Mechanical Children - Jupiter's Storm (Bells Hill cd-r)

Fin liten cd-r fra dette Jazzfinger sideprosjektet.

Jazzfinger er en trio fra Newcaste, England som gjennom ti år har skrudd ut strømførte skyggedroner fra dypet av den nordengelske sjel. Jazzfinger er spesialister på å skape store stigende stemninger ut av minimale virkemidler med en støy/strømført musikk som er åpenbart spilt og ikke konstruert. Jazzfinger kan forføre med det grå, arbeidsløse nord som bakteppe og inspirasjon. Ikke mye vandring på The Moors her nei.

Jazzfinger var opprinnelig duoen Hasan Gaylani og Ben Jones, og har etterhvert blitt utvidet med Sarah Sullivan. Og det er Ben Jones og Sarah Sullivan som utgjør det lille orkesteret Mechanical Children som er ute med cd-r'en Jupiter's Dream. Bak et fint cover med påklisteret fotografi av statue i vann skjuler det seg tre spor med analogdronende, ganske så hissende strøm. Ikke så langt fra Jazzfingers virke, men litt mer hissig og med større innslag av powerelectronics. I tillegg flyter det noen fjerne gitarfigurer rundt i lydbildet som smører utrykket med en sørgmodig stemning som gjør godt. Jupiter's Storm er et fint tilskudd til den engelske undergrunns kanonen og nok et bevis på at arven etter A-Band, Skullflower og Ashtray Navigations ivaretas på utmerket vis.

Jeg har spilt Jupiter's Storm back-to-back med Procer Veneficus sitt akustiske bm skogshippiedrone album Ghostvoices. Ingen opplagt kombo, men du verden, er man i det hjørnet passer de fint sammen åkke som.

Lytt også til :
Jazzfinger - Grief To Grind The Fire (Blackest Rainbow cd-r)
Jazzfinger - The Glass Key (Classic English Womb cd-r)
Jazzfinger - The Little Girl On The Plane Who Turned Her Doll's Head Around To Look At Me (Muza cd)

Tyngre enn en veldig tung ting del toogtyve

Pharaoh Overlord

Heavy/stoner rock gruppa til bassist Jussi fra Circle. Pharaoh Overlord har etterhvert endt opp med omtrent samme besetning som nettopp Circle og spiller NWOFHM - New Wave Of Finnish Heavy Metal. Fiffig ikke sant? Jussi er en luring. Musikken som utgytes er en tung , lett psykedelisk rockmusikk som etterhvert har inkorporert speedmetal og "klassisk" åttitallsmetal - Pharaoh Overlord er Circleguttas våte metaldrøm.

Anbefalt:
Pharaoh Overlord - #1 (Ektro cd 2000)
Pharaoh Overlord - #4 (Ektro cd 2006)


Pig Destroyer

Grindcorekonger fra Richmond, Virginia som spytter ut en svært agressiv grindcore med slem innpakning og grusete tekster om mord, sex og galskap, iblandet en passelig dose samfunnskritikk (?!). Pig Destroyer evner å kombinere et avsindig trøkk med finesse og låtmateriale som tåler gjentatt lytting. Gitarist Scott Hull er sjef i bandet som stort sett holder seg til en trio besetning med vokal, gitar og trommer, med besøk av bassist på noen låter og etterhvert Blake Harrison på "noise and samples". Hull har også bandet Agoraphobic Nosebleed og stiftet Pig Destroyer for å sette grindcoreskapet på plass. Og det har han gjort; Pig Destroyer er obligatorisk lytting for alle med sans for ulyd av tyngre kaliber. Nevner også spesielt ep'en Natasha, et trettifem minutters verk hvor bandet fjerner seg fra grindstuket og heller mot avantdoom og ambientmetal med godt resultat.

