lydfrabaksiden

Vinyl Finds

2012-01-27T05:41:00.000-08:00

Jeg kommer sikkert sent til festen, men det er ikke mindre gøy av den grunn ; Vinylobsessives legger ut små innlegg med gjennomgang av sine siste erobringer på youtube. Og jeg er hektet. Det er gøy, man blir ivrig. Ikke bra.

Min favoritt er duden du ser nedenfor. Han har lagt ut over sytti innlegg og er god til å formidle både samler- og musikkglede.God underholdning for vinylfolket.

Nye plater; Jacaszek, Ty Segall, Biosphere, James Blackshaw

2012-01-20T06:40:00.000-08:00

Jacaszek - Glimmer (Ghostly International lp)

Temmelig fin og lun elektro-akustisk lp fra polske Michal Jacaszek. Glimmer opererer i et skyggelandskap med smule melodier med et "klassisk" tilsnitt og bitvis skurrende elektronisk tåkelegging. Jacaszek klarer å opprettholde interessen gjennom hele platen, som beveger seg fra det delikate og melodiøse til mer skissepregede lydblokker. Det er mange røvere ute og går i dette musikalske terrenget, og Glimmer makter å kapre en plass blant det mindretallet det er verdt å lytte til. Hvem kan han så sammenlignes med ? Tja, The Caretaker og en mindre tåkelagt Philip Jeck kanskje. Uansett, Glimmer er ingen klassiker, men jeg er glad jeg har den.

Ty Segall - Singles: 2007 - 2010 (Goner 2lp)

Fin å ha samling med singler fra garasjerocker Segall. Overstyrt rockmusikk med fuzz og groove. Neppe viktig, men hva er vel det i denne vår tid. Viktig er død. Plata inneholder tett på tyve spor som alle er god underholdning.
Ty Segall er en viktig brikke i fuzzpopmafiaen i San Franområdet, og spyr ut good-to-great fuzzbomber i et rasende tempo. Andre artister du bør merke deg fra denne scenen er Thee Oh Sees, Mikal Cronin og Bare Wires. Mikal Cronins debutlp fra ifjor er rett og slett super.

Biosphere - Mysterier (Touch 7")

Jeg ble ikke helt overbevist av det siste albumet fra Geir Jenssen. N-Plants ble litt, tør jeg si det, kjedelig. Den sklei bare forbi. Denne singelen derimot, er the shit. To spor spilt inn i 2006 i forbindelse med arbeidet med Dropsonde albumet. Mysterier er to mørke spor med hekt og teft; a siden "Fluvialmorfologi," er en hakkete dronerasp med minimalistisk tilnærming; Theater Of Eternal Music meets electronica ? B siden "Feber" er mer at et dystert apropo til Dropsonde, med en rett ut sagt nydelig melodi. Fantastisk.

James Blackshaw - Holly Ep (Important 12")

Ny ep fra flink engelskmann som fortsetter sin dyrking av den akustiske gitarens muligheter. Tyve minutters musikk dominert av akustisk gitar, men med visse innslag av fiolin, fløyte og klarinett. Musikken er repetiv, lun og mildt engasjerende. Blackshaw er ofte farlig nær musaken, men lander som regel på rett side av streken. En god fylleangstkurator denne.

Haino, O'Malley og Ambarchi

2012-01-16T05:48:00.000-08:00

Snakk om powertrio ! Alt annet visner folkens. Her får dere de siste 15 minuttene av Keiji Haino, Stephen O'Malley og Oren Ambarchis opptreden for DNK Viral Radio i Occii, Amsterdam i april 2011.

Haunted House, Ricardo Villalobos/Max Loderbauer & Bright Eyes

2012-01-15T03:47:00.000-08:00

Tid for en kjapp oppdatering på litt av det som har opptatt øregangene mine de siste ukene.

Haunted House - Blue Ghost Blues (Northern Spy LP)

Knasende fin lp fra denne mytiske kvartett. Blue Ghost Blues er den første studioutgivelsen fra Lorren Connors Haunted House gruppe, etter en liveutgivelse i 1999 og diverse tisking om voldsomme liveopplevelser. Connors har med seg Suzanne Langille (vokal), Neel Murgai (slag) og Andrew Burnes (gitar). Connors er en fantastisk gitarist som ofte beveger seg i et meditativt og ambient landskap, gjerne inspirert av gamle bluesmestere og american primitive. Med Haunted House leverer han imidlertid flammende free rock med sanseløst trykk og stormende løp under Langilles mykt ravende og hysteriske vokal. Blue Ghost Blues er mest alt en kombinasjon av shockblues, krautpsych ala tidlig Ash Ra Tempel og ikke minst Fushitsusha ca 1990. Umistelig, og en vei inn i Connors verden for tøffe rockere.

Ricardo Villalobos & Max Loderbauer - Re: ECM (ECM 2cd 2011)

Det er lenge siden jeg har hatt interesse for ECM utgivelser. Det har blitt mye pent og hyggelig på denne labelen de siste tredve årene gitt. Temmelig langt fra alle de supre jazzskivene man ga ut i perioden 1970 til ca 1983. Har du ikke dukket ned i denne materien har du mye å glede deg til. Ricardo Villalobos har jeg likt lenge, hans minimale tekno med dype anslag av dubistiske gjentagelser og hypnose har medført mye flott musikk. På denne doble cden koker han, sammen med Max Loderbauer, opp en minimal teknosuppe av lyd fra ECM utgivelser, både innen jazz og det man kan kalle moderne klassisk. Musikk av folk som Arvo Part, Bennie Maupin, Paul Giger, John Abercrombie, Christian Wallumrod, Alexander Knaifel, Miroslav Vitous, Louis Sclavis, Wolfert Brederode, Enrico Rava, Stefano Bollani og Paul Motian strekkes ut til subtil og sparsommelig tekno. Lange drag av minimalistisk glitch, dyp dubpuls og rytmer i seig loop. Svært originalt og bitvis fantastisk. En nydelig plate å spille alene sent på kveld.

Bright Eyes - Noise Floor (Rarities: 1998-2005) (Saddle Creek cd 2006)

Jeg har aldri fått helt taket på wonderkid Conor Oberst og kompani i Bright Eyes. Kanskje er det hypen som har holdt meg unna ? Noise Floor er den første platen fra denne gjengen jeg har lyttet grundig til. På denne utgivelsen er det samlet diverse singler, spor fra samleplater og noe uutgitt materiale. Og denne platen, med ofte uhøytydelig og low-key tilnærming, har festet seg hos undertegnede. Oberst har grep om den "inderlige" singer-songwriter stilen uten å bli patetisk og full av føleri. Uttrykket er en ganske original mix av americana, indierock og visse stikk av elektronisk bearbeiding. Når Oberst i tillegg er en god låtskriver er det ikke tvil om at vi snakker talentfull ung mann. Tid for diskografigraving !

Tapehiss

2012-01-01T01:44:00.000-08:00

Sean McCann - The Sky Is Filled With Incredible Wishes (Aguirre Records)
White Woods - Bellplay (Night People)

Det er godt å konstatere at kassettformatet fortsatt lever i beste velgående. Jeg har storkost meg med to tapes i romjula, en med meditiativ nesten "nyreligiøs" følelse og en rett ut sagt deilig Flying Nun variant.

Sean McCann er en produktiv ung mann som jeg har flere utgivelser med, innkjøpt på basis av anbefalinger fra folk jeg anser som skolerte. Jeg har likevel hatt tilgode å bli fullstending bergtatt, noe jeg nå forstår er min egen feil; jeg har rett og slett ikke lyttet godt nok. I romjula ble koden nemlig knekt, og det av det unselige lille bonuskassetten The Sky Is Filled With Incredible Wishes som fulgte med førsteopplaget av lp'en The Capital. The Sky Is Filled With Incredible Wishes er fire spor meditiativ lyd med et anslag av nesten religiøse toner spent opp over et tiltrekkende nett av droner og sakte bevegelse på stedet hvil. Svært beroligende og hektende. Nå gleder jeg meg til å gyve løs på mer av mannes diskografi.

White Woods kassetten dukket opp når jeg ryddet opp i kaoset i hyllene. Og etter en gjennomlytting var det bare et spørsmål å stille; hvor har du vært hele mitt liv du vakre kassett ? Eller rettere sagt hvor har du vært siden jeg kjøpte deg i 2010 og siden glemte deg ? Snakk om dust. White Woods er nemlig noe av den beste indie/Flying Nun variant jeg har hørt på lenge, lenge. Bellplay er syv sanger med gode låter, spinkel lyd, god velvetgroove og arty tendenser, toppet med boy/girl vokal. White Woods består av ungdommer fra Hobart,Tasmania via Melbourne og er nok et bevis på at Australia og New Zealand er overbefolket av gode band og artister.

Årets beste album 2011

2011-12-25T11:03:00.000-08:00

Da har jeg omsider fått knadd sammen listen over årets beste utgivelser. Jeg vil i løpet av den nærmeste tiden legge ut tre lister; årets album, årets metal og årets re- og arkivutgivelser. Det finnes som kjent ikke dårlige musikkår, det er alltid bare om å gjøre å holde ørene åpne. Årets album vil kanskje overraske, men for meg stod Gillian Welch bak det mest hjertevarme og ydmyke stykke musikk jeg har hørt på lenge. Welch har en helt egen tone hvor hun sammen med partner og medmusikant David Rawlings pakker sine evigvarende melodier inn i sparsommelige arrangementer med stenk av american primitive og countrymusikk ala The Carter Familiy. Jeg hadde gleden av å oppleve disse to på konsert i høst; en konsert som styrker meg i troen på det meste.

Ellers ble det levert mye fin musikk i mange sjangere, av både gamle helter og nye friske pust. Keiji Haino er som vanlig med når undertegnede oppsummerer musikkåret. I år slapp han en fenomal dobbel lp med triospill ala Fushitsusha sammen med O'Rourke og Ambarchi. Resultatet ble det sterkeste stykke free rock på særdeles lenge. Det skjedde også mye bra innen den elektroniske musikken, her står Pinch & Shackleton og Andy Stott for det fineste rytmiske bidraget. Felles for disse artistene er en vilje til å trekke inne det mørke og abstrakte i basstunge fundamenter. På den avantgardske enden av elektronikken leverte No Neck Blues Band side prosjektene Decimus og Key Of Shame fine ting. Decimus leverte vel fem album av en lovet serie på tolv plater. Decimus 2 får representere denne flotte musikken.

Gamle helter som Stare Case (Wolf Eyes), Lou Reed, Boris, Thurston Moore, Loren Connors (Haunted House) og mange andre leverte også gode plater i 2011.

1 Gillian Welch - The Harrow And The Harvest
2 Keiji Haino/Jim O’Rourke/Oren Ambarchi - In A Flash Everything Comes Together As One There Is No Need For A Subject
3 Pinch & Shackleton - Pinch & Shackleton
4 Stare Case - Loose End
5 Andy Stott - Passed Me Out/We Stay Together
6 Haunted House - Blue Ghost Blues
7 Key Of Shame -Key Of Shame
8 Decimus - 2
9 Lou Reed & Metallica - Lulu
10 Grails - Deep Politics
11 Rustie - Glass Sword
12 Prurient - Bermuda Drain
13 Call Back The Giants - The Rising
14 Cut Hands - Afro Noise Vol 1
15 Village Of Spaces - Alchemy And Trust
16 James Ferraro - Far Side Ritual
17 Boris - New Album
18 Leyland Kirby - Intrigue & Stuff 1-3
19 Dj Diamond - Flight Music
20 Tom Waits - Bad As Me
21 Thurston Moore - Demolished Thoughts
22 Sushio No Fune - Your Tears
23 Darius Jones Trio - Big Gurl (Smell My Dream)
24 Årabrot - Solar Anus
25 Metal Rouge - Then In Shadow
26 Real Estate - Days
27 Bill Callahan - Apocalypse
28 Tim Hecker - Ravedeath, 1972
29 Metronomy - The English Riviera
30 Bill Orcutt - How The Thing Sings
31 Stare Case - Public Vanity
32 No Neck Blues Band - Ytui
33 Julian Lynch - Terra
34 Group Inerane - Guitars From Agadez Vol 3
35 Blank Realm - Holy Gasp
36 Tarfala Trio - Syzgy
37 Grass Pilow - Le Son De L'Os
38 White Denim - D
39 Mv & Ee - Live 8xcd-r Box
40 Htrk - Work, work, work
41 Martyn - Ghost People
42 Artur Zmijewski - Singing Lesson
43 Hype Williams - One nation
44 Yamantaka - Sonic Titan
45 Shabazz Palaces - Black Up
46 Woods - Sun And Shade
47 The Haxan Cloak - s/t
48 Kwjaz - s/t
49 Male Bonding - Endless Now
50 Idea Fire Company - Music From The Impossible Salon
51 Mikal Cronin - s/t
52 Corrupted - Garten Der Unbewusstheit
53 Girls - Father, Son, Holy Ghost
54 The Decemberists - The King Is Dead
55 Craft Banditz - Bits And Pieces
56 Stein Thorleif Bjella - Vonde Visu
57 Tinariwen - Tassili
58 Bangs & Work - 2
59 Dum Dum Girls - Only In Dreams
60 Nate Young - Stay Asleep
61 P. J. Harvey - Let England Shake
62 The Fall - Erzats G. B.
63 Sungrazer - Mirador
64 Akira Sakata & Jim O'Rourke with Chikamorachi - And That's The Story Of Jazz
65 Kazuki Tomokawa - A Bumpkin's Empty Bravado
66 Atlas Sound - Parallax
67 Battles - Gloss Drop
68 Moon Duo - Mazes
69 Wooden Shjips - West
70 Opeth - Heritage
71 Mater Suspiria Vision - Crack Witch
72 Necro Deathmort - Music Of Bleak Origin
73 Ricardo Villalobos/Max Loderbauer - Re: ECM
74 Thundercat - The Golden Age Of Apocalypse
75 Gum Takes Tooth - Silent Cenotaph
76 Tyler the Creator - Goblin
77 Bjørk - Biophilia
78 Up-Tight - The Night Is Yours
79 Kurt Vile - Smoke Ring For My Halo
80 John Maus - We Must BecomeThe Pitiless Censors Of Ourselves
81 Oneothrix Point Never - Replica
82 Boris - Attention Please
83 Zomby - Dedication
84 Efran Manuel Menuck - Plays High Gospel
85 William Hooker Featuring thomas Chaplin - Crossing Points
86 Heat Sick - Intersex

Village Of Spaces - Alchemy And Trust (LP Turned Word Records 2011)

2011-12-13T02:10:00.000-08:00

Husker du uttrykket "den vokser etter noen lyttinger" ? Før all musikk var et klikk unna og oppmerksomheten hadde potensiale til å holde seg i mer enn ca 2 sekunder ? Med andre ord før internett og raske fibre som teppebomber deg med all den lyd du måtte ønske, hele tiden. Det var den gang man kjøpte en lp og lyttet, og lyttet igjen. Da oppstod den nå avdøde "vokse på deg effekten", følelsen av at musikken får ro i hjernen din og sakte men som sikkert åpner seg opp.

En slik opplevelse har jeg faktisk hatt i dette herrens år 2011. Village Of Spaces fra Maine, U.S.A. har med albumet Alchemy And Trust levert et stykke musikk som gjennom høsten har blitt en varig venn. Et album som vokser og åpner seg opp ved gjentatt lytting; melodier og tekstlinjer som sakte men sikkert kryper under huden.

Village Of Spaces består av duoen Daniel Beckman og Amy Moon, disse har med seg diverse gjester som blant andre omfatter den store folklegende Michael Hurley. Alchemy And Trust inneholder seks sanger på 32 minutter med et sound og stemning nær beslektet med stein, tåkete acid folk ca 1971. Referanser kan være nettopp Michael Hurley, Siloah, Mark Fry, Incredible String Band og ikke minst de nåtidige Nashville-kattene i The Cherry Blossoms. I tillegg til folkfeeling kan en også merke innslag av american primitive; tenk John Fahey, Robbie Basho et al.

Alle de seks sangene på Alchemy And Trust beveger seg sakte fremover, med betydelig løft i stemning og hekt; sangene er allerede fra den psychedeliske åpneren Ovum’s Influence sterkt vanedannende. Høydepunktet kommer på spor 2, hvor en vidunderlig melodi pakker inn Forget Me Not i en deilig svøpe av vellyd over 7 minutter pluss.

Alchemy And Trust er sammen med Gillian Welchs The Harrow & The Harvest årets beste folk/americana album.

Paisley Underground - En primer, del 1

2011-12-04T05:02:00.000-08:00

The Paisley Underground var ikke den viktigste eller mest varige av de mange bølgene som tok tak på åttitallet, men det kom mye god pop og retrofiksert rockmusikk fra denne scenen i løpet av noen korte år på første halvdel av dette utskjelte tiåret. Og det skal innrømmes at denne musikken traff undertegnede mitt fleisen da jeg som en ung mann jaget rundt i Oslos platebutikker etter teenage kicks. Salige Utopia, Oslo beste platesjappe noen fine år midt på åttitallet, hadde et solid utvalg av det siste og beste fra USA. Dermed ble det hyppige besøk og leit store utgifter for en trang studentøkonomi. Her levde vi under prinsippet heller vinyl enn middag.

Opphavet til uttrykket Paisley Underground kom etter sigende fra Michael Quercio i bandet The Three O'Clock. The Paisley Underground ble samlebetegnelsen på et knippe band fra California som spilte en sterkt sekstitalls inspirert rockmusikk. Medlemmene i disse bandene plukket opp instrumentene samtidig med at punken kom, men la sin elsk på en ganske så variert miks av sekstitalls musikk. Både sunshine pop, psychedelia, garage rock og folk rock fant veien inn i denne miksen. Band som Beach Boys, The Seeds, Doors, Buffalo Springfield, The Velvet Underground og The Mamas And The Papas var avgjørende inspirasjonskilder. Også senere navn som The Soft Boys og Big Star hadde gjort inntrykk. I et åttitall som etter en svært kreativ start på tiåret (postpunk, industri) hadde sporet av med new romantics og hvit og kjip dansepop var The Paisley Underground deilig oppfriskende. Den andre vesentlige "bølgen" fra østkysten av USA på denne tiden var selvsagt Black Flag, Minutemen, Meat Puppets, Husker Du og alt annet som kom ut på den etterhvert hyperaktive SST labelen. The Paisley Underground var den uskyldige og storøyde gjengen med respekt for rockhistorien, antitesen til dette fant man i den karrige og nådeløse punkavantgarden på SST.

Hvilke band var det så snakk om ? De sentrale gruppene i The Paisley Underground var The Bangles (opprinnelig The Bangs) The Dream Syndicate, Green on Red, The Long Ryders, nevnte The Three O'Clock (tidligere The Salvation Army), True West og ikke minst The Rain Parade med avleggere. I løpet av noen få år ga disse bandene ut en rekke fine plater dypt plantet i en amerikansk rocktradisjon. Disse gruppene var mye omtalt i norsk rockpresse på denne tiden (Puls, senere Beat) og de fleste av bandene besøkte også Oslo når de var på sitt mest energiske og kreative.

I denne artikkelen skal jeg ta for meg noen av mine favorittplater fra denne epoken.

Jeg begynner med det kraftigste rockbandet i The Paisley Underground, nemlig The Dream Syndicate, og tillater meg å sitere (dvs publisere på nytt) en omtale av deres mesterverk som jeg gjorde for en tid tilbake.

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash LP 1982)

Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du anledning til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

The Rain Parade - Emergency Third Rail Power Trip (Enigma LP 1983)
The Rain Parade - Explosions in the Glass Palace (Enigma MLP 1984)

The Rain Parade ble til i etterkant av at studentene David Roback(vokal, gitar) og Matt Piucci (gitar, vokal) hadde etablert The Moving Sidewalks og fått med seg bror Steven Roback (bass, vokal), Will Glenn (keyboards og fiolin) og Eddie Kalwa på trommer. Etter navneskiftet til The Rain Parade og utgivelse av debutsingelen What She's Done to Your Mind i 1982 var det klart for debutlp'en Emergency Third Rail Power Trip i 1983. Dette albumet har siden fått en velfortjent status som en senalders psychedeliaklassiker. Emergency.. er full av sval, imøtekommende poprock pakket inn i et tidløst lydbilde med sterk påvirkning fra psychedelia ca 1968.

Etter dette forlot David Roback The Rain Parade, men bandet skulle faktisk nå sine største høyder på minilp'en Explosions In The Glass Palace som dukket opp året etter. Soundet her er ørlite barskere, en dråpe Crazy Horse har blitt tillagt den psychedeliske miksturen. Høydepunktene er åpningsporet You Are My Friend og den syv minutter lange karusellpsychiske avslutteren No Easy Way Down. Etter dette signet bandet for Island og ga ut sin tredje plate Crashing Dream og live albumet Beyond The Sunset før det hele var over i 1986. Disse to siste utgivelsene er også verdt å ha, men når ikke de store høydene vi kan oppleve på de to første platene.

Opal - Fell from the Sun (Rough Trade 12" EP 1984 )

Opal - Happy Nightmare Baby (SST LP 1987)

Etter å ha forlatt The Rain Parade dannet David Roback Clay Allison sammen med Kendra Smith (bass) fra The Dream Syndicate og Keith Mitchell (trommer). Bandet skiftet snart navn til Opal og slapp i 1984 den magiske 12-tommeren Fell From The Sun. På Fell From The Sun samles de to sporene fra den singelen man rakk å utgi under navnet Clay Allison samt to nye spor. Musikken er en saktegående vals av lavtempererte velvetdroner, med Kendra Smiths lakoniske stemme som et teppe av stillstand over det hele. Utsøkt musikk som peker fremover mot det David Roback skulle gjøre senere i bandet Mazzy Star sammen med Hope Sandal. Etter en ny ep ( Northern Line) i 1985 slapp bandet sitt eneste album i 1987. Happy Nightmare Baby fortsetter der Fell From The Sun slapp, men legger til noen avstikkere i mer rockaktig terreng. Det tas også noen større utflukter rent lydmessig. Men i all hovedsak er plottet det samme; sakte musikk med smule melodier, wahwah gitar, orgel og lun stemning. Punketterkommere som hippies ?

Midt i den påfølgende turneen sluttet Kendra Smith i bandet. I 1989 ble samleplaten Early Recordings utgitt. Her samles de to første Ep'ene samt diverse uutgitt materiale.

J.C. SATAN - Hell Death Samba (Slovenly cd )

2011-11-29T05:57:00.000-08:00

Fransk/Italiensk garagepsych har vært undertegnedes underholdning i bilen den siste uken. Hell Death Samba er etter hva jeg kan skjønne dette bandets andre album, og en solid vinner er det. Bandet består av tre herrer fra Bordeaux og to ladies fra Torino.

Musikken er en ganske så raff variant over garage, psychrock og pure pop for now people. Tolv spor med en god blanding av rett på rock & roll og mer vare øyeblikk. Det faktum at bandet evner å variere mellom kjappe stumpers og de mer reflekterte øyeblikkene gjør at man unngår det endimensjonale og trøttende maset som plager alt for mange garage/gunk band.

Hell Death Samba har et crispy, åpent lydbilde med den gode organiske touchen som gjør musikken levende. Sammenlignbare band kan være The Oh Sees, Beatles, tidlig Pink Floyd, Black Lips og The Jesus & Mary Chain.

Ta en lytt til åpningssporet Hell Death Samba, den smule balladen In the Light og den raspende Crystal Snake. Er du ikke overbevist da er det din feil.

Rock for folk som liker rock. Og for et navn.

Mer noise

2011-11-24T05:34:00.001-08:00

Etter en lengre tids avholdenhet fra noisestuket sendte den godeste Pete Swanson (se nedenfor) meg rakt ut i tåka igjen. Dvs rett ned i kassa med noisetapes. Da jeg fikk kravlet meg opp igjen hadde jeg en kresen liten stabel under armen. For folkeopplysningens skyld ramser jeg opp :

Andrew Coltrane - Slow Death (Hermitage Tapes)
Andrew Coltrane - Nullify Your Life (Hermitage Tapes)
The Nevari Butchers - Arms And Everything Else (Hanson)
Maurizio Bianchi - SFAG (Mirror Tapes)
Diverse Artister - Super Street 25 (Fag Tapes)
Snotnosed - Cock Vomit (Second Layer Records)

Må særlig trekke frem Coltrane her gitt, to nydelige tapes med oppfinnsom, analog noise. I rett nedadstigende linje fra The New Blockaders.

Noise er bedre enn synth.

Pete Swanson - Where I Was (LP)

2011-11-20T05:40:00.001-08:00

Hvor ble det av støyen kan man kanskje spørre seg, det er i hvert fall lenge siden jeg hadde noen store støyblikk (sic). Det er vel bare å konstatere at kidsa har konvertert fra floorcore og noise til kosmische synthdrømmerier these days. Og om det er vanskelig å lage varig og personlig lyd under noisefanen er det vel enda vanskeligere når man setter seg ned med den analoge synthen. Men det er en annen skål.

Derfor var det kos å få et aldri så lite støykick susende inn gjennom shufflefunksjonen på ipoden. Her dalte Pete Swanson inn med den fine lp'en Where I Was (Privatpressing, LP) fra i fjor. Where I Was samler opp diverse digg fra fire særdeles limiterte kassetter og gir oss mer av den ganske så patenterte Swanson magien. Swanson var som kjent en halvpart av den fine duo Yellow Swans og fortsetter nå sitt virke som soloartist med videreforedling av det han drev med tidligere.

Where I Was er en dose lyd et sted mellom støy og ambience, et søkende stykke musikk som klemmer deg inne i en krok uten å skremme vannet av deg. En smul blanding av feedback, begravd vokal og noe som kan kalles ambient bliss. Musikken smaker av ånd, den kommuniserer og er gjennomarbeidet. Swanson bruker talentet sitt og skaper stor musikk med enkle virkemidler. Svært virkningsfullt og meget vanedannende.

Jeg ser at mannen er aktiv om dagen, han har ny skive ute i disse dager.

Den. Må. Jeg. Ha.

Lou Reed & Metallica

2011-11-15T02:05:00.001-08:00

Lou Reed & Metallica - Lulu (Universal 2cd)

Denne har fått usedvanlig hard medfart i både hipsterpresse og mainstreampresse, og det er vel det sikreste beviset for at det er grunn for nærmere undersøkelser. Det skal vel legges til at når Lou Reed er involvert vil undertegnede alltid lytte. Lou Reed er en av de helt sentrale figurene i de siste førti års moderne musikk. Kort sagt ; uten Lou Reed ingen avantrock, krautrock, noise. Nå skal det sies at det er en krevende jobb å være dedikert til mannen; hans luner er mange, han er sur og ualminnelig umulig etter alle konvensjonelle standarder. Men han kommer alltid tilbake og han gjør som han vil: ingen hensyn til noe som helst annet enn hva han faktisk vil gjøre.

Valget av Metallica som samarbeidspartner er selvsagt snodig og uventet. Metallica, et band som ikke har levert godsaker siden ..And Justice For All i 1988. Metallica, bandet uten dynamikk - de har bare det ene massive riffet uten noen som helst form for finesse, lys eller skygge i musikken. Og har du i tillegg sett deres "selvbiografiske" film Some Kind Of Monster og flaut jobbet deg gjennom diverse Spinal Tap øyeblikk er det grunn til å klø seg i skolten og lure litt på old Lou.

Derfor er det bare fantastisk å melde at Lulu er en sann svir. En to cds lang og delvis improvisert musikalsk vandring basert på tekster av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Historien om Lulus klassereise med påfølgende drøye fall ned i prostitusjon og elendighet passer musikken utmerket (eller var det omvendt ?).

Metallica kverner ut en massiv og dynamikkløs vegg av rifforama som går og går, nærmerst en minimalistisk
no wave/metall variant, like nærme Steve Reich som trashmetal på 16 omdreininger. Over dette gauker en bister Reed sin vrangvilje og historien om Lulu. Åpneren Brandenburg Gate setter tonen for et 10 sangers langt stykke musikk som vokser frem og på deg over tid. Det nesten tyve minutter lange avslutningsporet Junior Dad bryter med resten av albumet og er rett og slett et storslagent vakkert stykke musikk.

