Free Jazz Blog

Det skrives alt for lite om free jazz og tilstøtende herligheter på nettet. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget den fine bloggen (nettopp) Free Jazz. Her finner du anmeldelser av diverse fri og improvisert musikk. Spa deg inn på http://freejazz-stef.blogspot.com/://.

Mens du spar kan du lytte til :

Alexander von Schlippenbach - Pakistani Pomade (lp 1973)
Ornette Coleman - Free Jazz (lp 1961)
Die Like a Dog Quartet - Die Like a Dog: Fragments of Music, Life and Death of Albert Ayler (cd 1994)
Don Cherry - Symphony for Improvisers (lp 1967)
Norman Howard - Burn, Baby, Burn (cd 2007)
Lean Left - The Ex Guitars meets Nilssen-Love/Vandermark Duo Volume 1 (cd 2010)
Ken Vandermark & Resonance Ensemble : ltd. Edition Box Set (10 cdbox 2009)
Mats Gustafsson - The Vilnius Implosion (lp 2008)
Mats Gustafsson - Mats G. Plays Albert A (lp 2009)

Sommerlytting

Deilige sommerdager må selvfølgelig også fylles med musikk, enten det dreier seg om late dager på stranda, enda latere dager på terrassen eller superlate dager i musikkhulen.

Sommeren er også tida for å snuse litt i hyllene, plukke frem gamle godbiter og kanskje også noen innkjøp som det aldri ble tid til å fordype seg i. Uansett, her er soundtracket til min sommer så langt:

Robert Wyatt : Rock Bottom (Virgin lp 1974) ; evig klassiker dette. Smule dronende melodier hvor Wyatt tar sine første musikalske steg etter den fatale ulykken som sendte mannen ned i rullestolen for resten av livet. Rock Bottom er mild, var, uslitelig og en hyllest til Roberts soulmate og livs kjærlighet Alfie.

Tim Buckley : Lorca (Elektra lp 1970) ; kanskje Buckleys mest "vriene" lp. På sitt femte album på fire år tar han den helt ut og serverer fem lange spor med en mix av jazz, folk og avantgardistiske virkemidler. Musikken flyter sakte frem og Tim bruker tidvis stemmen som et av flere instrumenter mer enn som fremføring av tekst. Albumet er selvsagt oppkalt etter den spanske poeten Federico Garcia Lorca. Tekstene bærer også preg av dette og er mer abstrakte enn tidligere. Deilig å plukke denne frem igjen, en gammel kjær venn fra den gang det begav seg.

Diverse rånete gitarrabalder har også stått på spilleplanen i sommer. Kjente rett og slett suget etter slimete punk-blues og grøftrock-mot-noiserock. Dermed var veien kort til perioden 1988 til 1991, da ble det produsert ikke rent lite av denne typen snop. Favoritter ca nå er blant annet Boss Hog - Cold Hands (Amphetamine Reptile lp 1990), Cows - Effete and Impudent Snobs (Amphetamine Reptile lp 1990), Railroad Jerk - Railroad Jerk (Matador lp 1990), Silverfish - Fat Axl (Wiija lp 1991) og Lubricated Goat - Paddock Of Love (Amphetamine Reptile lp 1988). Er du nykommer i Amphetamine Reptile-katalogen og liker dustete rånerock har du mye å glede deg til. Her er det flust med fine band og nødvendige album.

