølgeren til Pleasure Ground og følger i noe av det samme sporet som dette fremragende albumet gjorde; introduksjonen av lag på lag av synths med melankolske melodiløp pakket sammen med mer brutale power-electronics og intens vokal med dypdykk i mennesklig fornedrelse, religiøs fanatisme og generell uhygge. Fernow er noe av en mester i å skape stemning og bruke virkemidler - han holder igjen - og skaper ved dette en dynamikk og et sug etter gjentatte lyttinger som er ganske fenomenal.

All Are Guests In The House Of The Lord er et samarbeid mellom Fernow og Kevin Drumm. Drumm er noe av en legende og står bak flere helt sentrale noise-arbeider de siste 10 åra. Her får vi drøyt 30 minutter musikk i en slags suite med en gjennomgående tekst som også er trykket i cd-heftet. Musikken er kontrollert og mer lavmælt intens enn det man kanskje kunne forvente fra disse 2 gutta, dette er langt fra noen harsh-noise utblåsning. Musikken trekker tidvis på kraut-helter som tidlig Popul Vuh og mer langstrakt industriell stillstand ala Kluster/tidlig Cluster. Nydelig utgivelse.

Aaron Dillloway er tidligere medlem av Wolf Eyes og mannen bak den supre Hanson-labelen. Hans nye lp Chain Shot består av 2 sidelange spor. Chain Shot fortsetter der fjorårets Infinitive Lucifer 1-sides lp slapp, dvs ganske minimalistiske effekter bygd på analoge loops i relativt korte spenn samtidig som hele greia har en smak av tidlig analog noise ala de første utgivelsene til The New Blockaders/Bladder Flask. Totalt sett fungerer det glimrende og Chain Shot vokser etter gjentatt lytting.

Hototogisu består av Matthew Bowyer (Total/Skullflower/Sunroof) og Marcia Bassett (Double Leopards). Deres nye lp Under The Rose består av to sidelange spor innspilt i studio i mars 2007. Hototogisu forsetter å dyrke en voldelig overstyrt kakafonio av gitarer, electronics og "fjern" vokal. Denne musikken må spilles ekstremt høyt for optimal effekt og er stand til å ta deg "dit" på en god dag. Under The Rose når likevel ikke helt opp til det beste av deres tidligere utgivelser som f eks Green og Chimarendammerung.

What the ? recordings er det geniale navnet på C.Spencer Yehs label. Yeh er mannen bak Burning Star Core og Live in Nottingham er et samarbeid med amerikanske John Wiese. Begge disse gutta har tonnevis med til dels svært gode ting bak seg. Denne live lpen er ikke dårlig men oppleves kanskje litt uforløst. John Wiese pakker inn Yehs vokal og fiolin-bruk i en sedvanlig elektronisk storm uten at det helt hekter seg fast.

The Black Crowes har sjel

Noen ganger tar man feil.
Som da The Black Crowes slapp sin første lp i 1990.
Kjip amerikansk boogie tenke jeg.
Så feil kan man ta og noen ganger har man likevel flaks;
jeg hørte "She Talks to Angels" på radioen.
Ble helt knekt. Ballade; trillende piano, løs feeling, nydelig rufsesound og klassiske melodilinjer.
Og selvfølgelig; Chris Robinson. Det tynne fugleskremslet hadde soul i pipene; sår og nær. Direkte linje til den unge Rod Stewart før Hollywood, Britt Ekland og "Do you Think I'm Sexy" sendte hele skiten i dass. Store hvite soulsangere begge to.

The Crowes fulgte opp debuten med lpen som blir stående igjen som deres bidrag til den klassiske rockmusikken -The Southern Harmony and Musical Companion. En nydelig skive med fullendt amerikansk rock, soul, country. Knusende rockere side om side med ballader hvor Robinson sementerer sin posisjon som en stor sanger. En ståpels versjon av Bob Marleys Time will Tell avslutter ballet perfekt.

Senere skiver var alltid frustrende ujevne, med fillers og litt kjedelige rocklåter. Men alltid var det noen øyeblikk å ta vare på, som regel når gutta tok den ned - da var soulen tilbake.

Tidlig på 2000 tallet var det slutt. Chris Robinson gikk solo og lagde i alle fall 2 ok soloskiver.

Skru frem til 2008 og bandet er tilbake. The Black Crowes nye heter Warpaint og er ute nå. Ikke heller denne gang er det perfekt, men skiva er der oppe blant de 3-4 best utgivelsene deres. Igjen er det balladene som knuser meg; særlig Oh Josefine og Locust Street. Melankolsk sødmefylt musikk som gir den gode "la meg ta brillene på, legge beina på bordet og la alle demoner fare"-følelsen som gir livet mening.