Lulu har fått mye dritt slengt etter seg. Det er rett og slett pinlig. Lulu er en av årets beste utgivelser.

Lou Reeds week beats your year.

Den nødvendige musikken, del 18 - Osamu Kitajima

2011-11-07T06:27:00.000-08:00

Med dette melder denne serien seg på igjen, etter en lang periode i utlendighet. Her forsøker jeg å lage en liten alternativ populærmusikalsk kanon, hvor lite kjente og glemte mesterverk fra utkanten av den breie rocksynseautostradaen kommer frem i lyset. Jeg mener, hvor mange best of all times lister med Beatles, Stones og Dylan orker vi å lese ? Og nå har jaggu Radiohead også begynt å dukke opp.... Tidlgere utgaver av denne serien kan leses andre steder på bloggen, men her har du uansett en liten oppsummering av de titlene jeg har omtalt så langt:

Chris Bell - I Am The Cosmos (USA, innspilt 1973-76 ? utgitt 1992, Rykodisc cd)
Ferial Confine - The Full Use Of Nothing (England, kassett 1985, LP Fusetron 1999)
Agitation Free - Last (Tyskland,1976, reutgitt på Spalax cd)
Airway - Live At Lace (USA, 1978, reutgitt 2007, Harbinger Sound Cd)
Picchio Dal Pozzo - Picchio Dal Pozzo (Italia, 1976, Vinyl Magic Cd)
Picchio Dal Pozzo - Abbiamo Tutti I Suoi Problemi (Italia,1980, RerMegacorp Cd)
Picchio Dal Pozzo - Camere Zimmer Rooms (Italia, innspilt 1977-80, utgitt 2001, Cuniform cd)
A.R. & Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)
Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)
Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)
Baris Manco - Dunden Bugune (Tyrkia, LP 1971, reutg cd )
Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)
Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)
The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)
Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)
Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)
Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)
Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)
Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)
Richard Youngs - Advent (Skottland, No Fans Records LP 1990)
Henry Cow - Western Culture (England, Broadcast LP 1979)
Monks - Black Monk Time (USA/Tyskland, Polydor LP 1966)
Monks - Dem0 Tape 1965 (USA, Tyskland cd 2007)
Wolf Eyes - River Slaughter (USA, Hospital Productions 2LP 2006)
Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (USA, Rococo Records LP 2005)
Yatha Sidra - A Meditation Mass (Tyskland, Brain Lp 1973)
Cabaret Voltaire - Red Mecca (England, Rough Trade lp 1981)
Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (USA, Thrill Jockey cd 1996)
Sonny Sharrock - Black Woman (USA, Vortex lp 1969)
The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (England, Bright lp 1978)
Fushitsusha - Untitled aka live 1 (Japan, PSF PSFD-3/4 2lp 1989, 2xcd 1991)
Fushitsusha - Untitled aka live 2 (Japan, PSF PSFD-15/16 2xcd 1991)
Norman Howard & Joe Phillips - Burn Baby Burn (USA, ESP-Disk cd, 2007, innspilt 1968)
Zweistein - Trip-Flip Out-Meditation (Tyskland, Philips 3xlp 1970/Captain Trip 3xcd 2007)
Little Feat - Dixie Chicken (USA, Warner Bros LP 1973)
Hijokaidan - The Last Recording Album (Japan, Alchemy cd 2004)
Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (USA, Heavy Tapes C-60 kassett)
Heather Leigh - Cuarto + Vocal Recordings (USA, Wish Image cd-r 2002)
Drive Like Jehu - Yank Crime (USA, Interscope Records cd 1994)
Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Frankrike, Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)
Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (USA, Saturn Research LP 1966)
The Fall - Slates (England, Rough Trade 10" 1981)
Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (USA, Delmark LP 1968)
Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (England, Ralph Records LP 1981)

Fet liste ikke sant ? Lista blir ikke mindre fet av dagens utvalgte, nemlig Osamu Kitajimas klassiske Benzaiten (Island LP) fra 1974. Kitajima er med på den legendariske nurse with wound listen. For de uinnvidde dreier det seg altså om listen som fulgte med NWWs første lp, hvor Stapleton og co listet opp sine obskure favorittartister. Denne listen er et evig skattkammer for den nyskjerrige lytter, og en uovertruffen veileder til syttitallets avantgarde, krautrock, improv og outprog.

Benzaiten er vel en av de mest lyttevennlige sakene som har blitt kanonisert av avanthipstere i forlengelsen av denne listen, og albumet serverer en fin lytteopplevelse i grenseland mellom progrock, lokal koloritt og tidlig new age. Alt i alt et ualminnelig vakkert stykke musikk med varig verdi for deg som liker de mer ekspanisve tildragelsene fra syttitallet; punken synes uendelig langt unna her...

Osamu Kitajima, debuterte i 1971 med en søt og vimsete folkpysch variant under aliaset Justin Heathcliff. Dette albumet er nyutgitt av Shadoks på både vinyl og cd, og skal fortsatt være mulig å få fatt i til en ok pris. Prøver du deg på originalvinylen må du nok imidlertid grave særdeles langt ned i lommeboka.

Debuten under eget navn kom så med Benzaiten i 1974. Albumet byr på en fin blanding av akustiske instrumenter, fløyte, elektrisk gitar & bass samt elektroniske elementer. Plata kan egentlig ikke sammenlignes med så mye annet - original og fin musikk for proghoder. Og for å sagt det; dette er langt unna speed og freakfyrster som de samtidige Les Rallisez Denudes og Flower Travellin' Band. Da heller noe nærmere Far out Family Band i et mindre kosmisk øyeblikk. Kitajima har fortsatt å utgi plater, etter hva jeg forstår i mer tradisjonelt new age terreng. Mannen bor i dag i L.A.

Fem favoritter akkurat nå

2011-10-22T10:06:00.000-07:00

Noen korte betraktninger om skiver som fyller ører og hode på undertegnede just nå:

Franz K. - Sensemann (LP Philips 1972, reutgivelse OW 2011)

Flott nyutgivelse av denne krautrockperlen fra 1972. Franz K var en powertrio som på denne sin debut sendte ut to sidelange, drøye øvelser i politrock og anarkistisk gitardyrking. Høyt freakflagg på denne. Liker du tidlig Guru Guru er dette midt i blinken.

Andy Stott - We Stay Together (12" Modern Love 2011)

Genial musikk et sted mellom techno og house. Seks spor med dype løp og tung komprimert stemning. We Stay Together er mørkeromsfunk med skrudde dubelementer og hakkete industrielle vibber . Kan definitivt danses til, men pass deg ; du vil fryse, ikke svette.

The Hollies - Butterfly (LP EMI 1967)

The Hollies syvende lp (og andre i 1967) er poppsych av beste merke. Tolv spor som sender tankene tilbake til den gang det begav seg, og England regjerte popverdenen. Liker du popmusikk liker du denne. Etter dette albumet hoppet Graham Nash av og dro til USA. Men det er en annen historie.

Augustus Pablo - King Tubby Meets Rockers Uptown (LP Yard International 1976)

I & I har vært inne i en blytung dub periode i det siste. Og hva er vel bedre til å lindre dubsuget enn denne klassikeren fra 1976. King Tubby står ikke tilbake for Lee Perry. Disse to karene skapte en sjanger som den dag i dag har tung innflytelse på moderne musikk.

Corrupted - Garten Der Unbewusstheit (cd Nostalgia Blackrain 2011)

Jeg må si at gleden over et nytt Corrupted album ble betydelig dempet av nyheten om at Garten... er den siste utgivelsen hvor de sentrale medlemmene Havi (vokal) og Talbot (gitar) er med. De runder heldigvis av på verdig vis med et suverent album. Garten.. gir oss tre spor på en time, to urlange vrak og en kort snutt. Corrupted har etterhvert blitt et slags meditativt postdoom orkester, hvor lange ambiente strekk matches av blytunge overfall av gitarer og lei vokal.

Fantastisk.

Bobby Womack i Vinduet

2011-10-13T05:22:00.001-07:00

Etter at Audun Vinger tok over som redaktør av Vinduet for noen år siden har dette litteraturmagasinet blitt obligatorisk lesning. Ikke nok med at det er flust med gode artikler om litteratur, det er også en solid dose musikkrelatert i stoff i hvert nummer. Likevel var det positive sjokket voldsomt da det seneste nummeret dukket opp med en formidabel artikkel om selveste Bobby Womack. Bobby, min store og underkjente soulhelt, selveste stemmen av kjærlighet, tvil og tro, smerte og elendighet. Bobby er i sannhet den største mannlige soulstemmen noensinne.

Bobby Womack har en lang og tråklete historie full av opp- og nedturer, både karrieremessig og på det personlige plan. I dag er vel Bobby glemt av alle andre enn de som brenner for soulmusikken. Artikkelen i Vinduet er skrevet av Øyvind Pharo. Pharo er en mann med virkelig bakgrunn for egne meninger. Mannen dukket opp på min radar rundt 1980 da han skrev engasjert og kunnskapsrikt om blues, soul og annen amerikansk musikk i salige Puls.

Dermed fikk jeg også anledning til å skrive noen ord om tidenes beste soulalbum, Bobbys geniale The Poet 2 fra 1984. The Poet 2 var oppfølgeren til hans suverene comeback (nettopp) The Poet fra 1981. The Poet 2 er rett og slett et av de mektigste stykker svart musikk jeg noen gang har hørt. Bobby Womack hører hjemme der opp sammen med Robert Johnson, Miles Davis, Albert Ayler, John Coltrane, Aretha Franklin, Sam Cooke og Curits Mayfield.

The Poet 2 består av ni skinnende perler. Fem av sporene er skrevet sammen med Bobbys svirebror Jim Ford. Ford er mannen bak albumet Harlan County (opprinnelig utgitt i 1969) som omsider har fått den oppmerksomheten denne countrysoul perlen fortjener. The Poet 2 inneholder både uptempo, kåte saker og nedpå spor for hjemmehygge og rolige kvelder. Alt fremført med kraft og patos, og ikke minst Patti LaBelle. Patti er med på de tre første sporene på side 1, hvor to fantastiske stemmer tar tak i kjærlighetens mysterium. Resten av albumet følger opp, ikke minst med den usigelig triste I Wish I Had Someone To Go Home To - åttitallets største populærmusikalske øyeblikk ?

Stare Case - Lose Today ( De Stijl LP)

2011-10-09T05:05:00.000-07:00

Jeg skal innrømme at interessen for American Tapes og Wolf Eyes sfæren har vært litt laber i det siste. En viss tretthet og manglende fornyelse har vært å spore, og det er lett å forstå. John Olson og kompani har stått i frontlinjen for amerikansk undergrunnsmurk i mer enn ti år nå. En uendelig strøm av utgivelser på vinyl, kassett, cd-r og gud vet hva har faktisk klart å mette en AmTapes bulemiker som undertegnede. Det er plusser og minuser med en kontinuerlig dokumentasjon av innfall og utfall, live gigs og øvinger. Fordelen er selvsagt at det dukker opp mange øyeblikk av spontan magi, og at man kan følge uviklingen av de forskjellige prosjektene nært. Baksiden er rett og slett at det kan bli for mye å svelge.

Det var derfor med kun mild interesse at jeg klasket noen nye utgivelser fra gjengen i spilleren her i sommer. En nytt prosjekt med Olson og Nate Young under navnet Stare Case? ja ok da. La oss høre. Og jøje meg! Her var det nye toner. Disse utgivelsene på Youngs label AA Records har knapt vært ute av spilleren siden de ankom. Og nå har vi også fått en vinyl lp med bandet.

Stare Case er langt unna støymusikkens sturm und drang. Lose Today er fem øvelser i mannevond minimalisme, drevet frem av kun bass, elektronikk og blås. I tillegg til Youngs leie vokal. Lose Today drives frem av mørke bassbevegelser; monotont og enkelt. Over dette flyter Olson med blås; en vindskjev sax ? Uansett drar han det hele inn i en mørk krok full av klaustrofobiske kjellervibber, før han jager mot freejazz lyset der borte hvor døra står på gløtt.

Nate Youngs vokal er et helt eget kapittel; svart som natten, men ren. Ondskapsfull, men sørgmodig. Langt fremme i lydbildet tar den tak i deg og nagler deg fast; hør her !

Stare Case er en formidabel fornyelse og vei videre for Young og Olson.

Feedback, bass, blås og stemme. At det er mulig. Årets ?

2 x Impulse

2011-10-06T11:07:00.000-07:00

Under gjennomlesning av Ashley Kahns bok om jazzlabelen Impulse og John Coltrane, "The House That Trane Built - The Story Of Impulse Records" ble jeg inspirert til å plukke frem to godbiter fra en ualminnelig god katalog. Impulse eksisterte som egen label i perioden 1961 til 1977 og ble hjemmet til mange av de aller største i den amerikanske jazzen. John Coltrane, Pharaoh Sanders, Alice Coltrane, Archie Shepp og Keith Jarrett er bare et lite utvalg av de kjempene som slapp gylden vinyl på Impulse back in the day.

The House That Trane Built kan anbefales for de som ønsker en oversikt over labelens historie, selv om boka oppleves litt skissepreget og overfladisk gir den en ok oversikt over de viktigste artistene og utgivelsene. Som lyttegodis mens jeg leste boken hadde jeg to fine titler på rotasjon, nemlig Oliver Nelsons Blues And The Abstract Truth (1961) og Charlie Hadens Freedom Liberation Orchestra (1969).

The Blues and the Abstract Truth er en soleklar klassiker og albumet er regnet for å være Oliver Nelsons beste. The Blues.. ble spilt inn i februar 1961 med en fantastisk lineup. Hør bare; Freddie Hubbard, Eric Dolphy, George Barrow, Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes. Albumet er en øvelse i blues, mer i følelse enn fullt ut i form; det er langt til deltaen og Chicago. Musikken minner om det Miles drev med ca Kind Of Blue, en kontrollert og arrangert modal jazz med nerve og hektende arrangementer (Bill Evans og Paul Chambers var da også med på Kind Of Blue). Lange strekk med enkle former og harmonier, med en sofistiklert tilnærming som skaper ro og et sug etter å høre det hele en gang til. Albumet er fin veiviser inn i det tidlige sekstitallets jazz, selv om dette er langt unna den firemusic og free jazz som så smått hadde begynt å boble hos folk som Ornette Coleman og som for alvor skulle sprenge seg vei utover på sekstitallet. The Blues... gir oss seks spor med progressiv postbop å flytte inn i. Har du ikke hørt dette før begynner du med åpningssporet Stolen Moments på repeat. Du vil raskt bli overbevist.

Charlie Hadens Liberation Music Orchestra er en helt annen skål. Albumet ble sluppet i 1969 og var Hadens første som bandleder. Han hadde da en lang periode bak seg som medlem av bandet til nettopp Ornette Coleman. Haden var med på Colemans epokegjørende albumrekke fra 1959 til 1961 (The Shape Of Jazz To Come, Change of the Century, This Is Our Music og Free Jazz: A Collective Improvisation) og hadde med det markert seg som en betydelig musiker innen avantgarde jazzen. På sin første utgivelse som leder lot han seg inspirere av sanger fra den spanske borgerkrigen. Tre av disse sangene er bundet sammen i et 20 minutter langt spor, "El Quinto Regimiento", "Los Cuatro Generales", og "Viva la Quince Brigada", som virkelig tøyer grenser. Arrangert av den unge løvinnen Carla Bley begynner det med nærhet til originalene og ender opp i frie improvisasjoner med et storband i fri flukt.

Carla Bley har med tre låter og bandet gjør også Ornette's "War Orphans" samt to spor av Haden. Hadens hyllest til Che Guevara ("Song For Che") er en nydelig bassøvelse.

Haden hadde med seg et stort orkester med mange størrelser; Gato Barbieri, Don Cherry, Dewey Redman, Michael Mantler, Roswell Rudd og ikke minst de to formidable trommeslagerne Paul Motian og Andrew Cyrille. Og lyden på platen er verdt noen ord; den er åpen, romlende og gir en følelse av, nettopp, frihet.

Radikale greier.

R.I.P Conrad Schnitzler (1937 - 2011)

2011-08-14T00:02:00.000-07:00

R.I.P Con ! Du vil stå igjen som en av de største og mest singulære av alle krautkonger.

Vi feller en tåre og spiller Electronic Meditation (Tangerine Dream), Klopfzeichen (Kluster), Zwei-Osterei (Kluster), Rot, Blau, Gelb, Con og alle de andre mesterverkene.

Sir Douglas Quintet: The Mono Singles '68 to '72 (Sundazed cd 2011)

2011-08-05T13:55:00.000-07:00

Hvor mange samleplater det eksisterer med Doug Sahm der ute er det vel knapt noen som vet. Til å være en såpass marginal skikkelse rent kommersielt er det rett og slett mer enn mange.

Kunsterisk er imidlertid liten tvil om at Doug Sahm, og da særlig med "hovedbandet" sitt Sir Douglas Quintet vil stå igjen som en av de store musikerne fra Texas de siste femti årene. Sahm ble født i 1941 og døde så alt for tidlig i 1999. For de av oss som aldri får nok av Doug og hans totale sammensmeltning av all god Texas musikk, fra blues, pop og country til soul, psychedelia, tex mex og rock'n roll, er selvsagt denne samlingen med alle a og b sider fra singelene bandet utga på Smash i perioden 1968 til 1972 uunværlig. Smash var en underlabel til Mercury og i denne perioden av livet sitt bodde Doug i California, etter sigende for å unngå den litt vel utflytende Texaslivsstilen han hadde lagt til seg.

The Mono Singles inneholder mange av SDQs mest kjente låter. Vi får den rett ut fantastiske og supersentimentale kryperen Be Real (en av undertegnedes favoritter når han kommer et stykke ned i ølen), Texas Me, hiten Mendocino (oppfølgeren til gjennombruddet She's About A Mover) og plenty andre godlåter.

Kremen for de av oss som har en solid Sahmhylle hjemme er imidlertid b-sidene av disse singelene. Her er det plenty godteri. Bluesen Westside Blues Again er deilig sløy, Dynamite Woman er texmex slik det skal spilles, It Didn’t Ever Bring Me Down er nydelig soulmusikk. Og rekken godlyd bare fortsetter. Alt leverert med totalkontroll på virkemidler og dyp, dyp forståelse for den amerikanske musikkarven. 22 spor - ingen overflødige.

Glem alle forestillinger om gampepop, reaksjonerære kugutter og urkjedelige singer/songwriters. Grav deg ned og inn i Dougs verden. Det er han jammen verdt.

Julian Lynch - Terra (Underwater Peoples LP 2011)

2011-07-29T12:54:00.000-07:00

Julian Lynch er en 26 år gammel amerikaner. Mannen er hovedfagstudent i etnomusiologi og er med Terra ute med sitt tredje album på like mange år.

Terra runder på mange vis av en triologi av album med en gjennomgående tone av fravær, lengsel og noe uhåndgripelig. Terra er løftet litt produksjonsmessig i forhold til forgjengerne Orange You Glad og Mare, men er likevel skodd over samme myke og vennlige hippielest.

Musikken er en slags post-pop med lite fokus på den klare melodi; mer stemning og lune hipsternikk til østlige meditasjoner, meditativ jazz og (nesten) new age. Samtidig er dette udiskutabelt hjemmelagd; lyd og sang ramler sakte fremover i en slackervals av "riktige" influenser. Kombinasjonen av instrumentaler og sangbaserte kutt gir en god helhet og musikken puster godt i analoge produksjonsverdier.

Er det så god musikk ? Ja, det er unektelig deilig og vanedannende lytting. Lynch er god til å bruke små virkemidler som hekter opp musikken over tid. Det er lett å sette på Terra en gang til. Terra er uforpliktende og lite "ideologisk" i forhold til alle unge musikere med oppheng i kosmische synth, hypogognic pop og alle mulige avarter av dubstep og rytmisk musikk. Lynch driver med sitt, uavhengig av tid og sted, og kan ikke tas til inntekt for den ene eller andre moteretningen i dagens popmusikk.

Terra er bare bra musikk.

The Dream Syndicate - The Days Of Wine And Roses (Slash lp 1982)

2011-05-24T03:34:00.000-07:00

Et eller annet sted i "arkivet" har jeg et stykke papir som bekrefter at The Days Of Wine And Roses var årets lp for meg i det herrens år 1982. Og det er jaggu 29 år siden.

The Days Of Wine And Roses var debutalbumet til The Dream Syndicate, etter at bandet året før hadde sluppet en ep på Down There Records. The Dream Syndicate var bandet til en platebutikkansatt yngling i Los Angeles ved navn Steve Wynn, og han lykkes med å samle et helvetes bra band. I tillegg til Steve på gitar og sang bestod bandet av Karl Precoda på gitar, Kendra Smith på bass og Dennis Duck på trommer. Precoda var mer enn noe annet en god gammeldags guitar-slinger, med drøye løp, rå fuzz og generell rock i bunn. Kendra ble senere "kjent" gjennom Opal, sammen med David Roback fra Rain Parade. Donald Dunn hadde vært sentralt medlem i helt der ute støy/improv/diy kollektivet Los Angels Free Music Society på siste halvdel av syttitallet. I sannhet et heidundrende kollektiv av kreative, sære sjeler.

The Days Of Wine And Roses ble spilt inn i løpet av tre netter i september 1982, under oppsyn av produsent Chris D. Chris Desjardins var hovedmannen i The Flesh Eaters, som året før hadde gitt ut albumet A Minute To Pray, A Second To Die. Både ..Roses og A Minute.. står igjen som noe av det aller beste som ble utgitt på åttitallet. Begge skivene ble utgitt på salige Slash records, labelen som vokste ut av fanzinen med samme navn. Slash skulle virkelig sette spor i hjernen på en rockhungrig sjel på første halvdel av åttitallet. Band som The Blasters, Germs, Violent Femmes, Fear, Green On Red, Los Lobos, X og Rank And File var en stor del av soundtracket til undertegnede.

Før jeg roter meg helt bort; The Days Of Wine And Roses er et nær perfekt rockalbum. Ni spor med en ganske unik blanding av singer/songwriter melodistyrke og punkete storm und drang sleng; en rå rockform med føttene i Crazy Horse, Velvet Underground og det sene syttitallets punkboom i Los Angeles. Dessuten var Steve Wynn en stor fan av The Fall. De fleste låtene sklir avgårde i midttempo, med en intens Wynn i vokal storform. Enkelte kjappere punkere får vi også, av disse er det tittelsporet som gjør størst inntrykk. Men, jeg har alltid likt de seige dragerne aller best; Tell Me When It's Over, Halloween og ikke minst Too Little, Too Late - hvor Kendra synger.

The Days Of Wine And Roses står igjen som en nær perfekt sammensmelting av rock-som rock ala Velvets og Crazy Horse på den ene siden og punkens råskap og energi på den andre siden. Albumet ble reutgitt av Rhino i 2001. Her har de hatt den gode smak på sin side og slengt med den første ep'en, et par rehearsels og ikke minst de to sporene fra Wynns tidlige band 15 Minutes. Vil du ha vinyl og ikke er avhengig av originalutgivelser så utgis Roses på nytt i disse dager.

Etter utgivelsen av Roses gikk hypen høyt, gitarband var atter inn igjen og bandet ble signet til A&M. Bandet gikk i studio med Sandy Pearlman (Blue Oyster Cult et al) som produsent og ble der. Der Roses ble spilt inn på tre åtte timers økter, brukte bandet 5 måneder med syv dagers uker og fjorten timers dager på The Medicine Show. Det sjokkerende er at resultatet var et nytt fantastisk album. Riktignok med mer av en corporate sheen på produksjonen, men likevel umistelig.

Jeg så The Dream Syndicate live på Ratz i Oslo i 1984. En syk oppvisning i tung, overstyrt rock med et band i oppløsning på scenen. Wynn og Precoda var ikke venner, for si det pent. Men for et raseri og musikalsk tordenskrall vi var vitne til.

Wynn lagde to gode album til med en ny utgave av The Dream Syndicate (Out Of The Grey og Ghost Stories), før han satte igang med en solokarriere. Han har utgitt en haug soloplater, noen gode, andre halvslappe. Men har du sjangens til å se mannen live så ta den. Han har det fortsatt.

Mitchell and Manley, Paul Bley og Sandy Bull

2011-05-19T04:21:00.000-07:00

Mens jeg skriver dette lytter jeg til den nye lp'n til Mitchell and Manley, Norcal Values ( Thrill Jockey). Dette albumet er en av mange Record Store Day utgivelser, og en av de få av disse som synes relevante utover rene samler/maniske kretser.

Mitchell og Manley er henholdsvis Isaiah Mitchell fra stonerhippiene Earthless, som er kjent for endeløs spacegitarisme over Hawkwind ca 1971-beat. Phil Manley har blant annet jobbet med Trans Am og The Fucking Champs. På Norcal Values serveres to sidelange gitarsoli et sted mellom hippie-fri-flyt og mer "tenksomme" newage vibrasjoner. Fin, stein musikk.

Og ellers ? Som nattmusikk de siste ukene har Paul Bleys Improvisie (America Records 1971) vært helt uten konkurranse. Bley har en enorm katalog og undertegnede må undersøke mer. For denne lp'en er ualminnelig god, faktisk kjapt inne på min all time top 50 jazz/improv skiver. Så ikke den komme gitt. På Improvisie håndterer Bley synthesizer, og får hjelp av sin daværende kone (selveste) Annette Peacock på elektrisk piano, syntheziser og et latterlig effektfullt vokalinngrep langt ute på side 2. I tillegg er Han Bennink med på perkusjon, og han tilfører musikken en nerve som matcher lange strekk av undring fra Bley og Peacock på eminent vis. Improvisie er sakte, drømmende og varig musikk.

Sandy Bulls E Pluribus Unum (Vanguard Records lp 1968) var Bulls tredje album og er min favoritt i hans katalog. E Pluribus Unum er dypt psykedelisk narkomusikk fra en mann med interesse for og kunnskap om østlig musikk og et betydelig rusproblem. På E Pluribus Unum spiller Bull gitar, bass, oud og perkusjon. Musikken er en utvidelse av soundet fra hans to første album på Vanguard og smaker på blues og psych, og oppleves som både tidstypisk sent sekstitall og likevel helt tidløs. To sidelange spor, aldri kjedelig.

Du kan med fordel også raske til deg følgende staslige utgivelser. Disse har i allefall jeg hatt glede av i det siste :

1. Black Flag - The Process Of Weeding Out (SST 12" 1985)
2. Universal Congress Of - Universal Congress Of (SST lp 1987)
3. Pyramids - Lalibela (Ikef lp 1973)
4. Art Bears - Hopes And Fears (Recommended Records lp 1978)
5. Morbid Angel - Heretic (Earache 2cd 2003)

7 godbiter for kropp og sjel

2011-03-07T06:45:00.000-08:00

Hei og takk for sist ! Her har vi vært svært opptatt det siste halvåret og bloggen har gått til hundene. Men se; liket lever !

Vi finner tonen med 7 verdige skiver som sørger for å holde smuss og tull fra tabloidene og mainstreamen ute av syne og sinn :

1. Agencement - Agencement (Pico LP 1989)

Syk fiolinimprov fra Hideaki Shimada aka Agencement hvor lag på lag av strengetoner på tape suser rundt i skallen din. Svært hypnotisk og underlig beroligende. Som en makrellstim i lillehjernen.

2. Martin Davorin Jagodic - Tempo Furioso (Cramps LP 1975)

Undertegnedes favoritt elektroakustiske mesterverk. Et skummelt stykke med dronete musique concret. To sidelange spor som bygger både opp og ned. Ikke snev av melodi; stemning, lydbad og generell "hva skjer om jeg trykker på den knappen"-stemning. Tempo Furioso er meg bekjent eneste utgivelse fra mannen fra Kroatia. Platen er å finne på den sagnomsuste Nurse With Wound listen og er som alt annet på denne listen mat, god mat.

3. Sand - Golem (LP Delta Acustic 1974)

Krauttastisk mesterverk fra 1974 som er nyutgitt i disse dager, på både vinyl og cd. Rock med avantfolksmak og søkende stemning. Rettmessig omtalt som et fortapt krautmesterverk. Prøv sporet Helicopter som en teaser; uslåelig.

