Stephen O'Malley - Petite Geante (The Tapeworm kassett)

Ny fin kassett fra yberdoomdronelord Stephen O'Malley på den kresne label The Tapeworm.

Stephen O'Malley kjenner vi selvsagt fra hovedbølet Sunn O))) og andre avantblydoom foretak som Thorr's Hammer, Khanate og Burning Witch. I tillegg til disse tunge aktivitene har også mannen en bred og dyp forståelse for DEN STORE DRONEN. Dette har ham vist gjennom prosjekter som KTL (med Edition Mego sjef Peter Rehberg), Aethenor og også via soloutgivelser (senest via en ensides 12" på Table Of The Elements).

Petite Geante er et stykke musikk bestilt for The Enter Sound Installation Series på Tau Scenen i Stavanger. Dette stykket er et av ti musikkstykker som loopes en hel dag hver, med frekvens hver tiende dag i minst to år. Kurator for hele opplegget er Ann Hilde Neset. Neset er i tillegg til å drive et kunstnerisk virke bygget på sound art og lydinstallasjoner en sentral skikkelse i musikkblekka The Wire.

Petite Geante er en nesten 32 minutter seig droneøvelse med innfall og utfall som skinner hele stykket gjennom. Musikken er bygget opp av rumlende gitarer som virvler rundt sin egen akse i drøyere og drøyere sirkler. Etterhvert sniker forsiktig bass seg inn, mystiske field recordings bryter gjennom gitarteppet og surklende, lavtkrypende støysignaler vikler musikken inn en kosmisk gordisk knute.

Kjekt med kassetter gitt, særlig når samme musikkstykket er å finne på begge sider av tapen.

Sett faser'n til stun og la tapen rulle.

Acoustic Family Creeps - Play Live In The Woods (1 sides lp, ingen label)

Woods er et av de fineste naivepop-mot-slackerrock band som har dukket opp av et (amerikansk) hull de siste årene. Bandet har levert noen obligatoriske utgivelser med nydelignaiv stemning av ungdommelig undring parret med idotavant-taktisk garasjeholdning med et øye på tidlig Modern Lovers. Woods har likevel aldri vært så totalt uimotståelige som på denne bootlegaktige utgivelsen av fire uforglemmelige sanger, hvorav tre er spilt inn for Radio Dijon i France i april 2009. Sistesporet er spilt inn i en session for WVKR radio i USA. Vi får tre spor fra seneste albumet Songs Of Shame og et fra Woods Family Creeps fra 2008.

Woods spiller akustisk her, og det låter nydelig; luftig, rent og lett vindskeivt. Og helt uten den klaustrofobiske følelsen mange radiosessions lider under.

Det åpner med Rain On - downer country, tenk Neil Young ca Comes A Time. Det er så vakkert at det et nødvendig med et såkalt krybelhopp (copyright Harald Heide Steen) i stua. Deretter følger Twisted Tongue, det beste sporet fra Woods Family Creeps ; mer up tempo og nok et bevis på at det fortsatt er mulig å skape magi med kassegitarer, samsang og dype, gode røtter i american music. To Clean er ikke dårligere, flott falsettsang med teenageangst-skjelv på stemmebåndene. Sistesporet The Number er fra WVKR sessionen og har en annen lyd; mer av en psykedelisk tåke, supplert med flott gitarspill og tamburin.

12 minutters magi på 12 tommer.

Lytt også til:
Woods - Woods Family Creeps (Time-Lag Records LP)
Woods - Songs Of Shame (Woodsist LP)

Tom Fazzini - Neck To Neck (Locust LP)

Ualminnelig perfekt tidspunkt for reutgivelse av denne oddball synthslyngel lp'en fra 1984. I en tid hvor coldwave og synthpop er den nye rocken og artister som Zola Jesus, Cold Cave og Blank Dogs er den nye vinen.

Neck To Neck ble opprinnelig utgitt som et private press album i 1984, som en hyllest til Lyn Hodgson, Fazzinis kjæreste på denne tiden. Fazzini har selv skrevet fyldige linernotes med artige og rørende beskrivelser av hans livsreise fra ung postmann i London i 1979 til 1982 og frem til studenttilværelse i Leeds midt på åttitallet.

Neck To Neck er en elektronisk lp med låter som flyter mellom synthpop, cold wave og industrielt ambiente lydflak. Synthbruk fylles ut med perkusjon, bass og trommemaskiner. Musikken er deilig minimal, mørkt hjemmelagd og snurrig tiltrekkende psykedelisk. Neck To Neck har alle kjennetegnene på klassisk oddball private press musikk; underlig ute av synk, med de beste intensjoner og total "ærlighet" i uttrykket. Musikk for musikkens skyld innspilt i forelskelsens rus under en kald krig.