Anbefalt:
Pig Destroyer - Prowler In The Yard (Relapse cd 2001)
Pig Destroyer - Terrifyer (Relapse cd 2004)
Pig Destroyer - Phantom Limb (Relapse cd 2007)
Pig Destroyer - Natasha (Relapse ep 2008)



Procer Veneficus

Procer Veneficus er bandet til Night aka Derek W. Schultz som spiller alle instrumenter og er eneste medlem. Procer Veneficus debuterte i 2005 og har lempet ut stabler med musikk siden den gang fra sin base i California. Musikken er en hippiefisert, nocturnal black metal som domineres av en ambienttåkete, akustisk slepende lyd, noen ganger blandet med et forsiktig bm buzz og attack. Ut av det hele kommer fine stemninger og mild hekt. Schultz er ekstremt produktiv og har to nye album på trappene as we speak. Sjekk bildet, er Procer Veneficus black metals Donovan ?

Anbefalt:
Procer Veneficus - Ghostvoices (God Is Myth cd 2006)
Procer Veneficus - A Summerhaze Array For August Nights (God Is Myth 2cd 2007)


Pussygutt

Mystisk gjeng fra Boise, Idaho som noen ganger er en duo, andre ganger en trio og live ofte en større besetning. Kjernen i bandet er Blake Green og Brittany McConnell. Pussygutt er gammel western slang for fiolin/fele og ikke for ung mann med usunt oppheng i det kvinnelige. (Så nå vet du det. Kom ikke her og si at ikke dette er en opplysende blogg.) McConnell er klassisk skolert fiolinist og det instrumentet er godt tilstede i et mystisk, tungt doomdronedrevet lydbilde med synther, gong, orgel, trommer, field recordings, elektronikk og blytung feedback pakket i dyyyp bassduring. Og ikke minst; traktorlyder. Jepp, her spilles det på traktor. Ut av dette tyter det en vridd, søkende, til tider ubegripelig tung materie som renner ut av høytalerne og kleber seg fast i parketten. Tung, ambient doom med industrivri og naturidealistisk spreng. She Hid Behind Her Veil... er ett langt spor som med sikker hånd trekker deg inn i Pussygutts unike verden. Tre inn på eget ansvar.

Anbefalt:
Pussygutt - Sea Of Sand (Olde English Spelling Bee 2lp 2008)
Pussygutt - She Hid Behind Her Veil... (20 Buck Spin cd 2008)



Pyha

Her jukser vi litt igjen og jeg siterer fra min egen anmeldelse:

"Pyha - The Haunted House (tUMULt cd 2008) er i sannhet et underlig beist. Innspilt i ensom majestet av en fjorten år gammel koreansk dude og opprinnelig utgitt bare i Korea. Vår mann har etter det ryktene sier spilt inn i alt fire album mens han var fra fjorten til sytten år gammel. Enten kødder Andee grundig med oss ellers så er dette en uvanlig talentfull artist. Digipack coveret er i ganske klassisk mørk bm-stil og bretter du det ut finner du stygge, triste bilder av koreanske krigsoffer og vond lidelse. En hilsen til "The Man" ? Pyha er etter sigende inne til obligatorisk militærtjeneste nå...

Uansett, The Haunted House er en ualminnelig kraftfull dose black metal med alt-over-på-rødt produksjon, klassisk gitarbuzz og hatfull vokal. Samtidig finner vi lange ambiente drag, shoegazerfuzz og synther som bobler skeivt der borte. Musikken er faktisk ganske fengende og milevis unna det klisjebadet mange bm artister skvulper rundt i. En kan sense inspirasjon fra alt fra Burzum til krautrock, doom, noise og ambient. Resultatet blir en vri på genren som kan minne om den litt sære tvisten som ofte er resultatet når japanske band tolker psychrock på sin storøyde måte. En sjeldent hektende black metal utgivelse som garantert vil være blant årets beste i denne genren når det skal telles opp ved årets slutt. "

Anbefalt:
Pyha - The Haunted House (tUMULt cd 2008)


Quest For Blood

Black metal fløyte progjazz? Antagelig en like god beskrivelse på dette bandet som noen annet. Quest For Blood har opphav i det japanske bm bandet Magane som skiftet kurs etter "a chance meeting" med Yukihiro Isso. Isso har tidligere spilt med størrelser som Tatsuya Yoshida og Keiji Haino og har dradd bandet langt ut på vidotta. Ut av dette strømmer det en hektisk, nesten mathmetal variant av prog bm som river og sliter i deg over åtte spor på førti minutter på bandets fine debut album. Tung fløytefaktor. K går ikke hjem når denne settes på og hvordan kunne jeg overse denne på årets topp 60? Dust.

