Tom Waits del fire - Nighthawks At The Diner

Nighthawks at the Diner er Tom Waits tredje album og noe så uvanlig som et dobbelt livealbum med bare nytt materiale. Tittelen er inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks.

Etter at Bones Howe (produsent) og Herb Cohen (manager) hadde undret på hvordan de bedre skulle få frem Waits egenskaper som entertainer og jazzmann, ble det enighet om at det neste albumet skulle spilles inn live i Record Plant Studios, foran et lite, invitert publikum. Cohen delte ut billetter til venner og bekjente. Og musikken ble spilt inn på to kvelder i slutten av juli 1975. Man hadde sågar rigget til med en oppvarmingsartist; ingen ringere enne stripperen Dewana, som gjorde sine saker til backing fra Waits band.

Resultatet er et dobbeltalbum hvor Tom Waits tar entertaineren og jazzduden i seg helt ut. Nighthawks..er fullstappet med snurrige historier og introer, barstooljazz og generelt røykfylt stemning. Etter min mening er resultatet blandet, og Nighthawks.. er et av Waits albumene jeg ikke finner frem så ofte. Følelsen av at Waits tar barfluerollen litt vel langt ut i parodien er bitvis påtrengende og musikken oppleves noen ganger litt vel avslappet, nesten døsig.

Likevel, Waits har selvsagt med seg en knall band - og når det klaffer så klaffer det virkelig. Bandet bestod av Pete Christlieb (tenor saksofon), Bill Goodwin (trommer), Jim Hughart (ståbass), Mike Melvoin (piano og elektrisk piano) og Tom Waits på vokal, piano og gitar. Og på låter som Warm Beer and Cold Women og Better Off Without a Wife låter det kanon. Også den lange, resiterende Nighthawk Postcards er fin og tåler gjentatt lytting.

Det er heller ingen tvil om at Waits er både vittig, tungsindig og ironisk i sine små historier. Det var sikkert to store kvelder å være tilstede på. På plate blir det kanskje litt mye ved gjentatte lyttinger. Men for all del, Nighthawks At The Diner presenterer en side av den tidlige Tom Waits det er godt å ha dokumentert. Og høydepunktene gjør at dette er et nødvendig tilskudd til Waitskatalogen.

Doomnedsmeltning fra Bunkur

Bunkur - II Nullify (Displeased cd)

Ok. Lenger ut kan det ikke tas. II Nullify er endestasjonen på doomtogreisen. Neste stopp er fullstendig nedsmelting og ende på alt liv. Jøje meg !

II Nullify er andre album fra den nederlandske doombataljon Bunkur, og det første slippet fra den kanten siden 2005. Bunkur består av M. Tinnemans (vokal og bass), T. van Geel (trommer og vokal), S. van Bussel (bass) og G.J. Broers (synthesizers). Med andre ord ultradoom uten gitarer.

Bunkurs nyeste verk består av ett spor på 1 time og 17 minutter. Musikken består av alenestående trommerolls badet i en sakte sveip av feedbackladet bassgrusing over hes, lei vokal. En rustensliten mars av gamle roboter med menneskehjerne på vei mot robotgravplassen et sted ute i ørkenen ? II Nullify sleper seg frem mot en slags konklusjon, uten noen form for klimaks underveis. Det eneste vitale endringen som oppstår skjer etter drøye tre kvarter hvor musikken for en kort periode løfter seg på en mer sammenhengende trommegroove, før det hele løser seg sakte opp igjen og vi til slutt står igjen med rivende feedback og varme, rødglødende forsterkere. Det er kanskje vanskelig å elske disse greiene her, men det har en merksnodig beroligende effekt. En slags zen aktig transe oppstår under lytting. Doom som new age ?

Bunkur har alt og ingenting å gjøre med metal. Doom er på mange vis den endelig konklusjonen på metal; helt ute av pop og rockmusikken -ned til bare riff og kraft. Ingen forstyrrende melodiøse elementer, bare skinnende angst og djevelskap. Samtidig er det lettere å trekke linjene fra Bunkur og inn mot avantrocken, enn det er å finne noen sammenheng med Black Sabbath. Bunkur er kanskje aller nærmest Swans ca 1984. Med andre ord da Swans var antimusikk; bare en slepende og provoserende masse av klagesang, et lament over storbyens bakside og menneskers dumhet og ondskap.

