Årets beste album 2011

Da har jeg omsider fått knadd sammen listen over årets beste utgivelser. Jeg vil i løpet av den nærmeste tiden legge ut tre lister; årets album, årets metal og årets re- og arkivutgivelser. Det finnes som kjent ikke dårlige musikkår, det er alltid bare om å gjøre å holde ørene åpne. Årets album vil kanskje overraske, men for meg stod Gillian Welch bak det mest hjertevarme og ydmyke stykke musikk jeg har hørt på lenge. Welch har en helt egen tone hvor hun sammen med partner og medmusikant David Rawlings pakker sine evigvarende melodier inn i sparsommelige arrangementer med stenk av american primitive og countrymusikk ala The Carter Familiy. Jeg hadde gleden av å oppleve disse to på konsert i høst; en konsert som styrker meg i troen på det meste.

Ellers ble det levert mye fin musikk i mange sjangere, av både gamle helter og nye friske pust. Keiji Haino er som vanlig med når undertegnede oppsummerer musikkåret. I år slapp han en fenomal dobbel lp med triospill ala Fushitsusha sammen med O'Rourke og Ambarchi. Resultatet ble det sterkeste stykke free rock på særdeles lenge. Det skjedde også  mye bra innen den elektroniske musikken, her står Pinch & Shackleton og Andy Stott for det fineste rytmiske bidraget. Felles for disse artistene er en vilje til å trekke inne det mørke og abstrakte i basstunge fundamenter. På den avantgardske enden av elektronikken leverte No Neck Blues Band side prosjektene Decimus og Key Of Shame fine ting. Decimus leverte vel fem album av en lovet serie på tolv plater. Decimus 2 får representere denne flotte musikken.

Gamle helter som Stare Case (Wolf Eyes), Lou Reed, Boris, Thurston Moore, Loren Connors (Haunted House) og mange andre leverte også gode plater i 2011.

1 Gillian Welch - The Harrow And The Harvest
2 Keiji Haino/Jim O’Rourke/Oren Ambarchi - In A Flash Everything Comes Together As One There Is No Need For A Subject
3 Pinch & Shackleton - Pinch & Shackleton
4 Stare Case - Loose End
5 Andy Stott - Passed Me Out/We Stay Together
6 Haunted House - Blue Ghost Blues
7 Key Of Shame -Key Of Shame
8 Decimus - 2
9 Lou Reed & Metallica - Lulu
10 Grails - Deep Politics
11 Rustie - Glass Sword
12 Prurient - Bermuda Drain
13 Call Back The Giants - The Rising
14 Cut Hands - Afro Noise Vol 1
15 Village Of Spaces - Alchemy And Trust
16 James Ferraro - Far Side Ritual
17 Boris - New Album
18 Leyland Kirby - Intrigue & Stuff 1-3
19 Dj Diamond - Flight Music
20 Tom Waits - Bad As Me
21 Thurston Moore - Demolished Thoughts
22 Sushio No Fune - Your Tears
23 Darius Jones Trio - Big Gurl (Smell My Dream)
24 Årabrot - Solar Anus
25 Metal Rouge - Then In Shadow
26 Real Estate - Days
27 Bill Callahan - Apocalypse
28 Tim Hecker - Ravedeath, 1972
29 Metronomy - The English Riviera
30 Bill Orcutt - How The Thing Sings
31 Stare Case - Public Vanity
32 No Neck Blues Band - Ytui
33 Julian Lynch - Terra
34 Group Inerane - Guitars From Agadez Vol 3
35 Blank Realm - Holy Gasp
36 Tarfala Trio - Syzgy
37 Grass Pilow - Le Son De L'Os
38 White Denim - D
39 Mv & Ee - Live 8xcd-r Box
40 Htrk - Work, work, work
41 Martyn - Ghost People
42 Artur Zmijewski - Singing Lesson
43 Hype Williams - One nation
44 Yamantaka - Sonic Titan
45 Shabazz Palaces - Black Up
46 Woods - Sun And Shade
47 The Haxan Cloak - s/t
48 Kwjaz - s/t
49 Male Bonding - Endless Now
50 Idea Fire Company - Music From The Impossible Salon
51 Mikal Cronin - s/t
52 Corrupted - Garten Der Unbewusstheit
53 Girls - Father, Son, Holy Ghost
54 The Decemberists - The King Is Dead
55 Craft Banditz - Bits And Pieces
56 Stein Thorleif Bjella - Vonde Visu
57 Tinariwen - Tassili
58 Bangs & Work - 2
59 Dum Dum Girls - Only In Dreams
60 Nate Young - Stay Asleep
61 P. J. Harvey - Let England Shake
62 The Fall - Erzats G. B.
63 Sungrazer - Mirador
64 Akira Sakata & Jim O'Rourke with Chikamorachi - And That's The Story Of Jazz
65 Kazuki Tomokawa - A Bumpkin's Empty Bravado
66 Atlas Sound - Parallax
67 Battles - Gloss Drop 
68 Moon Duo - Mazes
69 Wooden Shjips - West
70 Opeth - Heritage
71 Mater Suspiria Vision - Crack Witch 
72 Necro Deathmort - Music Of Bleak Origin 
73 Ricardo Villalobos/Max Loderbauer - Re: ECM
74 Thundercat - The Golden Age Of Apocalypse
75 Gum Takes Tooth - Silent Cenotaph 
76 Tyler the Creator - Goblin
77 Bjørk - Biophilia
78 Up-Tight - The Night Is Yours
79 Kurt Vile - Smoke Ring For My Halo
80 John Maus - We Must BecomeThe Pitiless Censors Of Ourselves
81 Oneothrix Point Never - Replica
82 Boris - Attention Please
83 Zomby - Dedication
84 Efran Manuel Menuck - Plays High Gospel
85 William Hooker Featuring thomas Chaplin - Crossing Points
86 Heat Sick - Intersex

