tirsdag 24. mai 2011

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash lp 1982)



Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du sjangens til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

torsdag 19. mai 2011

Mitchell and Manley, Paul Bley og Sandy Bull


Mens jeg skriver dette lytter jeg til den nye lp'n til Mitchell and Manley, Norcal Values ( Thrill Jockey). Dette albumet er en av mange Record Store Day utgivelser, og en av de få av disse som synes relevante utover rene samler/maniske kretser.

Mitchell og Manley er henholdsvis Isaiah Mitchell fra stonerhippiene Earthless, som er kjent for endeløs spacegitarisme over Hawkwind ca 1971-beat. Phil Manley har blant annet jobbet med Trans Am og The Fucking Champs. På Norcal Values serveres to sidelange gitarsoli et sted mellom hippie-fri-flyt og mer "tenksomme" newage vibrasjoner. Fin, stein musikk.

Og ellers ? Som nattmusikk de siste ukene har Paul Bleys Improvisie (America Records 1971) vært helt uten konkurranse. Bley har en enorm katalog og undertegnede må undersøke mer. For denne lp'en er ualminnelig god, faktisk kjapt inne på min all time top 50 jazz/improv skiver. Så ikke den komme gitt. På Improvisie håndterer Bley synthesizer, og får hjelp av sin daværende kone (selveste) Annette Peacock på elektrisk piano, syntheziser og et latterlig effektfullt vokalinngrep langt ute på side 2. I tillegg er Han Bennink med på perkusjon, og han tilfører musikken en nerve som matcher lange strekk av undring fra Bley og Peacock på eminent vis. Improvisie er sakte, drømmende og varig musikk.

Sandy Bulls E Pluribus Unum (Vanguard Records lp 1968) var Bulls tredje album og er min favoritt i hans katalog. E Pluribus Unum er dypt psykedelisk narkomusikk fra en mann med interesse for og kunnskap om østlig musikk og et betydelig rusproblem. På E Pluribus Unum spiller Bull gitar, bass, oud og perkusjon. Musikken er en utvidelse av soundet fra hans to første album på Vanguard og smaker på blues og psych, og oppleves som både tidstypisk sent sekstitall og likevel helt tidløs. To sidelange spor, aldri kjedelig.

Du kan med fordel også raske til deg følgende staslige utgivelser. Disse har i allefall jeg hatt glede av i det siste :

1. Black Flag - The Process Of Weeding Out (SST 12" 1985)
2. Universal Congress Of - Universal Congress Of (SST lp 1987)
3. Pyramids - Lalibela (Ikef lp 1973)
4. Art Bears - Hopes And Fears (Recommended Records lp 1978)
5. Morbid Angel - Heretic (Earache 2cd 2003)