Anbefalt:
Quest For Blood - Quest For Blood (Ektro cd 2008)

Noise-a-ton 5

Fetus Furs - Release (Trash Ritual 3xc30 cassette)
Eli Keszler - Til (Reverb Worship cd-r)
Marcia Bassett/Carlos Giffoni
- Organized Anatomy
(Blossoming Noise cd)
Hototogisu + Burning Star Core - Hototogisu + Burning Star Core (Yik Yak lp)

Ny bunke med støy og støyrelaterte utgivelser som fortjener litt spalteplass.

Vi begynner med Fetus Furs - Release, en fint innpakket boks med tre kassetter a' tredve minutter. Fetus Furs er Kevin Ogg som blant annet har samarbeidet med Richard Ramirez i Black Leather Jesus. Release er innspilt i perioden 1992 til 1995, men har ikke vært utgitt før nå. Den litt forvokste VHS boksen er utstyrt med mildt forstyrrende åttitallsaktige bilder av industrielt forfall. Inne i boksen finner vi tre kassetter som starter opp med en lummer, underkjølt junknoise som på de tre første kassettsidene skraper seg frem gjennom ...ingenting? Over disse tre sidene stiger og faller lyden en sjelden gang i blant; en dirrende sinustone som står noen øyeblikk her, et mildt økende støyslør der. Men stort sett en krabbende og knitrende stillstand. Er det latskap? Nei, heller en form for støyminimalisme som sender på en radiofrekvens med zentransenderende ro. Støy som indremedisin og forberedelse til det som skal komme. Det tiltar nemlig etterhvert; side fire fyller en sonde med lett men fyldig strøm ala Sick Llama (har intet skjedd siden 1992??) og sender denne ut av høytalerne og rett mot deg - men fortsatt langt unna fullt angrep. På side fem tas det ytterligere sats og her sparkes Fetus Furs virkelig rumpe; en stormende, mektig støystorm over høye bølger av tilnærmet harsh noise. Kraftfullt og deilig, denne kan du gjemme deg i. Side seks er også stram, men med litt andre virkemidler; mer av et midttonedirrende noise-som-rock crescendo ca The Who når Townshend sender gitaren i høytaleren og feedbacken flyr. Release er en fin oppvisning i noise som stigning og hjemmested.

Perkusjonisten Eli Keszler har flere utgivelser bak seg, blant annet en super lp på Rare Youth Records. Han har også samarbeidet med blant andre Jandek og er i det hele tatt en oppkomling det er verdt å ta på alvor. Derfor kaster vi oss over hans nye Til (Reverb Worship cd-r), et tjueen minutters tredelt verk: Alt spilt inn live på akustisk perkusjon. Første sats er en tolv minutters utforskning av double bowed cymbals som resulterer i en svømmende orgie i stiv vellyd; vakkert og hektende. Del to er langt skarpere og mer preget av metalgniss, bue og snare drum - en stram mothake til første dels utvungne skjønnhet; mer i retning av primaldronetaktikk, tenk Henry Flynt på en irritert torsdag. Avslutningen er en snirklete hyperrotasjon av en sticks and stones meditasjon med stor rytmisk flow; er Eli "flink"? Neida, bare ivrig! Fin drivende avslutning på en interessant liten utgivelse.

