Alarm ! Spalten for urolig musikk

Det er ubegripelig mye flott lyd og ulyd som slipper ut gjennom små hull i bakken over hele kloden. Og dermed er det svært mye musikk som fortjener din oppmerksomhet, du utørstelige undergrunnshipster. Som et forsøk på å skille den beste klinten fra den ikke fullt så gode klinten (og hveten) skal jeg derfor skrive korte anmeldelser under ovenstående spalteoverskrift. Så dermed ønsker jeg velkommen til Alarm! Spalten for urolig musikk. Og så det er sagt; spaltens navn er selvsagt hentet fra min ungdoms store skribenthelt Jan Arne Handorff. Han hadde tidlig på åttitallet en spalte i Nye Takter under nettopp dette navnet. Og ikke forglemme hans bidrag i den legendariske fanzinen Kitsch. Han grov opp rumling fra nær og fjern til stor jubel og fortvilelse (skivene var vriene å få tak i!). Handorff satte mange av oss på sporet av en rekke nye og gamle navn fra mose og skau, asfalt og fabrikk. På en unik måte trakk han opp linjene fra Henry Cow, Can, Wigwam og The Residents til D.A.F., Tuxedomoon og Cabaret Voltaire. La derfor dette være en ydmyk hyllest til mannen.


Vi starter ut i Finland hvor det finske under ikke har stoppet opp, det er bare litt mindre synlig enn for et par år siden. I tillegg til fire nye slipp på Fonal Records (Es, Killa og 2xTomutonttu) er Doktor Kettu ute med et nytt album. Soft Delirium (Super-Metsa / Ektro cd) er en nypsykedelisk rumlende, sakte dans over tomme tønner av bass og trommegnu. Et røyklagt stykke musikk over 40 minutter fordelt på tre spor. Tung perkusjon, anslag av feedback og se - det er vakkert! Høydepunktet er det 17 minutter lange avslutningsporet Kosmonaut som glir frem over finske innsjøer. Kosmonaut lyder som om tre 90 år gamle munker lytter nøye til Miles Davis ca 1971 og deretter tar opp instrumentene for første gang. Soft Delerium er deilig.


Fra Finland til unaiten, nærmere bestemt til Mark McGuire som har to nye dingser ute. Som de to andre medlemmene av hovedbølet Emeralds dyrker han en fin solokarriere. Stranger Than Paradise (Everyone Else Has A Record Label So Why Can't I? 3" cd-r) er en vakker liten låt med sologitar pakket inn i Ashra rytme. McGuire har etterhvert utviklet sin egen signatur og er en krautoppdaterer av rang. Albumet A Pocket Full Of Rain ( Pizza Night 2xkassett) tilfredsstiller også. Hadde dette albumet kommet ut på Brain i 1973 hadde krauthoder mumlet klassiker. Men jammen om ikke dette er relevant også i 2009. Uttrykket er litt mer psykedelisk hektende og brakende enn tidligere, jommen om ikke Mark nesten rocker her og der. A Pocket Full Of Rain roterer rundt sin egen akse og sirkler inn hjerte og smerte til god effekt.


Lamp Of The Universe - Acid Mantra (Astral Projection cd) er godsaker fra New Zealand med ragaflagrende acidfolk badet i et vennlig syrebad av dronerock med smule kanter og dirrende ørkenstemning. Samtidig er melodi og sang i høysetet, resultatet er syttitallstenket meditasjonsrock.


To nye kassetter fra labelen Deception Island viser frem to av de mest lovende drone/elektroakustiske ensemblene på denne kloden. Bee Mask sin Shimmering Braid (Deception Island kassett) er en latterlig vakker stim av høye, kalde toner med sofistikert oppvåkning av en arty tradisjon. Lange toner som varer og varierer, og aldri kjeder. Har de høye panner ?


Fragments har vi kost oss med før og de svikter overhodet ikke på Kinetic Sphere (Deception Island kassett). Her bedriver de spacetravel med tung meditasjon og tanker tilbake til Schulze og hans tyske kamerater fra tidlig syttitall. Musikken driver, bobler og hekter med stillemusikk virkemidler. Mye av dette stoffet om dagen, men Fragments er av de beste; de vimser rundt i kosmos med skateboard under armen og øl i veska.