Uansett hva du velger å kalle det så er II Nullify et inspirert stykke outrock.

Spill svært høyt for maks effekt.

Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r)

Vi lever etter sigende i en post-noise tid, uten at noen helt har klart å forklare meg hva dette innebærer. Det er i allefall ikke mangel på noisekvantitet, det spys fortsatt ut støy på alle formater fra enhver dust og hans bror. Hva så med kvaliteten ? Jo, her er vi kanskje nærmere et post-poeng. Det er ikke mye nyskapende som skjer, og det er heller ikke mange nye artister av genuint stort kaliber å finne. Gleden i noisen for undertegnede er stort sett et resultat av gamle helters standhaftighet i forhold til forskning på egne ideer og konsepter.

Og John Olson gir seg aldri. Denne store noise og freemusikk dude fra det dypet av den amerikanske undergrunnen holder stand. Graveyards, Wolf Eyes og diverse solo/duo/trio utspill på hans egen American Tapes label er fortsatt grunnstammen i mannens virke, og han er fortsatt så produktiv at det er et h.. å følge med.

Uansett, her har vi i alle fall fått nappet til oss et eksemplar av Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r). Dead Machines er som kjent prosjektet Olson har sammen med kona Tovah, og på denne nye dingsen fortsetter de den (relativt) lavmeldte avleveringen av sinusstøymareritt dyppet i noe som kan ligne saksofontilskudd og rumlende flak av industritoner. Superstitions Of The Sea er absolutt noe av det mest inspirerte jeg har hørt fra hele Wolf Eyes/Aaron Dilloway/Hair Police klanen på noen døgn. Fire spor på tilsammen drøye førstseksminutter med inspirert musikk.

I følge mannen er herligheten spilt inn sent på kvelden "together in like minded waves of pulsing and cut up tangles of personal electric machine speak".

Noen ektepar spiller golf, andre lager kosenoise i felleskap.

Det er ditt valg.

Jeg velger kjelleren til the Olsons.

Charlie Nothing - The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing (Nothing Records LP)

>

John Fahey er en av de virkelig ruvende personlighetene i nord-amerikansk musikk i det forrige århundre. Bluesarkivar, platesamler, labeleier og artist; Fahey er skaperen av og personifisering av american primivite - dette samlebegrepet for rehabilitering og utvikling av de dypeste amerikanske musikkrøttene til noe relevant og evig moderne. Kjenner du ikke til Faheys musikk har du mye å glede deg til.

John Faheys Takoma label ga ut en lang rekke nødvendige album med akustisk strengemusikk fra oppstarten på slutten av femtitallet og frem til Fahey solgte labelen til Chrysalis på slutten av syttitallet. I tillegg til Faheys egne utgivelser ga Takoma ut plater med folk som Leo Kottke, Peter Lang, Robbie Basho og blueslegenden Bukka White. John Fahey var en komplisert og uforutsigbar person, og dette materialiserte seg også i mannens musikksmak. Fahey var en bluesmann i hjerte, men hadde stor sans for avantgarde, moderne klassisk musikk og annet der-ute saker. Dette ga seg også til en viss grad uttrykk i Takomas utgivelser. Det første og ettertid mest sjelsettende avantgarde albumet Fahey skulle komme til å utgi var The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing.

Mannen bak aliaset Charlie Nothing var ingen ringere enn Charles Martin Simon. Simon ble født i 1941 (døde av kreft i 2007) og var en amerikansk forfatter, instrumentbygger og artist. Simon skrev tolv bøker, ga ut to plater og skapte dingulatoren. Dingulatoren var rett og slett gitarer bygd av gamle amerikanske bilvrak. Snakk om å konseptualisere amerikas åndsliv !

Charles Martin Simon var en erketypisk amerikansk undergrunnskikkelse; vill og uforutsigbar, kverulantisk og kontrakulturell.