Playlist uke 9

John Coltrane - One Down, One Up Live at The Half Note (2cd Impulse 2005)

John Coltrane - Crescent (LP Impulse 1964)

Albert Ayler - Nuits De La Fondation Maeght 1970 Volume 2 (LP Shandar 1971)

Muddy Waters - Folk Singer (Cd reutgivelse Charley-orginal 1961)

The Angelic Prosess - We All Die Laughing (Cdr Decaying Sun Records 2007)

Raven - Back to Ohio Blues (LP Raven Jams 2007)

Sewer Election + Treriksroset - The Killing Session (Cd Chondritic Sound 2007)

Treriksroset - Sexregler (Cd Chondritic Sound 2007)

Honk - Gerinomo (Myspace.com/Honk - spor)

The Black Crowes - She Talks To Angels (Def American 1992 - spor)

Cardboard Sax - Cut Out Sax (American Tapes 681)

Nytt prosjekt fra Wolf Eyes dude og American Tapes label boss John Olson. Cardboard Sax består av fire herrer som alle "spiller" sax og "gurgling low tech electronics". Herligheten kommer på cd-r i en dvd-størrelse boks med den sedvanlige åndssvake designen som pleier å dominere Amercian Tapes utgivelser. John Olson spytter ut stadig nye utgivelser på denne labelen, alle svært limiterte og de aller fleste av høy kvalitet. Selv om Wolf Eyes gjengen med venner liker å fremstå som slackers med hullete jeans, øl og skateboard, med skjeve smil og ironisk blikk på hele undergrunns/noise scenen er det ingen tvil om at de forskjellige konstellasjonene denne gjengen er med i står for noe av den beste og frieste musikken i grenselandet noise, free jazz og annet avant uvesen. Undertegnedes favoritter inkluderer hovedbølet Wolf Eyes, Spykes (Olson solo) Dead machines (Olson med fru Tovah) og Graveyards.

Graveyards er Olsons free jazz/electronics trio og kanskje det prosjektet som ligger nærmest Cardboard Sax. Hvordan låter det så ? Ja hvordan i himmelens navn låter dette? 4 spor på på en drøy halvtime - svære flak av overstyrt sax kokt opp med elektronikk - alt kjørt gjennom 2 enorme rustne høytalere plassert langt til havs på en eldgammel lekter mens tåka ligger feit og dyster over det hele. Slik omtrent låter det vel. Det er derfor på tide å åpne det tredje øye folkens og suge det inn.

Kommer du over denne er det et godt kjøp og skulle du få rasket med deg noen Graveyards utgivelser samtidig har du reddet den dagen.

D.Charles Speer & The Helix - After Hours

D.Charles Speer & The Helix er bandet til Dave Shuford. Shuford er til daglig medlem av No-Neck Blues Band. No-Neck Blues Band er et fri form improv ensemble fra New York som ble startet i 1994 og som har en haug utgivelser bak seg. De aller fleste utgivelsene er særpreget av lange frie improvisasjoner med inspirasjon fra artister som Amon Duul og Sun Ra, men også fra en mann som John Fahey. Etter en rekke liveutgivelser var det faktisk på Faheys label Revenant at No-Neck ga ut sitt første studio album, klassikeren Sticks and Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me i 2001. I mine ører er alle No-Neck utgivelsene obligatoriske og på flere av de senere platene sine har de strammet opp strukturer og blitt mer låtbasert enn på de tidligere fri-form freakoutene, uten å tape seg av den grunn. Qvaris fra 2005 er et glimrende eksempel på dette.

No-Neck medlemmene har etterhvert deltatt i en haug andre grupper og prosjekter med alt fra black metal (Angelblood og Under Satan's Sun), fri jazz (Eye Contact) til country rock (Suntanama og Coach Fingers). Aller best så langt har kanskje vært gruppa Egypt Is The Magick # som ga ut den sensasjonelle lp'en The Valentine Process på Wooden Wands's Mad Monk label for en tid tilbake; en mix av psych, velvet-droner og avant-hillbilly. Totalt unikt og en av de beste utgivelsene de siste åra.

D.Charles Speer & The Helix spiller rotfast amerikansk musikk. Musikk i tradisjonen etter The Band, Rolling Stones i countryform ala "country honk" og Hank Williams. After Hours er en samling 12 fin-fine låter slett ikke uten 6-strengers attack. Musikken lukter våt jord og er en av de få roots-utgivelsene jeg har hørt i det siste som ikke blir satt eller pinlig kitchy. Det er ingen ironisk "køntri" vri over dette opplegget; det er ektefølt og vakkert. Plata er uten svake spor og er full av høydepunkter som "Contrails" med ekko på vokalen ("Johnny is out videotaping the sky" synger Dave) og midttempo country rock av klassisk kaliber. Avslutningssporet er en versjon av tradisjonslåten "Bright and Morning Star" som treffer spikeren på hodet med gurglende orgel, fett kor og galopperende bass. Herlig!

Plata (Lp-utgaven)er ugitt på No-Neck medlem Jason Meaghers nye label Black Dirt Records. After Hours er en knall lp og den perfekte kameraten til MV &EE With The Golden Roads Gettin Gone fra ifjor høst.