Samarbeid mellom de to Brooklyn-hipsterne Marcia Bassett og Carlos Giffoni har resultert i Organized Anatomy
(Blossoming Noise cd) som gir oss seks spor på drøye førti minutter. Marcia Bassett er tidligere medlem i den store gruppe Double Leopards (oppløst, hikst og snufs)og driver nå en fin solokarriere i tillegg til å samarbeide med blant andre Matthew Bowyer i Hototogisu og Tom Carter i Zaika. Carlos Giffoni er noisedude deluxe med en haug utgivelser, egen label (No Fun) og festival (No Fun Fest). Bassett dyrker ofte en feedback-knugende gitarstorm og Giffoni har i det siste forsket på den analoge synthens muligheter i denne vår tid. Samarbeidet på Organized Anatomy er tungt drevet av Bassetts feedbackvirkemidler mens Giffoni roterer rundt henne som en fyllesyk planet rundt en gammel , død sol. Resultatet er en ok-til-bra ristende gitaronani som klemmer og dirrer under et gjennomsiktig lokk av tåkete psykedelia skapt av Giffonis analogdystre tunnelvirkemidler og dype, dype vokaldroner.

Marcia Bassett er også med på denne rundens beste utgivelse, nemlig Hototogisu + Burning Star Core - Hototogisu + Burning Star Core (Yik Yak lp). Dette er en vinyl-only utgivelse fra denne monstersupergruppas session 5. november 2005. To versjoner/varianter av denne musikalske bomben har vært ute på cd-r tidligere, men denne lp'n står for meg som det definitive dokumentet over en klassisk avant/noise-rock session. Burning Star Core består her av bandvarianten, dvs Robert Beatty (acoustic appraiser, moog) og Trevor Tremaine (trommer), i tillegg til BSC himself, C. Spencer Yeh (vokal, elektronikk, fiolin). Hototogisu er som vanlig Marcia Bassett og Matthew Bowyer. Musikken består av to sidelange spor. Side a er godt forankret i avantrocken, hvor rytmeseksjonen med Tremaine og Beatty gir det hele en garasjerockende, sløy tyngde som gitar, elektronikk og begravd vokal (Bassett, Bowyer) kan bryne seg på. Yeh er over hele paletten med elektronikk og satanfela si. Resultatet er en slags avantpsych med tung noisehelning. Side b er kaotisk og mindre rotfast. Tremaine spiller mer i retning freejazz og ligger dypere i lydbildet. Feedback og fri strøm dominerer sammen med tåkete vokalbabbel som sendes rundt i lydbildet på en hvileløs badtrip.

Dette er rock.

R.I.P. Lux Interior

Den store vokalist og rockpersonlighet Eric Lee Purkhiser, bedre kjent som Lux Interior, døde onsdag 4. februar av hjertesvikt på på Glendale Memorial Hospital i Glendale, California. Han ble 62 år gammel.

Lux Interior drev sammen med kona Poison Ivy bandet The Cramps gjennom mer enn tredve år og etterlater seg et knippe klassiske rockalbum som vil stå som påler til evig tid. En syk blanding av rockabilly, punk og alle mulige og umulige b-film og white trash elementer du (ikke) kan forestille deg ble mikset til en fantastisk rockmusikk. I perioden 1976 til midt på åttitallet var The Cramps rett og slett et av klodens hippeste og kuleste band. The Cramps blandet fare og skrekk med humor og var et fantastisk skue live. Jeg glemmer aldri konserten gruppa holdt i kjelleren på Chateau Nuef midt på åttitallet, snakk om å se rockvilldyret rett i hvitøye! Yberkule Poison Ivy med gitarøksa lavt, pumpende ut rockabilly riff med sløy tyggisfaktor foran en slamrende rytmeseksjon, og så Lux...Hjelpe meg, når han sjokket ut på scenen i bar overkropp med ualminnelig lavt feste på skinnbuksene og med de høye hælene. Tidenes rock konsert i Norge ?

Lux og Poison holdt den gående med The Cramps helt til 2009 og selv om platene ble mer ujevne med årene var de fortsatt et skue live. De besøkte blant annet Øya festivalen så sent som i 2006.