Det er ingen tvil om at de ambiente stykkene har tålt tidens tann best. Her lykkes Fazzini i å skape en deilig lunlumsk stemning av grå skyer og tom, kald luft uten innhold. Digg. På de mer opptempo sporene er det litt mer variert; han er ingen stor sanger, han låter som Ian Curtis litt ute av tone og synk. På enkelte spor fungerer dette bra, på andre spor blir det litt mer corny (K kikker da mildt bekymret og lattermildt på undertegnede...)

Schizo synth pop fra en annen dimensjon, sendt hjem i stua til deg fra Locust Records.

Finn frekvensen og tune inn.

Circle Of Ouroborus - Tree Of Knowledge (Hospital Productions cd)

Ny weirdo - metal album fra våre finske helter fra de dype skoger.

Circle Of Ouroborus er omtalt i den nå avsluttede avantmetal/outrock serien Tyngre enn en veldig tung. Jeg siterer :

"Finsk duo som spiller tilnærmet akustisk black metal med tung newwave / tidlig The Fall påvirkning. Produksjonen er superprimitiv. I det hele tatt så låter bandet som en black metal versjon av et øvingslokale newwave/postpunk band fra sure Nord England ca 1981. Mye bruk av akustisk gitar over fattigmannstromming, black metal goes unplugged ? Originalt, og med gode låter er dette fascinerende lytting. Dog neppe for folk som er opptatt av god lyd.."

På det nye albumet Tree Of Knowledge fortsetter våre helter sin vandring på den kronglete stien de har pekt seg ut i det musikalske vilniss. Circle Of Ouroborus har fortsatt sin black metal inspirasjon i bunn, men fyller denne ut med stort og smått fra postpunk / darkwave / new wave. Der en klar The Fall påvirkning har lyst gjennom mørket tidligere er bandet nå vel så påvirket av et formidabelt band som Joy Division.

Bandet har strammet opp lydbildet siden sist, det er mer tyngde, mer elektriske gitarer og luft i lyden denne gangen; ikke så amatører på roterommet / i garasjen som tidligere. Og det kler musikken svært godt. På Tree Of Knowledge låter gruppa som en black metal shoegazing hybrid; nydelig bruk av lange, svale synthslynger under mørk sang (type ren må vite), gitarer i lag på lag og nestenhypnotisk beat i bunn. Svært hektende.

Albumet består av åtte spor, ingen svake punkter å registrere her gitt. Det må likevel være lov å nevne to høydepunkter; åpneren A Root Casket som smyger frem med en blytung tristesse som løfter opp og ikke ned (strange...). Og ikke minst den saftige Dead Eyes, Dead Soul (jeg sa inspirasjonen fra Joy Division var tydelig) - direkte nydelig og uendelig trist. Som en oppdatering av 4AD ca This Mortail Coils første album, kjørt gjennom hjernen på en ond, lei black metal fantast.

Dette er en av årets utgivelser folkens.

Mark McGuire - Solo Acoustic (Vin Du Select Qualitite lp)

Selv om det ikke blir nødvendig kvalitetstid til blogging these days er det i alle fall litt tid til avnyting av musikalske trøfler av upperste karakter. Den siste uka har jeg kost meg med den latterlig flotte nye lp'en fra retrokrauter og psychhode Mark McGuire. VDSQ Solo Acoustic (Vin Du Select Qualitite lp) er andre utgivelse i den nye akustisk gitarserien på Vin Du Select Qualitite. Kurator for serien er Steve Lownethal, som vi kjenner fra det eminente tidskriftet Swingset.

Mark McGuire er en av tre medlemmer i det store kosmosorkester Emeralds som bedriver en storstilt oppgradering og innvikling av krautastisk modellerte stjernestøvøvelser over lange my(s)tiske flak av sorte hull. En ikke-grensesprengende krautlykke for folk og fe med sans for hippiegermania.

Ikke nok med Emeralds, McGuire lager noen supre plater på egenhånd også, gjerne og helst på kassett og cd-r. Og så skjer altså det fantastiske; mannen klemmer ut sitt hittil beste verk og jammen om det ikke er på et strøkent stykke vinyl.

Selv om Solo Acoustic er nettopp det - solo akustisk gitarspill gjennom hele platen- er lydbilde fyldig, vakkert og nestendronende på en Popul Vuh ca 1973 aktig måte. McGuires loopende gitarteknikk og grunnleggende forståelse for den psykedeliske jam gir musikken en tiltrekning som er ganske unik. Samtidig er det klare drag av den krautiske motorikk; en monotoni i high definition (det låter fabelaktig) som åpner himmelen over deg der du sitter som et mediterende fjols og flirer fett. Musikken åpner seg opp etter gjentatt lytting.

En av de beste sologitarplatene fra i år og hvilket som helst år. Spill denne back-to-back med Peter Walkers Rainy Day Raga fra 1970.

Solo akustisk gitar er den nye krautrocken.