Secret Abuse er prosjektet til Jeffery Witscher og på Immeasurable Gift (Arbor lp) tar han et langt steg vekk fra den ganske så harske støyen han har kastet løs på verden ved tidligere slipp. Immeasurable Gift er en var, krøllete og newage aktig støysonde med et fett smil og godt humør, tenk f eks Tim Hecker og Fennesz. Melodiøs og "fin", lett kjedelig ?


Alo Girl - Unsane (Urashima lp) er stygg og stiv støy med harsk attack og ingen hvile. To sidelange stykker kalt henholdsvis Marion's Last Stand og Cut My Skin Now. Det låter et sted mellom Incapacitants og den leieste støyen fra USA. Insisterende og negativt. Mannen bak elendigheten er italieneren Cristiano Renzoni. Neppe viktig men kos nok. Som presseskrivet sier : possibly, the most extreme recording you will ever own!. Utgitt i svært lite opplag - vær rask eller se den aldri.


Jeg avslutter med det udiskutable høydepunktet i denne runden, nemlig Richard Ramirez & MSBR med Negative/Offensive: A Tribute To The New Blockaders (Ecstatic Peace lp) hvor Texasnoiseguru Ramirez sammen med nå avdøde Koji Tano aka MSBR koker opp et potent støybrygg som en hyllest til de store pionerer The New Blockaders. Bak et ualminnelig ekkelt cover skrus sammen støy av ypperste klasse. Svære flak av innestengt tordenvær med lummert attack på a-siden og et heidundernde feedbacknirvana på b-siden. Jeg har vanskelig for å se denne dynamittkubben av sandblåst metallisk støy overgått i dette herrens år 2009. Ekstatisk og livsbejaende.

Den nødvendige musikken del 11

DRIVE LIKE JEHU - Yank Crime (Interscope Records cd 1994)

Drive Like Jehu hører hjemme i en kresen kanon amerikanske band som knyttet sammen punk, noiserock og nowave. Jeg tenker på band som Black Flag, The Wipers, Sonic Youth (frem til Daydream Nation), Fugazi, Flipper, Big Black, Mission of Burma og Slint. I mine ører hører bandets andre og siste album hjemme helt i toppen av de utgivelser denne "bevegelsen" kan skilte med. Yank Crime er et varig mesterverk av posthardcore med tunge progressive elementer.

Drive Like Jehu ble stiftet i San Diego i 1990 av John Reis (gitar, sang) og Rick Froberg (sang, gitar). De fikk med seg den hamsterrompetette rytmeseksjonen Mike Kennedy (bass) og Mark Trombino (trommer). Parallelt med Drive Like Jehu drev Reis bandet Rocket From The Crypt, og begge disse bandene ble signet til Interscope i 1994. Yank Crime skulle bli den siste utgivelsen til bandet, mens Reis fortsatte med Rocket From The Crypt helt frem til 2005. Og for å gjøre bildet komplett må det nevnes at Reis og Froberg startet Hot Snakes sammen i 1999. Her spilte de en kjapp og mer rett frem rockmusikk enn det bestialske blylodduttrykket som preget Drive Like Jehu.

Yank Crime er bredfull av kantete, hard rockmusikk med lange låter og komplekse temposkift og nesten krautrockske, hypnotiske rytmefigurer, hamret ut av den fantasiske duo Kennedy og Trombino.

Gitarspillet til Reis og Froberg er oppfinnsomt og totalt tilstedeværende hele veien. Sammen med Frobergs vokal skaper lydbilde et raseri som knapt kan holdes tilbake der bandet baner seg vei ut av dine varme, rykende høytalere.

Yank Crime inneholder ni spor helt uten dødpunkter. Skal noen likevel trekkes frem må det bli det ni minutter lange Luau med sitt hakkete riff over slamrende trommer og sint sang. Og avslutningssporet Sinews tar et hele hjem med sitt godt oppbygde, marerittaktige hypnogroove.

Yank Crime er et høydepunkt i nittitallets amerikanske rockmusikk.