4. Purling Hiss - Purling Hiss (LP Permanent Records 2009)
5. Purling Hiss - Hissteria (LP Richie Records 2010)
6. Purling Hiss - Public Service Announcement (LP Woodsist 2010)

Tre ganger overstyrt psychrock med latterlig fett drag. Tenk Jesus & Mary Chain ca Upside Down parret med tidlig Stooges i en kjeller i Detroit. Lange flak av gitarintens lykke. Rocken lever faktisk.

7. The Pop Group - Y (LP Radar Records 1979)

Bristol band som har satt evige spor i alternativrocken med sine to album. Y er debuten og av kloke hoder vurdert som noe av den skarpeste og meste emosjonelle rockmusikk som er klemt ut på vinyl. Streng funkdundrende musikk med sinte tekster og merkelig varig lyd. Tidløst. Hovedmennene Mark Stewart og Gareth Sager skulle også senere levere fra seg saftige saker. Stewart i solomodus og Sager i elleville Rip, Rig & Panic. Men det er en annen historie.

8 fine saker

2010-10-02T11:12:00.000-07:00

1. Richard Youngs - Inceptor (Volcanic Tongue LP 2010)
Knuskgnagende gitaronani ala Heino med vokale klynk. River deg ned for så å ikke bygge deg opp igjen.

2. Jon Hassell - aka darbari java (Jem Records LP 1983)
Fjerde verden mikset med lei elektronikk på beste vis. Hypno uten beat ! Forsatt forut for all tid.

3. Rob Young - Electric Eden (Faber & Faber bok 2010)
Nydelig skrevet og researchet bok om den engelske folkrocken og drømmen om Albion. Umistelig.

4. Davy Graham & Shirley Collins - Folk Roots, New Routes (cd, opprinnelig utgitt 1965)
Mens man leser Electric Eden.

5. Alan Lomax x 5 på Mississippi Records
Nasty! 5 lp'er med "Field recordings from Alan Lomax's "Southern Journey", 1959 - 1960". Noen vet best; Mississippi Records nemlig.

6. German Oak - German Oak (Flashback reisssue LP 1972/2010)
Bitter kjellerprog fra angstfylte tyskere i 1972. Solgt ca 9 ex. Gjennfunnet i en kjeller i 1980. Gjenoppstått i 2010. "Don't mention the war"

7. Finch - Glory Of The Inner Force (Atco LP 1975)
Prog med tresko. Lange flater av hollandsk hygge. En gammel venn.

8. Supersilent - 10 (Rune Grammofon cd 2010)
Jammen de er jo rent lyriske ! Latterlig sval og økonomisk øretelefondigg. Beste på lenge fra den kanten, med piano må vite.

Sjokk: åttitallet var ikke bedritent !

2010-08-06T10:10:00.000-07:00

Arkivering og digitalisering av musikksamlingen er vel det største prosjektet jeg noen gang har satt igang, her i heimen er det ikke problemer med å fylle fritiden de neste fem årene. Roting i samlingen gjør selvsagt at man plukker frem gamle skiver. Og jammen om man ikke får seg noen positive aha-opplevelser. En av de er at det faktisk ble utgitt store mengder ok-til-flott rock i dette hårgele innsmurte tiåret. Det hadde jeg faktisk glemt. Hodet har vært så fylt av noise, metal, freejazz, eurorock, krautrock og annen galskap de siste tyve årene at jeg må ha fått en kraftig virkelighetsforskyvning. Uansett, her er noen gamle favorittene som jeg har børstet analogt støv av den siste uken:

The Feelies - Crazy Rhythm (Stiff LP 980)

Nydelig, nevrotisk rockmusikk basert på ungdommelig pågangsmot og like mengder Velvet Underground, The Modern Lovers og Neu!. The Feelies kom fra New Jersey og lagde lyd som sakte snek seg inn i skallen. Musikken er originalt dronende hektisk og egentlig uslitelig. Crazy Rhythm inneholdt en strengt rettlinjet versjon av Beatles låten Everybody's Got Something To Hide (Except Me and My Monkey). The Feelies ga ut fire album før de ga seg i 1992.

Polyrock - Polyrock (RCA LP 1980)

Postpunk trupp fra New York som slapp et par latterlig oversette album på tidlig åttitall. Bandet var inspirert av minimalismen og det var sågar Philip Glass som sammen med Kurt Munkacsi som produserte dette debutalbumet. Musikken er dynket i synthezisers og inneholder rette strekk av minimalistisk rockmusikk. Polyrock ble ikke sluppet på cd før i 2007. Vinylen finner du til overkommerlig pris på ebay.

The Dream Syndicate - Days of Wine and Roses (Slash LP 1982)

Dundrende Velvetrock fra Steve Wynns band. Days Of Wine And Roses inneholder ni spor fulle av seige gitardrag og slamrende komp. Wynn synger som om han er full av faenskap og diverse kjemikalier. Hvilket han antagligvis var. Noen av åttitallets beste rocklåter befinner seg på denne platen (Tell Me When It's Over, That's What You Always Say, When You Smile).

Hoodoo Gurus - Stoneage Romeos (Big Time LP 1984)

Debutalbumet fra australske Hoodoo Gurus skapte betydelig oppstyr på diverse vorspiel midt på åttitallet. Kombinasjonen av knall sekstitallsinspirert poprock og skumle garasjerockere skapte liv. Stoneage Romeos skapte stor buzz i collegerockkretser (ja det het så før dustebetegnelsen indierock tok over). Smelter du av tolvstrengere, powerpop og tilstøtende herligheter finner du en venn for livet i dette albumet.

The Church - Heyday (Warner LP 1986)

Mer Australia. Heyday var The Churchs femte lp og den beste siden The Blurred Crusade fra 1982. Heyday er svale stemninger pakket inn i gitarer av ymse slag, fint støttet av blås og strykere på enkelte spor. Heyday er barokk poprock av ypperste klasse. Dessuten har den en av de fineste, klassiske poplåtene du kan høre noe sted - Already Yesterday er en evighetskule av et popsukkertøy.

Free Jazz Blog

2010-07-24T09:26:00.000-07:00

Det skrives alt for lite om free jazz og tilstøtende herligheter på nettet. Gleden var derfor stor da jeg oppdaget den fine bloggen (nettopp) Free Jazz. Her finner du anmeldelser av diverse fri og improvisert musikk. Spa deg inn på http://freejazz-stef.blogspot.com/://.

Mens du spar kan du lytte til :

Alexander von Schlippenbach - Pakistani Pomade (lp 1973)
Ornette Coleman - Free Jazz (lp 1961)
Die Like a Dog Quartet - Die Like a Dog: Fragments of Music, Life and Death of Albert Ayler (cd 1994)
Don Cherry - Symphony for Improvisers (lp 1967)
Norman Howard - Burn, Baby, Burn (cd 2007)
Lean Left - The Ex Guitars meets Nilssen-Love/Vandermark Duo Volume 1 (cd 2010)
Ken Vandermark & Resonance Ensemble : ltd. Edition Box Set (10 cdbox 2009)
Mats Gustafsson - The Vilnius Implosion (lp 2008)
Mats Gustafsson - Mats G. Plays Albert A (lp 2009)

Sommerlytting

2010-07-16T03:57:00.000-07:00

Deilige sommerdager må selvfølgelig også fylles med musikk, enten det dreier seg om late dager på stranda, enda latere dager på terrassen eller superlate dager i musikkhulen.

Sommeren er også tida for å snuse litt i hyllene, plukke frem gamle godbiter og kanskje også noen innkjøp som det aldri ble tid til å fordype seg i. Uansett, her er soundtracket til min sommer så langt:

Robert Wyatt : Rock Bottom (Virgin lp 1974) ; evig klassiker dette. Smule dronende melodier hvor Wyatt tar sine første musikalske steg etter den fatale ulykken som sendte mannen ned i rullestolen for resten av livet. Rock Bottom er mild, var, uslitelig og en hyllest til Roberts soulmate og livs kjærlighet Alfie.

Tim Buckley : Lorca (Elektra lp 1970) ; kanskje Buckleys mest "vriene" lp. På sitt femte album på fire år tar han den helt ut og serverer fem lange spor med en mix av jazz, folk og avantgardistiske virkemidler. Musikken flyter sakte frem og Tim bruker tidvis stemmen som et av flere instrumenter mer enn som fremføring av tekst. Albumet er selvsagt oppkalt etter den spanske poeten Federico Garcia Lorca. Tekstene bærer også preg av dette og er mer abstrakte enn tidligere. Deilig å plukke denne frem igjen, en gammel kjær venn fra den gang det begav seg.

Diverse rånete gitarrabalder har også stått på spilleplanen i sommer. Kjente rett og slett suget etter slimete punk-blues og grøftrock-mot-noiserock. Dermed var veien kort til perioden 1988 til 1991, da ble det produsert ikke rent lite av denne typen snop. Favoritter ca nå er blant annet Boss Hog - Cold Hands (Amphetamine Reptile lp 1990), Cows - Effete and Impudent Snobs (Amphetamine Reptile lp 1990), Railroad Jerk - Railroad Jerk (Matador lp 1990), Silverfish - Fat Axl (Wiija lp 1991) og Lubricated Goat - Paddock Of Love (Amphetamine Reptile lp 1988). Er du nykommer i Amphetamine Reptile-katalogen og liker dustete rånerock har du mye å glede deg til. Her er det flust med fine band og nødvendige album.

Som en motvekt til denne råningen har jeg sett det nødvendig å snobbe litt oppover. Redningen finnes selvsagt i salige The Residents, og da særlig perioden fra 1974 til ca 1985. I sommer har det gått mye i The Third Reich 'n Roll – 1975, Commercial Album – 1980, Mark of the Mole – 1981 og ikke minst Whatever Happened to Vileness Fats? – 1984 (alle Ralph Records). Vileness Fats er som kjent Residents myteomspunnede film som så dagens lys i 1984 i form av et tredve minutters sammendrag. Opprinnelig hadde the fab four filmet fjorten (!) timer med opptak i perioden 1972 til 1976. Den viltre historien om landsbyen Vileness Fats og filmens plott kan du lese her: http://en.wikipedia.org/wiki/Vileness_Fats. Musikken på albumet som kom i 1984 var nyskrevet og typisk Residentsmystisk; vidunderlig enkel og kompleks på samme tid. Residents er nødvendige og blant de største heltene i superheltuniverset. Jeg har planlagt en stor Residents artikkel, den kommer nok. Bare tiden strakk litt bedre til...

Siste sommertips kommer i form av Commitment - Live In Germany 1983 (NoBusiness Records 2lp 2010). Nydelig liveopptak med denne originale og vågale freejazztruppen som bestod av William Parker på bass, Jason Kao Hwang på fiolin og viola, Takeshi Zen Matsuura på trommer og Will Connell Jr. på fløyte, altsaks og bassklarinett. Commitment holdt det gående i seks år fra 1978, men slapp bare ett album. Derfor er det supert å finne et så godt liveopptak med bandet. Strengetung free jazz med deilige dronetrekk, dype og ville løp under fløyte og saks og generelt hyperspill. En deilig øreåpner.

Smør deg inn og ta bambino'n under armen.

Å lytte til Van Morrison - mens du leser

2010-07-10T09:57:00.000-07:00

Greil Marcus - When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010)

Har du opplevd Van Morrison på en magisk kveld glemmer du det aldri. Når Georg Ivan Morrison, født i Belfast 31 august 1945, løfter seg ut og blir ett med musikken er det ingen som matcher ham. Van Morrisons unike blanding av folk, soul, blues og rock & roll (Van sier selv han aldri har forstått seg på "rock") - kall det caledonian soul - blir tatt til den andre siden av mannens enorme stemme og innlevelse. Det er lett å oppdage når det skjer, du kjenner det ; musikken transenderer, Van slutter å "synge" - han mumler, han veser, han repeterer. Ord er ikke lenger ord. Og alt er soul.

Dette er lett å glemme i den uendelige strømmen av middels til ok album fra Van de siste tyve årene. Lytter man til disse utgivelsene kan man lett tenke at dette er en mann som er over middagshøyden. Men se ham live på en god kveld, jøje meg. Van er som Dylan og noen få andre, han har storheten i seg. Det blir aldri dårlig. Det kan godt være mindre interessant og lett forglemmelig, men det er alltid dråper av det som gjør mannen unik; egenart, stahet, kjærligheten til musikken, soul. Og han har laget et drøyt antall klassikere som står som påler i musikkhistorien. Album som Astral Weeks, Moondance, Tupelo Honey, Saint Dominic's Preview, It's Too Late to Stop Now (rockens beste livealbum), Into the Music, Common One og No Guru, No Method, No Teacher hører hjemme i alle musikkgeeks hyller.

Greil Marcus tar for seg dette fenomet i sin nye bok. When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010). Det er alltid godt å lese Marcus, enten han skriver om Elvis, The Band, Dylan eller punken. Godt at noen med så stort hode skriver om rock.

Marcus favorittplate er Vans egentlige debut lp Astral Weeks. Denne soleklare klassikeren (rockens største øyeblikk ?) har brent hull i mannen. Selv etter 40 år er han spent når han setter den på, vil den være like magisk nå ? Og svaret er alltid ja. På litt over 180 sider tar han for seg Vans største øyeblikk, etter egen svært subjektive målestokk. I tillegg til Astral Weeks skriver han om enkeltspor fra hele mannens karriere, bortsett fra perioden 1980 til 1997 som han litt vel enkelt desavuerer fullstendig. Enig eller uenig, det er besnærende lesning. Marcus skriver overlegent, han har gode og originale metaforer og han evner å vise frem mannens musikk på en særdeles smart måte. Van selv liker neppe boka, han liker i det hele tatt svært lite av det som skrives og menes om ham. Han liker heller ikke plateselskaper, noen ganger kan man lure på om han liker noe som helst.

Bortsett fra musikken. For den løfter den mørke og innadvente sjelen fra Belfast til himmelen.

Dit vi andre bare kan nå ved hjelp av The Belfast Cowboy.

Merzbow tapes

2010-07-04T00:46:00.000-07:00

Merzbow - Collection 4 (Blossoming Noise c34 kassett)
Merzbow - Collection 5 (Blossoming Noise c40 kassett)
Merzbow - Normal Music (Blossoming Noise c48 kassett)
Merzbow - Flesh Metal Orgasm (Blossoming Noise c48 kassett)

Er den noen der ute som holder tritt med Merzbow ? Masami Akita har holdt et hypertempo i snart 30 år nå, med en uendelig strøm av utgivelser. Han nådde en topp med 17 (!) album i 2009. Og er vel oppe i snaut 1o hittil i år...Deretter kan vi jo legge til den legendariske Merzboxen fra 2000 på intet mindre enn 50 cder, hvorav nesten halvparten bestående av uutgitt materiale. Undertegnede er vel ikke den eneste som sliter med å fordøye alt sammen. Eller rettere sagt ; det er neppe noen forunt å sluke unna slike mengder drøy støy. Dermed blir Merzbow noe av et problem; hvordan plukke ut perlene i støystormen? Man blir litt lei og oppgitt rett og slett.

Men redningen er nær: Fire nye kassetter på den amerikanske labelen Blossoming Noise har de siste ukene vært en fin gjenoppdagelsesferd for undertegnede. Her reutgis tre kassetter fra 1981/1982 og en fra 1988. Vi møter vi det tidlige Merzbow som søkende og utfordrende improvstøysender (1981/1982) og som en analog støytornado (1988). Og det låter supert.

På Collection 4 og Collection 5 får vi en session fra 16 juni 1981 med Masami på tapes, preparert gitar, ring modulator og "støy", og Kiyoshi Mizutani på piano, fiolin, munnspill, gitar etc. Musikken er særdeles langt unna den støystormen Merzbow skulle piske opp etterhvert. Her serveres det en musikk nærmere elektro-akustisk improvisasjon, med lange strekk av melodiløs vandring og undring over dette og hint. Masami er på vei mot støyen - her har han tatt spranget og valgt bort låtstruktur og "spill" i tradisjonell forstand. Han søker effekt av lyd som lyd - og finner gull umiddelbart. Ja det er faktisk tett på sensasjonell musikk som møter oss på Collection 4 og Collection 5. Med skrapende toner som står og dirrer alene i tung luft skapes stemning av noe nytt. Nesten som et tidlig AMM på japansk jazztobakk. Flott, og samtidig pekes det frem mot det som skal komme.

Og allerede året etter, på Normal Music, var grepet strammet. Insisterende trommemaskin, grå flak av gneldregitar, rett ut i lufta trommer og teksturer av rein støy skaper en musikk et sted mellom The New Blockaders, Miles Davis ca Dark Magus og This Heat i dårlig humør. Sinte, fortvilte greier utgjytes. Men fortsatt veldig fint å lytte til ; original lyd fra unge menn på urolig vandring vekk fra alt som normalt kalles musikk (get it?).

Den siste utgivelsen minner oss om hvorfor vi elsker noise. Flesh Metal Orgasm er et opptak fra september 1988 hvor Merzbow består av kun Masami Akita. Kassetten ble opprinnelig utgitt på ZSF Products og består av to sidelange spor med ganske kraftig støy. Ikke fullt ut harsh noise, til det er for mye nyanser og dynamikk i lyden, men her har Akita definitivt funnet sin muse. I denne perioden legger mannen grunnlaget for de ufattelig kraftbombene han skulle slippe utover nittitallet.

En ny vei inn (igjen ?) til Merzbow ? Definitivt.

Lytt og klø !

Den nødvendige musikken del 17

2010-06-29T10:48:00.000-07:00

Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (Ralph Records LP 1981)

Deilig musikalsk galskap fra den u(nder)kjente engelske duo Renaldo & The Loaf.

Renaldo (Brian Poole) og Ted the Loaf (Dave Janssen) var en tungt Residentsinspirert duo fra Portsmouth, England som slapp fire album i løpet av åttitallet.

I sin samtid ble de ofte sett på som Residents kopier. Etter min mening er det blodig urettferdig. Og når jeg etter ganske mange år returnerer til deres debutlp Songs For Swinging Larvae fra 1981 ble jeg overrasket over hvor godt musikken hadde tålt tidens tann. Ja jammen om ikke Renaldo & The Loafs musikalske innfall og utfall faktisk låter bedre enn noensinne i 2010!

Renaldo & The Loaf sikret seg platekontrakt med The Residents plateselskap Ralph Records gjennom å slippe en demotape i postkassa til de fantastiske fire. Og det er lett å høre inspirasjonen fra tidlig Residents. Musikken er ultraleken; korte melodisnutter med skrudde stemmer i et surrealisistisk terreng som bare er vennlig. Renaldo & The Loaf er aldri truende eller my(s)tiske som storebrødrene i Residents. De uttrykker seg hovedsaklig med synther og keyboards, dog fleskes det til med litt andre instrumenter her og der. De koser seg, gjør de! Mange av dagens alvorlige unge menn og kvinner i undergrunnen hadde hatt godt av å nilytte på denne musikalske galskapen. Det er lov å være bli'.

Høydepunkter ? Tja, det lange avslutninsgsporet Ted's Reverie er en drøy lek over Terry Riley ca In C, koblet med et besøk langt inne på asylet. Digg.

Oppsummert; Ultraleken avantrock med skrudde og uskrudde virkemidler.

GØY.

Bonnie 'Prince' Billy & The Cairo Gang - The Wonder Show of the World (Drag City LP)

2010-06-25T01:57:00.001-07:00

Det har etterhvert blitt en solid stabel utgivelser fra Will Oldham. Fra debuten i 1993 med There Is No-One What Will Take Care of You under navnet Palace Brothers har vi vel nådd album nummer tyve med The Wonder Show of the World. Mannen står bak et knippe klassikere; utgivelser som det nevnte debutalbumet, Viva Last Blues (1995), I See A Darkness (1999) og Ease Down The Road (2001) er alle formidable. Oldham på sitt beste bærer den amerikanske musikkarven frem med stort mot og en total mangel på forstyrrende sentimentalitet. Mannen har utsøkt smak, det beviste han allerede på There Is No-One What Will Take Care of You hvor han gjorde en låt av tyvetallshelten Washington Phillips.

Siden årtusenskiftet har Oldham holdt seg til aliaset Bonnie `Prince`Billy og musikken har fått en stadig sterkere smak av country. Oldhams form kan være krevende - neddempet, litterær og full av sanger. Så mange sanger etterhvert at det kan bli vanskelig å trenge inn i en ny utgivelse fra denne kanten. Likevel viser det se at det alltid er verdt strevet, musikken åpner seg sakte og setter seg i strupen på deg og blir der. Så også denne gangen. På det nye fine albumet The Wonder Show of the World får vi dessuten hjelp av et aldeles fantastisk åpningsspor. Troublesome Houses er rett ut en av de aller beste sangene du kommer til å høre i 2010 og en umiddelbar klassiker. En nydelig melodi hekter deg opp via en smart og tvetydig tekst. Eller hva sier man til åpningsstrofen

"I once loved a girl, but she couldn't take that I visited troublesome houses."

Musikken er mørk, tvetydig antydende og bygger så fint opp om musikken. Jøje meg.

La meg ile til og si at resten av albumet også byr på fine sanger. Og totalt sett er The Wonder Show of the World kanskje Oldhams beste album på ti år. For alle gode formål er dette albumet en duoutgivelse med gitarist og sanger Emmett Kelly aka The Cairo Gang. Kelly har samarbeidet med Oldham før og mannen fører en ualminnelig proper gitar, dessuten synger han fin annenstemme bak Oldham.

Musikken på albumet er mindre countrydynket enn de senere Oldhamalbumene og er mer av en sofistikert "moden" oppdatering av hans tidligste skiver. Der Palace Music stoffet fra midten av nittitallet var en svært stillestående, nesten ambient form for singer/songwriter, er The Wonder Show of the World nærmere en amerikansk folktradisjon med helning mot det mest ute stoffet på David Crosbys If I Could Only Remember My Name.

Oldham har alltid vært en svoren tilhenger av "rett på " opptak og mange av platene hans har en god følelse av umiddelbarhet; han fikler ikke unødvendig med musikken. Dermed beholder han en intensitet og nerve som det er få andre forunt å oppnå.

Tekstene kretser rundt temaer som har opptatt mannen i det siste; familie, hun/han, barn, foreldre, vennskap. I en musikalsk setting som er tidvis nådeløst sparsommelig kommer hans evner som tekstforfatter godt frem. Oldham har ordet i sin makt og snakker pinlig godt og direkte til herrer som er too young to die and to old to rock'n'roll.

Nesten plagsomt.

Nothing People - Soft Crash (S-S Records LP)

2010-06-09T00:36:00.000-07:00

Nothing People's tredje lp Soft Crash er en mørk vandring i åttitalls undergrunnsnoia parret med Velvetluktende dronerock.

Nothing People er mitt favorittband på den kule labelen S-S Records. S-S Records har spesialisert seg på vinyldingser med undergrunnsrock forankret i en protopunk-går-mot-Velvet-og-Chrome estetikk. Soft Crash er bandets tredje album siden debuten med Anonymous i 2008. Album nummer to, Late Night, var en nær perfekt rockopplevelse med sin sakte vals over nattlige (kremt) stemninger og huløyd paranoia over dette og hint. Ganske lun og innbydende; ikke spiss på noe vis - deilig er den.

Soft Crash er nærmere debutens Chromeinspirasjon og er mer truende enn Late Night, men ikke mindre hektende av den grunn. Soft Crash er 12 spor med undergrunnsrock av godt kaliber; klart forankret i klassisk wasted-smart rock med mildt "arty" ambisjoner - Nothing People er smarte uten snev av å være clever !

Tittelsporet er et lysende eksempel på bandet på sitt beste. Mørklagte gater manes frem med råtetrommer, synthslynger (analoge?) og lett hysterisk sang. Mektig.

Nothing People er noe så sjeldent som et originalt, hektende rockband som fortjener din fulle oppmerksomhet.

Nothing People flerrer hud.

Super blogg

2010-06-03T03:39:00.000-07:00

Ved snusing rundt i bloggverden kom jeg over denne supre lille siden : http://bleakbliss.blogspot.com/

Her finner du materiale fra svære folk som Corrupted, Sissy Spacek, Hair Police, Prurient og en stabel andre.

Snakk om folkeopplysning !

Byron Coley

2010-06-01T03:18:00.000-07:00

Den store helt Byron Coley er intervjuet i seneste nummer av web-blekka Perfect Sound Forever. Byron er mannen bak tidenes beste musikkfanzine Forced Exposure, som gjennom sine 18 utgivelser sprengte hull i skallen på alle som kom på skuddhold. I tillegg er mannen kjent fra The Wire, Spin, Arthur og selvsagt som bestis med undergrunnsonkel Thurston Moore. Intervjuet kan du lese her : http://www.furious.com/perfect/byroncoley.html.

Mens du leser kan du lytte til :

Kevin Drumm - Necro Acoustic (5 cdBox, Pica Disc 2010)
Mars - Mars (lp, NoMore 2008, inspilt 76-78)
Jandek - Ready for the House (lp, Corwood 1978)

En stabel plater

2010-05-08T04:39:00.000-07:00

Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd)
Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd)
Diverse reutgivelser på Monk Records
Frank Zappa - You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981)/Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982)
Jazkamer - The Monroe Doctrine (March 2010 series cd)

Strie tider med lite rom for blogging om dagen! For å bevise at jeg ikke har lagt ned utstyret skal jeg som snarest minne dere på noen fine plater som har gitt undertegnede ro og uro i sjelen de siste ukene.

Jeg begynner i Afrika, faktisk. Jeg skal innrømme at jeg finner mye av den såkalte "moderne" worldmusikken ualminnelig trist. Mye av det vi får høre er ødelagt av glossy produksjon og kjip tilnærming til vestlige musikk. Andre ting lyder som popmusikk uten hekt, særpreg og egen identitet, på tross av et bitvis ukjent ytre for oss her på berget. Den musikken jeg virkelig har fått fot for er den fantastiske Etiopia serien med musikk utgitt på seksti og syttitallet før platebransjen ramlet sammen der nede. Dessuten er det mye digg på de diverse Nigeria samlerne og ikke minst Fela Kuti utgivelser. Og der glemte jeg jammen Tinaweren og ikke minst de fete gitarskivene på Sublime Frequencies (Omar Souleyman, Group Bombino, et al). Det var endel likevel gitt...

Uansett, Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd) er en nydelig, sløy og bevisthetsutvidende lysfontene. Maliske Bassekou Kouyate og bandet hans Ngoni Ba benytter seg av diverse strengeinstrumenter (trelutt, strykere, bass) og lag på lag av vokal i skjønn harmoni. Det er jammen sjelden man hører så tvers igjennom vakker musikk full av substans og uten tegn til fabrikkerte følelser. Mye av det samme kan sies om Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd). Vi holder oss altså i Maili, og dette albumet ble det siste samarbeidsprosjektet mellom disse to kara (Touré døde av kreft i 2006). På dette albumet dominerer strengeinstrumentet kora sammen med bass og gitar. Ali Farka Toure synger den evige tradisjonsmusikken fra Mali med personlighet. Ali & Toumani er en super plate for bilkø folkens; sjela renses og tempen faller.

I følge bluesarkeologer er ikke veien lang fra Mali til den tidlige countrybluesen som veltet frem fra sørstatsdeltaen på tyvetallet. Og den tidlige bluesen har virkelig krabbet inn under huden og opp i tarmen på undertegnede den siste tida. Kombinasjonen av Robert Palmers bok Deep Blues og alle de fete utgivelsene på Monk Records (et underbruk av de italienske røvernes Get Back / Akarma labeler som har rotet rundt i et passe grått område mellom lovlige og ulovlige reutgivelser de siste tyve åra). Monkutgivelsene er supre., med god lyd og kul innpakning. Musikken er ubegripelig kraftfull - nesten farlig å lytte til; alt annet blir uviktig og lite relevant. Og kan få deg til å stille leie spørsmål av typen Hva skal jeg med plater utgitt etter 1940? Ikke bra ! Jeg anbefaler deg å raske fatt i alt du kan komme over fra Monk Records. Noen av mine favoritter er Skip James - Jesus Is A Mighty Good Leader, Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head, Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down, Mississippi Sheiks - Sitting On Top Of The World (mer string band/country), Ma Rainey - Those Dogs Of Mine og ikke mindre enn fire utgivelser med Charley Patton.