Vi har mistet en stor rockvokalist, men skivene står tilbake.

Lytt til og gråt:
The Cramps - Gravest Hits (I.R.S. ep 1979)
The Cramps - Songs the Lord Taught Us (I.R.S. lp 1980)
The Cramps - Psychedelic Jungle (I.R.S. lp 1981)
The Cramps - Smell Of Female (Big Beat minilp 1983)
The Cramps - A Date With Elvis (Big Beat lp 1986)
The Cramps - How To Make A Monster (Vengeance 2cd 2004)

Prurient - The Black Post Society (Cold Spring Records cd)

Nytt album fra Dominick Pernow aka Prurient som på sedvanlig vis blander tung elektronikk, besk støy og (u?)sentimentale, urvakre melodilinjer. Pernow har de siste åtte årene spyttet ut en stadig mer foredlet form av sin sterkt harske støymusikk, hvor elementer av industrisynth, black metalholdning og søte, naivistiske melodilinjer trekkes opp i en helhet som pirrer og fester. Pernow blir bare bedre og bedre, hans senere album er alle udiskutable høydepunkt i støymusikken de siste ti årene (se lytt også til for anbefalinger!).

The Black Post Society er utgitt på Cold Spring Records og ikke på hans egne eminente label Hospital Recordings. The Black Post Society videreutvikler Pernows harske vokalnoise (Pernow arbeider hovedsaklig med amplifier, mikrofoner og stemme) med stor dynamikk og innslag av nesten hysterisk vakre neddempede partier.

The Black Post Society gir oss åtte spor på drøye femti minutter. Åpningen Specter Of A Child er en agressiv, bm-industriell, slamrende rocker med en brølende Pernow dypt i miksen. Så følger Forever Hate, en syv minutter neddempet, noiseballade med et keyboardtema fra himmelen som ruller og går hele veien under hviskevokal med slem, slem tekst. Deretter følger to beske støyavrivninger, men fortsatt med den ublue skjønnhet og bruk av nesten cheesy melodilinjer som løfter så grenseløst. Etter disse to smellene får vi de andre av "hovedsporene" på albumet, den lange hektende Rose Comet; en smul, strømført balladekontrollert hvisking av et vakkert dikt som går og går. Den hermetiske stemningen fortsetter på Wooden Weapons som knirker seg kontrollert frem over sønderskutte landskap av sorg og undring over livets hule sider, før kontrollen glipper etter drøye seks minutter og det stygge beistet slipper frem og ut. Mask Of The Boys følger deretter, en enslig synthslynge tar tak før støyen kryper inn i lyden som en ond drøm som sakte river deg istykker. Her får vi også hilse på de høye, stive sinustonene som dominerte på tidligere Prurientutgivelser som The Black Vase. Avslutningen Months Lengthening Into Years bygger på en skrangling av tog-på-rustne-skinner med rødglødende synthdrypp under en resiterende Pernow.

Tekstene er gjennomgående i form av korte dikt (gjengitt i coverheftet) med grovt tilhogde strofer som kretser rundt tema Pernow stadig kommer tilbake til; dominasex og underkastelse, farlige tanker om ulovlige følelser og handlinger. Ikke akkurat stoff for stand-up, men underlig oppløftende.

Skjønnhet i det stygge, indeed.

Lytt også til:
Prurient - Pleasure Ground (Load Records cd)
Prurient - Cave Depression (No Fun Productions 3x7")
Prurient - And Still, Wanting (No Fun Productions CD + Shield 5")
Shallow Waters — Equal Eyes (Hospital Recordings lp)

Tyngre enn en veldig tung ting del enogtyve

Old Wainds

Black metal fra Murmansk og nok et godt bidrag til den russiske verdensovertagelsen av den mørkeste delen av rocken. Old Wainds har sluppet tre album så langt, det seneste høsten 2008. Old Wainds er superagressive og stormende, som en miks av Darkthrone og Leviathan ? Svært hektende riffing og en vokal som til tider nærmer seg det man normalt vil kalle sang (sjeldent fenomen i bm) gjør dette til en miks som setter Old Wainds tett på toppen av bm tronen.

