tirsdag 30. september 2008

Tyngre enn en veldig tung ting del ni


Electric Wizard
Super heavy stoner doom bong infisert metal fra Bournemouth, U.K. Electric Wizard har holdt det gående siden 1995 og nådde en fin formtopp med seneste albumet Witchcult Today. Jeg tenker : er Satanic Rites Of Drugula fra dette albumet tidens metal-låttittel ? Uansett er alle seks albumene de har utgitt vel verdt å ha om du skrudd sammen med tung dooooooooom helning. Dessuten er Liz Buckingham (gitar, skinndress) den kuleste dama i tungindustrien.

Anbefalt:
Electric Wizard - Come My Fanatics... (Rise Above Records cd 1997)
Electric Wizard - Dopethrone (Rise Above Records cd 2000)
Electric Wizard - Witchcult Today (Rise Above Records cd 2007)



Enslaved
Norske veteraner som er klare med sitt tiende album i høst. Grutle Kjellson (sang, bass) og Ivar Bjørnson (gitar, keyboards) har vært de sentrale medlemmene i bandet siden starten. Personlig liker jeg best bandets senere utgivelser hvor en posjon progressive strategier er bakt inn i det mer tradisjonelle blackmetal/vikingmetal uttrykket. Kjellson og Bjørnson er også med i Trinacria sammen med norges støydronninger Maja Ratke og Hild Sofie Tafjord. Trinacria slapp et album tidligere i år (som ikke var helt vellykket etter min mening).

Anbefalt:
Enslaved - Below The Lights (Osmose Productions cd 2003)
Enslaved - Isa (Tabu Recordings cd 2004)
Enslaved - Ruun (Tabu Recordings cd 2006)



Envy
Mektig screamo/hardcore band fra Japan som etterhvert har inkorperert elementer av postrock og ambience i lydbildet. På seneste split utgivelsen med Jesu går de sågar i en shoegazer/metalbliss retning. Envy var bedre i sin tidlige knusende hardcore form.

Anbefalt:
From Here to Infinity (H.G. Fact cd/lp 1998)
All The Footprints You've Ever Left And The Fear Expecting Ahead (Rock Action cd/lp 2001)
A Dead Sinking Story (Level Plane cd 2003)



Ephel Duath
Italiensk band som siden starten i 1998 har svimet rundt i et proggete postblack metal / avant jazz terreng med en mildt sagt manisk energi som spruter alle veier. Etterhvert har bm kvotsienten falt og jazzleningen blitt tyngre; John Zorn må ha betydd mye for denne gjengen. Jeg foretrekker de tidlige albumene fremover 2007 slippet. Uansett så kiler det i tissen med tanke på den nye Through My Dog's Eyes som kommer i høst.

Anbefalt:
Ephel Duath - Rephormula (oppdatering av første albumet) - (Elitist Records cd 2002)
Ephel Duath - The Painter's Palette (Elitist Records cd 2003)



Esoteric
Mektig funeraldoom fra Birmingham, U.K. som virkelig fant formen med 2004 - albumet Subconscious Dissolution Into The Continuum, etter tre album i perioden 1994 til 1999 som var mer lo-fi og uferdige. Bandet bekreftet storformen på den nylig utgitte dobbelcd'en The Maniacal Vale. Nydelig musikk faktisk; blytungt, nostalgiske lysglimt, stor pompøs produksjon, vakre melodilinjer som svaier i den voldsomme lydstormen. Låtene varer gjerne femten minutter pluss og temaer utvikles sakte, sakte.

Anbefalt:
Esoteric - Subconscious Dissolution Into The Continuum (Season Of Mist cd 2004)
Esoteric - The Maniacal Vale (Seasons Of Mist 2cd 2008)



Fantomas
Supergruppe med dudes fra Bay Area, San Francisco bestående av Mike Patton (Faith No More, Mr. Bungles, Tomahawk, et al), Buzz Osborne (Melvins), Trevor Dunn (Mr. Bungle) og Dave Lombardo (Slayer). Er ikke redde for å eksprimentere denne gjengen her nei. Likevel, det er gjennomarbeidet og gjennomtenkt musikk og Patton har godt av at noen holder ham litt i ørene så vi slipper det værste røret han kan finne på å diske opp med (lite jeg er gæærn' a type dusteri). Fantomas opptrer også sammen med Melvins som The Fantomas-Melvins Big Band og har nylig sluppet en dvd med denne konstellasjonen fra et show i London 2006. Utgivelsene til Fantomas varierer fra hysterisk filmsoundtrackcovers (The Director's Cut) til syttifem minutter lange spor med ambiente utforskninger av elektronikk og rockbesetning-på-fluesopp under en blytung himmel (Delerium Cordia). Seneste albumet Suspended Animation (2005) var imidlertid skuffende. Håper gutta finner formen igjen.

Anbefalt:
Fantomas - Fantomas (Ipecac cd 1999)
Fantomas - The Director's Cut (Ipecac cd 2001)
The Fantomas/Melvins Big Band - Millennium Monsterwork (Ipecac cd 2002)
Fantomas - Delerium Cordia (Ipecac cd 2004)



Fear Falls Burning
Fear Falls Burning aka belgiske Dirk Serries er et enmanns doomdroneprosjekt som debuterte i 2005. Har samarbeidet med artister som Birchville Cat Motel og Nadja som begge ligger nærme Fear Falls Burning i strategi og utførelse. Bandet har allerede rukket et femtentalls utgivelser siden debuten og forløste sitt potensiale fullstendig med seneste slippet Frenzy Of The Absolute tidligere i år. I tillegg er femlp settet Once We All Walk Through Solid Objects ekstremt "droolworthy". Her serveres ti prosjekter (en lp side hver) hvor Fear Falls Burning samarbeider med folk som Steve Von Till (Neurosis), Bass Communion, Byla, Aidan Baker og Justin Broadrick.

Anbefalt:
Fear Falls Burning & Birchville Cat Motel (Conspiracy Records cd 2007)
Fear Falls Burning & Nadja (Conspiracy Records cd 2007)
Fear Falls Burning - Once We All Walk Trough Solid Objects (Tonefloat 5lp 2007)
Fear Falls Burning - Frenzy Of The Absolute (Conspiracy Records cd/2lp 2008)

søndag 28. september 2008

James Jackson Toth - Waiting In Vain (Rykodisc cd)


James Toth har de siste syv årene vært en helt sentral artist i den amerikanske undergrunnen. Som en slags annen generasjons new weird america konseptualist har Toth tråkket på stier hvor både psych, jazz, folk, country-rock og avantgardistiske øvelser har møttes i tildels svært fruktbare veikryss. Toth har fortløpende utgitt jams, konserter og album i et forrykende tempo på cd-r, kassett og vinyl og har stått bak noen av dette tiårets beste utgivelser. Med gruppa Wooden Wand (aka James Toth og Jessica Lynn Toth(mann og kone)) & The Vanishing Voice, som har vært hovedbølet disse årene, har han laget noen nydelige album med en tidløs følelse av melodisk storhet, rause friløp langs jazzifiserte og psychedeliske akser parret med flott sang fra Toth selv og ikke minst fra bandets kvinnelige innslag Jessica Lynn Toth og Heidi Diehl. Særlig albumene Buck Dharma (2005) og Gypsy Freedom (2005) er tilnærmet perfekte øvelser innen fri folk med alle overnevnte elementer i full gallopp.