Som en motvekt til denne råningen har jeg sett det nødvendig å snobbe litt oppover. Redningen finnes selvsagt i salige The Residents, og da særlig perioden fra 1974 til ca 1985. I sommer har det gått mye i The Third Reich 'n Roll – 1975, Commercial Album – 1980, Mark of the Mole – 1981 og ikke minst Whatever Happened to Vileness Fats? – 1984 (alle Ralph Records). Vileness Fats er som kjent Residents myteomspunnede film som så dagens lys i 1984 i form av et tredve minutters sammendrag. Opprinnelig hadde the fab four filmet fjorten (!) timer med opptak i perioden 1972 til 1976. Den viltre historien om landsbyen Vileness Fats og filmens plott kan du lese her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vileness_Fats. Musikken på albumet som kom i 1984 var nyskrevet og typisk Residentsmystisk; vidunderlig enkel og kompleks på samme tid. Residents er nødvendige og blant de største heltene i superheltuniverset. Jeg har planlagt en stor Residents artikkel, den kommer nok. Bare tiden strakk litt bedre til...

Siste sommertips kommer i form av Commitment - Live In Germany 1983 (NoBusiness Records 2lp 2010). Nydelig liveopptak med denne originale og vågale freejazztruppen som bestod av William Parker på bass, Jason Kao Hwang på fiolin og viola, Takeshi Zen Matsuura på trommer og Will Connell Jr. på fløyte, altsaks og bassklarinett. Commitment holdt det gående i seks år fra 1978, men slapp bare ett album. Derfor er det supert å finne et så godt liveopptak med bandet. Strengetung free jazz med deilige dronetrekk, dype og ville løp under fløyte og saks og generelt hyperspill. En deilig øreåpner.

Smør deg inn og ta bambino'n under armen.

Å lytte til Van Morrison - mens du leser

Greil Marcus - When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010)

Har du opplevd Van Morrison på en magisk kveld glemmer du det aldri. Når Georg Ivan Morrison, født i Belfast 31 august 1945, løfter seg ut og blir ett med musikken er det ingen som matcher ham. Van Morrisons unike blanding av folk, soul, blues og rock & roll (Van sier selv han aldri har forstått seg på "rock") - kall det caledonian soul - blir tatt til den andre siden av mannens enorme stemme og innlevelse. Det er lett å oppdage når det skjer, du kjenner det ; musikken transenderer, Van slutter å "synge" - han mumler, han veser, han repeterer. Ord er ikke lenger ord. Og alt er soul.

Dette er lett å glemme i den uendelige strømmen av middels til ok album fra Van de siste tyve årene. Lytter man til disse utgivelsene kan man lett tenke at dette er en mann som er over middagshøyden. Men se ham live på en god kveld, jøje meg. Van er som Dylan og noen få andre, han har storheten i seg. Det blir aldri dårlig. Det kan godt være mindre interessant og lett forglemmelig, men det er alltid dråper av det som gjør mannen unik; egenart, stahet, kjærligheten til musikken, soul. Og han har laget et drøyt antall klassikere som står som påler i musikkhistorien. Album som Astral Weeks, Moondance, Tupelo Honey, Saint Dominic's Preview, It's Too Late to Stop Now (rockens beste livealbum), Into the Music, Common One og No Guru, No Method, No Teacher hører hjemme i alle musikkgeeks hyller.

Greil Marcus tar for seg dette fenomet i sin nye bok. When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010). Det er alltid godt å lese Marcus, enten han skriver om Elvis, The Band, Dylan eller punken. Godt at noen med så stort hode skriver om rock.

Marcus favorittplate er Vans egentlige debut lp Astral Weeks. Denne soleklare klassikeren (rockens største øyeblikk ?) har brent hull i mannen. Selv etter 40 år er han spent når han setter den på, vil den være like magisk nå ? Og svaret er alltid ja. På litt over 180 sider tar han for seg Vans største øyeblikk, etter egen svært subjektive målestokk. I tillegg til Astral Weeks skriver han om enkeltspor fra hele mannens karriere, bortsett fra perioden 1980 til 1997 som han litt vel enkelt desavuerer fullstendig. Enig eller uenig, det er besnærende lesning. Marcus skriver overlegent, han har gode og originale metaforer og han evner å vise frem mannens musikk på en særdeles smart måte. Van selv liker neppe boka, han liker i det hele tatt svært lite av det som skrives og menes om ham. Han liker heller ikke plateselskaper, noen ganger kan man lure på om han liker noe som helst.