Jeg har alltid likt Frank Zappa når han spilte med The Mothers Of Invention, ja egentlig alt han lagde frem til ca 1976. Jeg sluttet liksom å høre etter atden fantastiske Zoot Allures lpen var fordøyd. Men jammen om jeg ikke har fått ørene opp for senere Zappa også nå gitt. Jeg har endelig klart å se forbi en del av de mildt endimensjonale "satire"-variantene hans. Særlig glede har jeg hatt av det flotte studioalbumet You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981). Her leveres 20 låter i en løs rockopera setting. Flott spill selvsagt, og alle Zappa elementer (doo-wop, pop, jazzrock, avant, osv) blandes til et gildt hele. Allerede i mai 1982 kom oppfølgeren Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982). Denne er mindre ambisiøs, seks låter på snaue trettifem minutter. Men kos åkke som. Særlig Valley Girl med Moon Unit Zappa på vokal er kul, og den tolv minutter lange Drowning Witch er suveren, kompleks og deilig smartass.

Vi avslutter med Jazkamers marsutgivelse, den beste av de fire første og månedlige utgivelsene bandet så langt har sluppet i sitt tolv utgivelser på tolv måneder prosjekt. The Monroe Doctrine (March 2010 series cd) er tredve minutter med drøy outrock, et sted mellom Death Unit og Lasse Marhaugs mer "tradisjonelle" støyutgivelser. Ett spor med høy utgang og bare økende kok og trøkk. Deilig, hektende musikk. Her treffer Marhaug, Hegre og kompani samfunnets rumpe med solid presisjon.

Jabladav - Cold (7" + cd-r, ingen label)

2010-04-19T00:40:00.000-07:00

Ny super single fra en manns stormtroppen Jabladav. James (ingen etternavn) fra North Carolina har de siste fire årene sluppet endel godbiter på cd, cd-r og kassett. Utrykket varierer sterkt fra fra utgivelse til utgivelse, fra blodfull og punky black metal til ambiente skremmestemninger. Alt med et solid særpreg og ofte med en posjon mørk, mørk humor. Cold ivaretar mannens rykte som en oppfinnsom artist med godt grep om black metal med en tvist.

På Cold får vi tre spor på tilsammen drøye ti minutter. Det hele åpner med den milde Coldest Last Winter, hvor musikken bygges ut fra en keyboardshymne til å bli en sakte vals over gitarer; både stramme, rene sådanne og mer duse feedbackanslag. Vakkert, intet mindre.

Descend in Formation Down the Mountain for War and His Excellence åpner på samme milde vis, men tar raskt veien mot et harskere uttrykk. Hatfull vokal, ramme riff og god, svart stemning. Den konstant underliggende bruken av keyboards skaper en underlig ut av boksen følelse.

Sullamitten avsluttes med As the Ashes are Scattered, og her er Jabladav hjemme i kjent terreng; tung usbm med skarp attack og fin vri på black metal virkemidler.

Med singelen følger det med en cd-r med låtene på.

Dermed har du ingen unnskyldning, selv om du ikke har Bambino platespiller.

Alarm - Spalten for urolig musikk

2010-04-08T10:22:00.000-07:00

På tide med en ny dose urolig musikk fra undergrunnens kriker og kroker. Denne gangen får du en sunn blanding av skurr og skrukk på diverse formater; plukket ut av meg til deg - with love, intet mindre.

Vi begynner med den japanske duo Suishou No Fune og deres nye kassett Secret Entrance (Scumbag Relations C45 kassett). Her server denne sentrale tredje generasjons jap-psych duoen en sakte brennende flamme av gitarrock, bestående av kun gitarer og vokal i svære flak. Nydelig, stein stemning av mørke kjellerlokaler, jazztobakk og storøyd glaning mot psychhimmelen. Tre lange låter med titler som Endless Descent og With A Breeze Of The Spring. Tune in, flip out osv. Digg.

Vi reiser oss fra sofaen og renser ørene med litt John Wiese godteri, innspilt i perioden 1999 til 2001 og nå servert på to vinylsingler med hans gruppe Sissy Spacek. Sissy Spacek 2x7" (A Dear Girl Called Wendy) leverer 4 sidelange spor på 45 omdreininger med støy og støyrock mot kaos og slem, uansvarlig oppførsel. Jeg har hørt Sissy Spacek mer hektende og - tør jeg si det- forfinet (ups) enn her, men det er en ganske ok avrivning åkke som, og ja du må ha den.

Den heftige labelen Attic Cassettes er tilbake etter en pause, med et knippe utgivelser i kjent stil. Tøff innpakning og opplag på 50 eks. Jeg har særlig festet meg ved Rubber Fish og deres Mexico (Attic Cassettes) som beskrives av labelen som Reynols/Early Trux/Basement Howl. Og det er vel en like god beskrivelse som noe annet. Tapehissbadet undergrunnsavant med løse gitarer blandet med mildt slamrende metal-mot-metal på den side en og mer uoppdragen, repeterende tonestorm av elektronikk på side to. Særlig side en er god, dypt repetetiv outrock for deg og dine. Sjekk ut Attic på myspace, der finner du lyd fra Rubber Fish.

Coconuts - Coconuts (No Quarter lp) er en drøy halvtime med døsig psychrock som brenner monotont over fem lange spor. Nydelig gitarspill dominerer plata, nesten som en oppdatering av Les Rallizes Denudes ca 1977. Coconuts består av utvandrede australienere som har bosatt seg i New York. Mørk storbystemning skapes med minimalistsik hypnorytmer ala Suicide på 16 omdreininger. Musikken er sløy og sakte, men likevel hyperintens i all sin tilbakelenthet. En super lp å spille back-to-back med den nye Suishou No Fune kassetten. Alldeles utmerket og antagelig årets beste rock-som-rock plate.

Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down (Monk LP)

2010-04-03T04:02:00.000-07:00

Om noen hadde fortalt Blind Willie Johnson at hans musikk skulle bli sendt ut i rommet med romskipet Voyager i 1997, for så å forlate vårt solsystem 16 desember 2004, hadde mannen antagelig hvisket voodoo og korset seg. Men så skjedde faktisk; NASA ekspederte Blind Willies musikk ut i rommet, for å fortelle eventuelle lyttere der ut hva vi bedriver på denne kloden. En genistrek.

For Blind Willie Johnsons musikk er mektig. Mannens voldsomme bass-med-grus-røst dundrer gjennom tiden og slår beinhardt også i 2010. Johnson er også en av de største slidegitaristene i den tidlige bluesen. Han varierte slide (med kniv) med fingerspill av ypperste klasse.

Blind Willie Johnson ble født 22 januar 1897 i nærheten av Brenham, Texas og døde 18 september 1945, like fattig som da han kom inn i denne verden. Blind Willie spilte inn 30 sanger for Columbia Records i perioden 1927 til 1930. 14 av dem er samlet på den nye lpen If I Had My Way, I'd Tear The Building Down som Monk har utgitt.

Blind Willie Johnson var like mye bluesmann og gatesanger som han var gospelmann og reverend. Denne dualiteten er selvsagt ikke unik i den tidlige svarte populærmusikken, men sjelden har vel dette satt slike spor som tilfelle er med Johnson. Uttrykket er preget av en dyp, spirituell tilnærming til bluesen. Sjekk for eksempel ut den evige klassikeren Dark Was the Night - Cold Was the Ground, hvor mannen nynner og brummer en hymne over Jesus på korset, over eget gitarkomp. Ufattelig.

Han stod også bak flere andre låter som står som bautaer i populærmusikken; Jesus Make Up My Dying Bed (også kjent som In My Time of Dying), It's Nobodys Fault But Mine (senere "omarbeidet" av Led Zeppelin) og ikke minst den ruvende I'm Gonna Run To The City Of Refuge, som Nick Cave senere bygget sin City Of Refugee på.

På disse 14 sporene får vi både Blind Willie alene med gitaren og med vokalstøtte fra Willie B. Harris på enkelte spor. Harris var Johnsons første kone og hennes vokal bringer fenomenal gospelsoul til musikken.

Når lyden er klart akseptabel og hele sulamitten utgitt på deilig vinyl er det bare å klinke til.

Tom Waits del fire - Nighthawks At The Diner

2010-03-22T07:19:00.000-07:00

Nighthawks at the Diner er Tom Waits tredje album og noe så uvanlig som et dobbelt livealbum med bare nytt materiale. Tittelen er inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks.

Etter at Bones Howe (produsent) og Herb Cohen (manager) hadde undret på hvordan de bedre skulle få frem Waits egenskaper som entertainer og jazzmann, ble det enighet om at det neste albumet skulle spilles inn live i Record Plant Studios, foran et lite, invitert publikum. Cohen delte ut billetter til venner og bekjente. Og musikken ble spilt inn på to kvelder i slutten av juli 1975. Man hadde sågar rigget til med en oppvarmingsartist; ingen ringere enne stripperen Dewana, som gjorde sine saker til backing fra Waits band.

Resultatet er et dobbeltalbum hvor Tom Waits tar entertaineren og jazzduden i seg helt ut. Nighthawks..er fullstappet med snurrige historier og introer, barstooljazz og generelt røykfylt stemning. Etter min mening er resultatet blandet, og Nighthawks.. er et av Waits albumene jeg ikke finner frem så ofte. Følelsen av at Waits tar barfluerollen litt vel langt ut i parodien er bitvis påtrengende og musikken oppleves noen ganger litt vel avslappet, nesten døsig.

Likevel, Waits har selvsagt med seg en knall band - og når det klaffer så klaffer det virkelig. Bandet bestod av Pete Christlieb (tenor saksofon), Bill Goodwin (trommer), Jim Hughart (ståbass), Mike Melvoin (piano og elektrisk piano) og Tom Waits på vokal, piano og gitar. Og på låter som Warm Beer and Cold Women og Better Off Without a Wife låter det kanon. Også den lange, resiterende Nighthawk Postcards er fin og tåler gjentatt lytting.

Det er heller ingen tvil om at Waits er både vittig, tungsindig og ironisk i sine små historier. Det var sikkert to store kvelder å være tilstede på. På plate blir det kanskje litt mye ved gjentatte lyttinger. Men for all del, Nighthawks At The Diner presenterer en side av den tidlige Tom Waits det er godt å ha dokumentert. Og høydepunktene gjør at dette er et nødvendig tilskudd til Waitskatalogen.

Doomnedsmeltning fra Bunkur

2010-03-18T03:40:00.000-07:00

Bunkur - II Nullify (Displeased cd)

Ok. Lenger ut kan det ikke tas. II Nullify er endestasjonen på doomtogreisen. Neste stopp er fullstendig nedsmelting og ende på alt liv. Jøje meg !

II Nullify er andre album fra den nederlandske doombataljon Bunkur, og det første slippet fra den kanten siden 2005. Bunkur består av M. Tinnemans (vokal og bass), T. van Geel (trommer og vokal), S. van Bussel (bass) og G.J. Broers (synthesizers). Med andre ord ultradoom uten gitarer.

Bunkurs nyeste verk består av ett spor på 1 time og 17 minutter. Musikken består av alenestående trommerolls badet i en sakte sveip av feedbackladet bassgrusing over hes, lei vokal. En rustensliten mars av gamle roboter med menneskehjerne på vei mot robotgravplassen et sted ute i ørkenen ? II Nullify sleper seg frem mot en slags konklusjon, uten noen form for klimaks underveis. Det eneste vitale endringen som oppstår skjer etter drøye tre kvarter hvor musikken for en kort periode løfter seg på en mer sammenhengende trommegroove, før det hele løser seg sakte opp igjen og vi til slutt står igjen med rivende feedback og varme, rødglødende forsterkere. Det er kanskje vanskelig å elske disse greiene her, men det har en merksnodig beroligende effekt. En slags zen aktig transe oppstår under lytting. Doom som new age ?

Bunkur har alt og ingenting å gjøre med metal. Doom er på mange vis den endelig konklusjonen på metal; helt ute av pop og rockmusikken -ned til bare riff og kraft. Ingen forstyrrende melodiøse elementer, bare skinnende angst og djevelskap. Samtidig er det lettere å trekke linjene fra Bunkur og inn mot avantrocken, enn det er å finne noen sammenheng med Black Sabbath. Bunkur er kanskje aller nærmest Swans ca 1984. Med andre ord da Swans var antimusikk; bare en slepende og provoserende masse av klagesang, et lament over storbyens bakside og menneskers dumhet og ondskap.

Uansett hva du velger å kalle det så er II Nullify et inspirert stykke outrock.

Spill svært høyt for maks effekt.

Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r)

2010-03-15T03:13:00.000-07:00

Vi lever etter sigende i en post-noise tid, uten at noen helt har klart å forklare meg hva dette innebærer. Det er i allefall ikke mangel på noisekvantitet, det spys fortsatt ut støy på alle formater fra enhver dust og hans bror. Hva så med kvaliteten ? Jo, her er vi kanskje nærmere et post-poeng. Det er ikke mye nyskapende som skjer, og det er heller ikke mange nye artister av genuint stort kaliber å finne. Gleden i noisen for undertegnede er stort sett et resultat av gamle helters standhaftighet i forhold til forskning på egne ideer og konsepter.

Og John Olson gir seg aldri. Denne store noise og freemusikk dude fra det dypet av den amerikanske undergrunnen holder stand. Graveyards, Wolf Eyes og diverse solo/duo/trio utspill på hans egen American Tapes label er fortsatt grunnstammen i mannens virke, og han er fortsatt så produktiv at det er et h.. å følge med.

Uansett, her har vi i alle fall fått nappet til oss et eksemplar av Dead Machines - Superstitions Of The Sea (American Tapes cd-r). Dead Machines er som kjent prosjektet Olson har sammen med kona Tovah, og på denne nye dingsen fortsetter de den (relativt) lavmeldte avleveringen av sinusstøymareritt dyppet i noe som kan ligne saksofontilskudd og rumlende flak av industritoner. Superstitions Of The Sea er absolutt noe av det mest inspirerte jeg har hørt fra hele Wolf Eyes/Aaron Dilloway/Hair Police klanen på noen døgn. Fire spor på tilsammen drøye førstseksminutter med inspirert musikk.

I følge mannen er herligheten spilt inn sent på kvelden "together in like minded waves of pulsing and cut up tangles of personal electric machine speak".

Noen ektepar spiller golf, andre lager kosenoise i felleskap.

Det er ditt valg.

Jeg velger kjelleren til the Olsons.

Charlie Nothing - The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing (Nothing Records LP)

2010-03-11T03:13:00.000-08:00

>

John Fahey er en av de virkelig ruvende personlighetene i nord-amerikansk musikk i det forrige århundre. Bluesarkivar, platesamler, labeleier og artist; Fahey er skaperen av og personifisering av american primivite - dette samlebegrepet for rehabilitering og utvikling av de dypeste amerikanske musikkrøttene til noe relevant og evig moderne. Kjenner du ikke til Faheys musikk har du mye å glede deg til.

John Faheys Takoma label ga ut en lang rekke nødvendige album med akustisk strengemusikk fra oppstarten på slutten av femtitallet og frem til Fahey solgte labelen til Chrysalis på slutten av syttitallet. I tillegg til Faheys egne utgivelser ga Takoma ut plater med folk som Leo Kottke, Peter Lang, Robbie Basho og blueslegenden Bukka White. John Fahey var en komplisert og uforutsigbar person, og dette materialiserte seg også i mannens musikksmak. Fahey var en bluesmann i hjerte, men hadde stor sans for avantgarde, moderne klassisk musikk og annet der-ute saker. Dette ga seg også til en viss grad uttrykk i Takomas utgivelser. Det første og ettertid mest sjelsettende avantgarde albumet Fahey skulle komme til å utgi var The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing.

Mannen bak aliaset Charlie Nothing var ingen ringere enn Charles Martin Simon. Simon ble født i 1941 (døde av kreft i 2007) og var en amerikansk forfatter, instrumentbygger og artist. Simon skrev tolv bøker, ga ut to plater og skapte dingulatoren. Dingulatoren var rett og slett gitarer bygd av gamle amerikanske bilvrak. Snakk om å konseptualisere amerikas åndsliv !

Charles Martin Simon var en erketypisk amerikansk undergrunnskikkelse; vill og uforutsigbar, kverulantisk og kontrakulturell.

Etter konas død i 1965 tok Simon navnet Charlie Nothing, for å vise frem for all verden den totale sorg og tomhet. Han ga også ut albumet The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing i 1967.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er nå reutgitt på vinyl av Nothing Records, og det er ualiminnelig godt å ha denne på plass i hyllene.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing består av to lange solosaksofon improvisasjoner fra Charlie. Saksofonen blåser sakte og mildt avgårde på en evig underliggende bruk av gong, og med tidvis støtte av ukulele og lett perkusjon. Produksjonsverdiene er dypt lo-fi diy, og det passer uttrykket svært godt. Følelsen av at Nothing står i en annen dimensjon og sender klagende, langstrakte toner over til oss på denne siden, er utrolig hektende.

Musikken er like nærme urdronen som freejazzen. Det er ingen ville brøl fra dypet av saksofonen ala den sene Coltrane eller Brøztmann. Mer av en strøm av milde der-ute toner over en evigvarende gongbruk som er dypt hypnotiserende.

The Psychedelic Saxophone Of Charlie Nothing er et nødvendig tilskudd til enhver kresen platesamling. Sett den ved siden av Faheys Fare Forward Voyagers (Soldier's Choice), Anthony Braxtons For Alto og Leo Coomans Basement Recordings 1978-1982.

Rickie Lee Jones i Oslo

2010-03-06T00:01:00.000-08:00

Sentrum Scene lørdag 6/3 - 2010. Avslappet stemning. Godt voksent publikum vel anrettet på sine sitteplasser. Litt vel mye røkelse og myrra spør du meg, men jeg legger en dent bak venstre jeksel og smatter fornøyd.

Rickie Lee er i by'n.

Rickie Lee Jones er en særegen artist. Komponist, sanger og instrumentalist av rang, med en lang og god rekke utgivelser bak seg. Den unge Rickie rømte hjemmefra som sekstenåring. Tidlig i tyveårene skulle hun møte Tom Waits og dele ett år med år mannen, ett år som siden har blitt mytologisert i filler av både Waitsfans og rockfananatikere. Det er vel ingen overdrivelse at Waits og Rickie tok for seg, gjerne i kompaniskap med Waits bestekompis Chuck E. Weiz. Chuck er samme mannen som senere ble udødliggjort i Rickies store gjennombruddshit Chuck E.'s In Love.

Karrieren til Rickie Lee Jones fikk en flying start og hun hadde svært god fart i karrieren frem til slutten av åttitallet. Albumrekken med Rickie Lee Jones (1979), Pirates (1981), Girl at Her Volcano (EP)(1983), The Magazine (1984) og Flying Cowboys (1989) inneholder suveren musikk ; sterkt funky singersongwriter materiale med Lee Jones geniale melodisans, vare tekster og dypt jazzy tilnærming til musikken. Hun solgte også bra i denne perioden. Nittitallet ble mer trøblete for vår dame; skrivesperre, skilmisse og dårligere platesalg var tungt å svelge for en artist av hennes kaliber. På totusen tallet har hun imidlertid løftet seg og utgitt flere flotte album, senest med Balm in Gilead, som ble sluppet på tampen av fjoråret.

Rickie Lee Jones er kjent for å være en lunefull liveartist. Hennes fremtoning som både den tøffeste og mest streetsmarte dama og en usikker, lett nevrotisk kunstner har medført tildels katastrofale opptredener.

Spenningen var derfor til å ta og føle på når hun entret Sentrum Scene litt over kl 21 i går kveld sammen med sine to medmusikanter på bass og trommer/keyboards/piano.

Det var liten grunn til bekymring i går.

Rickie var i stormform.

Og Rickie i storform er det få - om noen - som matcher.

Hun fremførte et bredt utvalg av godlåter fra mesteparten av karrieren, både nyere ting som den nydelige countrystenkede Remember Me fra siste albumet og eldre saker. Det var stor stas å se en fornøyd og blid Jones dra Chuck E.'s in Love, og høre henne fortelle at hun etter et opphold på femogtyve år igjen hadde begynt å kose seg med denne klassikeren. Satellites fra 1989 var også helt vidunderlig, med falsettsang og latter fra de tre på scenen.

Høydepunktet var likevel den siste delen av konserten, hvor Rickie satte seg ned ved pianoet. Da fikk vi The Left Bankes Walk Away Renee, We Belong Together og ikke minst Horses.

Etter nesten to timer og et avslutningsnummer med Rickie bak trommesettet (!) var det slutt på en stor aften.

Det var hjertevarmende og oppløftende å se Rickie blid, harmonisk, funky og sterk.

Uforglemmelig.

Soundtrack til lesing av Robert Palmer

2010-02-24T05:45:00.000-08:00

For en glede det er å ha Blues & Chaos - The Music Writing Of Robert Palmer (Scribner, Simon & Schuster Inc 2009) i hus ! Anthony DeCurtis har samlet en rekke av den legendariske journalisten og musikerens tekster i en finfin bok som er ute nå.

Palmer (obs ; må ikke forveksles med den engelske musikeren av samme navn) døde i 1997, kun 52 år gammel. Mannen hadde en unik oversikt og kunnskap om den amerikanske musikkarven og er blant annet kjent for boka Deep Blues fra 1981, hvor han tar for seg bluesens historie på en måte som suger deg inn i teksten og tvinger deg til å kjøpe tonnevis med gamle plater.

Den nye samlingen med Palmers tekster er nødvendig - og latterlig inspirerende. Du får rett og slett lyst til å hyle mot månen, lese og lytte mer - MER.

Tvangskjøp begge disse bøkene altså (og flere til, men det kan du finne ut av selv).

Mens jeg leste ble det lyttet til:

Herbie Hancock - Sextant (Colombia 1972)
James Blood Ulmer - Are You Glad To Be In America ? (RCA 1980)
John Coltrane - The Complete Live At The Village Vanguard Recordings (Impulse 4cd box)
Anthony Braxton - Anthony Braxton (BYG Actuel 1970)
Leo Kottke - My Feet Are Smiling (EMI 1973)

Loren Connors - The Curse Of Midnight Mary (Family Vineyard lp)

2010-02-22T02:11:00.000-08:00

Historisk kirkegårdsopptak fra Loren Connors.

Den flinke gitaristen Loren Connors fylte seksti år i fjor. Mannen holder stadig et høyt aktivitetsnivå og spytter ut fine plater med jevne mellomrom. De siste årene har også en god del av hans backkatalog blitt reutgitt, til stor glede for store og små.

The Curse Of Midnight Mary er imidlertid hverken nytt materiale eller reutgivelse av tidligere slipp, her snakker vi om et uutgitt opptak fra 1981 som dukket opp nesten tredve år etter innspillingen.

I 1981 tok Connors med seg gitar og kassettopptager og rigget seg til ved den legendariske Midnight Marys grav. Midnight Mary ligger gravlagt på Evergreen Cementry i New Haven, Connecticut og hadde forbannelsens kraft over seg; den som oppdages på hennes gravsted etter midnatt vil dø dagen etter. Unge Connors lot seg ikke skremme, og jammen om han ikke overlevde. Men tapen forsvant...

Nesten tredve år etter dukker altså tapen opp og en masteret versjon (James Plotkin) finnes nå ute på lp og cd.

Musikken er en drøy halvtime med akustiske gitarimprovisasjoner, tilsatt Connors gurglende nynning og forsiktige hyl mot månen (det må ha vært fullmåne denne natten). Vi får ni chants, variende fra et par minutter til drøye syv minutter i lengde. Den røffe lyden og hele stemningen som hviler over opptakene sender tankene rett tilbake til den akustiske countrybluesens opprinnelse. Dette inntrykket forsterkes kraftig av Connors inn-og utganger med tradisjonelle gospel og blueslåter, som han vrir og vrenger på. Sjekk for eksempel Chant 3 hvor han tar for seg Amazing Grace - slik har du aldri hørt denne. Garantert.

På The Curse Of Midnight Mary møter vi en ung Loren Connors. Bak seg har han noen fine plater med akustiske improvisasjoner og blues. Foran seg har han en lang karriere med variasjoner over gitarens muligheter, alt forankret i en dyp forståelse for amerikansk folkemusikk og mystikk.

Denne platen får meg til å finne frem andre deler av Connorskatalogen, og ikke minst de fine reutgivelsene av førkrigsblues som Monk labelen driver med these days.

Ta sjangsen på Loren.

Om du tør.

Lytt også til :
Loren Connors - Night Through: Singles And Collected Works 1976-2004 (Family Vineyard 3cd)
Christina Carter & Loren Mazzacane Connors - Meditations On The Ascension Of Blind Joe Death Vol. One (Ecstatic Yod lp)
Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head (Monk lp)
Charley Patton - Electrically Recorded: Jesus Is A Dying-Bed Maker (Monk lp)
Blind Willie McTell - Scarey Day Blues (Monk 2lp)

Shizuka R.I.P

2010-02-20T03:10:00.000-08:00

Den japanske vokalisten Shizuka Miura døde 2. februar 2010.

Shizuka var leder og vokalist i det legendariske psychbandet som hadde navn etter henne. Shizuka slapp i 1994 det som kanskje har blitt stående som det aller fremste japanske psykedelia-albumet noensinne, nemlig 天界のペルソナ (Heavenly Person) på PSF.

Shizuka og hennes ektemann Miura Maki var drivkreftene i dette bandet som dessverre er svært underrepresentert på skive. Heavenly Person ble deres eneste studioalbum. I tillegg har bandet sluppet to fine livealbum, senest i 2008 med et opptak fra 1995 på Live: 伝承美学 (Traditional Aesthetics) (PSF).

Shizuka var en flott vokalist og bandleder. Musikken hennes er intenst tilstede, vakker og sval, samtidig som den har i seg den gode japanavantfølelsen vi alle elsker.

Shizuka var også en anerkjent dukkemaker. Sjekk f eks bildene på innercoveret til Heavenly Person.

Shizuka Miura er død, men hun vil huskes for alltid. R.I.P.

Årets beste metalplater 2009

2010-02-18T05:12:00.000-08:00

Da er jeg klar med årets beste metalplater for 2009, og det er bare å konstatere at det skjer ualminnelig mye i metalundergrunnen og i det store dyret vi kan kalle avantmetal. Mye å glede seg over altså. Det aller morsomste i år er norske Fysisk Format som med svært sikker labb har sluppet en stabel flotte hardcore/metal varianter som alle fortjener din oppmerksomhet. Kaospilot, Dominic, Årabrot og Obliteration hører alle hjemme blant de utgivelsene som vil huskes fra 2009.

De aller beste:

Ride For Revenge - Wisdom Of The Few
I Shalt Become - The Pendle Witch Trials
Converge – Axe To Fall
Bong - Bethmoora
Circle Of Ouroborus - Tree Of Knowledge

Resten av de beste:

Amocoma - Go To Hell
Kaospilot - Shadows
Dominic - Nord
Årabrot - I Rove
Obliteration - Nekropsalms
Black Boned Angel - Verdun
Marduk - Wormsblood
Aluk Todolo - Finsternis
Code - Insplendent Grotesque
Underjordiska - Dystert Vilse
Impetuous Ritual - Relentless Execution Of Ceremonial Excrescenc
Katharisis - Fourth Reich
Wolok - Caput Mortuum
Happy Days - Happiness Stops Here...
Bong - Bong
Deathspell Omega - Veritas Diaboli Manet In Aeternum: Chaining The Kacheton
Necrofrost - Blackeon Lightharvest
The One - I, Master
Ancestors - Of Sound Mind
Diamatregon - Crossroad
Funeral Mist – Maranatha
Drudkh – Microcosmos
Portal – Swarth
Sunn O))) – Monoliths & Dimensions
Absu – Absu
Tombs – Winter Hours
Heaven And Hell – The Devil You Know
Anaal Nathrakh – In The Constellation Of The Black Widow
Arckanum – ÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞ
Baroness – Blue Record
The Devils Blood – The Time Of No Time
Gorgoroth – Quantos Possunt Ad Satanitatem
Coalesce - Ox
Kylesa - Static Tensions
Isis - Wavering Radiant
Nile - Those Whom The Gods Detest
Keelhaul - Keelhaul's Triumphant Return To Obscurity
Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity
Liturgy - Renihilation
Lebenden Toten - Near Dark
Coldworld - Melancholie 2

Alarm ! Spalten for urolig musikk

2010-02-09T06:34:00.000-08:00

Uton - Unexplained Objects (Dekorder lp)
Ramleh - Valediction (Second Layer Records cd)
Part Wild Horses Mane On Both Sides - Blew In The Face (Chironex Records lp)
Alter - Dusk-Dawn (Wolverspent lp)
Inca Ore - Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp)

Vi begynner i Finland hvor skogspsykedelian fortsatt holder stand, selv om det er litt lengre mellom de helt store utskeielsene these days. Men Jani Hirvonen aka Uton holder stand, og er bedre enn noensinne. Det er godt å få lagt vantene på en lp fra denne kanten. Det er unektelig litt enklere å fokusere ørene på dette enn den store strømmen av cd-rs og kassetter mannen sender vår vei i stødig tempo. Unexplained Objects (Dekorder lp) er en rent ut stilig plastdings, full av korte spor med bearbeidet vokal over my(s)tiske synthbobler og annen elektronikk. Albumet omhandler visstnok det ytre rom, uten at det føles på kroppen sånn direkte; ikke akkurat spacerock eller koschmiske music - mer av en kryptiskelektronisk bearbeiding av den finske undergrunnsmusikken som har beriket vårt sjelsliv de siste ti årene. Snodig, fremmed og fint.