Wooden Wand var også et meget dugelig liveband og har dokumentert dette på den supre From The Road serien på i alt syv utgivelser.

De siste par årene har James vært på en sakte reise mot et mer tradisjonelt amerikanadynket singer-songwriter uttrykk, først dokumentert på Wooden Wand & The Sky High Bands Second Attention fra 2006. Coveret er en klar hommage til John Martyn og musikken er klokkeklar countrydunstende Dylaninspirert rockmusikk. Siste album som Wooden Wand, James & The Quiet kom på Ecstatic Peace i 2007 og var en sober samling sanger i reise mot et countryfolk terreng i det etablertes utkant, fint produsert av Lee Ranaldo.

Dermed har vi kommet frem til 2008 og James Jackson Toth er klar med sitt første soloalbum Waiting In Wain. Waiting In Wain er tolv sanger på førtini minutter som representerer det endelige løftet ut av free folk og inn et mer tradisjonelt amerikana uttrykk. Er det bra eller synd? Tja, det er ikke tvil om at mannens track record er bunnsolid og at han har levert helt sentrale bidrag til dette tiårets undergrunnsmusikk. Samtidig oppleves Waiting In Wain som en stor triumf og en ny start for Toth. Han tar med dette albumet sats for å skaffe seg en plass rundt det store låtskriverborder i amerika der Johnny Cash, Woody Guthrie, Bob Dylan, Townes Van Zandt, Neil Young og Bruce Springsteen sitter sammen med noen ganske få andre. Sammen med Ryan Adams på en god og konsentrert dag representerer Toth fornyelsens mulighet i dette tunge selskapet.

Waiting In Wain er tekstmessig sett konsentrert rundt tema som fristelse, fordømmelse og tilgivelse. Alt satt i et myteamerikana landskap ala Willam Faulkner. Her viser Toth sin storhet i finstemte historier med substans og klare litterære ambisjoner. Musikalsk er Waiting In Vain variert innen et ganske konformt lydbilde. Country, folk, gospeltrekk og soul stilles opp mot mer poprelaterte saker, ja det lukter sågar softpop/Fleetwood Mac her og der. Toth har videreutviklet sin fine teft for fengende og varige melodier og sammen med Steve Fisks (som har produsert blant annet Soundgarden, Nirvana og Low) sobre produksjon blir albumet lett å like og å høre om igjen. Dessuten er det flinke folk med her; Jexie Lynn Toths' stemme står flott til James' drawl, Nils Cline (Wilco et al) og John Dietrich (Deerhoof) spiller gitar og Otto Hauser (Devandra Banhart, Vetiver) slår trommer.

Ingen svake kutt på denne. Noen høydepunkter kan likevel trekkes frem; åpningssporet Nothing Hides shuffler fint på sin vei, Doreen er en nydelig popballade ala syttitallets fm-radio, Poison Oak er en countryballade og Midnight Watchman er vàr og lett på tå og løftes til himmels av ekteparet Toths vakre sang.

James Jackson Toth er en stor låtskriver, sanger, artist. Ta ham vel imot.

lørdag 27. september 2008

Historien om Nurse With Wound del ti


Mellom sinte fingere og et rockende Lofoten fikk Stapleton og Potter også tid til å realisere Echo Poeme - en vidunderlig reise i kvinnestemmer over tre etapper.


Hovedutgivelsen Nurse With Wound - Echo Poeme Sequence No. 2 (United Jnana CD 2005) består av ett 48 minutters langt spor med hypnotiserende, flytende kvinnstemmer manipulert til en skjønn, feminin, psykedelisk reise. Alt levert på fransk av Amantine Dahan Steiner og Isabelle Gaborit, hvis visking, nynning, stønn og latter veves til et drømmeri av nesten tilstede stemninger av seksuell magi som ikke går noen steder; det avsluttes som det starter. Det er ingen utvikling i stykket, det bare varer og er til nydelig effekt.

Coverets duse abstrakte bilde sier egentlig det meste. Et mesterverk.



I forbindelse med en konsert i Wien i mai 2005 ble det presset opp 150 eksemplarer av Nurse With Wound - The Little Dipper Minus Two (Echo Poeme Sequence No. 1) (ICR Distribution/Klanggalerie ICR50 /gg104 CD 2005) som ble solgt og gitt bort på konserten. Musikken er en tyve minutters reise som er like magisk som Sequence No. 2 - dog mer agressiv, litt samples med urolig brygg og kav med en kraftfull støyende avslutning av flysirener industrielt mishandlet. Supert.


Siste del av Echo Poeme triologien er syvtommeren Nurse With Wound - Sand Tangled Women (Echo Poeme Sequence No. 3) (Klanggalerie gg99 7" 2005). En fin liten snutt av en avslutning på dette mesterlige arbeidet.

Dermed var vi gjennom de tre store prosjektene og kan kaste oss over resten av det som skjedde i denne hektiske treårsperiode 2004 til 2006.

...Og hva drev de ellers med ?


Vi begynner med Nurse With Wound - Living Fear Of James Last (Castle Music CMEDD1161 2xcd 2005) som er den første rent oppsummerende utgivelsen fra NWW. Her har Stapleton plukket ut nitten spor fra fjorten forskjellige NWW utgivelser som gir et godt innblikk i Nurseuniverset, selv om to cd'er selvsagt er alt for lite til å gi hele bildet - det mangler stoff fra blant annet Homotopy To Marie, Merzbild Schwet og Soliloquy For Lilith. Likevel, sammen med The Swinging Reflectives 2 cd'er (som gir en oversikt over samarbeidsprosjektene) så er dette en ok start inn i Stapletons vidunderlige nye verden. Den yberkule tittelen er tatt fra et spor på Who Can I Turn To Stereo.


Tredje slipp i "Odds and Sods" serien etter A Sucked Orange (1989) og The Misty Odour Of Pierced Rectums (2003) kom i 2006 med Nurse With Wound - Rat Tapes One (United Dairies/ICR Distribution UD0169 CD 2006), med atten utitulerte spor. Rat Tapes One ble sluppet i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco og inneholder uutgitt materiale fra de siste tyve årene. Rat Tapes One er den klart beste av disse tre utgivelsene og står godt på egne ben; en god albumfølelse selv om musikken naturlig nok spriker. Deler av stoffet må være fra Thunder Perfect Mind (spor fire, seks, elleve og femten), spor ti er pur Rock'n'Roll Station og spor fjorten henter tekst fra salige Zappas Trouble Every Day fra Mother's of Inventions debutalbum Freak Out! Deilig gugge.


Konserten NWW holdt i Wien i 2005 i et anatomimuseum, med hele gjengen (Stapleton, Potter, Diana Rogerson, Matt Waldron og Andrew Liles) dresset opp i laboratoriefrakker bestod av et langt stykke musikk kalt Soundpooling #3 og ble utgitt som Nurse With Wound - Soundpooling (ICR Distribution ICR55 CD 2006). Soundpooling # 3 er nettopp en "pooling" - av Salt Marie Celeste og Echo Poeme, i tillegg høres det ut som om elementer fra Angry Eelectric Finger spretter frem i lydbildet nå og da. Ut av dette kommer det en ganske så frisk improvisasjon hvor de vokale drømmene fra Echo bader i bølgene fra Salt og skaper noe nytt. Etterhvert dannes det også et betydelig trykk av støy og samples som løfter musikken ut av de opprinnelige rammene og tilsammen kokes det opp en gryte av ny lyd. Eia var jeg der!