Matt Krefting - I Couldn't Love You More (Ecstatic Peace! cd)

En uventet rett venstre fra Matt Krefting.

Mitt første bekjentskap med Matt Krefting var da hans quiet music/ drone ensemble Son Of Man Flesh On Bone delte en lp med salige Double Leopards for noen år tilbake. De siste seks - syv årene har han vært aktiv i en rekke sammenhenger. Felles for de fleste av hans prosjekter har vært en interesse for droner, Nurse With Wound, Whitehouse og avantrock. I band som Duck, Son Of Earth og Believers har han etterhvert skaffet seg en fin katalog utgivelser med undergrunnsmusikk. Han er også med i det sykt oversette bandet til Scott Foust og Karla Borecky, Idea Fire Company.

Jeg må si at overraskelsen var stor da Kreftings første soloalbum I Couldn't Love You More datt ned i postkassa. Her er vi nemlig langt unna enhver form for avantgardistiske tilbøyeligheter og undergrunnsstuk. I Couldn't Love You More er et coveralbum hvor Krefting med band gjør storslagne versjoner av låter av The Band, Sir Douglas Quintet, Bill Fay, Jeff Simmons/Frank Zappa, John Martyn x 2, Richard Thompson, George Jones (Leon Payne), Van Morrison og Grateful Dead. Med andre ord en utsøkt seleksjon klassisk rock og americana.

Matt Krefting backes av venner og bekjente fra Believers og Sunburned Hand Of The Man, i tillegg er J. Masics (Dinamed på gitar. Albumet er produsert av Krefting sammen med John Townsend. Townsend ble introdusert for Krefting av Thurston Moore og folkene på Ecstatic Peace! Sammen har disse gitt I Couldn't Love You More et luftig, skjevt lydbilde duftende av våt jord og kjærlighet - kan jeg si det ? Dette er noe så sjeldent som et coveralbum det virkelig er verdt å ha. Matt Krefting er en vokalist med en "gammel" stemme, full av ru kraft og tja, sjel. Den type stemme som kunne bidratt i det salige The Band-soundet uten å dumme seg ut.

Og det 10 spor lange albumet starter med en cover av nettopp The Band. Sip The Wine av Rick Danko gjøres det på ingen måte skam på. En herlig løs stemning - og det beste av alt er sjokket over hvor godt Krefting synger, mannen har jo en klassisk rockstemme! Jøje meg, her har vi et talent tenkte jeg på vei ned i grøfta da denne ble blastet for første gang på biltur. Deretter følger Sir Douglas Quintets It's Gonna Be Easy med vindskeivt kor, godt drag og rølpete stemning. Og du verden så godt å høre gutta fra Sunburned Hand Of The Man (John Moloney, Phil Franklin, Ron Schneiderman og Rob Thomas) spille rett frem rocking' country med twang og fyllesleng.

Fra tjukkeste Texas går ferden videre til det høflige syttitalls England. Bill Fay lagde to klassiske singer-songwriter album tidlig på sytttitallet og I Hear You Calling er vakker i original og vakker er den her også. Låta passer fint inn i dette konseptet - sterke låter fra sterke personligheter fra den gang rock og popmusikk (også på store labeler!) dreide seg om melodier, organisk lyd og historiefortelling -og ikke som idag hvor det meste dreier seg om latterlige "beats" og selvskryt uten snev av ironi.

Lucille Has Messed My Mind Up husket jeg fra Zappas Joe's Garage, et soundtrack for mangt et fyllleslag i ungdommen. Krefting refererer til Jeff Simmons (tidligere gitarist for nettopp Zappa) original. Her synger mannen igjen fantastisk og bandet tilfører nødvendig desperasjon.

John Martyn døde i januar i år og det er godt å høre Krefting og kompani ta for seg to av hans store låter, Go Down Easy er smul og elskovstung og John The Baptist er drivende og forførende. Krefting gjør ikke skam på noen av dem. Særlig John The Baptist nyter godt av saft i frasparket og sykt bra sang fra Matt.