Det er stas å kunne tippe hatten til Ramleh og konstatere at den knugende engelske duo er tilbake for alvor. Gary Mundy og Anthony Di Franco tittet frem med den ok 10" Switch Hitter / The Machines Of Infinite Joy i fjor, etter mange år uten en eneste ulyd. Her leverte de støyrock av mildt interessant kaliber, uten å nå høydene til f eks Be Careful What You Wish For albumet fra 1995. Det var derfor en solid overraskelse når Valediction (Second Layer Records cd) kom ut av høytalerne med et stygt power elektronisk skrell. Valediction er en reise tilbake til Ramlehs røtter og oppstart - tenk Broken Flag utgivelser ca 1984. Valediction består av seks spor (Valediction I - VI) og setter opp et et hektisk støyende elektronisk uttrykk i farger som trykker deg opp mot nærmeste vegg. Elektroniske støyflater blandet med noe i retning av støyrock over hysterisk Mundyvokal og nesten Skullfloweraktige gitarvegger. Valediction er fargesprakende og suger deg inn.

Vi holder oss i England og tar turen innom Sheffield hvor Part Wild Horses Mane On Both Sides omsider har sluppet sin første vinylplate. På Blew In The Face (Chironex Records lp) gir Pascal Nichols (trommer og litt stemme) og Kelly Jones (fløyte/elektronikk) nye prov på sin rett unike blanding av dronetaktikk, free jazz og improv. Blew In The Face gir oss en side med studioinnspillinger og en side live fra Den Haag i 2008. Musikken på studiosiden er løs og fri, den ramler frem på Nichols spill, han høres ut som en kombinasjon av John Drumbo French ca Trout Mask Replica og en tungsindig munk som virkelig har begynt å tvile på sin tro. Over dette balanserer Jones seg frem med fløytespill dominert av lange melankolske toner og tilbakelent improvisasjon. Det drøyt tyve minutter lange liveopptaket fra Haag er mer foroverlent psykedelisk og kaotisk, med skumle synthtoner-mot-sinus over stemmeloops av fare. Og selvsagt med Jones eminente fløyespill.

Over i U.S.A finner vi den første utgivelsen på bandet PussyGutts nye label. Alter er da også dekknavnet til Blake Green fra nettopp PussyGutt og Dusk-Dawn (Wolverspent lp) er en sakte reise i doomtaktikk. To sidelange spor som sakte bygger opp en seig stemning av lengsel. Ikke mye teenage lust her gitt, mer av en svartkledd angstnevrose med akustiske virkemiddel og ro. Ikke no' stress, ikke no' kvlt, bare lange, sløye strekk av godstemning fra krypten. Green har med PussyGutt vist at han er i stand til å skape stemning og beviser det igjen her.

Da Eva aka Inca Ore slapp sine første cd-rs for noen år siden ble undertegnede satt ganske så ut. Hun leverte sykt dype og fxbadede mumletoner fra en helt annen planet. Siden har hun vel hatt litt problemer med å nå de samme høydene igjen, selv om Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp) så absolutt har sine øyeblikk. Hun låter fortsatt som en lo-fi undervannsutgave av garasjeCocteau Twins. Dette nye albumet representerer en liten fornyelse, tilnærmingen er mer akustisk støyende og tapekuttende. Helt ok spør du meg.

Årets plater 2009

2010-02-06T00:28:00.000-08:00

2009 var vel et år på det jevne rent kvalitetsmessig. Likevel har det selvsagt blitt laget en stor stabel fine ting. Intet spesielt nytt under solen, selv om den tungt krautinspirerte kosmosmusikken har vokst seg stor og sterk igjen i år. Den beste i denne klassen er Daniel Lopatin, som under sitt alter ego Oneohtrix Point Never ga ut flere obligatoriske lp'er. Disse ble samlet på den fine dobbelcd'en Rifts.

Ellers holder japanerne standen som undergrunnspsychens herskere, og det aller beste fra den kanten i fjor var Up-Tight med lp'en The Beginning Of The End. Her blandes psychedelia med tung Suicide vibb og den obligatoriske Velvet følelsen.

Det aller gledeligste på musikkfronten i fjor var imidlertid Bill Orcutts comeback. Orcutt har ikke rørt på seg musikalsk på 12 år, dsv siden Harry Pussy la inn årene. Når han nå er tilbake er det med bravur. Hans New Ways To Pay Old Debts er en knasende oppvisning i gitarspill med tung improv- og rockfaktor. Umistelig.

De tre aller beste :

Up-Tight - The Beginning Of The End
Bill Orcutt - New Ways To Pay Old Debts
Oneohtrix Point Never - Rifts

De ti nesten like fine :

Incapacitants - Tight
Mark McGuire - VDSQ Solo Acoustic
Cold Cave - Cremations
David S Ware Quartet - Live in Vilnius
Ai Aso - Aida
Emeralds - What Happened
Peter Kolovos - New Bodies
Dirty Projectors - Bitte Orca
Le Corbeau -Evening Chill/Montréal of the Mind
Nurse With Wound - The Surveillance Lounge

Runner ups verdt å ha :

Little Claw - Human Taste
Mount Eerie - Wind's Poem
Blues Control - Local Flavor
Tony Tears - Voci Dal Passato
True Widow - True Widow
The Van Patterson Quartet - Live At F.W.
Harappian Night Recordings - The Glorious Gongs of Hainuwele
Clubroot - Clubroot
Shit& Shine - 229-2299 Girls Against Shit!
Evangelista - Prince Of Truth
Cold Cave - Love Comes Close
Emeralds - Emeralds
Sabu Orimo - Wind Songs
Christina Carter - Seals
Bill Dixon/Aaron Siegel/Ben Hall - Weight/Counterweight
Julian Lynch - Orange You Glad
Chris Corsano - Another Dull Dawn
Richard Youngs - Beyond The Valley Of Ultrahits
Orphan Fairytale - Ladybird Labyrinth
Eat Skull - Wild And Inside
Jim O'Rourke - The Visitor
Ben Frost - By The Throat
The XX - XX
Gary War - Horribles Parade
Pan Sonic & Keiji Haino - Shall I Download A Blackhole And Offer It To You?
Wild Beasts – Two Dancers
Bill Callaham – Sometimes I Wish We Were An Eagle
Raekwon – Only Built 4 Cuban Linx… Pt II
Grippers Nother Onesers - Grippers Nother Onesers
Hobo Sonn - The Thundering Nature Of Reality
Li Jianhong - Lovers With Cloisonné Bracelet
Yasushi Ozawa - Some Fragments Of Bass Performance
Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo - Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo
Sanhedrin - Sun Head Ring
Wolf Eyes - Always Wrong
Current 93 - Aleph at Hallucinatory Mountain
Nurse With Wound - Space Music
Mark Mc Guire - A Pocket Full Of Rain
Ducktails - Landscapes
Black Joker - Watch Out!
K2 - Chameleon Ballet
The Beets - Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool
Leyland Kirby - Sadly, The Future Is No Longer What It Was
Legion Of two - Riff
Home Blitz - O.ut O.f P.hase
Night Control - Death Control
Black Vomit - Jungle Death
Fever Ray - Fever Ray
Richard Ramirez & MSBR - Negative/Offensive: A Tribute To The New Blockaders
Matt Krefting - I Couldn't Love You More
Sachiko - Golden Hypnos
Real Estate - Real Estate
Infinity Window - Artificial Midnight
Bill Frisell - Disfarmer
Pens- Hey Friend! What You Doing
Explorers - Bermuda Telepaths
Magik Markers - Shame Mask
Acoustic Family Creeps - Play Live In The Woods (1 sides lp, ingen label)

Jeg følger opp med årets metal og årets reutgivelser om ikke lenge. Følg med!

Tom Waits del 3 - The Heart Of Saturday Night

2010-01-30T05:19:00.000-08:00

Etter traumatiske turneer som oppvarmer for blant annet Frank Zappa (Zappas publikum "tok" ikke Waits' særegne form og humor for å si det pent), ristet Waits av seg skuffelsen over dårlig salg av debutalbumet Closing Time og gikk i 1974 i studio og spilte inne det albumet som skulle bli slupppet i oktober 1974 under tittelen The Heart Of Saturday Night. Også dette albumet ble sluppet på Asylum Records. Den unge plateselskapsjefen David Geffen hadde ikke mistet troen på Waits.

På The Heart Of Saturday Night jobbet Waits for første gang sammen med produsenten Bones Howe. Howe var en erfaren produsent og tekniker som i tilegg til å ha jobbet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og The Association hadde god kunnskap og erfaring fra jazz (blant annet Ornette Coleman) og smoothsangere som Frank Sinatra. Howe og Waits fant fort tonen og startet med dette et samarbeid som skulle vare tiåret ut.

Der Closing Time var full av romantiske sanger om kjærlighet og lengsel var The Heart Of Saturday Night mer neddempet poetisk i sine beskrivelser av levd liv og nattens bravader on the wrong side of the tracks. Dette albumet var på mange vis inngangen til Waits barfly triologi som skulle realisere seg de neste årene, med albumene Nighthawks at the Diner (1975), Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977).

The Heart Of Saturday Night er nydelig arrangert, spilt og produsert. Stemningen settes ved coverbildet, som er en variant over nettopp Sinatras klassisk nattplate In the Wee Small Hours. På dette albumet rigger Waits seg til ved piano og klemmer ut 11 originaler med jazzmarinert og melankolsk barmusikk med tekster direkte nedstigende fra beatpoeter som Kerouac og kompani. Bones Howe plukket et supert lag med musikere som var vel bevandret i både pop og jazz. Pianisten og arrangøren Mike Melvoin hadde en betydelig innvirkning på sluttresultatet, og hadde med seg flinke folk som gitaristen Arthur Richards, bassisten Jim Hughart, trommeslageren Jim Gordon og Tom Scott og Oscar Brashear på blåsere.

På The Heart Of Saturday Night møter vi for første gang Waits som den beatrappende hipsteren, resiterende teksten - med soleklar inspirasjon fra albumet Kerouac spilte inn sammen med jazzmusikeren Steve Allen (Poetry For The Beat Generation, Hannibal Records lp 1959). På Diamonds On My Windshield dytter akustisk bass og vispetrommer Waits frem når han rapper frem teksten om en løs fugl på jakt etter et eller annet, jagende fra by til by.

Waits utvikling og fokus skinner gjennom allerede på den sløye åpneren New Coat Of Paint. Her er Tom dypt nede i late night jazzy vibber. Låta er svingende og mildt funky, med Melvoin på el piano. San Diego Serenade er en vakker kjærlighetsballade som slekter på Martha og Rosie fra Closing Time. Supersentimentalt fra den steingamle Waits som var bare 25 år i 1974. Men sjelen hans - minst 100 år. Deretter følger den sløye bluesen SemiSuite, med deilig mute trompet og et piano/blås stikk som hekter godt. Shiver Me Timbers er minst like god, og her er vi i amerikanaland. Tenk Old 55, og nesten hans samtidige som Eagles og Jackson Browne.

Side 1 avsluttes med tidligere nevnte Diamonds On My Windshield og det klassiske tittelkuttet. The Heart Of Saturday Night er en gitarballade med tekst om helgens gleder etter en hard arbeidsuke. Vår helt sitter i Oldsmobilen med armen rundt dama og cruser rundt, letende etter The Heart Of Saturday Night. Teksten er empatisk og uten bitter ironi. En slik tekst en ung Springsteen kunne skrive.

De 6 sangene på side 1 er noe av det beste Waits har skrudd sammen noensinne, og det er nesten ikke til å unngå at kvaliteten faller litt på side 2.

Åpneren på side 2, Fumblin' With The Blues er en pastisj på tyvetallets jazz, og ikke annet enn et hvileskjær. Please Call Me, Baby er derimot en sikker vinner. Waits synger som en klassisk crooner over et dypt, skinnende arrangement med strykere, visp, akustisk bass og piano. Han synger om å exercise my devils - indeed.

Depot, Depot er Waits på det jevne, og Drunk On The Moon har en kul tekst om storbylivet og neon, men er mer middels musikalsk sett.

Albumet avsluttes med et apropos til tittelsporet. På The Ghosts Of Saturday Night (After Hours At Napoloeone's Pizza House) mimrer Waits om jobben han hadde i ungdommens San Diego. Alt pakket inn i en jazzy balladeform som passer teksten som hånd i handske.

Tony Tears - Voci Dal Passato (Manium Evocandorum Doctrina cd)

2010-01-29T01:43:00.000-08:00

Vakkerdyster musikk fra Italia.

Tony Tears er et enmannsprosjekt fra Italia som nå er ute med sitt første fulle album. Vår mann Tony Tears synger og trakterer alt av instrumenter selv.

Undertegnede er ualminnelig svak for den progressive rocken som italienske band og artister klemte ut på syttitallet. Uttrykket var ofte en blanding av tidstypiske, anglofile progtrekk, tunge drag av romantikkens musikalske estetikk og ikke minst melankoli i bøtter. Alt fremført på skjelvende italiensk. Dette særegne uttrykket treffer undertegnede midt i planeten.

Det er kanskje vanskelig å finne noen direkte link mellom progrocken fra den gang det begav seg og dagens Tony Tears. Sniker vi øret litt under førsteinntrykket av Voci Dal Passato dukker det imidlertid opp en rekke digge referanser. Tony Tears spiller gloomy metal-mot-goth med sørgmodiginsisterende vokal som drypper av middelhavsk melankoli.

Tony Tears er inspirert av doom, du kan høre Black Sabbath, St Vitus og sågar Electric Wizard i deres miks, men lyden er nærmere en klassisk hardrock produksjon ca 1976 enn dagens seigdyriske doomattack. De legendariske soundtrackheltene Goblin er svært hjertelig tilstede i Tony Tears sitt lydbilde, det samme er det mystiske progdoombandet Jacula som slapp en rekke slemme plater på syttitallet.

Musikken er deilig tilgjengelig, full av riff, keyboards og dronete synthstrekk - bak en vokal badet i ekko. Vokalen nærmer seg snakkesang og resitering til tider, og det passer uttrykket godt. I tillegg er her gitarsoli over en lav sko.

Voci Dal Passato inneholder åtte spor, og ingen fillers. Et flott hele faktisk. Jammen om vi ikke snakker album her gitt. Det lages fortsatt den slags.

Blir jeg torturert til å nevne favoritter holder jeg en knapp på Terza Profezia og den lange, dystre Mondo Parallelo. Og la meg ikke glemme åpneren Le Ossa E Il Fuoco.

Slett ikke verst.

Krauthelter - Brave New World

2010-01-22T02:31:00.000-08:00

Brave New World - Impressions On Reading Aldous Huxley (Vertigo lp 1972)

Glemt krautrockperle fra kortlivet prosjekt.

Brave New World var et kortlivet studioprosjekt ledet av irlenderen John O'Brien-Docker (gitar, vokal, perkusjon, keyboards). Han hadde hjelp av Luca Lindholm (bass, keyboards), Dicky Tarrach (trommer), Herb Geller (fløyte, saksofon, vokal), Reinhardt Firchow (recorder, fløyte) og Thomas Kuckuck (tekniker).

Bandet ga ut sitt eneste album i 1972. Impressions On Reading Aldous Huxley er i all hovedsak et instrumentalt stykke musikk som vandrer på en ganske original progrock sti et sted mellom middelaldermusikk, jazz-rock, acid folk og mer tradisjonelle anglofile proganslag.

Platen og prosjektet er selvsagt en hommage´ til den engelske forfatteren Aldous Huxleys (1894-1963) dystopiske roman Brave New World. Boken ble utgitt i 1932 og tar for seg et London i det 26. århundre. Tunge fremtidsvisjoner om bioteknologi, reproduksjonsteknologi og et liv uten bekymringer som følge av at alle "normale" veier til lykke (familie, kunst, vitenskap, osv) er fjernet og erstattet av et dypt hedonistisk samfunn med fri sex og tung bruk av kunstige stimuli.

Musikken er ikke like dyster som boka og er preget av en original fusjon av ymse stilarter og det tidlige syttitalls suverene mangel på frykt for det pretensiøse og storslåtte. Musikken skifter mellom psykedeliske og utflytende småstykker og lengre improvisasjoner. Albumets kjerne og substans finner du på b-sidens sytten minutter lange The End, hvor fløyte og blås bæres frem på en seig beat støttet opp av fint syntharbeid og lange strekk av nestenjazz. A-siden har flere kortere stykker, der særlig den fløytedrevne og easylisteninginspirerte Lenina er fin lytting.

Brave New World oppløste seg i seg selv og fløt ut i det store krautkosmos etter kort tid, og Impressions On Reading Aldous Huxley har blitt stående som en mytisk krautklassiker. Vel fortjent spør du meg.

Og jammen om ikke denne perlen nå også er tilgjengelig på cd for første gang. Men vær kjapp, den forsvinner sikkert raskt igjen.

To svarte beist

2010-01-17T05:47:00.000-08:00

Dead Peni - 2-4+1 (Blossoming Noise cd)
Black Vomit - Jungle Death (Rusty Axe cd)

Det er synd å si det, men andelen må-ha noise utgivelser har falt dramatisk det siste året. Høydepunktene for undertegnede har faktisk vært gamle helter som Incapacitants med Tight og Lon Guy, Wolf Eyes på Hospital Recordings, John Wiese og Lasse Marhaugs forskjellige aktiviterer. Vi har også fått noen fantastiske reutgivelser (30cd box fra Hijokaidan, Government Alpha 4cdbox og Incapacitants 10cd box (de to sistnevnte på Marhaugs eminente Pica label)). Hva har skjedd? Noen skylder på at neofascistiske tullinger har tatt over ballet. For meg ser det mer ut som om mange artister tråkker i utslitte spor og ikke evner å finne veien ut av den store støystormen med noe fornuftig under armen.

Det er likevel grunn til å fatte et visst håp, det skjer nemlig ting i grenselandet noise/noiserock/doom. Band som det bestandige Skullflower (Matthew Bower gir seg aldri!),Wicker King Wicker og Blue Sabbath Black Cheer har spyttet ut fine ting, og det samme har de to bandene vi skal se nærmere på her. Dead Peni og Black Vomit lagde sågar noe av den skarpeste luten som ble utgitt i fjor.

Dead Peni er prosjektet til en viss Dave Phillip (vokal, bass, trommemaskin og tapes), og han har hjelp av Christian Weber på trommer. 2-4+1 er bandets andre utgivelse (etter en egenutgitt cd i 2004) og består av tre lange spor. Uttrykket er dominert av en sakte vals over Godfleshaktige seigbevegelser badet i lammende støy både i dypet av lydbildet og helt oppe i trynet på deg. Phillips har forstått hvordan man bygger opp intensitet og hekt; han løfter musikken ut av flytende, nesten spacerockaktige ikkebevegelser av stor skjønnhet og over i lange, tunge drag av svart feedback og støy over en saktegående rytme av trommemaskin og slagverk. Tidvis kan 2-4+1 sende tankene hen til italieneren M. Bianchis industrielle øvelser fra tidlig åttitall. Musikken er industrielt cinematisk, med et mildt dryss av melodi dypt i lydbildet. Mumlende vokal langt nede og drøye støysonder pakket rundt det hele. Totalt blir det et langstrakt svartdoom stykke musikk som bør falle i smak hos både støyhoder og doomfanatikere.

Black Vomit er en sentral aktør i den verdensberømte black psychedelia from Sheffield bølgen (kødda). En gruppe band fra stålbyen har de siste par årene slippet et knippe limiterte lydskjelv på cd-r. De fremste blant likemenn er Ice Bound Majesty, Drukka og Black Vomit. Jungle Death er meg bekjent det første fulle albumet fra den svartpsykedeliske horde Black Vomit. Black Vomit maler med bred pensel på store lerret. Black Vomit tar opp i seg black metal, støy, droner, post rock, krautaktige motorrytmer og alle typer annen undergrunns crud. Jungle Death består av tretten spor, som varierer fra korte snutter til tretten minutter lange utblåsninger. Jungle Death er en allsidig avant heavy black metal plate som på mange vis hvisker ut grensene mellom black metal og undergrunnsrabalder av ymse sort. Black Vomit kan skape stemning og bråker ikke for å bråke; de bråker for stemningen skyld, for uttrykket skyld. Bandet makter også å holde seg i skinnet til tider; det er flater av mørk skjønnhet både her og der.

Dermed er Black Vomit kjapt på sporet av DEN STORE SVARTE LYDEN.

BONG - Bethmoora (Infinite Exchange 2cd-r)

2010-01-09T02:46:00.000-08:00

BONG Bethmoora (Infinite Exchange 2cd-r)

Lavmælt, psykedelisk doom fra U.K. trupp.

Doomgjengen Bong har oppstått fra ruinene av den supersære duo Trollmann fra Ildtoppberg og har det siste året sluppet flere doomtastiske undergrunnskrypere. I fjor slapp bandet den fine, selvtitulerte lpen Bong på Heidenwut Productions og er nå tilbake med denne doble cd-r utgivelsen på Infinitive Exchange. Bong er et doomband i tradisjonen etter Black Sabbath, Electric Wizard og Sleep. Bong har funnet en egen liten sti å vandre på; Bong er psykedeliske, kjellermarinerte og fulle av avanttanker om dette og hint. Bong er for de som liker å utforske stemninger av liten bevegelse og happenings basert på ingen happening. Bong lurer deg inn i sitt svarte hull. Bong klebrer.

Der Bong var en mer tradisjonell, dog underprodusert doomutgivelse er Bethmoora noe av en venstrevri for bandet; Det bråker lite her!

Bethmoora består av drøyt sytti minutters musikk fordelt på tre spor. På førstecden får vi to lange dragere. Åpneren The Stone Mountain er en snaut tjuefem minutter lang kjellerdoom odysse` støpt i en ganske tradisjonell doomform og som sådan det minst hårreisende øyeblikket her. Det låter som Electric Wizard på en rolig og nedstemt kveld.

Hårreisningen blir imidlertid total på Bethmoora. For en låt! Her serverer Bong sitt første mesterverk; tyve minutters underkjølt uro uten tegn til aggresjon eller riffeksplosjoner av noen art. Kun en langstrakt, nede meditasjon over doomstemning og levd, bittert liv. Rugende bass under en gitar-mot-sitar lyd og svære, tåkete flak av destillert psykedelisk stemning. Fullstendig medrivende og et bevis på hvor doom kan vandre - mot minimalisme, mot psykedelia, mot kunstmusikk.

Over på disk to stiger en enorm, ultraminimalt og hviskende versjon av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun frem. Bong tar balletak på det vandrende bassriffet til Roger Waters og forandrer låten til en nesten halvtimes lang drømmedoom seanse.

Doom som psykedelisk chill - out ? Jammen om ikke !

Sachiko - Golden Hypnos (Audiomer LP)

2009-12-29T04:15:00.000-08:00

Sachiko - Golden Hypnos (Audiomer LP)

Nytt dronemesterverk fra Sachiko, en av de store femmes i den japanske undergrunnen.

Enhver gentleman venter til godt inn i det nye året før fjorårets beste utgivelser oppsummeres. For plutselig dukker det opp en rugg sånn helt på tampen. Og jammen om det ikke skjedde i år også. Ja faktisk dukket det opp to rugger sent i desember i år. Og begge er fra Japan; Sabu Orimos Wind Songs (SIWA LP) og Sachikos Golden Hypnos (Audiomer LP).

Her skal vi ta for oss Sachikos forskning på avantgardistisk taktikk og vri som har fått sin endelige forløsning på dronemesterverket Golden Hypnos.

Sachiko har lenge vært en av den japanske undergrunnens fremste skikkelser, med en solid cv fra helt sentrale band som Kousokuya og Overhang Party. Hun har de siste årene dyrket frem en solokarriere med svært særegne bevegelser og innsnirklinger av små tema tatt ut i endeløse reiser - mot støy, mot space, mot vokale himlinger. Alt levert med voldsom kraft og bitvis nesten lammende skjønnhet. Sjekk særlig ut hennes debutsolo album You Never Atone For...(cd 2006) og årets Zunya (cd 2009).

Der You Never Atone For... var fullstappet med dynamiske skift av smule toner i nestenambiente landskap i full konfrontasjon med voldlige støykaskader og Zunya er en nesten-full storm av elektrisitet fremstår Golden Hypnos som en konsentrert øvelse i en tanke og en ide.

Golden Hypnos består av tre spor. A siden er en´ lang dronende og mørk stemning, iscenesatt av slurende vokal over myke, langstrakte cellotoner og mørke bølger av dysterpsykedeliske drømmer ala John Cale/Tony Conrad/La Monte Young på et strømløst loft i New York City ca 1965. Sachiko får hjelp av Overhang Party kollega Rinji Fukuoka på vokal og cello på dette tåkete, ubevegelige stykke skjønnhet.

Over på den andre siden finner vi to musikkstykker, og her er energinivå og agressiviteten skrudd opp noen hakk. Vi er fortsatt i droneland, men her har uttrykket fått besøk av gneldrende, langstrakte toner av strenger og igjen er det lett å tenke Tony Conrad; tenk Early Minimalism Volume 1 og Four Violins.

Skru lyden opp på elleve og sitt helt stille.

Svale toner fra Real Estate

2009-12-20T04:22:00.000-08:00

Real Estate - Real Estate (Woodsist LP)

Et fint nytt album med psykedelisk poprock for pleie av dine såre ører.

Real Estate er et firemanns band fra New Jersey hvor frontmann Martin Courtney (vokal, gitar) regjerer, med god hjelp av sin high school kompis Matthew Mondanile (gitar), Alex Bleeker (bass) og Etienne Pierre Duguay (trommer). Mondanile kjenner vi selvsagt fra hans eminente prosjekt Ducktails som har klemt ute en stabel utgivelser de siste par årene, senest den brillefine Landscapes (Olde English Spelling Bee LP).

Real Estates første album er en oppsamling av tre tidligere syvtommere, med tillegg av to hittil uutgitte spor. Vi får fire spor fra ep'n Atlantic City Expressway, to spor fra singelen Fake Blues og to fra singelen Suburban Beverage.

Real Estate spiller gitarpop med hjemmelagd følelse men langt unna garasje/punk sjargong. Bandet er langt nærmere åttitalls collage pop med lange, drømmende blikk mot Laurel Canyon ca 1971. Musikken er luftig, romantisk og direkte tiltrekkende. Låtene er myke vandringer i amerikansk klassisk syttitallsrock mikset med R.E.M. ca Murmur og The Feelies ca The Good Earth. Lyden er på ingen måte hi-fi, heller en garasje-mot-indie-estetikk. Dette kler musikken svært godt.