Cden inneholder også et nytt studiespor kalt In Swollen Silence som fungerer som en rolig ettertanke etter livesporet med fin-fin vokal fra Freida Abtan og med nok støytriks fra Stapleton til at vi holdes på tå hev.


Med de tre hundre første eksemplarene av Soundpooling fulgte det med en bonuscd med den geniale tittelen Nurse With Wound - A Handjob From The Laughing Policeman (ICR Distribution ICR55 Cd 2006). Denne inneholder snaue tre kvarter med materiale tatt opp i forbindelse med Shipwreck Radio prosjektet. Artig nok men neppe essensielt.



Da har vi kommer til siste og attende (!) sprell i denne perioden med Nurse With Wound - Stereo Wastelands (Beta-lactam-ring Records MT065 cd 2006) som består av musikalsk debris fra innspillingen av Who Can I Turn To Stereo. Tilsammen femti minutter fordelt på tre lange spor, fint å ha for fans men neppe mer. Jeg kan selvsagt ikke være uten. Men der har du jaggu også mitt problem sånn ca i et nøtteskall.

Siste og ellevte del i denne serien vil ta oss frem til høsten 2008 og også inneholde en liten liste anbefalt lytting fra Stapletons store katalog.


fredag 26. september 2008

Dredd Foole - Kissing The Contemporary Bliss (Family Vineyard 2cd)



Dredd Foole aka Dan Ireton er født i Boston i 1950 og har hatt en lang karriere i den amerikanske undergrunnen med soloutgivelser og utgivelser med semigruppen The Din. Ireton dukket opp på tidlig åttitall i miljøet rundt Mission Of Burma og Volcano Sun og lagde med deres hjelp en single og to album i denne perioden. Deretter var det tyst frem til 1996 da han slapp The Quest Of Tense. Dette albumet har hatt enorm betydning for New Weird America artister som Heather Leigh Murray, Christina Carter, Ben Chasney (Six Organs Of Admittance) og Matt Valentine. Etter utgivelsen av The Whys Of Fire i 2003 hvor han fikk hjelp av Pelt (Jack Rose & co), Thurston Moore og Chris Corsano har han sluppet flere album. David Keenans epokegjørende artikkel om nettopp New Weird America i The Wire i 2003 ga også kudos og økt oppmerksomhet om Dredd Foole.

Iretons dype forståelse for blues, folk og ikkeakademiske avant er grunnmuren i musikken hans som er en improvisert variant over nevnte uttrykk. I tillegg har Ireton en svært uttrykksfull stemme som benyttes som en del av improvisasjonen og som til tider er langt unna tradisjonell skjønnsang.

Matt Valentine og Erika Elder (MV & EE, The Golden Road, et al) tok for noen år siden Ireton inn under sine vinger og har gitt ut flere album i mikro opplag på sin kresne label Child Of Microtones. To av disse albumene har senere blitt gjort mer allment tilgjengelige av Family Vineyard. Først Daze On The Mounts i 2007 og i sommer dobbeltcd'en Kissing The Contemporary Bliss.


Kissing The Contemporary Bliss består av opptak fra 2003 og 2004 og inneholder totalt seksten spor (inkludert to korte ragasnutter). Et mektig måltid og det er ikke fritt for at man blir sittende lenge ved bordet. Kissing the Contemporary Bliss er krevende og det er lite å hekte seg på ved første lytt. Etter hvert åpner det seg imidlertid opp og musikken blir stående sterk og skinnende i en bris av akustiske, sterkt ekkobelagte virkemidler med Ireton ramlende rundt nært og fjernt i lydbildet. Til tider får jeg følelsen av at Ireton snakker til oss fra en annen virkelighet - nærmere tyvetallets shellakpatina enn denne kloden pr 2008.

Produksjonen er det Matt Valentine som står for. Valentine benytter seg av den patenterte Spectralsoundteknikken han også dyrker på egne utgivelser; drømmende, fjern, ekkobelagt og dypt psykedelisk lyd som sendes på tur fra høytaler til høytaler. Dette passer Dredd Foole perfekt og bygger ut mystikken i tekster og musikk.

Låtmaterialet er en fin kombinasjon av originaler og coverlåter av Robert Johnson, Washington Phillips, Gus Cannon og to av Bob Dylan. Særlig versjonen av Lay Lady Lay er far out; syv minutters transederende improv hvor det eneste som er igjen av originalen er Iretons mumling av tittelen.

Faller Kissing The Contemporary Bliss i smak bør veien være kort til The Quest Of Tense, The Whys Of Fire, Daze On The Mounts og ikke minst vinyl-only utgivelsen A Long Losing Battle With Eloquence And Intimance på Ecstatic Yod.

onsdag 24. september 2008

Tyngre enn en veldig tung ting del åtte

Drommer

Drommer er nok et band på den mektige un-black metal labelen E.E.E. Recordings. Dette bandet er imidlertid ikke kristent og ikke bm; her dyrkes en nattsvart, ambient dronologi over lange strekk. Gløtt av sol og myke melodier tyter opp som varmende elementer i kalde mørke landskap. Nærmere Tangerine Dream enn Darkthrone.

Anbefalt:
Drommer - Black Moon Float (E.E.E. Recordings cd-r 2007)
Drommer - Channeling Natural Forces (E.E.E. Recordings cd-r 2007)
Drommer - Oceans (E.E.E. Recordings cd-r 2007)


Drudkh

Trio med hedninger fra Ukraina som spiller pagan black metal. Har sluppet seks album og en ep. I tillegg til en mektig variant av Burzum midtempo grusing med episke drag og en velutviklet sans for stormannsgalskap har bandet dype røtter i ukrainsk folkemusikk. Bandet har sågår sluppet en hel lp med slikt materiale (Songs Of Grief And Solitude), ikke langt fra sære britiske folkrock band som f eks Comus.

Anbefalt:
Drudkh - Lebedynyi Shlyakh (The Swan Road) (Supernal cd 2005)
Drudkh - Krov U Nashykh Krynytsyakh (Blood In Our Wells (Supernal cd 2006)
Drudkh - Songs Of Grief And Solitude (Supernal cd 2006)



Dysrhythmia

Kompleks instrumental mathrock med metallegering er kanskje en beskrivelse som passer denne fine trioen fra Philadelphia. Bandet har sluppet fem album siden oppstarten i 1999. Både Kevin Hufnagel (gitar), Jeff Eber (slag) og Colin Marston (bass) er med i diverse andre band. Marston er blant annet med i mektige Behold...The Arctopus og Krallice. Hufnagel og Marston har også drone/ambient duoen Byla sammen. Dysrhythmia er saftige saker som også vil likes av folk med sans for den reelt progressive musikken av i dag (Sleepytime Gorilla Museum, Kayo Dot et al) og postrock hoder.

Anbefalt:
Dysrhythmia - Barriers and Paasages (Relapse cd 2006)
Dysrhythmia / Rothko - Fractures (Acerbic Noise Development cd 2007)


Earl Shilton

Earl Shilton er Alex Thomas sitt soloprosjekt. Thomas fra London var tidligere medlem i Bolt Thrower. Earl Shilton ga ut et album i 2003 og ryktene sier at et nytt endelig er klart. Musikken er en eksprimentell variant av death metal og black metal. Oppfinnsomt og knusende, jeg gleder meg til det nye albumet.