Anbefalt :
Old Wainds - Religion Of Spiritual Violence (Miriquidi/City Of The Dead cd 2001)
Old Wainds - Scalding Coldness (Miriquidi/City Of The Dead cd 2005)
Old Wainds - Death Nord Kult (Debemur Morti cd 2008)


Om

Om er hinduverdens uttrykk for universets naturlige vibrasjon. Bandet Om er en bass/trommer duo som kverner ut lange, insisterende hymner med minimalistisk tekstur og resiterende sang. Tekstene er godt forankret i en naturalistisk, hippiesvimete tradisjon. Tilsammen blir det en slags "myk" doomladet minimalistmetal som er ganske original. Alle utgivelsene til Om kan anbefales. Bandet ble opprinnelig startet av rytmeseksjonen fra salige Sleep, Al Cisneros (Bass, Vokal) og Chris Hakius (trommer). Da Hakius sluttet i fjor trodde mange det var slutt for bandet, men Cisneros valgte å fortsette og rekrutterte Emil Amos fra det fine postrock/postmetal bandet Grails på trommer. Etter sigende er det et nytt album på gang i 2009.

Anbefalt:
Om - Variations On A Theme (Holy Mountain cd/lp 2005)
Om - Conference Of The Birds (Holy Mountain cd/lp 2006)
Om/Current 93 - Inerrant Rays Of Infallible Sun (Blackship Shrinebuilder)(Neurot Recordings cd/10" 2006)
Om - Pilgrimage (Southern Lord cd/lp 2007)
Om - Live at Jerusalem /Southern Lord lp 2008)


Opeth / Bloodbath

Opeth ja, hmm. Opeth er problematiske til tider. Med sin tunge patos og "episke" drag kan de bli vel pompøse og cheesy. Men Opeth leverer likevel stort sett mektig moderne metall med proghelning og platesamlersnitt. Bandleder Mikael Åkerfeldt (vokal, gitar) er en genuin musikkfan og trekker inn spesielt det tidlige syttitallets rockmusikk i Opeths uttrykk. Dette kommer særlig fint frem på det lumre, neddempede og melankolske albumet Damnation fra 2003. Åkerfeldt har også bandet Bloodbath som spiller en mer rendyrket death metal. Bloodbath slapp et glimrende album i 2008.

Anbefalt:
Bloodbath - The Fathomless Mastery (Peaceville Records cd 2008)
Opeth - Damnation (Music For Nations cd 2003)
Opeth - Watershed (Roadrunner Records cd/2lp 2008)


Orthodox

Doom trio fra Sevilla, Spania som slo ned som en liten bombe med debutalbumet Gran Poder i 2006. Tre lange spor med islagt dooooom fra det varme Andalusia. Originale arrangementer, milde partier med ambiente trekk vekslet med kaotiske rockeksplosjoner og en passe tungsindig vokal. Da bandet følgte opp med ambisiøse Amanecer en Puerta Oscura i 2007 var det virkelig grunn til å holde på horna. Her tok Orthodox musikken ut et eget univers. En vibb av Earth ca Hex blandet med freejazz/improv takter dominerer albumet og det er ikke før i det ni minutter lange avslutningssporet at hardcore doomfans får noe å sette tenna i. Uansett plasserer dette albumet bandet høyt oppe på "spennende å se hva de finner på neste gang" lista.

Anbefalt:
Orthodox - Gran Poder (Alone Records cd/lp 2006)
Orthodox - Amanecer en Puerta Oscura (Alone Records cd/lp 2007)


Pelican

Fin trupp fra Evanston, Illinois som har utviklet seg fra et doom terreng og mer over i et instrumentalt postrock/postmetall landskap. Har utgitt tre fulle album så langt, i tillegg kommer en rekke ep'er og splitutgivelser. Pelican holder seg i en sjanger som lett kan bli statisk og kjedelig, men klarer å unngå fellene og lager til tider dypt engasjerende rockmusikk.