Alle de ti sporene er gode, men jeg elsker Let's Rock The Beach - dronete rytmer og fint gitarspill fra Mondanile. Andre høydepunkter er den lett countrrockifiserte åpneren Beach Comber, andresporet Pool Swimmers med bokstrommer og uendelige strekk av melankoli løst opp i drømmende vokallinjer og (igjen) fint gitarspill. Dessuten er Atlantic City en kort og kul instrumental. En sånn låt du vet, som ved første lytt høres ut som uvesentlig fyllmasse men som sakte suger deg inn ved gjentatt lytting. Og Fake Blues har et drivende riff og igjen super bokslyd på slagverket. Her synger Courtney langt nede i miksen til god effekt.

Real Estate er nok et bevis på den amerikanske ungdommen har funnet igjen den melodiøse åre og sansen for god rock og popmuskk, langt unna trender og realityhelvetet som regjerer denne kloden.

Real Estate er lyden av vår, lyden av løfter om en varm sommer. Real Estate er lyden av gode minner og nostalgiske glimt av lykke. Real Estate er for deg og meg.

Tom Waits del 2 - Closing Time

2009-12-15T03:30:00.000-08:00

Tom Waits - Closing Time (Asylum 1973 LP)

Waits hadde signet med manager og label eier Herb Cohen i 1970 og spilte inn en rekke demoer for Cohens plateselskap Bizarre/Straight i 1971. Waits hadde da flyttet til Echo Park i L.A. hvor andre unge musikere som Glenn Frey, J. D. Souther, Jackson Browne, og ikke minst Frank Zappa også bodde. Mange av sangene som ble spilt inn på denne tiden tok Waits frem igjen på senere album. Disse innspillingene ble utgitt tidlig på nittitallet som The Early Years Volume 1 og 2, til Waits store irritasjon. På disse tidlige opptakene (Waits var 21) møter vi en fersk og uferdig artist, som likevel har en ubøyelig låtskriverklo med gode tekstlige anslag. Musikken er preget av de samme inspirasjonskildene som skulle prege de første to offisielle albumene til mannen, nemlig barrom, folk, Tin Pan Alley og ikke minst Randy Newman.

Tom Waits spilte inn sitt første album virkelige album i Sunset Sound Studio i Hollywood i 1972. Innspillingen av musikken som skulle bli til Closing Time ble til etter at diverse forsøk i studio i 1972. Closing Time ble utgitt på Asylum Records i 1973. Albumet er produsert og arrangert av Jerry Yester. Yester var tidligere med i Modern Folk Quartet og Lovin' Spoonful. Han produserte også blant annet albumene Goodbye and Hello og Happy Sad med Tim Buckley. Sammen med kona Judy Henske stod han også bak semiklassikeren Farewell Aldebaran (1969).

De to første Waits albumene, Closing Time og The Heart Of Saturday Night, har i ettertid fått status som lette oppstartsutgivelser i en legendes store produksjon. Mulig det, men spesielt Closing Time er et mesterverk, intet mindre. Det er nesten utrolig at en ung mann på 23 år kan klemme ut musikk så ektefølt, så full av "gamle" tanker og ursjel; Waits er født hundre år gammel. Og det er en nesten ubegripelig utvikling fra innspillingene han gjorde bare et drøyt år tidligere.

Closing Time er vakkert produsert med en lavmælt intensitet og outsidervri på singer-songwriter stuket som dominerte det Californiske musikkmiljøet på denne tiden. Waits er ikke interessert i enkle popløsninger, men skrur likevel sammen jubelhektende låter som perler som på snor.

Waits var skjerpa og klar i studio og allerede på denne tiden svært sterk og tydelig på hvordan han ville ha tingene. Og han hadde med seg et flott band - det har Waits alltid. Waits hadde med seg Delbert Bennett og Tony Terran på trompet, Shep Cooke og Peter Klimes på gitar, Jesse Ehrlich på cello, Bill Plummer og Arni Egilsson på bass og John Seiter på trommer.

Det hele starter med at Waits teller inn Ol'55. Ol' 55 er en soleklar Waitsklassiker med erketypisk amerikansk bilromantikk i teksten og en aldeles nydelig, løftende melodi. Eagles skulle senere gjøre en versjon av denne og dermed gjøre Waits kjent for et stort publikum. Deretter følger den lettglemte folkslengeren I Hope That I Don't Fall In Love With You før vi får den vakre barromballaden Virginia Avenue. Virginia Avenue er på mange måter en template for mye av det Waits skulle drive med utover på syttitallet; romantisering av barflua og natteranglerens fylletilværelse i storbygatene natterstid. Det hele i et klassisk cooljazz arrangement med ståbass, Waits på piano og vakkert blås bak en inderligkul Waits vokal.

Old Shoes (& Picture Postcards) er tilbake i folkterreng, fin melodi og sobert arrangement. Aldri var vel mannen nærmere sine samtidige softiser (James Taylor, Eagles, Poco et al) enn her.

Midnight Lullaby er nok en barrom drager; dypt melankolsk og stappfull av levd liv. Hvor tar en 23 åring dette fra ? Full ståpels. Og ståpelsen legger seg definitivt ikke når de to neste sporene detter inn. Martha er rett og slett en av tidenes vakreste og inderligste kjærlighetssanger. Her synger Waits aliaset Old Tom Frost om sin store ungdomskjærlighet som han aldri fikk, men som han tross alt tar mote til seg og ringer på sine gamle dager. Martha har et ufattelig løft i refrenget og er så full av bittersøt sødme at det er ubegripelig. Og for et arrangement bak Waits på piano. Livet er ikke det samme uten denne.

Etter dette blir alt en liten nedtur, men bare så vidt. Rosie er en countrydynket ballade som løfter og kjeler med ditt skadde hjerte. Jøje meg.

De fire neste sporene er mer typisk syttitallsWats; barrom, sjanglete stemning med stort hjerte. Skiftende fra dype studier i ensomhetens kulde (balladen Lonely), via uptempo cooljazz swing i Ice Cream Man , til balladene Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love) og Grapefruit Moon.

Closing Time rundes av med tittelsporet, en instrumental vandring i senførtitallets romantiske jazzballader. Vakkert og tidløst, musikk for evigheten.

Den nødvendige musikken del 15

2009-12-09T04:34:00.000-08:00

Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (Delmark LP 1968)

Ni måneder etter at Anthony Braxton hadde debutert på plate som en del av Muhal Richard Abrams band på albumet Levels and Degrees of Light var det klart for mannens første album som bandleder. Og dermed var en av de mest særpregede og genuint utforskende karrierene i moderne musikk sparket igang.

På 3 Compositions of New Jazz legger Braxton grunnlaget for utforskning av en rekke musikalske inn- og utfall som han har jobbet videre med siden den gang og helt frem til våre dager. Debutalbumet innholder tre spor som blander freejazz, moderne komposisjon, avant garde ala Stockhausen og Cage og litt av alt annet. Musikken er ekstremt leken og morsom, men samtidig tungt tilgjengelig og helt kompromissløs. Braxton henter inspirasjon fra sekstitallets løver (Ayler, Coltrane, Taylor, Coleman) og tar musikken enda lenger bort fra jazz-som-jazz. Museumsvoktere som Winton Marsalis hevder sågar hardnakket at Braxton ikke spiller jazz overhodet. Dust, spør du meg. Braxton spiller free jazz koblet med nymusikkmystikk og avantgardistisk nyskjerrighet. Basta.

Bandet Braxton har med seg består av Leroy Jenkins på fiolin og perkusjon, Leo Smith på trompet og flasker og Muhal Richard Abrams på piano og klarinett. Braxton er "all over the place" med haugevis av instrumenter. Musikken er delt inn i tre spor med samlet spilletid på litt over førti minutter.

3 Compositions of New Jazz er en skikkelig utfordring der musikken flyter frem med fragmenterte melodisnutter krasjende mot flak av mer tradisjonell freejazz (med vidunderlig spill av Braxton), alt hvilende på en mild bris av perkusjonsinstrumenter langt unna "spill i bunn"; Her er det ingen slagkraftig trommis som bærer musikken, og nettopp dette sammen med innslagene av avantgardistiske sprell og komponert, moderne klassisme gjør uttrykket særpreget og langt ute til lunch.

3 Compositions of New Jazz krever mange lyttinger før den setter døra på gløtt. Det er imidlertid verdt å investere tid i denne. For når du har tatt skrittet inn i Braxtons unike univers er det mye godis å kose seg med.

3 Compositions of New Jazz er musikk for folk som liker musikk.

Yoga - Megafauna (Holy Mountain lp)

2009-12-06T03:09:00.000-08:00

Yoga traff vi på første gangen via den limiterte og oppsiktsvekkende splitten med Ghast (Ghast/Yoga - split (TDS/Choking Hazard cd) fra tidligere i år, og nå er denne underlige duo tilbake med sitt debutalbum.

Yoga består av Sam Meringue (Explorers, James Ferraros 90210) og Jason Pearl. Yoga har blitt beskrevet som en slags black metal variant, denne forståelsen må jeg si jeg sliter med. Yoga ligger nærmere et sort, psykedelisk hull av rituelle angstnevroser dyppet i utenomjordiske individers leie drømmer.

Yoga fremstår som en metalbombastisk utgravning av Skaters hypnagogiske nymusikk; dypt svimlende, lummert underprodusert og lydsvømmende kaotisk. Fx-badingen vil ingen ende ta og du får følelsen av å kikke ned i et uendelig dypt hull. Hallo ??? (ekko).

Yoga er hjemmelagd, ganske rørende og lett hektende, uten å komme helt inn til hjertet mitt. Det er noe slørete og lite håndfast over uttrykket - og det er kanskje meningen? Det uhåndgripelige og fjerne er muligens prisen vi må betale for å kunne oppnå effekten av svimmelhet ? Hmmm.

Uansett, Yoga er originale og morsomme. Deres uttrykk er like fremmedartet og merkelig som coveret. Noen underlige figurer som lurer veldig på hva du driver med.

Pens - Hey Friend! What You Doing (De Stijl LP)

2009-12-03T00:29:00.000-08:00

Garasjeavant direkte fra en kjeller i London via De Stijl til deg.

Pens er en kvinnelig trio fra London som på sitt debutalbum klemmer ut den mest hektende, fryktløse og skramlende garasjerocken vi har hørt på svært lenge. Hey Friend! What You Doing består av fjorten korte spor som spyttes ut i en nydelig no-fi / lo-fi lydprakt ikke langt unna de mest røtne utgivelsene på Siltbreeze.

Hey Friend! What You Doing bygger på arven fra avantrockere som Half Japanese og spesielt DIY-kulturen som oppsto i forlengelsen av punk og new wave i UK på slutten av syttitallet. Pens pynter denne gumbo'n med en liten persillekvast girlgroup sound ca Phil Spector 1964 og en femmeuskyldig oppdatering av The Vaselines via råtne lydrør. Det som virkelig setter denne utgivelsen i en egen bås er likevel noe annet; slagverk.

Slagverk? Ja, jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hørte en så framifrå-primitiv bruk av trommer i et rockband. Trommene er helt sentrale i lydbildet - slammerende, urenkel, rett-frem-bankende og full av cymbaler. Når dette fylles ut med casioorgel (type leketøy), snertenbegravdskurrete vokal og "artig" gitarspill har vi en deilig, upretensiøs rockplate. Fra London må vite.

Det er håp for England.

Stephen O'Malley - Petite Geante (The Tapeworm kassett)

2009-11-28T10:08:00.000-08:00

Ny fin kassett fra yberdoomdronelord Stephen O'Malley på den kresne label The Tapeworm.

Stephen O'Malley kjenner vi selvsagt fra hovedbølet Sunn O))) og andre avantblydoom foretak som Thorr's Hammer, Khanate og Burning Witch. I tillegg til disse tunge aktivitene har også mannen en bred og dyp forståelse for DEN STORE DRONEN. Dette har ham vist gjennom prosjekter som KTL (med Edition Mego sjef Peter Rehberg), Aethenor og også via soloutgivelser (senest via en ensides 12" på Table Of The Elements).

Petite Geante er et stykke musikk bestilt for The Enter Sound Installation Series på Tau Scenen i Stavanger. Dette stykket er et av ti musikkstykker som loopes en hel dag hver, med frekvens hver tiende dag i minst to år. Kurator for hele opplegget er Ann Hilde Neset. Neset er i tillegg til å drive et kunstnerisk virke bygget på sound art og lydinstallasjoner en sentral skikkelse i musikkblekka The Wire.

Petite Geante er en nesten 32 minutter seig droneøvelse med innfall og utfall som skinner hele stykket gjennom. Musikken er bygget opp av rumlende gitarer som virvler rundt sin egen akse i drøyere og drøyere sirkler. Etterhvert sniker forsiktig bass seg inn, mystiske field recordings bryter gjennom gitarteppet og surklende, lavtkrypende støysignaler vikler musikken inn en kosmisk gordisk knute.

Kjekt med kassetter gitt, særlig når samme musikkstykket er å finne på begge sider av tapen.

Sett faser'n til stun og la tapen rulle.

Acoustic Family Creeps - Play Live In The Woods (1 sides lp, ingen label)

2009-11-25T11:42:00.000-08:00

Woods er et av de fineste naivepop-mot-slackerrock band som har dukket opp av et (amerikansk) hull de siste årene. Bandet har levert noen obligatoriske utgivelser med nydelignaiv stemning av ungdommelig undring parret med idotavant-taktisk garasjeholdning med et øye på tidlig Modern Lovers. Woods har likevel aldri vært så totalt uimotståelige som på denne bootlegaktige utgivelsen av fire uforglemmelige sanger, hvorav tre er spilt inn for Radio Dijon i France i april 2009. Sistesporet er spilt inn i en session for WVKR radio i USA. Vi får tre spor fra seneste albumet Songs Of Shame og et fra Woods Family Creeps fra 2008.

Woods spiller akustisk her, og det låter nydelig; luftig, rent og lett vindskeivt. Og helt uten den klaustrofobiske følelsen mange radiosessions lider under.

Det åpner med Rain On - downer country, tenk Neil Young ca Comes A Time. Det er så vakkert at det et nødvendig med et såkalt krybelhopp (copyright Harald Heide Steen) i stua. Deretter følger Twisted Tongue, det beste sporet fra Woods Family Creeps ; mer up tempo og nok et bevis på at det fortsatt er mulig å skape magi med kassegitarer, samsang og dype, gode røtter i american music. To Clean er ikke dårligere, flott falsettsang med teenageangst-skjelv på stemmebåndene. Sistesporet The Number er fra WVKR sessionen og har en annen lyd; mer av en psykedelisk tåke, supplert med flott gitarspill og tamburin.

12 minutters magi på 12 tommer.

Lytt også til:
Woods - Woods Family Creeps (Time-Lag Records LP)
Woods - Songs Of Shame (Woodsist LP)

Tom Fazzini - Neck To Neck (Locust LP)

2009-11-23T09:48:00.001-08:00

Ualminnelig perfekt tidspunkt for reutgivelse av denne oddball synthslyngel lp'en fra 1984. I en tid hvor coldwave og synthpop er den nye rocken og artister som Zola Jesus, Cold Cave og Blank Dogs er den nye vinen.

Neck To Neck ble opprinnelig utgitt som et private press album i 1984, som en hyllest til Lyn Hodgson, Fazzinis kjæreste på denne tiden. Fazzini har selv skrevet fyldige linernotes med artige og rørende beskrivelser av hans livsreise fra ung postmann i London i 1979 til 1982 og frem til studenttilværelse i Leeds midt på åttitallet.

Neck To Neck er en elektronisk lp med låter som flyter mellom synthpop, cold wave og industrielt ambiente lydflak. Synthbruk fylles ut med perkusjon, bass og trommemaskiner. Musikken er deilig minimal, mørkt hjemmelagd og snurrig tiltrekkende psykedelisk. Neck To Neck har alle kjennetegnene på klassisk oddball private press musikk; underlig ute av synk, med de beste intensjoner og total "ærlighet" i uttrykket. Musikk for musikkens skyld innspilt i forelskelsens rus under en kald krig.

Det er ingen tvil om at de ambiente stykkene har tålt tidens tann best. Her lykkes Fazzini i å skape en deilig lunlumsk stemning av grå skyer og tom, kald luft uten innhold. Digg. På de mer opptempo sporene er det litt mer variert; han er ingen stor sanger, han låter som Ian Curtis litt ute av tone og synk. På enkelte spor fungerer dette bra, på andre spor blir det litt mer corny (K kikker da mildt bekymret og lattermildt på undertegnede...)

Schizo synth pop fra en annen dimensjon, sendt hjem i stua til deg fra Locust Records.

Finn frekvensen og tune inn.

Circle Of Ouroborus - Tree Of Knowledge (Hospital Productions cd)

2009-11-15T06:55:00.000-08:00

Ny weirdo - metal album fra våre finske helter fra de dype skoger.

Circle Of Ouroborus er omtalt i den nå avsluttede avantmetal/outrock serien Tyngre enn en veldig tung. Jeg siterer :

"Finsk duo som spiller tilnærmet akustisk black metal med tung newwave / tidlig The Fall påvirkning. Produksjonen er superprimitiv. I det hele tatt så låter bandet som en black metal versjon av et øvingslokale newwave/postpunk band fra sure Nord England ca 1981. Mye bruk av akustisk gitar over fattigmannstromming, black metal goes unplugged ? Originalt, og med gode låter er dette fascinerende lytting. Dog neppe for folk som er opptatt av god lyd.."

På det nye albumet Tree Of Knowledge fortsetter våre helter sin vandring på den kronglete stien de har pekt seg ut i det musikalske vilniss. Circle Of Ouroborus har fortsatt sin black metal inspirasjon i bunn, men fyller denne ut med stort og smått fra postpunk / darkwave / new wave. Der en klar The Fall påvirkning har lyst gjennom mørket tidligere er bandet nå vel så påvirket av et formidabelt band som Joy Division.

Bandet har strammet opp lydbildet siden sist, det er mer tyngde, mer elektriske gitarer og luft i lyden denne gangen; ikke så amatører på roterommet / i garasjen som tidligere. Og det kler musikken svært godt. På Tree Of Knowledge låter gruppa som en black metal shoegazing hybrid; nydelig bruk av lange, svale synthslynger under mørk sang (type ren må vite), gitarer i lag på lag og nestenhypnotisk beat i bunn. Svært hektende.

Albumet består av åtte spor, ingen svake punkter å registrere her gitt. Det må likevel være lov å nevne to høydepunkter; åpneren A Root Casket som smyger frem med en blytung tristesse som løfter opp og ikke ned (strange...). Og ikke minst den saftige Dead Eyes, Dead Soul (jeg sa inspirasjonen fra Joy Division var tydelig) - direkte nydelig og uendelig trist. Som en oppdatering av 4AD ca This Mortail Coils første album, kjørt gjennom hjernen på en ond, lei black metal fantast.

Dette er en av årets utgivelser folkens.

Mark McGuire - Solo Acoustic (Vin Du Select Qualitite lp)

2009-11-02T06:40:00.000-08:00

Selv om det ikke blir nødvendig kvalitetstid til blogging these days er det i alle fall litt tid til avnyting av musikalske trøfler av upperste karakter. Den siste uka har jeg kost meg med den latterlig flotte nye lp'en fra retrokrauter og psychhode Mark McGuire. VDSQ Solo Acoustic (Vin Du Select Qualitite lp) er andre utgivelse i den nye akustisk gitarserien på Vin Du Select Qualitite. Kurator for serien er Steve Lownethal, som vi kjenner fra det eminente tidskriftet Swingset.

Mark McGuire er en av tre medlemmer i det store kosmosorkester Emeralds som bedriver en storstilt oppgradering og innvikling av krautastisk modellerte stjernestøvøvelser over lange my(s)tiske flak av sorte hull. En ikke-grensesprengende krautlykke for folk og fe med sans for hippiegermania.

Ikke nok med Emeralds, McGuire lager noen supre plater på egenhånd også, gjerne og helst på kassett og cd-r. Og så skjer altså det fantastiske; mannen klemmer ut sitt hittil beste verk og jammen om det ikke er på et strøkent stykke vinyl.

Selv om Solo Acoustic er nettopp det - solo akustisk gitarspill gjennom hele platen- er lydbilde fyldig, vakkert og nestendronende på en Popul Vuh ca 1973 aktig måte. McGuires loopende gitarteknikk og grunnleggende forståelse for den psykedeliske jam gir musikken en tiltrekning som er ganske unik. Samtidig er det klare drag av den krautiske motorikk; en monotoni i high definition (det låter fabelaktig) som åpner himmelen over deg der du sitter som et mediterende fjols og flirer fett. Musikken åpner seg opp etter gjentatt lytting.

En av de beste sologitarplatene fra i år og hvilket som helst år. Spill denne back-to-back med Peter Walkers Rainy Day Raga fra 1970.

Solo akustisk gitar er den nye krautrocken.

Travle tider

2009-10-22T04:32:00.000-07:00

Synd å si det men det er ualminnelig travle tider in the life and labour of undertegnede. Lite tid til blogging these days gitt. Litt musikk er det likevel tid til å feste seg ved.

En stor slager her i huset siste tiden har vært The Beets - Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool (Captured Tracks LP). The Beets er nok et glimrende garagepop/velvet band fra USA (Brooklyn denne gangen), i godt selskap med nye lo-fi helter som Blank Dogs, Dum Dum Girls, The Oh Sees og The Fresh & Onlys. The Beets er definitivt fremst blant likemenn og kverner ut 12 supre garage pop-perler på drøye 24 minutter på Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool. Kortfattet og hypereffektivt, enkel lavverdi produksjon med gitar, bass og trommer under mildt klagende sang. Ikke et dårlig spor her. Favoritter ? den sørgmodige Velvetvalsen I Wish I Knew er en klokkeklar klassiker, og ikke snakk om popperlen The Devil ! Jøje meg, dette er saker folkens. Kun en låt over tre minutter, stor hekt og umulig å bli lei. Elegant, wasted og full klaff-uten-innsats type rock. Denne står seg.

En annen godbit som har forlystet hverdagen min i det siste er The Van Patterson Quartet -Live At F.W. (The Tapeworm kassett). The Tapeworm er en mystisk kassetlabel fra U.K., med en eller annen tilknytning til Touch Records. I det siste har The Tapeworm også sluppet kassetter med blant andre Philip Jeck og Stephen O'Malley. Live at F.W. høres ut som om en gjeng luringer prøver å gjenskape en obskur psych/Shadoks klassiker i øvingslokalet. Og antagligvis er det nettopp det dette er: The Van Patterson Quartet er antaglig av denne tid. Men det er ikke mindre fett av den grunn, tvert imot. På denne kassetten får vi syrete rock et sted mellom psychmonstre ca 1968 og protoprog med tung spacerockhelning. Alt er instrumentalt og pisket frem av freakete hammondorgel og repetetive gitarfigurer. Ingen låttitler eller navn på de involverte er oppgitt. Det kommer til å bli hvisket i hipsterkroker om Live at F.W. i årene som kommer, så snapp til deg et av de 250 eksemplarene som finnes.

Kvalifisert rabalder

2009-10-09T03:27:00.000-07:00

Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd))
Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd)
Anaal Nathrakh - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd)
Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd)

Nå som Tyngre enn en veldig tung ting serien etter mye møye og slit er avsluttet kan undertegnede fokusere litt mer det som kommer av kvle nye utgivelser.

Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd) er siste nytt fra den nederlandske enmannsgeriljaen som har herjet med våre sanser i noen år nå. Dette nye albumet videreutvikler bandets store lydmosaikk; en blanding av blysymfonikk, skrekkfilmscenarior og en underliggende avantisk black metal attityd. Det hele lyder som et ondt symfoniorkester fra den andre siden som er kjørt gjennom den mørkeste mellotronkværn du kan forestille deg. Tekstlig følges det opp, her velter man seg i smått barnslige dysterscenarier. Sjekk låttitlene; The Stench Of Dead Horses On My Breath And The Vile Of Existence In My Hands og The Gnostic Ritual Consumption Of Semen As Embodiment Of Wounds Teared In The Soul. Det hele fremstår som mørk og symfonisk svart energi. Tenk Godflesh, Wolf Eyes og Mahler. Flott lytting, dog krevende. Nytes på eget ansvar - pass på sjela!

Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd) er mitt første bekjentskap med denne black metal banden fra New York. Liturgy startet opp som nok et enmanns bm band og har en lp på samvittigheten fra før. Nå er Liturgy utvidet til fire manns rockbesetning og signert til 20 Buck Spin. 20 Buck Spin er en kresen label som undertegnede alltid lytter til med interesse. Renihilation er et godt moderne black metal album med influenser fra både klassisk nordisk bm ala Darkthrone, dronelementer, avantrock og moderne symfonisk musikk. Musikken er full av stemnings- og temposkift i en merkelig atmosfære av både kulde og varm storby asfalt. Nesten helning mot mathcore og sludge samtidig som black metal fanen holdes høyt.

Renihilation er 11 spor på 40 minutter med variert musikk. Fra innledningens vokale dronerier over i spor tos tunge, superkjappe bm og det etterfølgende tredjesporets viltre og høyspente gitarflisende innledning, er stemningen satt for en rollercoasterride i oppfinnsom musikk. Digg og vanedanende rock for vår tid.

Anaal Nathrak - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd). Femte fulle album fra denne hyperagressive duoen fra UK (i tillegg har bandet sluppet en samling med tidlige demoutgivelser og et minialbum. Irrumator (Mick Kenney) og V.I.T.R.I.O.L.(Dave Hunt) er noe av det mer ekstreme av ekstrem metal. Bandets motto sier vel det meste; "Anaal Nathrakh was created for one purpose - to be the soundtrack for armageddon, the audial essence of evil, hatred and violence, the true spirit of necro taken to its musical extremes... "

Anaal Nathrak har etterhvert hermetisert sitt uttrykk et sted mellom black metal, grindcore og death metal, med en ørliten teskje rock-som-rock i bunnen av miksen. Det er ikke lett å oppdage noen høyere mening med deres "kunst", utover nettopp å lage et godt gammeldags helvete og rabalder. Og det lykkes våre venner godt med, for å si det pent. In The Constellation Of Black Widow er et som et godstog på vei gjennom ditt ulne, sjelelige terreng. Helt uten bremser eller muligheter for å stoppe; et ubegripelig intenst og slitesterkt kaos av metal. Duoen har likevel skjønt at selv de tøffeste i klassen må ha visse konsesjoner; det dukker opp litt klarsang og hektende melodistubber i ny og ne - til stor effekt.

Er så In The Constellation Of Black Widow bedre eller dårligere enn tidligere album? Tja, vi snakker vel ikke om den store utviklingen eller overraskelseseffekten her. Likevel er det god, intens lytting.

Jeg avslutter med en drøy dose crustpunknoise. Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd) er en hissig reise i den drøyeste punkrelaterte ulyden du kan tenke deg. Det låter omtrents som Meltbanana på 78 blandet med en fyllesyk Merzbow som remikser sitt egne analoge rabalder fra åttitallet. Lebenden Totens kvinnelige vokalist hisser og dirrrer med en skrikete kakafonisk intensitet som vi må helt til Junko i Hijokaida for å matche. Lebentoten er modige, aggresive og hyperintense.

Sånn skal det gjøres.

Tom Waits del 1

2009-10-05T00:45:00.000-07:00

Thomas Alan "Tom" Waits ble født 7 desember 1949 på Park Avenue Hospital i Pomona California. Tom Waits er med andre ord snart seksti år. Det er nesten ikke til å fatte, tiden går og det plasserer noe ubøyelige tanker i hjernebarken på undertegnede, som har fulgt Waits siden han sprengte hull i sjela på meg som ung mann på slutten av syttitallet.

Jeg skal innrømme at fasinasjonen og interessen for Waits har avtatt litt med årene. Andre saker og ting har krevd større plass i min sjel og mine øreganger, så som noise, kraut, avantmetal og det japanske underet. Skal således innrømme at seneste utgivelsen fra mannen, den triple Orphans, ikke har fått så mye spilletid hos meg.

Det var derfor med en mild følelse av plikt jeg gikk igang med Barney Hoskyns nye bok Lowside Of The Road - A life of Tom Waits (Faber & Faber mars 2009). Søren eller, kombo'n Hoskyns og Waits måtte da være noe? Og det var det jammen, det tok ikke mange minutters lesing før jeg atter var fanget i Waitsuniverset og måtte plukke frem katalogen hans og legge den pent stablet ved siden av anlegget. Hoskyns har fulgt Waits lenge og har tidligere vist en beydelig innsikt i den amerikanske musikken. Hans bøker om musikkscenen i Los Angeles, biografien over The Band (Across The Great Divide) og ikke minst boka om Southern Soul (What Becomes Of The Broken Hearted) er obligatorisk lesning for alle seriøse musikkarkeologer.