Anbefalt:
Earl Shilton - Two Rooms (Full Of Insects cd 2003)

Earth


Earths betydning for dagens avantmetalscene kan knapt overvurderes. Earth er Dylan Carlsons band og debuterte i 1991. Carlson var like påvirket av La Monte Young som av Black Sabbath. Earths andre lp er en av de tyngste og seigeste som noengang er utgitt og er like deler minimalisme og doom. Gitarriff spilt så sakte og gjentagende at det eneste du ser for deg er et Black Sabbath riff eviggående på 3 omdreininger istedet for 33. Earth var et av Kurt Cobains favorittband og Carlson var hans beste kompis. Earth har hatt stor innflytelse på band som Boris, Sunn O))) og Corrupted. Etter en periode på slutten av nittitallet med inaktivitet pga personlige problemer har Carlson kommet tilbake med noen gode album. Denne nye utgaven av Earth er mindre minimalistisk og mer søkende mot melodi og faktisk americana.

Anbefalt:
Earth - Extra - Capsular Extraction (Sub Pop cd/lp 1991)
Earth - 2 (Special Low Frequency Version) (Sub Pop cd/2lp 1993)
Earth - Phase 3 : Thrones And Dominions (Sub Pop cd/2lp 1995)
Earth - Hex ; Or Printing In The Infernal Method (Southern Lord cd/2lp 2005)
Earth - The Bees Made Honey In The Lion's Skull (Southern Lord cd 2008)

Earthless
Psykedelisk metaltrio fra San Diego med Mario Rubalcaba fra Hot Snakes på trommer, Mike Eginton på bass og stjerna i showet, gitaristen Isaiah Mitchell. Earthless har utgitt to fine album med laaange instrumentale spor og tung pyskedelisk stonerfeeling med det enorme gitarspillet til Mitchell i front. Liker du hippierock, freakouts og Flower Travellin' band er det bare å slå til.

Anbefalt:
Earthless - Sonic Prayer (Tee Pee Records cd 2005)
Earthless - Rhythms From A Cosmic Sky (Tee Pee Records cd 2007)


Eikenskaden

Franskmannen Stefen Kozak er aktiv med flere prosjekter og Eikenskaden er hans glimrende en manns blackmetal band. Eikenskaden er hektiske, støyende og maniske men også melodiøse og finstemte. Bruk av keyboards og piano bryter opp det grimme lydbildet. Beskrevet av plateselskapet som Burzum vs Bach i en kamp på liv og død. Eikenskaden har slupe fire album, jeg har bare hørt de to siste.

Anbefalt:
Eikenskaden - 665.999 (tUMULt cd 2004)
Eikenskaden - There Is No Light At The End Of The Tunnel (Blackmetal.com Records cd 2005)

tirsdag 23. september 2008

Mark McGuire - Let Us Be The Way We Were (Cd-r 2008)


Jeg har tidligere skrytt av Ohio - gruppa Emeralds på denne bloggen. Deres cd Solar Bridge (Hanson cd 2008) er en glimrende oppdatering av syttitallets Kosmische Musiks/Europrogs mer flytende eksesser. Sentral i Emeralds er den tjueen år gamle gitaristen Mark McGuire. McGuire har også en solokarriere gående og siste tilskudd på den delen av mannens virke er cd-r'en Let Us Be The Way We Were.


Let Us Be The Way We Were er et drøyt tredve minutters langt stykke for gitar og tapes hvor McGuire forfølger det Emeralds forsker på i sine utgivelser, dsv dronende minimalistiske stemninger med en viss spenning og et lengtende blikk tilbake på syttitallets gleder over synth- og gitar-loopsutforskning. Let Us Be The Way We Were benytter dessuten "tilfeldige" bruddstykker av forvirrede samtaler om livet, om savn, om glemte tider mellom forvirrede mennesker. Denne vokale lett surrealistiske vrien dirrer som en motpol til delayedknadd sologitar som svømmer rundt i et bad av melankoli og nattstemning.

Musikken er sakte, men dynamisk med et svakt skurr av overstyrt gitargruff fallende inn i lydbildet som en synkemine før det hele roes ned igjen. Tenk Ashra, tidlig Heldon et al.

Bruken av samtalefragmenter er godt balansert og virkningsfullt. Dette løfter det musikalske uttrykket og gir det hele en høyere mening - et lament til rotløse og fortapte sjeler ?


lørdag 20. september 2008

Historien om Nurse With Wound del ni


Perioden 2004 til 2006 var en ualminnelig aktiv periode for Nurse With Wound, hele atten utgivelser på tre år. Ett "odds and sods" album, en dobbel samlecd, to livecder, en cd med uutgitt materiale fra Who Can I Turn To Stereo innspillingene samt de tre store prosjektene Angry Eelectric Finger (fem utgivelser), Shipwreck Radio (fem utgivelser) og Echo Poeme (tre utgivelser).

Jeg tar først for meg de tre store prosjektene og kommer deretter tilbake til de øvrige utgivelsene. Disse tre prosjektene ble utgitt litt om hver andre og noen av utgivelsene var svært limiterte. Jeg tar derfor ett prosjekt av gangen for oversiktens skyld og begynner med Angry Eelectric Finger.

Stapletons sinte finger knas av andre

I perioden 2001 til 2003 spilte Stapleton og Potter inn materiale basert på musikk av det legendariske krautrockbandet X-Hol Caravan. Resultatet ba så Stapleton Jim O'Rourke, Matt Waldon (aka Irr. App,(Ext.)) og Cyclobe om å bearbeide. Når musikken kom tilbake i "behandlet" stand gjorde Stapleton produksjonene ferdig og ga det ut slik han mottok det. Materialet NWW sendte fra seg ble senere utgitt som Zero Mix (Beta-lactam ring Records LP 2004) og er faktisk det aller beste som kom ut av dette prosjektet etter min mening. Zero Mix er et mørkt, delirisk, psykedelisk progalbum og burde vært hørt av langt flere. Zero Mix har desverre bare vært utgitt i svært begrensede opplag, selv om tilgjengeligheten ble litt bedre tidligere i år da Zero Mix ble utgitt sammen med en bok med 100 av Stapletons illustrasjoner og ytterligere en cd i en fin boks.

Angry-prosjektet består av i alt fem utgivelser. Først Zero Mix, deretter en prolog og så de tre remixalbumene.

Prologen som ble utgitt som en teaser for de tre kommende albumene ble sluppet under navnet Nurse With Wound - Angry Eelectric Finger (Spitch'cock One) (Beta-lactam ring Records 2004). Albumet inneholder fire spor, ett hver fra Nurse With Wound, Jim O’Rourke, Irr.App.(Ext.) og Cyclobe. Nurse With Wounds Root Canal Splinter (Penetration Mix) er drøye elleve minutters surrealisme, lydbildet føles vrengt – vrangsiden ut? . Skakke virkemidler; er det en sag han driver og river i? En god avlusing fra lydskulptørene Stapleton og Potter. Cyclobe /NWWs Paraparaparallellogrammatica er en sakte drone i lett urolig vær; mer elektronisk enn elektrisk, med dybde nok for mye lyd og stemning; Det Buldrer! Irr.App.(Ext.) har laget noen fine skiver på egenhånd som låter tett opp til NWW. Mute Bell Extinction Process låter da også som –nettopp! Klassisk NWW. Sakte flyter dronen frem, holder godt på stemningen med lett stigning frem mot et slags industrielt klimaks som ikke skremmer, mer beroliger. Fint. Tilslutt har vi Jim O’Rourke med Tape Monkey Mooch, som arbeider stille over ti minutter med et fengslende, sympatisk langtonedrypp av elektronika over bølger av noe annet, stjerner som faller sakte mot bakken LANGT borte. Lenger ut i sporet er vi mer truet av lydbølgene, stemningen stiger og elementer fra NWWs spor dukker opp. Angry Eelectric Finger (Spitch' Cock One) er en god plate som spente forventingenes bue foran de tre kommende albumene i serien.