Anbefalt:
Pelican - Australasia (Hydra Head cd/2lp 2003)
Pelican - The Fire in Our Throats Will Beckon the Thaw (Hydra Head cd/2lp 2005)
Pelican - City of Echoes (Hydra Head Records cd/lp 2007)


Peste Noire

Lo-fi konger med en bm som er infisert av alt fra found sounds til popmelodier, janglegitar og crustpunk. Resulatet er selvfølgelig et skrekkscenario for alle hi-fi freaks med "god" smak, men digg for oss som har vært ute i (svarte) skauen før. Peste Noire ble etablert i Avignon, Frankrike i 2001 og har forgreninger til band som Alcest og Amesoeurs.

Anbefalt:
Peste Noire - La Sanie des siècles - Panégyrique de la dégénérescence (De Profundis cd 2006)
Peste Noire - Mors Orbis Terrarum, Best of/Compilation (Self released 2xcassette/Debemur Morti Productions 2lp 2007)
Peste Noire - Folkfuck Folie (De Profundis cd 2007)

U.K. undergrunn lever og har det bra

Hobo Sonn - The Thundering Nature Of Reality (Rottenslushy lp)
The Hunter Gracchus - Sacred Object Of The Yiye People (Chironex Records lp)
Ashtray Navigations - Exploding Blue Floor Martin Denny (8MM lp)
Ashtray Navigations/Family Battlesnake/Stellar Om Source - How Do Siamese Twins Arrange Their Love Lives? (Absurd Editions Zero lp)
Astral Social Club - Plug Music Ramoon (Dancing Wayang Records lp)
Vibracathedral Orchestra - The Momentary Aviary (Manhand lp)

En fin bunke nye vinylutgivelser som bekrefter at undergrunnen i U.K. lever og har det bra.

Den britiske undergrunnens de siste ti - femten årene har vært dominert av størrelser som Phil Todd (Ashtray Navigations), Neil Campbell (ex Vibracathedral Orchestra, nå Astral Social Club), Richard Youngs og Matthew Bowyer (Skullflower, Sunroof!, Hototogisu). Felles for dem alle er en dyp forståelse for det britiske - kall det gjerne Old Albion- og en dyrking av den psykedeliske dronen, gjerne tilsatt en god dæsj "østelig" sleng og undring. Og disse gutta holder ut. De er faktisk mer aktive enn noen gang, alle sammen. Samtlige med en suveren forakt for hva "markedet" og indiekommersialismen måtte mene om tingenes tilstand.

Det gledelige er at de alle fortsatt leverer til tider svært gode saker. Og at arverekken nå synes sikret med en lang rekke nye navn som tyter ut av diverse hull i bakken (både type asfalt og mer landlige). Familiy Battlesnake, Alex Neilsons diverse prosjekter, Part Wild Horses Main On Both Sides, Ben Nash, Birds Of Delay, Kylie Minoise, Jazzfinger, Alistair Crosbie, Meursalt og mange flere. Lista er lang.