Richard Thompsons Calvary Cross er en av mine all-time favorittlåter og det er bare ikke mulig å nå opp til Thompsons sang i stikket og ikke minst hans sylskarpe gitareskapader på denne. Men Krefting gjør et godt forsøk og det låter løst og fint. Går det an å like avantrock, noise og George Jones har jeg spurt meg selv. Ja, har jeg mumlet og duppet ned i Georges uovertrufne melodrama. I kommentaren til Things Have Gone To Pieces fremholder Krefting George Jones som "one of music's great melodramatic voices" og det er helt presist. Her forvandles låten til et løssluppent allsangsdrama.

Avslutningsvis får vi en skjør og inderlig versjon av Van Morrisons Comfort You fra hans tilbake til Irland album Veedon Fleece fra 1974 og endelig Grateful Deads To Lay Me Down.

Knall låter, flott sang og passe løse arrangementer gjør dette til et nødvendig album.

Lytt også til:
Sir Douglas Quintet - The Complete Mercury Masters (Hip-O Select 5cd)
Bill Fay - Bill Fay/Time of the Last Persecution (Deram lps)
Van Morrison - Veedon Fleece (Warner lp)
George Jones - I Am What I Am (Epic lp)

Tyngre enn en veldig tung ting del 29

Trist

Det er minst to band med navnet Trist og min favoritt er den tsjekkiske varianten. Trist er et typisk melankolsk en manns bmband med sans for lange tungsindige strekk av melankolsk riff-o-rama. Låtene er gjerne 10 minutter pluss og bygger den gode tristessen. Jeg har bare hørt det nedenstående albumet, bandet har flere.

Anbefalt:
Trist - Stíny (Insikt cd 2006)


Trollmann Av Ildtoppberg

To luringer fra Newcastle, UK som har spesialisert seg på en slags neandertalerversjon av Sunn O))). Lange, løse improvisasjoner med tunga godt plassert i kinnet og godmodig humor i bandnavn og albumtitler. Musikken er original og underlig tiltrekkende med sine skeive definisjon av tid og rom. En av trollmennene er også sentral i up and coming doomsterne Bong, som du også bør sjekke ut.

Anbefales:
Trollmann Av Ildtoppberg - Arcane Runes Adorn the Ice-Veiled Monoliths of the Ancient Cavern (cd-r 2003)
Trollmann Av Ildtoppberg - Tolling Beyond the Tombs of Ancient Grimnity (cd-r 2003)
Trollmann Av Ildtoppberg - Dark Clouds Blacken the Sky on the Eve of the Thousandth Sacrifice (cd-r 2004)
Trollmann Av Ildtoppberg - Live at the Tyne (dvd 2007)
Trollmann Av Ildtoppberg - Live at the Tut'N Shive (cd-r 2007)


Twilight

Verdens ondste supergruppe ? Og vel den eneste supergruppa som faktisk har levert etter forutsetningene. Twilight består av Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice), Imperial (Judas Iscariot, N.I.L., Krieg), Hildolf (Draugar), Aaron Turner (Old Man Gloom, Isis) og Blake/Azentrius (Nachtmystium, Krieg). Bandets eneste album så langt er et bm mesterverk. En lang symfonisk-besk overstyrt reise i USbm av beste merke. Tunge riff pakket i tåkevokal og blastbeats hinsides (u)sunn fornuft. Albumet er det perfekte amalgam av de involvertes bakgrunn. Og er ikke det meningen med supergrupper ? Nytt album er lovet på Southern Lord.

Anbefalt:
Twilight - Twilight (Total Holocaust Records cd 2005)


Ufomammut

Italiensk band som kverner ut en seig postmetal et sted mellom Nadja, Isis og Mouth Of The Arcitecht. Kraftfullt og lettlyttet med en original signatur i form av blylodd pakket i et mildt temperament og sans for nadjaske søyler av lyd.

Anbefalt:
Ufomammut - Lucifer Songs (Supernatural cd 2005 )
Ufomammut/Leno - Supernaturals Record One (Supernatural cd 2007)
Ufomammut - Idolum (Supernatural cd 2008)


Ulver

Legendarisk norsk band som gjennom snart tyve år har levert musikk av varig verdi. Ulver har utviklet seg fra å være et nydelig bm band til å bli et orkester med elektonisk dominerte lydkulisser til stemningsfull vokal og generell inderlighet. Ulvers senere plater viser frem et band som har nådd langt og Shadows of the Sun oppleves som en avslutning på en periode og samtidig kimen til noe nytt. Ulver blir spennende å følge videre.