De tre remixalbumene ble utgitt på vinyl hver for seg og sammen som ett sett (da inkludert Zero Mix som beskrevet ovenfor). Senere i 2005 ble det samme materialet sluppet på cd'er.

Nurse With Wound / Jim O'Rourke - Angry Eelectric Finger Part One: Tape Monkey Mooch (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) består av to spor hvor O'Rourke forestår en moderat omdanning av Zero Mix. Part One er en lavmeldt lett korrigert versjon som tygger materialet i en nostalgisk bris, Part Two er mer støyende og truende og synes bearbeidet i større grad enn førstesporet, men er likevel nærme Zero Mix mørke progstemning. O'Rourke er den av de tre remixerne som holder seg nærmest utgangspunktet.

Nurse With Wound / Cyclobe - Angry Eelectric Finger Part Two: Paraparaparallellogrammatica (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er den av de tre som avviker mest fra utgangspunktet; her er lite å kjenne igjen, kun glimt av det "knirkende" hovedtema og deler av saksofon og fløytespillet står tilbake. Resten er en langt ute variant av elektronikk på avveie. Skarpe skudd av analog skrekkfilmseffekter parret med ambiente partier bobler gjennom alle fem spor. Totalt sett nærmere et eget verk en enn remix. Cyclobe lager sterk ny musikk ut av utgangspunktet.

Nurse With Wound / Irr.App.(Ext.) - Angry Eelectric Finger Part Three: Mute Bell Extinction Process (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er nærmere O'Rourke enn Cyclobe, men oppleves mer komponert og surrealistisk enn Tape Monkey Mooch. Matt Waldron (aka Irr. App.(Ext.)) skaper et fint stykke psykedelisk elektronisk musikk i tre deler som står ganske tett på de arbeidene han har gjort under eget kunsteralterego.

Angry Eelectric Finger er et mektig kakestykke å ta inn med tilsammen nesten fire timers musikk, Jeg skal innrømme at det tok tid før alt sank inn og egenverdien av omarbeidingene krøp frem. Men etter å levd med dette materialet noen år har det vokst seg stort og sterkt.

Puh! da var vi ferdige med Stapletons sinte finger, og jammen om ikke det er Lofoten neste! Det store fieldrecordings/radiotransmissions - prosjektet Shipwreck Radio er nemlig neste rett på vår lille NWW-tallerken.

Stapleton og Potter tar opp lyden av Lofoten og blir forklart Grateful Deads fortreffelighet

Shipwreck Radio er i sannhet et snodig prosjekt. Stapleton og Potter ble invitert til Lofoten av kunstprosjektet Kunst I Nordland (etter hva jeg forstår hadde ekteparet Anne Hilde Neset og Rob Young, begge sentrale i blekka The Wire, en sentral finger med i invitasjonen). I perioden mai til juli i 2004 hadde våre to musketerer i oppdrag å reise rundt i Lofoten og lage opptak for tre ukentlige radiosendinger på lokalradioen Lofotradioen. De fikk ikke lov til å ha med seg noen instrumenter og hadde kun begrenset med opptaksutstyr med seg. Ut av dette materialet kom det i alt tyve "broadcasts" fordelt på fire utgivelser. I tillegg kom det en femte limitert cd med noen snippets fra diverse opptak.




Shipwreck Radio består av to hovedutgivelser og tre limiterte godbiter; Nurse With Wound - Shipwreck Radio Volume One : Seven Sonic Structures From Utvær (ICR Distribution ICR41 2xCD 2004) og Nurse With Wound - Shipwreck Radio Two : Eight Enigmatic Episodes From Utvær (ICR Distribution ICR51 2xCD 2005). Med de 150 første eksemplarene av Volume One fulgte Lofoten Deadhead (ICR Distribution ICR42 CD 2004). Med de 250 første eksemplarene av Volume Two fulgte Gulls Just Wanna Have Fun (ICR Distribution ICR52 CD 2005). Tilslutt ble Shipwreck Radio : Final Broadcasts (ICR Distribution ICR61 2006) utgitt i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco i 2006.


Gutta i lydstudiet i Lofoten

Shipwreck Radio et mektig stykke musikk med en samlet spilletid på over fem timer fordelt på disse fem utgivelsene. Stapleton og Potters bruk av fieldrecordings dominerer naturligvis uttrykket. Smeltende is, båter, samtaler, måkeskrik og en drøss andre lyder benyttes ueditert og manipulert i loops og studioeditering an mass. Den større lening mot fieldrecordings og ikke minst den begrensede tiden våre venner hadde til å bearbeide materialet gjør at uttrykket blir mer umiddelbart og "organisk" enn vanlig, naturlig nok når resultatene skulle sendes over radio tre ganger pr uke.

Hele uttrykket bærer preg av å være en søkende og undrende audiofil reise i en totalt fremmed verden. Det kan være tungt å komme inn i musikken, den er uvant for NWWører og den er sakte, seig og lite umiddelbart hektende. Gir du Shipwreck tid vil du imidlertid bli sugd inn i en unik lydreise. Et ualminnelig herlig øyeblikk er den nordnorske stemmen som i det første sporet på Volume One deklarer at Grateful Dead er "the ultimate band". Her har du også forklaringen på Lofoten Deadhead tittelen. Lofoten rocks...

I neste del tar vi for oss Echo Poemes vokale erotikk og mere til.

fredag 19. september 2008

Sweet lagde noen kule album også



Da unge Krautpasta tok de første vaklende skritt inn i musikkens verden var det gjennom å maltraktere onkels Beatles' singler på slutten av sekstitallet. Dette selvsagt til onkels store frustrasjon, men bestemor var nådeløs; la nå guttungen få spille! Dermed var min skjebne forseglet. Før Springsteen, Neil Young og punken tok balletak på meg fra midten av syttitallet hadde jeg veltet meg i glamrockens eksesser. T-Rex, Mud, Slade, Gary Glitter og The Sweet var store favoritter og singler var the big rage.

The Sweet var et av flere band under hatten til låtskriverne og produsentene Nicky Chinn og Mike Chapman som hjalp bandet til en temmelig heftig rekke hits. De første var lettbeinte popflanerier uten varig verdi; Funny Funny (1971, #13 i UK), Co-Co (1971, #2), Alexander Graham Bell (1971, #33), Poppa Joe (1972, #11), og Little Willy (1972, #4) representerte denne fasen i The Sweets hit parade. I denne perioden var gruppa et rent "produkt" og den første singelen hvor bandet faktisk spilte selv var Wig-Wam Bam (1972, #4) som viser veien inn i The Sweets glamperiode hvor pop mikses med hardrock. Og deretter smalt det med en serie deilige glamrockere som står som påler også i 2008; Blockbuster (1972, #1), Hellraiser (1973, #2), Ballroom Blitz (1973, #2), Teenage Rampage (1974, #2), The Sixteens (1974, #9), Turn It Down (1974, #41), Fox On The Run (1975, #2), Action (1975, #15) og The Lies In Your Eyes (1976, #35). Så var det jevnt slutt med unntak av den deilige krampetrekningen Love Is Like Oxygen (1978, #9). Med denne rekken er det ikke rart at The Sweet blir husket som et singel-band. Det er ganske urettferdig ; bandet produserte nemlig også noen fine album i denne perioden.

