mandag 8. juni 2015

Plater

Heisann, er du der? Seriøs mangel på aktivitet fra denne kanten det siste året, men vi gir oss ikke. Prøver meg med en liten oppsummering av musikk som har gjort inntrykk:


Ben Hall’s She Shells String Trio - Negatively Complicating A Procedure That Is Already Flawed (8MM LP)
Øreristende freeform fra Ben Hall, C. Spencer Yeh (Burning Star Core) og Mike Khourty. Hall på slag og de to herrer på fiolin; resultatet er flagrende, intens freejazz med innslag av dronende partier som gjør at det hele løftes ut av tid og rom. Og Ben Hall (Graveyards mm) er en formidabel musiker som klarer å kombinere det fjærlette med det drivende. En snau halvtime musikk som varer.

Drinking Electricity - Overload + singles (Medical Records LP) Må innrømme at denne glapp for undertegnede i det herrens år 1982. Men den fine labelen Medical Recordings kommer til unnsetning 32 år senere. Og godt er det, for Drinking Electricity var et fint lite prosjekt fra Edinburgh som ga en knall lp i terrenget mellom minimal wave, new wave og post-punk - med den (nå) deilige følelsen av et snarlig atomsammenbrudd i en kald krig som alle fryktet skulle gå over i en glovarm. Anne-Marie Heighway synger med iskald sensualitet og "ikke-tenk-tanken-en-gang" blikk. Blippende synth, hakkende gitar og trommemaskin inn i evigheten supplerer. Umistelig.

Die Gesunden - Die Gesunden (Medical Records LP)
Og når vi først er inne på minimal wave og Medical Records; Nyugivelsen av Die Gesundens eneste LP fra 1982 er også en begivenhet. Die Gesunden slapp sitt album på Klaus Sculzes label Innovative Communication. Die Gesunden er en av de beste utgivelsene som ble sluppet i løpet av Neue Deutsche Welle på åttitallet. Mabel Aschenneller og Eschi Rehm utgyter en knirkete, støyende syntpop full av støv og "angst". En etasje lenger ned i kjelleren i forhold til Drinking Electricity og minst like hektende. Tenk Suicide, tidlig Devo, Der Plan.

Satanic Rockers - Fu Kung (Little Big Chief LP): Bak et "treffende" cover skjuler det seg et kraftig rockalbum med gode doser skurr og hekt. Har sett denne omtalt som en hardrock versjon av The Dead C, slett ingen dum beskrivelse. Fu Kung er seig, slamrerock med oppgitt vokal og søplete produksjonsverdier. Nok et bevis på at verden styres fra down under.

Og er vi først inne på The Dead C h- Armed Courage (Ba Da Bing! LP) er ikke lenger "ny", men er faktisk noe av det beste gruppa har gjort på mange år, helt på høyde med Trapdoor Fucking Exit, Harsh 70s Reality og New Electric Music. Armed Courage består av to sidelange spor hvor a-sidens Armed er en styggvakker utblåsning og b-sidens Courage er en saktebyggende blues med piano, Morleyvokal og genuin DeadCmagi. Ubegripelig.

Richard Youngs er sykt produktiv, noe som normalt medfører mye svin blant perlene. Må si at Youngs unngår denne fella gitt. Tre album fra mannen bare som jeg har brukt tid på de siste månedene er omtalt her, og alle er defintivt verdt en lytt eller tre. Barbed Wire Explosion In The Kingdom Of Atlantis (Sonic Yoster Vinyl LP) er gamle Albion goes hardcore. En snodig miks av Youngs singulære sangteknikk i høyt register og drivende hardcore blasts. Resultatet blir et hissig rockalbum med nydelig gitarspill og fine sanger som spiller sjangerlek. Summer Through My Mind (Ba Da Bing! LP) er en annen skål; et sangbasert og hovedsaklig akustisk album. Summer er kanskje det beste singer-songwriter albumet mannen har laget, her er det flust av sykt vakker musikk. Tittelsporet er kanskje det mest direkte og fengende fra Youngs noensinne. Og om ikke dette var nok har han også sluppet Calmont Breakdown (Fourth Dimension Records LP) som viser nok en side av Richard. Calmont er en industriinspirert elektronisk vandring i automatikkvokal, lydtepper og skurr. Sær og hektende på sitt snodige vis, og her viser avantgardisten Youngs seg frem. Mannen har tross alt bakgrunn fra de notoriske undergrunnskråkene A-Band må vite. Etter disse platene har mannen sluppet en stabel med enda mer musikk, vi får ta det etter tur. Ting skal tross alt svelges unna...

Og ellers? Har blitt kraftig opphengt i Iransk pop fra før-revolusjonær tid. Samleplater som Tisheh O Risheh (Pharaway 2LP),Goush Bedey (Pharaway 2LP) og Rangarang: Pre-Revolutionary Iranian Pop (Vampi Soul 3LP) er stappfulle av funky, vanedannende varianter av soul, pop og disco. Alt med et touch som er særdeles fremmed for vestlige poprock ører. Det tar tid å venne seg til uttrykket, men når det sitter så sitter det fast for godt. En kan spørre seg om dette er så tiltrekkende fordi det er noe helt annet, men jeg opplever dette som genuint vakker og morsom musikk med stor egenart og verdi. Alle disse utgivelsene er samlinger med singeler, de to førstnevnte er faktisk fjerde og femte volum i en en fantasisk serie.