Anbefalt:
Ulver - Bergtatt - Et Eventyr i 5 Kapitler (Head Not Found cd 1995)
Ulver - Kveldssanger (Head Not Found cd 1996)
Ulver - Nattens Madrigal - Åtte Hymner til Ulven i Manden (Century Media cd 1997)
Ulver - Themes From William Blake's The Marriage of Heaven and Hell (Jester Records cd 1998)
Ulver - Blood Inside (Jester Records cd 2005)
Ulver - Shadows of the Sun (Jester Records cd 2007)


Underjordiska

Hypnotisk og repeterende bm fra Sverige med nok tvist til å fange vår interesse og holde på den. Låter som gjerne varer over 15 minutter og som utvikler og innvikler tema og stemninger som gjør det mer enn verdt å følge med. Foreløpig har jeg bare hørt de nedenstående titlene, som er utgitt på den kule labelen Stellar Auditorium.

Anbefalt:
Underjordiska - Dystert Vilse (Stellar Auditorium cd-r 2008)
Underjordiska / Spectral Lore - split (Stellar Auditorium cd-r 2008)

Li Jianhong - Lovers With Cloisonné Bracelet (Tipped Bowler LP)

Ny hjerneskrellende gitarplate fra kinesiske Li Jianhong.

Den kinesiske gitaristen Li Jianhong er ute med to nye utgivelser i disse dager; en cd på PSF og en nydelig vinyl lp på Tipped Bowler. Her skal vi ta for oss vinylutgivelsen som virkelig er en styggvakker gitarplate av sjeldent kalibier.

Li Jianhong er født i Fenghua i Zhejiangprovinsen i 1975 og holder nå til i Hangzhou. Han har sakte men sikkert nådd frem til vestlige ører med sine soloutgivelser på egen label (2pi Records) og Archive, og ikke minst med improvduoen D!O!D!O!D! (flott cd på PSF).



Lovers With Cloisonné Bracelet er utgitt i et lite opplag på 35o eksemplarer og er et høydepunkt i Li Jianhongs katalog så langt. Over to sidelange stykker jakter han sin muse, sitt mesterverk og og en renselse fra alle mulige musikalske konvensjoner, kun ved hjelp av elektrisk gitar. Li Jianhong blir ofte omtalt som støygitarist. Dette kan sende tankene i retningen av totaloverstyrt skree og metallisert støy. Det er ikke tvil om at Li kan sende støybølger av sjeldent kaliber, men Lovers With Cloisonné Bracelet er så mye mer.

Førstesidens Lovers In Misery er en nesten symfonisk-ambient tilnærming til et mektig lydskrell som hekter og inviterer med lange tonestrekk med vakker, høyspent gitarlyd. Nesten som en Hendrix inspirert av koschmische musik med tankene langt inne i et landskap av meditativt uvær og tunge skyer. Vakkert og vanedannende.

På andresiden møtes vi av en mer agressiv Jianhong. Time In The Mirror velter mot deg fra første stund og tar et nådeløst grep om hjernen din. Her nærmer uttrykket seg Skullflower/Hototogisu med sine stive, mørke toner av overstyrt gitarfeedback. Bombastisk men likevel underkjølt og trykkende. Jianhong kan skape stemning! Time In The Mirror er ikke like lett å like som Lovers In Misery, og jeg hadde fint svelget to sider med den mer tilbakelente varianten på førstesiden. Men gi Time In The Mirror tid og stykket vokser seg på deg.

Lovers With Cloisonné Bracelet er en nydelig utgivelse og Li Jianhong fortjener plass i hylla sammen med størrelser som Keiji Haino. Masayuki Takayanagi og Jojo Hiroshige.