Mot slutten av 1973 begynte forholdet til Chinn og Chapman å bli anstrengt og bandet ønsket å løsrive seg fra duoens tunge artistiske kontroll. Bandets klassiske besetning (Brian Connolly vokal, Andy Scott gitar, Steve Priest bass og Mick Tucker trommer) gikk derfor i studio uten Chinn og Chapman. Til å hjelpe seg engasjerte de produsenten Phil Wainman som også hadde vært involvert i produksjonen av hitsingelene til bandet. Resultatet var Sweets første virkelige album Sweet Fanny Adams (RCA LP 1974) som nådde #27 i U.K. Albumet inneholdt ni låter hvorav seks var skrevet av bandet selv. Albumet forkaster glameksessene og viser frem Sweet som et tøft hardrock band nærme protometal. Sweet Fanny Adams har da også fått solid status blant syttitalls hardrock/punk dyrkere som Johan Kugelberg og Christopher Stigliano (Black To Comm). Og det er vel fortjent. Sweet Fanny Adams er et fett rockalbum med noen suverene høydepunkter; Set Me Free er en kul Scott original med tøff gitar og hysterisk vokal - en killer hardrock låt. No You Don't er en brutal rocker med ilter vokal og tøft arrangement og Into The Night er superhektende nestentungrock. Sweet Fanny Adams står seg godt ved siden av alle hardrock, protometal og prepunk skivene som ble utgitt i denne perioden. Går du for den remasterede cdutgaven som ble sluppet i 2005 får du en haug bonusspor på kjøpet, inkludert Hellraiser, Blockbuster og Ballroom Blitz. Alt på en polise.

Allerede seks måneder senere var Sweet (bandet forkortet navnet fra The Sweet i 1974) klare med et nytt album. Desolation Boulevard (RCA LP 1974) ble sluppet i november og ble produsert av Mike Chapman som igjen var inne i varmen hos bandet. Desolation Boulevard ble som vanlig sett skrått på av kritikerkorpset, men har vist seg å ha varig verdi. Mindre ren hardrock, mer en fin miks av tilbakelent materiale i The Sixteens og Lady Starlight, superpop i Fox On the Run (K finner frem platåskoene og rister løs), symfoprog i Medusa og rockere som Turn It Down og Solid Gold Brass. Eneste unødvendige sporet er en versjon av My Generation. Det er god albumfølelse over utgivelsen og gruppas knack for iørefallende melodier og en produksjon som har tålt tidens tann gjør at denne også gjør krav på en plass i det gode selskap.

I november 1975 ble den doble Strung Up (RCA 2LP 1975) sluppet. Den ene lp'en inneholdt et liveopptak fra desember 1973 i Rainbow Theatre, London og den andre lp'en var en samleplate. Hele Rainbow-konserten er senere sluppet på cd.

Den siste virkelig gode Sweet lp'en kom i mars 1976. Give Us A Wink (RCA LP 1976) er nærmere den røffe Sweet Fanny Adams enn den mer varierte, personlige og ambisiøse Desolution Boulevard. To grisefine singler ble sluppet fra denne; The Lies In Your og Action. I tillegg får vi ytterligere seks låter og for første gang har bandet skrevet alt materialet og produsert selv for første gang. Give Us A Wink er en jevnt god hardrock lp med de to singlene som høydepunkter.

Etter ytterligere to album (Off The Record i 1977 og Level Headed i 1978) forlot Brian Connnolly bandet. De tre gjenværende slapp ytterligere tre album til før Sweet ble oppløst i 1982. Etter en gjenforening i 1985 har bandet gjenoppstått i ørten konstellasjoner - det burde de ha spart seg for. Brian Connolly døde av leversvikt i 1997 og Mick Tucker gikk bort i 2002.

Plukker du med deg de en greatest hits samling med alle singlene i tillegg til Sweet Fanny Adams, Desolation Boulevard og Give Us A Wink (pass på å få de engelske albumversjonene og ikke de mer tilfeldig korrigerte og rotetet amerikanske) kan du med god samvittighet løfte på venstre øyebryn, smatte selvtilfreds og konstatere overfor de uskolerte at Sweet faktisk er et undervurdert band.

Glam Bam Thank You Mam.

onsdag 17. september 2008

En stabel godlyd

Jeg vet at jeg stadig skriker og bærer meg over den enorme mengden vellyd som velter innover oss, men det kan ikke understrekes ofte nok at det produseres latterlig mye fett om dagen. Så tro ikke at den levende musikken har noe å gjøre med middelaldrende rockere som prøver å tøffe seg og ender opp med ganske så middels resultat (eks Metallica), en Bono som bare er slitsom og pinlig (hvor i himmelens navn finner han så jævlige solbriller) eller et Stones som skulle hatt fellesrom på geriatrisk avdeling (Scorcesefilmen er forferdelig, bandet låter rett og slett som en kasse frosker på avveie).

Nei, her skal vi jammen dundre gjennom en stabel utgivelser for store og små. Egentlig uten annet fellestrekk enn at de har gledet undertegnede i større eller mindre grad de siste ukene. Vi begynner med litt hardcore:


Have Heart - Songs To Scream At The Sun (Bridge Nine cd)

Dette er Have Hearts andre album og det leveres ti låter på drøye tjueen minutter. Songs To Scream At The Sun er fengende, dynamisk og tung, flott produsert og tilstrekkelig variert og fengende til at musikken fester seg raskt. En deilig energibombe, og med en vokalist og tekstforfatter i Pat Flynn som gir musikken flere dimensjoner enn normalt. Flynn er svært langt fra gjennomsnittlige hardcoretekster om "krig og urettferdighet og sånn" - han serverer sitt personlige univers til hektende og rett ut melodiøse stikk av tung rockmusikk. Den korte spiletiden (ingen "cditis" her nei) og den fengende helheten gjør det lett å sette denne på repetisjon.


Verse - Aggression (Bridge Nine cd)

Like god som Songs To Scream At The Sun er labelkameratene Verse sitt tredje album Aggression. Verse er kanskje enda mer tiltrekkende musikalsk med svært gode låter, stor melodisans, dynamikk og temposkift som gjør at musikken lever. Intet unyansert brøl som enhver jypling som hater snuten og spiser gulrøtter kan lire av seg. Denne gjengen har talent og fintfølelse. Når det gjelder tekstene så er Verse mer tradisjonelt hardcoresinte og det følger faktisk med en litteraturliste over anbefalt lesning. Neppe mange stemmer for McCain å hente her gitt...

Aggression kan lett anbefales til de som måtte nærme seg hardcore med forsiktige, lette skritt.