Village Of Spaces - Alchemy And Trust (LP Turned Word Records 2011)

Husker du uttrykket "den vokser etter noen lyttinger" ? Før all musikk var et klikk unna og oppmerksomheten hadde potensiale til å holde seg i mer enn ca 2 sekunder ? Med andre ord før internett og raske fibre som teppebomber deg med all den lyd du måtte ønske, hele tiden. Det var den gang man kjøpte en lp og lyttet, og lyttet igjen. Da oppstod den nå avdøde "vokse på deg effekten", følelsen av at musikken får ro i hjernen din og sakte men som sikkert åpner seg opp.

En slik opplevelse har jeg faktisk hatt i dette herrens år 2011. Village Of Spaces fra Maine, U.S.A. har med albumet Alchemy And Trust levert et stykke musikk som gjennom høsten har blitt en varig venn. Et album som vokser og åpner seg opp ved gjentatt lytting; melodier og tekstlinjer som sakte men sikkert kryper under huden.

Village Of Spaces består av duoen Daniel Beckman og Amy Moon, disse har med seg diverse gjester som blant andre omfatter den store folklegende Michael Hurley.  Alchemy And Trust inneholder seks sanger på 32 minutter med et sound og stemning nær beslektet med stein, tåkete acid folk ca 1971. Referanser kan være nettopp Michael Hurley, Siloah, Mark Fry, Incredible String Band og ikke minst de nåtidige Nashville-kattene i The Cherry Blossoms. I tillegg til folkfeeling kan en også merke innslag av american primitive; tenk John Fahey, Robbie Basho et al.

Alle de seks sangene på Alchemy And Trust beveger seg sakte fremover, med betydelig løft i stemning og hekt; sangene er allerede fra den psychedeliske åpneren Ovum’s Influence sterkt vanedannende. Høydepunktet kommer på spor 2, hvor en vidunderlig melodi pakker inn Forget Me Not i en deilig svøpe av vellyd over 7 minutter pluss.

Alchemy And Trust er sammen  med Gillian Welchs The Harrow & The Harvest årets beste folk/americana album.

Paisley Underground - En primer, del 1

The Paisley Underground var ikke den viktigste eller mest varige av de mange bølgene som tok tak på åttitallet, men det kom mye god pop og retrofiksert rockmusikk fra denne scenen i løpet av noen korte år på første halvdel av dette utskjelte tiåret. Og det skal innrømmes at denne musikken traff undertegnede mitt fleisen da jeg som en ung mann jaget rundt i Oslos platebutikker etter teenage kicks. Salige Utopia, Oslo beste platesjappe noen fine år midt på åttitallet, hadde et solid utvalg av det siste og beste fra USA. Dermed ble det hyppige besøk og leit store utgifter for en trang studentøkonomi. Her levde vi under prinsippet heller vinyl enn middag.