Etter konas død i 1965 tok Simon navnet Charlie Nothing, for å vise frem for all verden den totale sorg og tomhet. Han ga også ut albumet The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing i 1967.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er nå reutgitt på vinyl av Nothing Records, og det er ualiminnelig godt å ha denne på plass i hyllene.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing består av to lange solosaksofon improvisasjoner fra Charlie. Saksofonen blåser sakte og mildt avgårde på en evig underliggende bruk av gong, og med tidvis støtte av ukulele og lett perkusjon. Produksjonsverdiene er dypt lo-fi diy, og det passer uttrykket svært godt. Følelsen av at Nothing står i en annen dimensjon og sender klagende, langstrakte toner over til oss på denne siden, er utrolig hektende.

Musikken er like nærme urdronen som freejazzen. Det er ingen ville brøl fra dypet av saksofonen ala den sene Coltrane eller Brøztmann. Mer av en strøm av milde der-ute toner over en evigvarende gongbruk som er dypt hypnotiserende.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er et nødvendig tilskudd til enhver kresen platesamling. Sett den ved siden av Faheys Fare Forward Voyagers (Soldier's Choice), Anthony Braxtons For Alto og Leo Coomans Basement Recordings 1978-1982.

Rickie Lee Jones i Oslo

Sentrum Scene lørdag 6/3 - 2010. Avslappet stemning. Godt voksent publikum vel anrettet på sine sitteplasser. Litt vel mye røkelse og myrra spør du meg, men jeg legger en dent bak venstre jeksel og smatter fornøyd.

Rickie Lee er i by'n.

Rickie Lee Jones er en særegen artist. Komponist, sanger og instrumentalist av rang, med en lang og god rekke utgivelser bak seg. Den unge Rickie rømte hjemmefra som sekstenåring. Tidlig i tyveårene skulle hun møte Tom Waits og dele ett år med år mannen, ett år som siden har blitt mytologisert i filler av både Waitsfans og rockfananatikere. Det er vel ingen overdrivelse at Waits og Rickie tok for seg, gjerne i kompaniskap med Waits bestekompis Chuck E. Weiz. Chuck er samme mannen som senere ble udødliggjort i Rickies store gjennombruddshit Chuck E.'s In Love.

Karrieren til Rickie Lee Jones fikk en flying start og hun hadde svært god fart i karrieren frem til slutten av åttitallet. Albumrekken med Rickie Lee Jones (1979), Pirates (1981), Girl at Her Volcano (EP)(1983), The Magazine (1984) og Flying Cowboys (1989) inneholder suveren musikk ; sterkt funky singersongwriter materiale med Lee Jones geniale melodisans, vare tekster og dypt jazzy tilnærming til musikken. Hun solgte også bra i denne perioden. Nittitallet ble mer trøblete for vår dame; skrivesperre, skilmisse og dårligere platesalg var tungt å svelge for en artist av hennes kaliber. På totusen tallet har hun imidlertid løftet seg og utgitt flere flotte album, senest med Balm in Gilead, som ble sluppet på tampen av fjoråret.

Rickie Lee Jones er kjent for å være en lunefull liveartist. Hennes fremtoning som både den tøffeste og mest streetsmarte dama og en usikker, lett nevrotisk kunstner har medført tildels katastrofale opptredener.

Spenningen var derfor til å ta og føle på når hun entret Sentrum Scene litt over kl 21 i går kveld sammen med sine to medmusikanter på bass og trommer/keyboards/piano.

Det var liten grunn til bekymring i går.

Rickie var i stormform.

Og Rickie i storform er det få - om noen - som matcher.

Hun fremførte et bredt utvalg av godlåter fra mesteparten av karrieren, både nyere ting som den nydelige countrystenkede Remember Me fra siste albumet og eldre saker. Det var stor stas å se en fornøyd og blid Jones dra Chuck E.'s in Love, og høre henne fortelle at hun etter et opphold på femogtyve år igjen hadde begynt å kose seg med denne klassikeren. Satellites fra 1989 var også helt vidunderlig, med falsettsang og latter fra de tre på scenen.

Høydepunktet var likevel den siste delen av konserten, hvor Rickie satte seg ned ved pianoet. Da fikk vi The Left Bankes Walk Away Renee, We Belong Together og ikke minst Horses.

Etter nesten to timer og et avslutningsnummer med Rickie bak trommesettet (!) var det slutt på en stor aften.

Det var hjertevarmende og oppløftende å se Rickie blid, harmonisk, funky og sterk.

Uforglemmelig.