Mer tunge ting ? Rett ut sagt metal ? Da kaster vi oss over


Toxic Holocaust - An Overdose Of Death (Relapse cd)

Toxic Holocausts fjerde album (hvorav ett live) er en heidundrende smell av et speed/trash metal album med gode låter, avsindig øs og generell ramalastemning. Toxic Holocaust har blitt beskrevet som en stormannsgal versjon av Muncipal Waste og det er rett så presist. Her har lite skjedd siden 1986 (hæ! er det ikke 1986??). Joel Grind er eneste medlem i bandet og spiller alt sjøl. Tretten låter på trettiseks minutter pakket inn i et klassisk metalcover som gir alle med "god smak" angst langt opp i tarmen, ingen dødpunkter og full pupp fra start til mål. Rock On Mr Grind! (og for et navn du har).


Puh! På tide å roe nervene litt, hva med en tur/retur billett merket kosmos ? Vi reiser ut med


Expo '70 / Be Invisible Now! - Split (Kill Shaman / Boring Machines cd)


Expo '70 har etterhvert utgitt en haug limiterte cd-r's og litt vinyl fra sin base i Brooklyn. Bandet som i de fleste tilfeller er et aka for en herre ved navn Justin Wright spiller en oppdatert versjon av Die Kosmische Musik som listet seg ut av Tyskland på syttitallet; Klaus Schulze, Tangerine Dream og tidlig Popul Vuh er åpenbare inspirasjonskilder. Expo '70 lager fine, melodiøse synthbad med en legering av akustiske gitarer, mummel og mildt skurr, men kan noen ganger oppleves litt traust - ingenting skjer på en ikke helt medrivende måte. De når sjelden de åndelige nirvana som f eks Emeralds eller Nurse With Wound kan skape på en dronende formiddag. Men Expo '70 er likevel gode nok - i allefall for en romfarer som undertegnede. På Split leverer de to spor som begge er ganske fine meditasjoner over The Spacemans reiser og levnad, litt mørkere enn vanlig; det brummer så fint der bak.

Be Invisible Now! er et nytt bekjentskap for meg. Bandet er fra Italia og kan på det første av de to sporene de leverer her minne om soundtrack ala Goblin med uhyggestemning og generell synthrumling, tunnelsyn og overstyrte fx effekter. Be Invisible Now! er skarpere i kanten og mer frempå enn det Expo '70 er, og det med godt resultat; spenningen er større selv om terreng og kart er mye av det samme. Særlig sistesporet er fint med tung bankende perkusjon og stadig stigende puls inn i et mørkt leie av en kaotisk avslutning.

Deretter prøver vi å få Edmond De Deyster til å bringe oss hjem (snakk om risikoprosjekt);


Edmond De Deyster - Selectie 02 (Ultra Eczema #41 LP)

Etter at belgieren Edmond De Deyster døde av en heroinoverdose i 1999 fant familien hans et stort arkiv med musikk som Edmond hadde spilt inn i hemmelighet og på egenhånd helt siden syttitallet. Dennis Tyfus, mannen bak labelen Ultra Eczema fikk tilatelse til utgi materialet og Selectie 02 er den andre utgivelsen i denne serien. Selectie 01 var en studie i mildt usammenhengende analoge synther på avveie i et landskap med lav melodiføring og sent på kvelden / tidlig på morgenen følelse og fikk virkelig alle oss gamle hippier til å stille dumboørene inn i retning Belgia. Selectie 02 er enda bedre, en sakte og ganske rytmisk synthblues med dype følelse av isolasjon og depresjon. En og en tone henger dirrende i lufta og kan nesten ses - kan vi ta på dem ? Utrolig å tenke på at Edmond puslet med dette for seg selv tre år før Jandek debuterte med Ready For The House i 1978. Det er nemlig mye av den samme fortapte følelsen hos disse to, selv om virkemidlene er forskjellige.

Edmond De Deyster er nok en kjellerloner av klassisk kaliber.

Vi avslutter denne lille gjennomgangen med en tur til Brighton hvor ekteparet Dylan Nyoukis og Karen Constance lever og produserer.


Blood Stereo - Magnetic Headache (Bottrop Boy cd)

Magnetic Headache er første cd fra disse to, etter hauger med cd-r's og kassetter på deres egen Chocolate Munk label og på en drøss andre undergrunnslabeler. Både Karen og Dylan har også store kataloger av solosaker og samarbeidsprosjekter med andre. Særlig Dylan Nyoukis er aktiv om dagen med flere vinylslipp som jeg kommer tilbake til.

Magnetic Headache er utgitt som en liten bonus til parets kunstutstilling ved samme navn i Berlin. Magnetic Headache er mer avdempet og mindre vokalt gurglende enn hva normalt er for disse to. Og det til god effekt; Blood Stereo er vel et av de få band på denne kloden som faktisk tjener på å beherske seg litt; de kan til tider plaske litt vel mye rundt i et dilletantisk vokalbad av gruff og huff. Magnetic Headache er en finstemt reise på seks spor som balanserer på galskapens tynne line med sugende droner, vokaldrolling og rammende støt av skurr og støy - alt overvåket av en la-oss-holde-dette-sammen holdning. Resulatet er en fin undergrunnsskive et sted mellom soundart, støy, droner og generelt scruff. Avslutningsvis renner det magi ut av høytalerne når Neil Campbell bidrar med sin Astral Social Club bliss. Å lykke !

mandag 15. september 2008

Historien om Nurse With Wound del åtte






I august 2000 var David Tibet døden nær da blindtarmen hans sprakk. Han svevde mellom liv og død og hadde noen svært livaktige nær døden opplevelser. For de som kjenner til Tibet og Current 93s særpregede verden, preget av okkultisme, religiøse grublerier og metafysisk bliss er det neppe overraskende. Fullstendig sonked out på morfin så Tibet små helikoptere sveve over sengen før han fikk besøk av selveste Samael, dødsengelen.

En lang og ganske utrolig beretning om denne tilstanden er gjengitt i innlegget som følger med Current 93 / Nurse With Wound – Bright Yellow Moon (United Durtro UDOR8 cd 2001/ United Durtro UDOR8A/B lp 2002). Om ikke det er sant så er det i alle fall godt jugi…

Tibet skrev alle tekstene til Bright Yellow Moon mens han lå på sykehuset og hentet seg inn etter operasjonen. Albumet er en tilnærmet perfekt symbiose av Current 93 og NWW. Tibets melankolske empati dypt forankret i gamle Albion hadde funnet hjem på en serie flotte album på nittitallet og dette mikset med Stapletons surrealistiske lydvev gir musikken et truende apokalyptisk sug. Særlig på de to lengste sporene renner magi ut av høyttalerne; Disintegrate Blur 36 page 03 er drøye sytten minutters dvelende gitarspill og droner under Tibets vokal og mot slutten kommer det små sorte helikoptere…Die, Flip Or Go To India er mer direkte truende og nærmere åttitallets NWW enn noe annet – elleve minutters vakker atonalitet. Femte og siste spor er balladen Walking Like Shadow, hvor Tibet synger beveget over Michael Cashmores akustiske gitar. En ekstra godbit ble servert de som bestilte Bright Yellow Moon direkte fra labelen. Purtle (United Durtro UDOR9CD cd 2001/United Durtro UDOR8C/D lp 2002) bestod av fire eksklusive spor og ble trykket i tusen eksemplarer.

Våre to venner er nå virkelig i dytten og i forbindelse med en felles kunstutstilling på The Horse Hospital Museum i april/mai 2002 hadde de laget et langt stykke musikk hver som soundtrack til utstillingen.