Lytt også til:
Hijokaidan - Noise From Trading Cards (Alchemy cd)
Li Jianhong - San Sheng Shi (Archive cd)
Keiji Haino - To Start With, Let’s Remove The Colour (PSF cd)

Krauthelter - Sergius Golowin

Sergius Golowin - Lord Krishna von Goloka (Die Kosmischen Kuriere LP 1973) er 40 minutter fordelt på tre spor med hjerneutvidende krautpsych går mot folk - servert av en sveitsisk maler og skribent med backing fra folkene som senere skulle bergta krautuniverset under navnet Cosmic Jokers.

Sergius Golowin ble født i 1930 og døde i 2006. Mannen malte og skrev bøker og artikler om sine favorittema folklore og esoterisme. Han hadde kontakt med Timothy Leary da denne var i sveitsisk eksil, var en bekjent av Martin "Tino" Schippert (grunnleggeren av sveitsisk Hells Angels) og ble portrettert av H.R. Geiger.

På Lord Krishna von Goloka resiterer Golowin sine mytiske og narkotiske tekster med sval korbacking over musikk kreerert av et kremlag av tyske musikere.

Musikerne på dette albumet består nemlig av folk fra Wallenstein (Jerry Berkers, Jurgen Dollase og Jorg Mierke), den flagrende krautfolk duo Walter Westrupp og Bernd Withuser og selveste Klaus Schulze. Innspillingen av Lord Krishna von Goloka ble starten på et par produktive år hvor disse lystige herrene ga ut en rekke album under Cosmic Jokers navnet. Sammen med Walter Wegmullers store Tarot, som jeg kommer tilbake til i neste krauthelter, danner Cosmic Jokers og Lord Krishna von Goloka den samlede produksjonen som disse studiosessions utgytet.

Lord Krishna von Goloka er et nydelig album med spacekraut mot folkpsych som er ekstremt vanedannende og nesten berusende i sin rene skjønnhet. Platen smaker av sol, mild fjelluft, stillhet og formelig skriker HIPPIE mot deg. Musikken er hovedsaklig akustisk basert - akustisk gitar, fløyte, piano, glockenspiel, tabla og bongo - badet i mellotron og floating perkusjon og keyboards.

Albumet består av tre spor, og domineres av de to tungvekterne Der Reigen på 17 minutter og Mins) and Die Hoch-Zeit på 20 minutter.

Lord Krishna von Goloka er et krautrockmesterverk og en av tidenes beste psychedelia innspillinger overhodet.

Cosmic chants indeed.

Lasse Marhaug / John Wiese - LMJW (A Dear Girl Called Wendy 7")

Jeg innrommer glatt at jeg lar mine lange sleipe platesamlerlabber raske til seg alt jeg kommer over nar disse to gutta er involvert. Den nye 7" LMJW spytter ut temmelig noyaktig 1o minutter og 2 sekunder harsk, grusete noise fordelt pa 2 sider av en singel som gar pa 33. Denne lyder sikkert fint pa 45 ogsa, men altsa - 33.

Herligheten er spilt inn av Lasse Marhaug og John Wiese i januar 2008 i "the best studio in Oslo" for a sitere coverteksten. Musikken gir et heftig, nesten lammende sug med vindtunnelkompresjon over lag pa lag av vinkelslipt ulyd. Heftig og ultrapsykedelisk lytting nar man ligger ved bassenget og stenger ute lyden av ultraond eurodisko fra sopleanlegget ved baren. De skulle bare visst...LMJW er et nydelig skudd fra to av dagens store innen den virkelige rocken. Svart opploftende, for meg finnes det faktisk ikke mer adrenalinsprutende lyd. Langt unna den negative og surmulende jeg-har-det-sa-miserabelt-uhu-stoyen som spyttes ut av mistilpassede valper i alle aldre.

Stoysingler er best ! Jeg har ikke hatt det sa goy med singler siden jeg i mitt prepubertale midtsyttitall blastet godbiter som The Ballroom Blitz, 48 Crash og Skweeze Me, Pleeze Me.

Dette er forst utgivelse pa labelen A Dear Girl Called Wendy, som truer med 7" med Vegas Martyrs, Dracula Lewis, Sissy Spacek og Mammal i 2009. Bring'em on!

Ps: Jeg beklager igjen uteblivelsen av de tre bokstavene, har tatt det opp med greske myndigheter som forelopig ikke har vist den helt store forstaelsen.