Bortsett fra musikken. For den løfter den mørke og innadvente sjelen fra Belfast til himmelen.

Dit vi andre bare kan nå ved hjelp av The Belfast Cowboy.

Merzbow tapes

Merzbow - Collection 4 (Blossoming Noise c34 kassett)
Merzbow - Collection 5 (Blossoming Noise c40 kassett)
Merzbow - Normal Music (Blossoming Noise c48 kassett)
Merzbow - Flesh Metal Orgasm (Blossoming Noise c48 kassett)

Er den noen der ute som holder tritt med Merzbow ? Masami Akita har holdt et hypertempo i snart 30 år nå, med en uendelig strøm av utgivelser. Han nådde en topp med 17 (!) album i 2009. Og er vel oppe i snaut 1o hittil i år...Deretter kan vi jo legge til den legendariske Merzboxen fra 2000 på intet mindre enn 50 cder, hvorav nesten halvparten bestående av uutgitt materiale. Undertegnede er vel ikke den eneste som sliter med å fordøye alt sammen. Eller rettere sagt ; det er neppe noen forunt å sluke unna slike mengder drøy støy. Dermed blir Merzbow noe av et problem; hvordan plukke ut perlene i støystormen? Man blir litt lei og oppgitt rett og slett.

Men redningen er nær: Fire nye kassetter på den amerikanske labelen Blossoming Noise har de siste ukene vært en fin gjenoppdagelsesferd for undertegnede. Her reutgis tre kassetter fra 1981/1982 og en fra 1988. Vi møter vi det tidlige Merzbow som søkende og utfordrende improvstøysender (1981/1982) og som en analog støytornado (1988). Og det låter supert.

På Collection 4 og Collection 5 får vi en session fra 16 juni 1981 med Masami på tapes, preparert gitar, ring modulator og "støy", og Kiyoshi Mizutani på piano, fiolin, munnspill, gitar etc. Musikken er særdeles langt unna den støystormen Merzbow skulle piske opp etterhvert. Her serveres det en musikk nærmere elektro-akustisk improvisasjon, med lange strekk av melodiløs vandring og undring over dette og hint. Masami er på vei mot støyen - her har han tatt spranget og valgt bort låtstruktur og "spill" i tradisjonell forstand. Han søker effekt av lyd som lyd - og finner gull umiddelbart. Ja det er faktisk tett på sensasjonell musikk som møter oss på Collection 4 og Collection 5. Med skrapende toner som står og dirrer alene i tung luft skapes stemning av noe nytt. Nesten som et tidlig AMM på japansk jazztobakk. Flott, og samtidig pekes det frem mot det som skal komme.

Og allerede året etter, på Normal Music, var grepet strammet. Insisterende trommemaskin, grå flak av gneldregitar, rett ut i lufta trommer og teksturer av rein støy skaper en musikk et sted mellom The New Blockaders, Miles Davis ca Dark Magus og This Heat i dårlig humør. Sinte, fortvilte greier utgjytes. Men fortsatt veldig fint å lytte til ; original lyd fra unge menn på urolig vandring vekk fra alt som normalt kalles musikk (get it?).

Den siste utgivelsen minner oss om hvorfor vi elsker noise. Flesh Metal Orgasm er et opptak fra september 1988 hvor Merzbow består av kun Masami Akita. Kassetten ble opprinnelig utgitt på ZSF Products og består av to sidelange spor med ganske kraftig støy. Ikke fullt ut harsh noise, til det er for mye nyanser og dynamikk i lyden, men her har Akita definitivt funnet sin muse. I denne perioden legger mannen grunnlaget for de ufattelig kraftbombene han skulle slippe utover nittitallet.

En ny vei inn (igjen ?) til Merzbow ? Definitivt.

Lytt og klø !