Current 9 3 / Nurse With Wound – Music From The Horse Hospital (Pan Durtro PANDURTROTR001 2xcd 2002) ble trykket opp i 1000 ex og ble selvfølgelig kjapt utsolgt. Nurse With Wounds bidrag Salt var en timelang studie i minimalistiske bølger. Det tar tid før lyden bryter igjennom og endringene i lydbildet er så små så små. Salt er hypnotisk, Salt sender deg ut i drømme, Salt er minimalisme i saltvannsform. Salt er uforglemmelig.



Steven Stapleton var nå virkelig i det dronete og minimalistiske hjørnet og på Nurse with Wound – Man With The Woman Face (United Dairies UD102 lp / cd 2002) fikk gammelfansen mer goodies servert. NWW var her redusert til kun Stapleton og Colin Potter og leverte tre spor med musikk nærmere klassisk åttitalls surrealistisk NWW enn på lenge. Åpningsporet Beware The African Mosquito er varm organisk lyd med samples, insekter og stemmer i lyrisk nirvana over tretten minutter. Ag Canadh Thuas Sa Speir begynner i samme landskap som åpningsporet og ender i krautrockrus med tungrytmikk. Den femten minutter lange avslutningen White Light From The Stars In Your Mind (A Paramechanical Development) er aller best, ikke langt unna Musikal Pumkin Cottage materialet; vrengte stemmer over skeive rytmer, loops og kjente NWW strategier.

På denne tiden hadde Stapleton et høyt aktivitetsnivå også på kunstfronten. Alle som har sett coverne til NWW, laget av Stapelton under alter ego Babs Santini, ser at mannen har et talent utenom det vanlige. I forbindelse med en utstilling på Charlottenborg i Danmark ble det utgitt en lp hvor NWW bidro med en versjon av Beware The African Mosquito (sub mix). Resten av musikken stod gruppa Unveiled for.


Nurse With Wound / Unveiled – Chance Meeting Of Nurse With Wound And Unveiled On Charlottenborg (Bragagild BRAG004 lp 2003) ble selvfølgelig utgitt i svært lite opplag og forsvant fort.


I forbindelse med oppsummeringen av årets plater for 2003 i avantbibelen The Wire ble Nurse With Wound – Salt Marie Celeste (United Dairies UD104 cd 2003) løftet frem som en av årets aller beste utgivelser. Dette var selvsagt mer enn fortjent. Salt Marie Celeste er en oppdatering av Salt fra Music From The Horse Hospital. Endringene er ikke så store, men effekten av endringene er betydelige. Fra å være et stykke musikk til bakgrunnslytting ved kunstutstillingen er Salt Marie Celeste nå historien om et skip som sakte synker. Bølgeeffekter skapes gjennom lydens vandring frem og tilbake i lydbildet og det er lagt til noen flere effekter ala skipsganger som knirker og brister, et skipshorn osv. Et høydepunkt i moderne elektronisk musikk og helt i klasse med Soliloquoy For Lilith.

Da lydskulptøren og Nursefantasten Matt Waldron (aka irr.(app.) ext.) forsøkte å kopiere NWWs debutalbum Chance Meeting On A Dissecting Table Of A Sewing Machine And Umbrella fra en kassett til en annen ble resultatet noe helt annet enn originalalbumet. To gamle halvveis ødelagte kassettspillere medførte at musikken ble vrengt og sprengt bort fra det opprinnelige.


Resultatet ble utgitt som Nurse With Wound - Chance Meeting Of a Defective Tape Machine And Migraine (United Durtro UDOR010 cd 2003). Og hvordan høres det ut ? Ikke voldsomt interessant etter min oppfatning, selv om Stapleton og Waldon var i fyr og flamme over resultatet. Det låter som Chance Meeting... badet i tape-hiss, med tilfeldige glitcher og vreng. Du skal være mer enn gjennomsnittelig opptatt av NWW for å få det store utbyttet, selv om nerde-meg har hatt en liten kosestund de få gangene jeg har spilt denne.

Arbeidsnarkoman Stapleton (han påstår at musikk bare utgjør 10% av det han driver med) skulle klemme ut ytterligere to utgivelser i 2003. Med det enorme omfanget NWWkatalogen etterhvert har fått er det lett å tro at Stapleton gir ut alt han spiller inn. Det er ikke tilfelle, det er heller slik at han gnager og endrer i det uendelige og ofte starter en innspillingsprosess med utgangspunkt i gamle uutgitte innspillinger. En rekke skisser og "odds and sods" har blitt utgitt på plater som A Sucked Orange (1990), Rat Tapes One (2006, kommer tilbake til denne) og Nurse With Wound - The Musty Odour of Pierced Rectums (Beta-lactam Ring Records cd-r 2003).


The Musty Odour of Pierced Rectums (hjelpe meg for en tittel!) er en ganske mørk, usammenhengende samling debris fra Stapletons roteloft. Vi får åtte korte snutter (fra åtte sekunder til drøye halvannet minutt) og fire lengre spor (fra snaue fire til drøye ni minutter), alle utitulert. Materialet er mørkt og langt unna enhver form for tradisjonelle låtstrukturer - nærmere tidlig åttitalls NWW enn noe annet egentlig. Det ni minutter lange andresporet er en deilig freeform psykedelisk utblåsning, tredje sporet er snaue fire minutters industriell kakafoni i rykk og napp som fortsetter i fjerdesporets seks minutter. Det siste av de lengre sporene er en lydcollage ala åttitallsNurse med vann, kraner, borr og industrislag holdt i ganske god kontroll.

The Musty Odour of Pierced Rectums er ikke essensiell og neppe der du begynner i Nursekatalogen. For de dedikerte er den selvsagt et tvangskjøp, og hvorfor ikke den nydelige vinylutgaven som nettopp er sluppet (Beta-lactam Ring Records MT056 lp 2008) ?


Før Nurse With Wound satte igang de to store prosjektene Angry Eelectric Finger og Shipwreck Radio laget Stapleton og Colin Potter Nurse With Wound - She And Me Fall Together In Free Death (Beta-lactam Ring Records MTo40b lp / MT040c cd 2003), som var noe helt annet enn Salt Marie Celeste. Fire spor hvor tittelsporet på atten minutter dekker hele side en på lp'en og byr på en skikkelig Can / Jaki Liebezeit hyllest. Tung, stor lyd og monoton krautrock røsker og river gjennom hele låta. Side to er også et langt stykke musikk, dog delt opp i tre ganske ulike satser. Black Is The Color Of My True Love's Hair innleder og jammen om vi ikke får servert Steven Stapletons sangdebut! I motsetning til på Rock 'n' Roll Station hvor han kun resiterer teksten så synger mannen faktisk her. Stapleton har sikkert hørt Patti Waters avantastiske versjon av denne gamle jazzballaden men hans egen versjon er langt mer behersket og enda mer hypnotiserende der den droner i vei under Stapletons lagpålag miks av egen vokal. Chicken Concret er nettopp det; musique concrete ispedd kyllinger og andre syke samples, i tillegg har NWW begynt å leke seg med elektroniske glitch. Resultatet er ok, men ikke mer. Avsluttende Gusset Typing løfter oss tilbake til store høyder der en forvrengt kvinnestemme beskriver veldig detaljert hvordan hun onanerer seg frem til orgasme. Lydsporet bygger seg opp i takt med tingenes utvikling og klimaks nås for å si det sånn.

She And Me Fall Together In Free Death er en god Nurse With Wound lp.