Denne nye stabelen med lp'er er en fint bevis på at det står til liv blant både nye og gamle aktører der nede i de britiske hulegangene, og vi begynner med to nye navn. Først har vi Hobo Sonn med The Thundering Nature Of Reality (Rottenslushy lp). Hobo Sonn er soloprosjektet til Ian Murphy og albumet kommer i en innpakning som er akkurat litt større enn ordinær lpcoverstørrelse. Luringen skal vel kødde det til. Musikken er det ikke mye kødd med, den er en fin stilstudie i krautiske klaustrofobidroner med overheng av klassisk engelsk åttitalls avant ala Nurse With Wound og kanskje Mirror på en litt hyperaktiv dag. The Thundering Nature Of Reality droner seg frem med loops hengende i lydbildet, så stive og stramme at du kan stikke hånden inn i høytaleren og beføle dem. Innslag av noisestikk og krugende industriflass gjør denne til en liten favoritt. Hobo Sonn har også en utmerket cd-r ute i disse dager. En annen ny konstellasjon finner vi i Sheffield, hvor The Hunter Gracchus er ute med Sacred Object Of The Yiye People (Chironex Records lp). The Hunter Gracchus har opphav i et kollektiv som også rommer duoen Part Wild Horses Main On Both Sides og folkene bak labelen Singing Knives. Sacred Object Of The Yiye People er en ganske stram skogsturgneldrende akustisk variant av Vibracathedral Orchestra på trip med finske naturdronere ca 2005 - tenk Uton og Kemialliset Ystavat. Albumet hekter godt og vokser over tid men er kanskje vel langt unna tradisjonell rockestetikk til å fange den jevne hipster; du kjenner deg selv. Jeg trives godt med kvaebelagt, ruglete droner.

To utgivelser med Ashtray Navigations har vi også nappet med oss, en sololp og et samarbeid med åndsfrender. Ashtray Navigations - Exploding Blue Floor Martin Denny (8MM lp) er en tung gitardrevet rocklp med klassisk Ashtray sug mot psykedelia og droner med røskende gitarspill som en sol med støy- og perkusjons-planeter susende runt i en dans -en vill en. Beste Todd utgivelse siden dobbelcd/triple lp utgivelsen A Monument To British Rock fra noen år tilbake (en av dette tiårets største musikalske undere). Phil Todd har skapt sitt eget univers, som han vrir og vrenger på i en evig psykedeliskpunkete tilstand av drømmeflimmer. Phil Todd er også med på Ashtray Navigations/Family Battlesnake/Stellar Om Source - How Do Siamese Twins Arrange Their Love Lives? (Absurd Editions Zero lp) som er en mer dyptpløyende "stille" meditasjon over luft, vann, fjell, våt jord - you know. Stillestående strøm veksles med ørsmå melodistubber, dype drønn-som-varer og generell røyka stemning. Denne vokser seg til over tid.

Neil Campbell har siden han forlot Leeds bandet Vibracathedral Orchestra konsentrert seg om soloprosjektet Astral Social Club. Astral Social Club har vært på en reise mot et stadig mer tekno/rytmebasert materiale de siste årene. Denne utviklingen fra mer minimalistiske øvelser kan følges godt på den limiterte cd-r serien han vel har sluppet sytten nummer av så langt. Gledelig er det å høre at han på Astral Social Club - Plug Music Ramoon (Dancing Wayang Records lp) er tilbake i et litt røffere mer punkprimitivt terreng. Med seg på dette albumet har han med seg John Clyde-Evans og Stewart Keith, og sammen skaper de en drivende minimalistisk rockmusikk et sted mellom Vibdracathedral orchestra ca 2000 og Astral Social Club ca 2005. Fire fine spor hvor særlig det lange førstesporet på side to river og sliter på fint vis med wha-wha effekter over svære minimalistiske løp som varer. Tilslutt sier vi velkommen tilbake til Vibracathedral Orchestra som er ute med The Momentary Aviary (Manhand lp) på Sunburned Hand Of The Mans egen label. På dette albumet består gruppa av Michael Flower, Adam Davenport, John Godbert, Bridget Hayden og Keith Wood (fra Hush Arbors). To sidelange liveopptak fra henholdsvis London og Cambridge fra august 2007 viser bandet i storform. Skarp og vill ragarock med eksploderende klimaks i tett rekkefølge og en særdeles hårete og primitiv tilnærming til rock-som-rock langt unna enhver trøtt forstilling om improvnudling som sovemiddel. Dette smeller ! Og braker!

Begynn med Hobo Sonn, Astray Navigations og Vibracathedral Orchestra, men er du noe til dude/dudette rasker du med deg alle seks. Du vil ikke angre.