Tom Waits var selvfølgelig ikke positiv til Hoskyns bok, og satte en effektiv stopper for en rekke intervjuer med folk i Waits' omgangskrets. Waits har blitt mindre og mindre medelsom med årene og verner svært grundig om seg og sitt. Hoskyns har likevel lykkes godt med å komme under huden på mannen og hans virke og har truffet den fine balansen mellom analyse av liv og levnad og beskrivelse av musikken og de involverte musikerne.

Boken er fortreffelig og er en god anledning til å gjennomføre en liten reise i Waits katalogen. Jeg skal ikke trette dere med mucho biografisk informasjon om ungdom og levnad frem til han debuterte i 1973. Det bør imidlertid sies litt om de viktigste inspirasjonskilder og påvirkninger som preget mannnen.

Waits har selv sagt at han "hoppet bukk over sekstitallet". Og det utsagnet bekreftes når man lytter til hans utgivelser fra de første årene, med ett visst unntak for en svak Dylan påvirkning på noen spor på de to første albumene. Waits sin musikk var Hoagy Carmichael, cooljazz og sangere som Frank Sinatra, tidlig country og folk. Og ikke minst en original karakter som komiker og galmann Lord Buckley. I tillegg var han blytungt opptatt av the beat poets, i særdelehet Jack Kerouac.

Alt dette smelter sammen på hans syttitalls utgivelser. Ser man Waits utvikling i bakspeilet kan man kanskje dele inn hans musikalske utvikling på syttiallet og det tidlige åttitall på følgende vis; Den søkende og uformede artisten med singer/songwriter stenk blandet opp i overnevnte inspirasjonskilder (Closing Time, The Heart Of Saturday Night), den fullblods barstoolWaits i dypet av beatpoetikken (Nighthawks At The Diner, Small Change, Foreign Affairs) og overgangen til skriket og galskapen i r & b dynket skronk (Blue Valentine, Heartattack & Wine).

Heartattack & Wine markerte en overgang på flere vis. Det var hans siste album på Asylum og varslet en markert musikalsk endring. Åttiårenes Waits utgivelser på Island er fulle av særdeles singulær og flott musikk, med en formfullhet og galskap som vel savner sidestykke. Triologien Swordfishtrombones, Rain Dogs og Frank's Wild Years er rett og slett mektig og varig musikk.

Nittitallet ga oss teatermusikken The Black Riders (et samarbeid mellom Waits og reisssør Robert Wilson og forfatter William S. Burroughs). Videre kom mesterverket Bone Machine i 1993. Gjennom nittitallet var Waits svært opptatt med film, soundtracks og gjesteopptredner på andre artisters utgivelser. Vi måtte vente helt til 1999 før den store The Mule Variations ble sluppet. På Bone Machine og The Mule Variations dukket Waits dypt ned i den amerikanske musikkarven og kom opp med et skrudd brygg et sted mellom alt og ingenting av inspirasjonskilder. Det hele luktet av country, gærninger på landsbygda og figurer som Captain Beefheart og Harry Partch.

I dette vårt ti år har mannen sluppet i alt fire utgivelser, inkludert det triple monsteret Orphans. Disse utgivelsene har ikke bragt med seg den store fornyelsen eller hamskifte fra Waits, mer av en konsolidering av det sterke særpreget.

Jeg skal i tida fremover ta for meg katalogen hans, kronologisk selvsagt.

Velkommen inn, baren er åpen!

Black Boned Angel - Verdun (Riot Season lp) / Nadja & Black Boned Angel - Nadja/Black Boned Angel (20 Buck Spin lp)

2009-09-30T10:27:00.000-07:00

Nye utgivelser fra Campbell Kneale's doom prosjekt Black Boned Angel, et studio soloalbum og et samarbeidsprosjekt med Nadja.

New Zealenderen Campbell Kneale har gjennom mange år sendt støy, drone og doom skudd ut i stratsofæren fra sine to hovedprosjekter Birchville Cat Motel og Black Boned Angel. Birchville Cat Motel er vel lagt på hylla these days, og delvis videreført og delvis fornyet gjennom det nye aliaset Our Love Will Destroy The World. Fornyelsen består i mer elektronikk og ikke minst tendenser til rytmer dypt der inne dronesyklonen som velter frem.

Black Boned Angel er ute med to nye utgivelser i disse dager. I tilegg til Verdun (Riot Season lp/cd) har Kneale samarbeidet med Nadja på Nadja/Black Boned Angel (20 Buck Spin lp/cd ). Samarbeidet med Nadja er definitvt verdt en lytt, her velter svart sonisk hysteri mot deg i en tung kakafoni. Ikke plagsomt, selv om jeg skal innrømme at jeg hadde ventet en større variasjon og kanskje mer av Nadjas patenterte beautybliss i det tunge hele. Det låter overraskende grimt og nesten svartmetalsk i gitarattacket. To svære sludgeøvelser som skreller all mulig død hud av din høsthvite kropp. En renselse av hyggelig kaliber.

Det er imidlertid ingen tvil om at det beste d(r)op(s)et i denne godteposen er Black Boned Angels fantastiske nye album Verdun. Etter all sansynlighet oppkalt etter det store slaget fra første verdenskrig som varte fra februar til desember 1916 og hvor 700.000 mann mistet livet innenfor en radius på 10km. Verdun består av tre låter bundet sammen til et spor over drøye 52 minutter. Tungt riff-o-rama på 3(3) omdreininger, blyperkusjon ikke langt fra et Sleep på halv hastighet; Her bygges sakte opp et monumentalt tungt og seigt lydbilde som løftes helt ut av alle proposjoner når ett symfonisk kor dukker opp i dypet av seigmetallen etter en snau halvtime. Deretter øker støykvotsienten betydelig og musikken blir en formløs tsunami av underkjølt angst og elendighet. Her kan man ane inspirasjon fra salige Incapacitants - vokale øvelser i dypet av støyskurr til god effekt. Død og redsel bekrevet av musikk på unikt vis.

Verdun er dypt rørende og svært hektende.

Den nødvendige musikken del 14

2009-09-24T05:09:00.000-07:00

The Fall - Slates (Rough Trade 10" 1981)

Jeg har omtalt The Falls mektige Hex Enduction Hour album fra 1982 i en tidligere utgave av denne serien. Her finner vi The Fall på en karrieretopp, det albumet er noe av det aller beste som kom ut på det slette åttitallet overhodet. I det hele tatt er alle utgivelsene The Fall slapp frem til og med 1985 obligatoriske i enhver kvalifisert platesamling.

The Fall slapp 8 album fra debuten Live at the Witch Trials (1979) frem til 1985s This Nation's Saving Grace, alle svært inspirerte romlerockende saker med bandet patenterte miks av nordengelsk slang og arbeiderklasse ethics, Can rytmikk, rockabilly og punkrock kneblet i et heftig hele av Mark E. Smiths uetterlignelige vokal og metode. I tillegg til disse 8 albumene slapp bandet en haug flotte singler og ikke minst den fantastiske 10" Slates.

Slates ble utgitt i 1981, som en liten venterett mellom tredjealbumet Grotesque (After the Gramme) (1980) og nettopp Hex Enduction Hour (1982). Og for en venterett ! 6 låter som alle hører hjemme blant The Falls mest minneverdige øyeblikk. Bandet er da også en av de klassiske The Fall line-up'ene med Mark E. Smith (vokal, piano, munnspill), Marc Riley (el gitar, el piano, vokal), Craig Scanlon (el gitar, akustisk gitar, piano), Steve Hanley (bass, akustisk gitar, vokal), Paul Hanley (trommer, perkusjon), Kay Carroll (vokal, kazoo) og Dave Tucker (vokal, klarinett).

Slates var den første The Fall plata undertegnede kjøpte, og disse låtene har vært svorne følgesvenner gjennom snart 28 år - tida flyr!

Slates består av seks kontante spor med noe av The Falls beste produksjon; en perfekt miks av skranglerock og god plass til hvert instrument og ikke minst Smiths Manchesterbjeffing. Smith har da også utalt at Slates er en av av hans favorittutgivelser i den omfangsrike The Fall katalogen som pt dags dato inneholder 28 studioalbum, en haug singler og bøttevis med liveopptak og Peel sessions. Slates er 24 minutters med The Falls mest energiske øyeblikk og alle sporene fortjener noen ord;

Middle Mass åpner ballet og spretter ut av høytalerne med lystig beat. Musikken drives frem av Smiths skrudde tekst om fotballvold og hooligans. Middle Mass sveiver inn og ut av fokus gjennom merkelig ute av synk elpiano og gitar.

Deretter følger den dystermorsomme Older Lover, hvor Smith remjer om å "take an older lover" for deretter å dumpe henne når det måtte passe. Older Lover er hakkende repetetiv, enakkords rock som slamrer i vei mot en kaotisk slutt. En evig klassiker.

Før vi får kneppet igjen buksa dundrer Prole Art Threat mot oss med togbeat og syksint gitar, med en lei Smith på krigstien; her får alle sitt - NME, Rough Trade, media og London generelt. Stor The Fall aggresjon.

Fit and Working Again følger deretter. Superfengende popmusikk bygd rundt et skjelett av countrybilly. Twanggitar og elpiano med en nesten rockabilly hikkende Smith i storform.

Slates, Slags etc er tittelsporet og mørk The Fall rock. Stampende og dampende insisterende i sin utilgjengelige motorikk. Stor moro.

Avslutningsporet Leave The Capitol er mer av den harvende taktikken fra Slates.. og Prole Art.., med en enda sterkere melodi. Tidløs britisk rockmusikk.

Kjøper du denne på cd og velger Castle Music utgaven fra 2004 får du med en Peel Session fra mars 1981 med blant annet første innspillingen av den mørke klassikeren Hip Priest, dessuten den kanskje største The Fall singelen av dem alle; Lie Dream Of A Casino Soul.

Krauthelter - Cosmic Jokers

2009-09-20T04:06:00.000-07:00

Cosmic Jokers - Cosmic Jokers (Kosmische Musik lp 1974)
Cosmic Jokers - Galactic Supermarket (Kosmische Musik lp 1974)
Cosmic Jokers - Planeten Sit In (Kosmische Musik lp 1974)

I forlengelsen av de to store krautfolk/psych mesterverkene Sergius Golowins Lord Krishna von Goloka og Walter Wegmullers Tarot, som vi har omtalt tidligere i denne lille serien, samlet Rolf-Ulrich Kaiser den samme gruppen musikere som hadde forgylt disse innspillingene i studio for såkalte "psykedeliske jams". Manuel Gottsching (gitar), Klaus Schulze (keyboards, elektronikk), Jurgen Dollase (bass), Dieter Dierks (bass) og Harald Grosskopf (trommer) jammet i februar og mars 1973 uten noen spesielle planer om å lage plater for utgivelse; her gikk det i bevisthetsutvidende opplevelser gjennom musikalske kosmiske reiser med og uten kunstige stimuli. Lite ante vel de lystige musikanter at disse innspillingene skulle bli stående som et lydavtrykk på det kuleste sessionbandet i krautrocken. Uten noen form for godkjennelse fra musikerne editerte nemlig Kaiser og Gille Lettmann det beste stoffet og ga det ut på tre album i 1974, under navnet Cosmic Jokers. Dermed er vel Cosmic Jokers en av de ytterst få gruppene som eksisterte uten at musikerne var klar over dette før etter at musikken var sluppet på vinyl...

Selv om det ikke var særlig aktverdig av Kaiser skal vi jammen takke for at han var i overkant dristig og "oppfinnsom" back in the day. For disse tre albumene er obligatoriske for ethvert krauthode med respekt for seg selv.

Det første albumet, titulert Cosmic Jokers, er en sann svir av en tidlig Ash Ra Tempel variant. Her får Gottsching og Schulze virkelig flyte fritt på hvert sitt sidelange spor. Galactic Joke er en gitarvandring signert den unge løven Manuel; inspirert gitaronani over dypt psykedelisk krautambiens. På Cosmic Joy flyter det helt ut i en kosmisk-minimalistisk elektronikkimprovisasjon med Klaus Schulze som hærfører. Det er i det hele tatt fantastisk å høre disse to unge geniene i full flight og på toppen av sitt kreative virke. Snakk om krauthelter!

Galactic Supermarket er også en flott stykke musikk, dog noe mer preget av konvensjonelle progressive grep. Musikken er mer symfonisk rettet, men likevel med original vri og varig verdi. Vokalarbeid sniker seg også inn her, levert av tidligere nevnte Gille Lettmann og Manuel Gottschings partner i kjærlighet Rosi Muller. Musikken er tyngre og "fyldigere" enn Cosmic Jokers, med fet mellotron av Schulze og passasjer som nesten går mot hardrock/protometal - selvsagt med tillegg av den store kollektivkosmiske jamfølelse.

Planeten Sit-in er en helt annen skål. Der de to foregående albumene hadde lange spor med utvikling og innvikling av kosmiske tema er Planeten Sit-in en kollasje av kortere spor vevet sammen i en drøy halvtimes krautbliss. Litt frustrerende er det at man ikke får tid til å nyte tema over tid, her hastes det fra Ash Ra inspirerte rockpassasjer til tradisjonell Wallenstein symph og mer utflytende saker. Ikke like hektende som de to første albumene altså, men jøje meg - du må selvsagt ha denne også.

I tillegg til de tre albumene ble det sluppet to samleplater/ samples det samme året, nemlig Sci Fi Party og Gilles Zeitschiff. Begge disse albumene inneholder opptak fra de samme sessionene som de tre "originale" Cosmic Jokers albumene, i tillegg til diveres andre opptak fra andre Kosmische Musik utgivelser. Alt sammen sydd sammen til høyverdige stykker musikk. Særlig Gilles Zeitschiff er herlig hippiebabbel. Her filosoferer Gilles om Walter Wegmuller, Timothy Leary og annet. Høy tåkefaktor, faktisk såpass at det får Morten Harket (uten sammenligning forøvrig) til å fremstå som velformulert og klartenkt.

Naturlig nok ble de invloverte musikerne forbannet på Rolf-Ulrich Kaiser og saksøkte mannen. Tilslutt fikk de rettighetene til musikken tilbake. Alle fem album er nå tilgjengelige på cd.

Cold Cave stiger til popoverflaten

2009-09-15T01:46:00.000-07:00

Cold Cave - Love Comes Close (Heartworm Press LP/cd)
Cold Cave - Cremations (Hospital Productions cd)

Cold Cave har de siste par årene klemt ut en stabel limiterte utgivelser med en hissende amalgan av synthpop ca New Orders Lowlife og den mørke industrielle reisning ala Throbbing Gristles United og Cabaret Voltaires Red Mecca. Alt levert med en 2009 oppdatering og et ualminnelig godt øre for DEN STORE POPLÅT. Cold Caves hovedmann er Wesley Elsold fra Philadelphia. Elsold startet Cold Cave som et soloprosjekt, men har etterhvert knyttet til seg andre musikere og har hatt med seg blant annet Caralee McElroy (Xiu Xiu) på mye av materialet.

Cold Caves tidligste krumspring er samlet på Cremations (Hospital Productions cd), hvor vi får Painted Nails EPen, The Electronic Dreams kassetten og den egenutgitte lpen Coma Potion. Musikken er hånflirende hedonistisk, elektronisk minimalistisk og industrielt styggvakker. Og likevel ståpelsfengende og full av å-la-meg-bare-høre-den-en-gang-til øyeblikk. Sjekk for eksempel låta Sex Ads; her kobles full Soft Cell faktor med stygg, stygg noiseattack. Eller hva med den ambiente E Dreams hvor kvinnevokal hekter deg opp i ambiente mareritt.

Selv om Cremations er et slags oppsamlingshit er det en fin flyt i materialet og det hele fremstår som et helhetlig album. Et must for alle som dyrker Vinyl On Demands utgivelser, åttitalls undergrunnsynth og industriell gugge.

På det nye albumet Love Comes Close tar Cold Cave tak i sitt popattack og løfter seg etter håret - resultatet er en ultrafengende oppdatering av den beste åttitallsmusikken i snitt mellom Joy Division, Human League ca Dare og New Order (tenk Temptation).

På Love Comes Close består Cold Cave av Wesley Elsold, Caralee McElroy, Dominik Fernow (Prurient), Max G. Morton og J. Benoit. Albumet inneholder ni spor - her snakker vi utsøkt økonomi i låtskriving, lydbilde og vokalisering. Ikke minst vokalarbeidet til Elsold og McElroy er lekkert. De to deler låtene mellom seg og den feminine sexklangen til McElroy gir "hennes" låter en smak av bitter og farlig uskyld. Elsold beveger seg sakte fremover med sin dype malmrøst, bitvis låter det som om Ian Curtis synger sanger av New Order fra den andre dimensjonen. Suppler så dette med synthpop dyppet i Fernows dype industriklangbad og smaken av klassiker sitter på tungespissen.

Og låtene spør du ? Høydepunkter ? De står i kø! Åpningssporet Cebe And Me er et rytmeløst synthdrømmeri med flagrende vokal fra Caralee; både en intro og en solid start. Vakker og hektende. Deretter følger tittelsporet, som lett er den beste låten New Order aldri spilte inn når de var på høyden. Rytmer ala Temptation, dyp sang og en umistelig melodi gjør dette til stor musikk og en hyllest til gjengen fra Manchester. Heaven Was Full er styggvakker; her melder Fernows seg på med original popmishandling og krypende Throbbing Gristle lurk. Sist og ikke minst må den øyeblikkelige popklassikeren The Trees Grew Emotions And Died nevnes. Latterlig fengende og flott popmusikk.

Love Comes Calling er et popmesterverk av varig verdi. Love Comes Calling fenger og binder, den lokker og lugger.

Kjøp.

Lytt også til:
Human League - Dare (Virgin lp)
New Order - Temptation (Factory 12")
New Order - Lowlife (Factory lp)
Throbbing Gristle - 20 Jazz Funk Greats (Industrial lp)
Cabaret Voltaire - Red Mecca (Rough Trade lp)

Tyngre enn en veldig tung ting del 34

2009-09-12T01:30:00.000-07:00

Xasthur

En manns bandet Xasthur aka Malefic (Scott Conner) fra California er en av gudfedrene i hele den enorme USBM tsunamien som skyller over oss these days. Sammen med Von (aller først ? sjekk deres album fra tidlig nittitall som nå er reutgitt), Krieg og Leviathan fortjener Malefic status som pioner. Xasthur har holdt det gående siden midt på nittitallet, og slapp diverse demoer og splitsaker før den første fullengderen kom i 2002. Xasthurs musikk er en seig midtempo bm badet i en altomspennende, seig buzz med hes og hatfull vokal skulpende dypt inne i lydbildet. Musikken er faktisk ualminelig vakker i alt det stygge. Lyden av Xasthur har blitt mer sofistikert med årene - bitvis nesten ambient i sin rennende, omsvøpende buzz. Det er er godt stykke fra de første slippene til det seneste albumet, fenomenale All Reflections Drained fra tidligere i år.

Anbefalt:
Xasthur - Nocturnal Poisoning (Blood Fire Death cd 2002)
Xasthur - The Funeral of Being (Blood Fire Death cd 2003)
Xasthur - Telepathic with the Deceased (Moribund Records cd 2004)
Xasthur - To Violate the Oblivious (Total Holocaust Records cd 2004)
Xasthur - Subliminal Genocide (Hydra Head & Battle Kommand cd 2006)
Xasthur - Defective Epitaph (Hydra Head Records cd 2007)
Xasthur - All Reflections Drained (Hydra Head Records cd 2009)

Yob

Oregon doomsters som har sluppet fem album siden 2002. Yob kom tilbake i år med et nytt album etter en pause på fire år og de holder stilen godt på The Great Cessation, selv om de vel fortsatt har et stykke opp til elitedoomserien. Passer likevel fint i hylla sammen med Electric Wizard, Sleep og des like.

Anbefalt:
Yob - Catharsis (Abstractsounds cd 2003)
Yob - The Unreal (Never Lived Metal Blade cd 2005)
Yob - The Great Cessation (Profound Lore Records cd 2009)

Zarach' Baal' Tharagh

Her siterer jeg fra min tidligere anmeldelse av dette bandet:
Hva i himmelens (helvetes?) navn har man putta i vannet i Frankrike?Det bare renner på med den mest hatfulle, primitive og perverse blackmetallen du kan forestille deg. Ikke før vi har fordøyd ondskap som Peste Noire, Vlad Tepes og krautblackerne Aluk Todolo rammes vi hardt av en manns bandet Zarach'Baal'Tharagh. Labelen beskriver bandet som "The French master of bedroom black metal". Plata består av demoer spilt inn i 2004/2005 -ikke akkurat high fidelty, mer i retning av no-fi, men det kler musikken svært godt.

Låtene truer hele tiden med å bryte sammen under ramlende rytmer, skrikende gitarer, støy i lag på lag og sjanglende melodier. Vokalen er en hatfullt overstyrt geip dypt nede i lydbildet. På et undelig vis henger likevel faenskapet sammen og skaper en særegen stemning som skiller utgivelsen fra mange run of the mill black metall utgivelser. Strekk av nesten ambiente lydkaskader bryter opp og bidrar til dynamikk og egenart. Plata er delt i tre bolker, Primitive Era (4 spor), Apocalypse (8 spor)og El Borak (4 spor). El Borak er den beste delen og er faktisk noe av den feteste metallen jeg har hørt på lenge. Vill riffing og et vanvittig øs.

Anbefalt:
Zarach' Baal' Tharagh - Eternal Darkness (Best of/Compilation)(At War With False Noise cd 2008)

Avslutning !

Man har selvsagt hverken vett i skallen eller oversikt over noe som helst når man setter seg ned og forsøker å lage en oversikt over anbefalingsverdige band og utgivelser i den mørke, infløkte og vanvittige jungelen som rommer den moderne metall av idag. Men jammen om det ikke nå er gjort! Det finnes selvsagt en rekke fine bander som ikke har kommet med på grunn av diverse årsaker, og det er helt sikkert en stabel ondskap undertegnede ikke har hørt. Men sånn er det og sånn får det være.

Og nå er det vel på tide med litt Lillebjørn Nilsen (kødda).

Tyngre enn en veldig tung ting del 33

2009-09-06T02:45:00.000-07:00

Woods of Infinity
Trio fra Umeå, Sverige som kverner ut en vrengt og oppfinnsom black metal som smaker på ambiente partier, avantastisk galskap samt det obligatoriske rabalderende mayhem som vi er så avhengige av. Woods of Infinity er langt unna Darkthorne varianten av bm og kan nok fremstå som særdeles tung kost for den jevne bm worshipper. Men har du sansen for det leie og odde så vet du hva du bør gjøre. Særlig seneste fullengderen Hamptjärn er en sann svir. Vokalist Ravenlord bruker også tid på andre prosjekter, som det fenomenale orkesteret Niellerade Fallibilisthorstar og det fiffig titulerte Kuk Med Ollon. (?)

Anbefalt:
Woods of Infinity - Ljuset (Total Holocaust Records cd 2005)
Woods of Infinity - Hamptjärn (Supernal Music cd 2007)

Wormsblood

USBM trio fra Oshkosh, Wisconsin som sakte men sikkert stiger frem fra dypet. Bandet startet opp i 2002 og har først de siste par årene kommet med utgivelser som er tilgjengelige for den jevne mørke sjel. Ryktene går om at medlemmene har sitt daglige virke i noise og freakfolk ensembler. Dette kan ikke sies å være særlig overraskende; musikken er en vindsveipt, episk black metal kjørt gjennom en kværn av no-fi produksjonsverdier. Resultatet er en kaotisk og grim musikk som treffer deg rett i skallen.

Anbefalt:
Wormsblood - In The Stars...(Best of/Compilation) (Aurora Borealis cd 2007)
Wormsblood - Mastery of Creation (Barbarian Records cd 2009)

Wormwood

Wormwood er et kvintett fra Kansas, USA som har etablert et avsinding doom/sludge uttrykk et sted mellom Neurosis, Corrupted og salige Eyehategod. Bandet skiller seg ut ved blytung keyboardsfaktor; lyden av keys er allestedsværende og gir bandet et særegent uttrykk bortenfor det meste, Det originale lydbildet sender også tankene i retning av mer prog og psych relaterte bander. Starvation finnes også i en droolworthy 2lp utgave.

Anbefalt:
Wormwood - Starvation (20 Buck Spin cd 2007)

Wrath Of The Weak

Heidundrende black metal-går-mot-noise fra Buffalo, New York. Wrath of the Weak jekker ut en bm så buzzy at det hele nærmer seg seig, hvit støy - en snøstorm av toner blåst ut over øde landskap. Uttrykket har etterhvert nærmet seg en slags shoegazing med alle produksjonsverdier skrudd opp til 11. Alt klemt ut av en mann - J - som så langt har sluppet to album og to ep'er. Wrath of the Weak bør kunne apellere til flere enn bm menigheten.

Anbefalt:
Wrath of the Weak - Wrath of the Weak (Bastardised cd 2006)
Wrath of the Weak - Persse (Luchtrat 3"cd 2009)

Wrathful Plague

Ethvert band som slipper musikken sin på E.E.E. Recordings fortjener din oppmerksomhet. Denne labelen har spesialisert seg på såkalt un-black metal, her snus med andre ord våpenet mot han der nede, med hjelp av hun der oppe. Andre fantastiske band på denne labelen inkluderer Glaciial, Light Shall Prevail, Agathothodion, Elgibbor, Flaskavsae, Offerblod og Njiqahdda. Wrathful Plague består av Nostaun på gitar, bass og vokal (også med i Glaciial) og Wavy Svendersuhn på trommer og keyboards (også med i Light Shall Prevail, Agathothodion og Glaciial). Bandet passer fint inn på E.E.E. og gjør ikke skam på seg i dette kresne selskapet, selv om Wrathful Plague er nærmere et klassisk buzzette og tradisjonelt bm uttrykk.

Anbefalt:
Wrathful Plague - The Frostbitten Path (GES Productions cd 2006)
Wrathful Plague - Bitter Forest Winds (E.E.E. Recordings cd 2007)

WRNLRD

Mye black denne gangen, WRNLRD er nok et tilskudd til USBM banden. Denne gang fra Arlington, Virginia. Bandet har sluppet en stabel svært vrient tilgjengelige utgivelser siden starten i 2005. Uttrykket varierer fra det rett frem grimme og svarte til det det avsindigste avantuttrykk. For en variant over sistnevnte kan du sjekke ut Pentagon fra 2008. Her serveres 21 korte musikkstykker med alt fra rootsinspirasjon, doom, lydkollasjer og noe som kanskje kan gå for bm.

Anbefalt:
WRNLRD - Cperadt (Small Sacrifice cd 2007)
WRNLRD - Pentagon (Order Of The Cloven Eye cd 2008)

K2 - Chameleon Ballet (Olde English Spelling Bee LP)

2009-09-03T03:49:00.000-07:00

Minimalistisk synth musikk fra den store James Ferraro (Skaters et al).

Chameleon Ballet er en sjelden plante i Skatersuniverset - en svært behersket studie i minimalistisk synthmusikk ca Klaus Schulze 1978, dvs om Schulze hadde vært en kjellerweirdo med hang til innspilling og utgivelse av stramme private press album med hysteriske drømmer om aliens og sci-fi. Eller for å sitere mannen selv:

"In Chameleon Ballet I wanted to create a work of magic that simulates a dream atomosphere of post industrial landscapes, with the waking memory of a romantic alien encounter occurring in the dream. Dedicated to the mystery of night and the magic of dreams".

Chameleon Ballet ble først utgitt som en limitert cd-r. Denne flotte vinylutgaven gir oss et ekstraspor og remasteret lyd. Albumet er pakket inn i et klassisk private press / hjemmelagd svart-hvitt cover med utstillingsdukker kamuflert som kule aliens med leppestift og solbriller. Noter deg forresten plateselskapet, Olde English Spelling Bee gjør knapt feil om dagen og har en saftig katalog med undergrunnsgodteri av ymse slag.