Opphavet til uttrykket Paisley Underground kom etter sigende fra Michael Quercio i bandet The Three O'Clock. The Paisley Underground ble samlebetegnelsen på et knippe band fra California som spilte en sterkt sekstitalls inspirert rockmusikk. Medlemmene i disse bandene plukket opp instrumentene samtidig med at punken kom, men la sin elsk på en ganske så variert miks av sekstitalls musikk. Både sunshine pop, psychedelia, garage rock og folk rock fant veien inn i denne miksen. Band som Beach Boys, The Seeds, Doors, Buffalo Springfield, The Velvet Underground og The Mamas And The Papas var avgjørende inspirasjonskilder. Også senere navn som The Soft Boys og Big Star hadde gjort inntrykk. I et åttitall som etter en svært kreativ start på tiåret (postpunk, industri) hadde sporet av med new romantics og hvit og kjip dansepop var The Paisley Underground deilig oppfriskende. Den andre vesentlige "bølgen" fra østkysten av USA på denne tiden var selvsagt Black Flag, Minutemen, Meat Puppets, Husker Du og alt annet som kom ut på den etterhvert hyperaktive SST labelen. The Paisley Underground var den uskyldige og storøyde gjengen med respekt for rockhistorien, antitesen til dette fant man i den karrige og nådeløse punkavantgarden på SST.

Hvilke band var det så snakk om ? De sentrale gruppene i The Paisley Underground var The Bangles (opprinnelig The Bangs) The Dream Syndicate, Green on Red, The Long Ryders, nevnte The Three O'Clock (tidligere The Salvation Army), True West  og ikke minst The Rain Parade med avleggere. I løpet av noen få år ga disse bandene ut en rekke fine plater dypt plantet i en amerikansk rocktradisjon. Disse gruppene var mye omtalt i norsk rockpresse på denne tiden (Puls, senere Beat) og de fleste av bandene besøkte også Oslo når de var på sitt mest energiske og kreative.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av mine favorittplater fra denne epoken.

Jeg begynner med det kraftigste rockbandet i The Paisley Underground, nemlig The Dream Syndicate, og tillater meg å sitere (dvs publisere på nytt) en omtale av deres mesterverk som jeg gjorde for en tid tilbake.

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash LP 1982)

Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du anledning til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

The Rain Parade - Emergency Third Rail Power Trip (Enigma LP 1983)
The Rain Parade - Explosions in the Glass Palace (Enigma MLP 1984)

The Rain Parade ble til i etterkant av at studentene David Roback(vokal, gitar) og Matt Piucci (gitar, vokal) hadde etablert The Moving Sidewalks og fått med seg bror Steven Roback (bass, vokal), Will Glenn (keyboards og fiolin) og Eddie Kalwa på trommer. Etter navneskiftet til The Rain Parade og utgivelse av debutsingelen What She's Done to Your Mind i 1982 var det klart for debutlp'en Emergency Third Rail Power Trip i 1983. Dette albumet har siden fått en velfortjent status som en senalders psychedeliaklassiker. Emergency.. er full av sval, imøtekommende poprock pakket inn i et tidløst lydbilde med sterk påvirkning fra psychedelia ca 1968.

Etter dette forlot David Roback The Rain Parade, men bandet skulle faktisk nå sine største høyder på minilp'en Explosions In The Glass Palace som dukket opp året etter. Soundet her er ørlite barskere, en dråpe Crazy Horse har blitt tillagt den psychedeliske miksturen. Høydepunktene er åpningsporet You Are My Friend og den syv minutter lange karusellpsychiske avslutteren No Easy Way Down. Etter dette signet bandet for Island og ga ut sin tredje plate Crashing Dream og live albumet Beyond The Sunset før det hele var over i 1986. Disse to siste utgivelsene er også verdt å ha,  men når ikke de store høydene vi kan oppleve på de to første platene.

Opal - Fell from the Sun (Rough Trade 12" EP 1984 )

Opal - Happy Nightmare Baby (SST LP 1987)

Etter å ha forlatt The Rain Parade dannet David Roback Clay Allison sammen med Kendra Smith (bass) fra The Dream Syndicate og Keith Mitchell (trommer). Bandet skiftet snart navn til Opal og slapp i 1984 den magiske 12-tommeren Fell From The Sun. På Fell From The Sun samles de to sporene fra den singelen man rakk å utgi under navnet Clay Allison samt to nye spor. Musikken er en saktegående vals av lavtempererte velvetdroner, med Kendra Smiths lakoniske stemme som et teppe av stillstand over det hele. Utsøkt musikk som peker fremover mot det David Roback skulle gjøre senere i bandet Mazzy Star sammen med Hope Sandal. Etter en ny ep ( Northern Line) i 1985 slapp bandet sitt eneste album i 1987. Happy Nightmare Baby fortsetter der Fell From The Sun slapp, men legger til noen avstikkere i mer rockaktig terreng. Det tas også noen større utflukter rent lydmessig. Men i all hovedsak er plottet det samme; sakte musikk med smule melodier, wahwah gitar, orgel og lun stemning. Punketterkommere som hippies ?

Midt i den påfølgende turneen sluttet Kendra Smith i bandet. I 1989 ble samleplaten Early Recordings utgitt. Her samles de to første Ep'ene samt diverse uutgitt materiale.