Musikken på Chameleon Ballet er bygd opp rundt små synthslynger med sen og liten endring, oppdatert til 2009 med vrengt dybdevokal og en smal hekt av mørke undervannsdroner. Lyden skremmer aldri - den inviterer deg inn på et smult party med milde aliens under en dus måne. Produksjonen er kjellerpreget og fjern; som om noen sitter i en annen dimensjon og sender signaler via skallen til Ferraro og ut i verden. Ferraro blir drømmetyderen, oversetteren, formidleren.

Som alt annet Ferraro utgir er Chameleon Ballet et must. Reis ut!

Lytt også til :
Oneohtrix Point Never - Zones Without People (Arbor LP)
James Ferraro - Clear (Holy Mountain LP)
James Ferraro - Heaven’s Gate (New Age Tapes CD-R)
Tangerine Dream - Tangram (Virgin LP)
Klaus Schulze - Mirage (Brain LP)

Tyngre enn en veldig tung ting del 32

2009-08-29T00:43:00.000-07:00

Wicked King Wicker

Duo fra New York som er en del av den nye bølgen som opererer et sted mellom tungrock, doom og noise. Ikke langt fra band som f eks Blue Sabbath Black Cheer, Moss og Khanate. Doomrocken ligger dypt begravd i et hav av feedback og skumle grynt. Et hektende brygg som viser veien videre for avantmetalen. Grav deg inn med hodelykt.

Anbefalt:
Wicked King Wicker - Wicked King Wicker (Egen label lp 2007)
Wicked King Wicker - Flydust (Egen label lp 2007)
Wicked King Wicker - The Serpent's Psalm (Magentica Nocturnus lp 2009)
Wicked King Wicker - Borne Black (Noiseville cd 2009)

Wildildlife

Her jukser jeg litt igjen og siterer min egen anmeldelse av Six (Crucial Blast); Første album fra dette San Fransisco bandet. Syv spor på 68 minutter med psycedelisk space rock med tung postrock,metall og punk påvirkning. Plata er "recorded" av Aaron fra Mammatus , en mann som ikke er fremmed for gitareksesser ekstraordinaire. For det er denne utgivelsen handler om - lag på lag med metalliske gitarer badet i fx over et bitvis hypnotisk repeterende trommespill. Vokalen ofte langt bak i lydbildet, med låter som faller sammen i nesten friform noisegitar eksesser.

Hovedsporet må sies å være den over atten minutter lange "Magic Jordan"; mild drømmende post rock innledning som drar over i tung, tung sakte blyrock før det hele tas ned med en lang drømmende nesten folkaktig sekvens. Flott.

Liker du band som Butthole Surfers og Harvey Milk og ikke blir skvetten av litt rabalder vil dette være noe for deg. Fengende bråk!

Anbefalt:
Wildildlife - Peas Feast (Crucial Blast cd-r/lp 2007)
Wildildlife - Six (Crucial Blast cd 2007)

Witch

Witch er J.Masics (Dinosaur Jr.) "hobbyband". I Witch overlater han gitaren til andre og sitter han bak trommesettet. Dette bandet har sluppet to album sålangt, der særlig det seneste er en flott variant over syttitallsk hardrock/klassisk doom ala Black Sabbath og andre helter. Ikke nødvendigvis veldig avantastisk, men du verden som det røsker i skrukken.

Anbefalt:
Witch - Witch (Tee Pee Records cd 2006)
Witch - Paralyzed (Tee Pee Records cd 2008)

Witchcraft

Mer tradisjonsbunden hardrock, denne gangen fra Sverige. Witchcraft utgyter en stram, økonomisk hardrock med god melodiføring og effektiv produksjon. Bandet har vist en fin stigning på sine utgivelser og The Alchemist er en liten klassiker. Her synges det også på svensk på et spor, det vil vi ha mer av.

Anbefalt:
Witchcraft - Witchcraft (Rise Above Records cd 2004)
Witchcraft - Firewood (Rise Above Records cd 2005)
Witchcraft - The Alchemist (Rise Above Records cd/lp 2007)

Woe

Woe er Chris Griggs band, han spiller det meste av instrumenter og får bare hjelp av Even Madden på trommer. Woe holder til i Philadelphia og har sluppet et album så lang. Og for et album! A Spell For The Death Of Man er et rasende, pønkete black metal album med avsindig trøkk. Snakk om å blåse midtskill på den uforberedte lytter... A Spell For The Death Of Man har lange, drivende låter med totaltrøkk og hyperintensitet. Dette er et allerede klassisk album som alle med interesse for The Dark Side bør sikre seg.

Anbefalt
Woe - A Spell For The Death Of Man (Stronghold cd/lp 2008)

Wold

Wold er noe av det aller strammeste man kan utsette øregangene for i disse dager. Denne canadiske duoen har tre album ute. Wold har etterhvert perfeksjonert sin grå noisesøyle, som iblandes avantmetal og en ualminnelig hissig og lei vokal. Musikken er sjeldent stygg og ugjennomtrengelig. Denne musikken nytes best i små doser. Heftig!

Anbefalt:
Wold - Screech Owl (Profound Lore cd 2007)
Wold - Stratification (Profound Lore cd 2008)

Wolves In The Throneroom

Økoblack metal fra Olympia, Washington. Bandet består av Nathan Weaver (vokal, gitar), Will Lindsay (gitar, backing vokal) og Aaron Weaver (trommer). Over tre studioalbum har bandet perfeksjonert sin tunge og buzzete midtempo black metal med tekster om shamanistiske ritualer, natur og dyp sorgfull stemning. Alt strukket opp på lange låter med med drivende komp under buzz og mørk vokal. Luringene har selvsagt bygd myten gjennom røverhistorier om bosteder i skogen, økoterrorisme og annet. Wolves In The Throneroome er et av de ledende bm bandene på denne kloden.

Anbefalt:
Wolves in the Throne Room - Diadem of 12 Stars (Vendlus Records cd 2006)
Wolves in the Throne Room - Two Hunters (Southern Lord Records cd/2lp 2007)
Wolves in the Throne Room - Black Cascade (Southern Lord cd/2lp 2009)

Alarm ! Spalten for urolig musikk

2009-08-26T04:11:00.000-07:00

Destroy All Monsters - Double Sextet (Printed Matter lp)
Mouthus - En Tour Singularity (Our Mouth Cd-r)
Mount Eerie - Wind's Poem (P.W. Elverum & Sun - Creators / Destroyers Of Music 2lp)
Billy Bao - May 08 (Parts Unknown lp)
Derek Bailey - A Silent Dance (Incus cd)

Første dings ut denne gangen er en fin forsmak på relanseringen av den klassiske 3cdboxen med Destroy All Monsters som Ecstatic Peace slapp tidlig på nittitallet. Den kommer nemlig i et svært etterlengtet nyopptrykk i disse dager. De av dere som ikke har den nær stereo'n (what???) bør stå klare i køen. Uansett, Destroy All Monsters - Double Sextet (Printed Matter lp) er ett langt spor over to vinylsider, som denne tidlige utgaven av Destroy All Monsters banket ut midt på syttitallet. Destroy All Monsters besto ved denne anledningen av Mike Kelley, Cary Loren, Jeff Fields, Kalle Nemvalts, John Reed og Jim Shaw. På Double Sextet maler bandet ut sin patenterte blanding av garasjerock, avantpunk og freejazz - alt forsket frem gjennom en` lang improvisasjon. Destroy All Monsters gnager og gnukker på sine egne bein og ideer; sure og sinte? På mange måter en urrock; rifforama, saxgrynt og generelt mayhem. Hvor ble det av denne type rock?

Jo, denne type rock videreføres i denne vår tid av blant annet Mouthus. Den knugende duo fra New York, som her samler opp sin asfaltsangst i et trykkende kok av perkusjonstung improvrock i et stykke musikk på 20 minutter. Mouthus - En Tour Singularity (Our Mouth Cd-r) er en limitert utgivelse på Brian Sullivan og Nate Nelsons egen label og har vært tilgjengelig som en toursuvenir. På sine mange slipp beveger Mouthus seg langs en akse med bortimot låt- og sangbasert virke i den ene enden og tjukk lødgrøt i den andre enden. Tour Singularity er helt ute på lødgrøtenden; en flytende messe av bass, synth og perkusjon som renner ut av høytalerne og sender tankene i retning av Throbbing Gristle i en mørk kjeller ca 1979; industriskadde munker messer med tunge hetter og bare, såre føtter mens de drømmer om grønne lunger.

Mount Eerie - Wind's Poem (P.W. Elverum & Sun - Creators / Destroyers Of Music 2lp) er en solid overraskelse. Elverums tidligere utgivelser under aliasene Mount Eerie og The Microphones har stort sett vært et lo-fi, singer-songwriter uttrykk som ikke har festet seg hos undertegnede. Wind's Poem er imidlertid en helt annen skål; black metal bedroom folk ambience ? Elverum har fått ørene opp for black metal og har nevnt en artist som Xasthur som en favoritt. Wind's Poem tar utgangspunkt i et ganske så tradisjonelt låtmateriale som så bades i store flak av bm-marinertbuzz ala Burzum og nettopp Xasthur. Resultatet er en underlig melankolsk reise i ullent terreng med fengende låter og fantastiske arrangementer. Tittelsporet flyr ut av startblokkene med en mektig, tung bm buzz og hekter tak i deg umiddelbart. En tung suppe med en stor melodi byksende midt i kaoset. Slik fortsetter det albumet gjennom med klassisk bedroom folk materiale pakket inn i et black metal univers. Resultatet er stor musikk.

Billy Bao har jeg skrytt av før og det er ingen grunn til å dempe seg nå. Det nye albumet Billy Bao - May 08 (Parts Unknown lp) er nok en knusende oppvisning i tung avantrock. Bandet består av Mattin på gitar, Xabier Erkizia vokal, Alberto Lopez på trommer og Inigo Telletxea på bass. Billy Bao er mer punkrock enn noensinne og tar den seige, hakkete cruden sin ytterligere noen steg ut i et terreng av improvisert hardcore. Billy Bao blander idiotrock med avantfantasier, elektroniske sammenbrudd ala glitch og syk vokal og sender resultatet gjennom en forsterker som ligger begravd i atomavfall før hele sullamitten dundrer ut av to enorme, rustne høytalere. Billy Bao tar arven fra Black Flag, Germs og Big Black inn i en fjern fremtid. Billy Bao er et av verdens beste rockband.

Etter en slik margknusende opplevelse er det greit å roe nervene helt ned og det er vanskelig å se for seg noe som skulle passe bedre til nettopp det enn Derek Bailey - A Silent Dance (Incus cd). Denne cd'en inneholder opptak av Derek Bailey's siste offentlige opptreden før han døde i 2005. A Silent Dance inneholder Bailey i duo med den spanske pianisten Agusti Fernandez. Bailey led av motor-neuron disease, med lammelser og bevegelighetsproblemer som resultat. På sine senere dager måtte han tilnærme seg gitaren på nytt vis pga sykdommen og på denne platen møter vi Bailey på ualminnelig søkende vis. Sammen med den lydhøre pianisten Fernandez svever og plukker han seg frem over to lange strekk med samlet spilletid på litt over femti minutter. Musikken er var, urolig og imøtekommende improvisert; mild? Men ikke uten krav og glød. Bailey hadde på ingen måte mistet sin klo; sjekk de stillestående feedbacktonene på slutten av det første sporet for bevis !

Den nødvendige musikken del 13

2009-08-22T02:11:00.000-07:00

Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (Saturn Research LP 1966)

Dette er ikke anledningen til å utgyte historien om Saturns store sønn Sun Ra, det får vi komme tilbake til ved en senere anledning. Her nøyer jeg meg med å konstatere at mannen hører hjemme i den aller øverste jazzligaen, sammmen med John Coltrane, Albert Ayler, elektriske Miles Davis, Charlie Mingus og Ornette Coleman.

Strange Strings er en perfekt tittel på denne spesielle og uvanlige utgivelsen i Sun Ras mektige og svært omfangsrike diskografi. Albumet er et sveipende stikk av lange improvisasjoner med uvanlig instrumentering og musisering. Innspilt i 1966, og det låter i 2009 fortsatt som musikk fra en fjern fremtid.

Uten noen form for øvelser på forhånd ble bandet sendt i studio og de fleste musikerne fikk stukket et for dem fremmed instrument i hånden. På mye av materialet her spiller store deler av Arkestraet på strengeinstrumenter. Alt fra ukulele, banjo, mandolin, koto, kora og annet. Helt sikkert hvilke strengeinstrumenter som er i bruk er dog ikke sikkert, på albumet er det kun referert til "electric strings". På toppen av en mild storm av strengetoner ligger Art Jenkins mumlende, mørke vokal, totalbadet i reverb. Under det hele buldrer og banker metall benyttet som perkusjon. I tillegg slår mer tradisjonell Arkestragalskap inn, med hjerneutvidende bruk av blåsere, elektrisk piano og fløyte. Produksjonen er sedvanlig Sun Ra lo-fi, og det passer dette uttrykket utmerket. Det bygger bare oppunder det fjerne-men-nære uttrykket. Hva foregår egentlig her ?

Første sporet på Strange Strings er Worlds Approaching, og her blandes det særegne strengeuttrykket med med kvalifisert Arkestra free jazz med mektige Marshall Allen på obo i front. Resultatet er et surrealistisk og fremmedgjørende stykke improv som peker fremover- og langt forbi! - improvscenen som etablerte seg i Europa (særlig i U.K.) fra slutten av sekstitallet.

De to øvrige sporene på albumet, Strings Strange og Strange Strange er tunge øvelser i ekkobelagt improvisasjon for strenger, mumlevokal i dypet og metallperkusjon som flyter innover i skallen din mens du mister fotfestet i denne planetens grønne gress. Strings Strange og Strange Strange er mindre tilgjengelige enn åpningssporet. Som en klok anmelder sa : man kan ikke anklage bandet for å spille out of tune, det er ingen tune...Likevel, dette er musikk som sakte men sikkert trenger seg inn i øregangene dine og blir der. Du må bare tenke litt ut av boksen du vanligvis oppholder deg i.

Strange Strings er et unikt album i den store og viktige Sun Ra kanonen.

Tyngre enn en veldig tung ting del 31

2009-08-20T05:27:00.000-07:00

Velvet Cacoon
En duo luringer fra Portland, Oregon som har kokt sammen en mytisk suppe av en bakgrunnshistorie som inkluderer økoterrorisme, egenutviklet dieselharpe og mye mer. Angela (LVG) på gitarer og Josh (SGL) vokal, gitar og trommer, flirer antagelig godt når blogger og metalsites har bitt på disse vanvittige historiene. Uansett, Velvet Cacoon dyrker frem en egenartet ulyd et sted mellom shoegazing og massiv buzzende midttempo bm. Ut av denne miksen kommer det en dryppende, tåkende storm av overstyrte toner. Egenartet og fantastisk.

Anbefalt:
Velvet Cacoon - Dextronaut (Fullmoon Productions cd 2002)
Velvet Cacoon - Genevieve (Full Moon Productions cd 2004, reutgivelse på Southern Lord 2lp 2007)
Velvet Cacoon - Northsuite (Best of/Compilation) (Ivory Snowfish Music cd 2005, reutgivelse på Southern Lord 2lp 2007)

Verdunkeln
Tysk band (fra Achen) som mikser gotisk inspirasjon ala Christian Death, Sisters Of Mercy, et al med Burzum ca Hvis Lyset Tar oss. Resultatet er en avantastisk black metal variant med skummel stemning og stor hekt. Verdunkeln har utgitt to fine album så langt. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Anbefalt:
Verdunkeln - Verdunkeln (Wod Van cd 2005)
Verdunkeln - Einblick In Den Qualenfall (Wod Van cd 2007)

Vhernen

Black metal fra Færøyene anyone? Vhernen er nok et enmannsband og sikkert Færøyenes eneste bm band. Vhernen synger og spiller electriccello, orchestral harp og programmering, i tillegg til de tradisjonelle våpnene gitar, bass og trommer. Vhernens uttrykk tar utgangspunkt i en doomtung bm som pakkes inn i en buzzifisert tåke av lyd som sender musikken inn i en nestenambient metaltåke.

Anbefalt:
Vhernen - .S.y.b.e.r.i.a. (Egen label cdEP 2006)
Vhernen - The Funeral Era (Best of/Compilation) (Eerie Art Records cd 2009)

Ved Buens Ende/Virus

Virus er bandet til Czral (Carl-Michael Eide) som spiller gitar og synger. Med seg har han Esso (Einar Sjursø) på trommer og Plenum (Petter Berntsen) på bass. Virus er et nytt band, men likevel en "fortsettelse" av Ved Buens Ende, hvor alle disse tre var med. Ved Buens Ende ga ut et fenomenalt avantmetal album på nittitallet, klassikeren Written in Waters. Virus' to album følger fint opp dette svarte mesterverket og særlig The Black Fux fra ifjor er en imøtekommende, nestenfengende hybridmetalskive som hekter godt. En fin blanding av black metal, avantprog og postrock. Kan vi kalle det postmetal ?

Anbefalt:
Ved Buens Ende - Written in Waters (Misanthropy cd 1995)
Virus - Carheart (Jester Records cd 2003)
Virus - The Black Flux (Season Of Mist cd 2008)

Watain

Satanisk bmgjeng fra Sverige som har holdt det gående siden 1998. Watain lager et helvetes (kremt) rabalder; en kaotisk, sugende masse av kvlt. Her holdes fanen for tradisjonell black metal høyt. Tenk Darkthrone, Immortal, Dissection og Mayhem.

Anbefalt:
Watain - Rabid Death's Curse (Drakkar cd 2000)
Watain - Casus Luciferi (Drakkar cd 2003)
Watain - Sworn to the Dark (Season of Mist cd 2007)

Weakling

Weakling er riktignok oppløst, men dette unike bandet må med. Weakling var på mange måter starten på USBM bølgen og deres eneste album Dead as Dreams er en klassiker og en åpenbar inspirasjonskilde for artister som Leviathan, Xasthur, Draugar og Crebain. Episk, intens black metal med store ambisjoner. Weakling tok utgangspunkt i tradisjonell skandinavisk black metal og fyrte på med avantastiske inspirasjoner fra alt fra minimalisme til blyrock ala tidlig Swans og Skullflower. Dead as Dreams er en helt nødvendig brikke i metalpuslespillet.

Anbefalt:
Weakling - Dead as Dreams (tUMULt cd 2000)

Drømmepop fra the twilight zone

2009-08-17T03:40:00.000-07:00

Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP)
Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP)
Gary War - Horribles Parade (Sacred Bones Records LP)
Zola Jesus - The Spoils (Sacred Bones Records LP)

Skribenten David Keenan har satt fingeren på en het puls i sin artikkel i august nummeret av The Wire. I Childhood's end diskuterer han frem begrepet Hypnagogic Pop. En hypnagogisk tilstand er tilstanden mellom våken og søvn. For noen mennesker oppleves denne tilstanden som en tid for visuelle og lydmessige hallusinasjoner. Hypnagogic Pop er også fellesnevner på en stille poptsunami i den amerikanske undergrunnen. Et stort kobbel unge musikere som lar sin kjærlighet for krautastisk synthbliss, new age, Ghostbusters og cheesy åttitallshits ala The Boys Of Summer være utganspunkt for en skrudd popmusikk med odde produksjonsverdier og utrolig potensiale. Sentrale artister i denne "bølgen" er The Skaters og alle deres sideprosjekter, Ducktails, Gary War, Emeralds, Zola Jesus og Pocahauntas. Etter min oppfatning bør også en artist som Ariel Pink nevnes her; Ariel Pinks patenterte kassettopptak-fi, med hakkende temposkift og en følelse av å høre musikken gjennom lag på lag av drømmer, er åpenbart en inspirasjonskilde for mange av artistene som er nevnt her. I det hele tatt fremstår mye av hypnogogic pop som en slags søt reise over i the twilight zone. Mye av dette stoffet låter som gode milde drømmer fulle av opplevelser fra den gang da, som du nesten husker når du våkner. Musikken fremstår som en drømmeforskyvet minnepop fra åttitallets glossy teksturer. På mange vis er hypnagogic pop en psychedeliavariant av åttitallets- pop og -produksjonsverdier.

Som en bekreftelse på hypnagogic pops slagskraft renner det stadig inn flotte utgivelser. Jeg begynner med Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP) hvor Matt Mondanile leverer sin hittil beste utgivelse. Landscapes er en naiv, retrofuturistisk drøm av en plate som domineres av flommende, instrumentale tenåringssymfonier, spedd ut med spor med mumlevokal og den produksjonen som vi kjenner igjen fra tidligere Ducktails utgivelser; en tåkete lo-fi-mot-himmel-av-jubel, en reise fra gutterommet og ut i fri luft og fri sjel. Det låter nydelig, det låter som minner. Enorme ambisjoner realisert gjennom små virkemidler. Umistelig.

Vi holder oss i nærheten av Ducktails og spinner Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP). Lynch er asossiert medlem av Ducktails og Ducktails sideprosjektet Predator Vision. Orange You Glad er hans debutalbum, og her fremstår han med en samling som på mange måter oppsummerer hele hypnagogic pop filosofien. Musikken er spilt inn på fire spor hjemme og albumet deler seg mellom instrumentaler og sangbaserte spor. Uttrykket er svimlende løst til tider, nærmest en idiot avant / Maher Shalal Hash Bas tilnærming. Delvis ute av kurs trommer og bass koblet med milde vokalarrangementer som Jan & Dean på vond syre, alt mens resten av bandet forsøker å planke Jonathan Richman. En popmusikk sett gjennom et punkete tredje øye. Og da har jeg bare nevnt sangsporene, instrumentalene er en helt egen skål; skjøre world music påvirkede drømmerier. Lange strekk av sukkertøyglasert stemning med uventet instrumentering som krydder (klarinett, treblåsere, afrikanskinspirert gitarspill).

Vi går videre til Gary Wars andre album, Horribles Parade (Sacred Bones Records LP), som på solid vis følger opp den fantastiske debuten New Raytheonport fra ifjor. På New Raytheonport fremstod Gary War som en fornyer av psykedelia, gjennom en drømmepopoppdatering av alt fra 13th Floor Elevators til Pink Floyd ca 1968. Et langt ute kok av vrengt produksjon og stemmer i vann; gjenkjennelig men likevel helt ugripelig. En konstant der-har-jeg deg følelse som alltid glipper i musikkens unike utrykk og trykk av fremmedgjorte produksjonverdier og innpakket sang. New Raytheonport er et album som inviterer til mange runder på spilleren. Den nye Horribles Parade er mer rett på og likevel ikke ; mer synthdominert, mer ny veiv og samtidig hardere og mer avantgardistisk i sin tilnærming? Likevel er det uhåndgripelige og psykedeliske tilstede i fullt monn. Særlig miksingen av vokalen sender musikken langt ut på vidotta - underprodusert og dypt i lydbildet, det låter som om det synges med munnen full av vann. Horribles Parade er ikke like umiddelbar som New Raytheonport på sitt merkelig vis var. Men også denne varer og pirrer nyskjerrigheten grenseløst. Hva driver Gary War egentlig med ?

Zola Jesus er alter egoet til den klassisk skolerte sangerinnen og instrumentalisten Nika Danilova som har spilt inn The Spoils (Sacred Bones Records LP) "in the womb of a Wisconsin winter 2008/2009". Zola Jesus har allerede flere supre utgivelser bak seg, blant annet samle/radiosession cden New Amsterdam, minlp'en Tsar Bomba og en split lp med Burial Hex.

På The Spoils videreutvikler Zola Jesus sin variant av bombastisk og minimal synthmusikk med dramatisk vokal, bankende trommemaskin, dype svarte synthslynger og keyboardspiruetter i lag på lag med nestenmeloider som sender tankene til Suicide ca 1979 og den nye europeiske industrien / cold wave ca 1982. Dessuten har Zola Jesus en uomtvistelig sans for den store popmelodi. Danilova har en mørk, kraftfull tone i strupen og har lunger til å bære et tungt, nesten melodramatisk stuk med stemmen alene. Resultatet er storartet popmusikk med skarpe kanter.

Heng drømmefangeren over anlegget, kryp under dyna og svev inn i en hypnagogisk verden.

Dagens Blast 13.08.09

2009-08-13T11:33:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

THE PHARCYDE - Y? (BE LIKE THAT)(JAY DEE REMIX)

Deilig, jazzy hiphop fra slutten av genrens glansperiode (1995). Her i remix av J Dilla (James Yancey, 1974 - 2006), geniet som døde så alt for tidlig. Du finner den på Dillanthology 2 - Dilla's remixes for various artists (Rapster records cd 2009).

Krauthelter -Walter Wegmuller

2009-08-12T13:05:00.000-07:00

Walter Wegmuller - Tarot (1973 Kosmischen Kuriere 2lp, reutgivelse på Spalax 2cd)

Etter innspillingen av det fantastiske albumet med Sergius Golowin (omtalt i forrige krauthelter) gikk våre supergruppevenner i Cosmic Jokers løs på et av de største og mest grensesprengende prosjekter i hele krautrockkanonen; Det store Tarotverket, sirklet rundt den sveitsiske sigøyneren Walter Wegmuller. Wegmuller var som Golowin opptatt av folkklore og tarot, og praktiserte sin svært særegne variant av kortdyrking og spådomskunst. Kombinasjonen av mystikeren Wegmuller og musikere fra Ash Ra Tempel, Witthusser & Westrupp, Wallenstein og selveste Klaus Schulze skulle skape et av de aller beste albumene som kom ut på syttitallet. Punktum. Tarot er et soleklart høydepunkt i hjerneutvidende, science fiction-tåkeflimmerende kosmiche musik.

Over to lp'er (dobbel cd) sprer musikken seg ut over nydelig kosmisk folk, svære ekstatiske Schulzesymfonier, flerrende gitarpartier (servert av Ash Ra Temples Manuel Gottsching), nesten Velvet Underground aktig dronerock og ikke minst lange improvisasjoner med fullt band. Kombinasjonen av korte spor med konsistent utmeisling av en ide og lange spor med fri flyt i kosmos er latterlig hektende. Alt krydret med en delvis resiterende og delvis syngende Wegmuller og andre bandmedlemmer. Det oppstår en merkelig, fremmedgjørende effekt av sang med sterkt aksent på engelsk og resitasjon på tysk.

Hvert tarotkort får sin tolkning i et eget musikkstykke. Med albumet følger Wegmullers malerier/bilder av Tarotkortene.

Tarot er et album jeg aldri blir ferdig med.

Dagens Blast 12.08.09

2009-08-12T11:24:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

LES RALLIZES DENUDES - THE LAST ONE

Tidenes mest myteomspunnede band er også tidenes største psychband - ingen kan vrenge sjel og gitar som Mizutani Takashi. The Last One er bandets signaturlåt og finnes i mange og lange versjoner på diverse grey area utgivelser. Min favorittversjon finner du på Les Rallizes Denudes - le 12 mars 1977 a Tachikawa (Over Level 2cd). 25 minutters vond, overstyrt bliss.

Dagens Blast 11.08.09

2009-08-11T13:28:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

THE FALL - 50 YEAR OLD MAN

Elleve og et halvt minutt med Mark E. Smith som gneldrer om hvor kjekt det er å bli femti over en typisk motorisk Fallbeat. Du finner den på det umistelige albumet The Fall - Imperial Wax Solvent (Castle cd 2008)

Dagens Blast 10.08.09

2009-08-10T10:19:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

GOVERNMENT ALPHA - PALE EYED LEMMING

Et fint skudd av noise med synthdrypp innledningsvis før helvete braker løs. Et snaut fireminutters energishot av japanoise. Du finner den på Government Alpha - Sporadic Spectra (Ground Fault cd 1999).

Alarm! spalten for urolig musikk

2009-08-10T00:51:00.001-07:00

Ny runde med urolige plater. Hvor skal dette ende ?

Vi begynner med Endless Humiliation og deres My Wife Is Willing (Double Decker lp). Her avslører tittel og bandnavn innholdet. My Wife Is Willing er et stykke noiserock mot full nedsmelting. En rockbasert innsnirkling av noiseattack med stil(istisk) vreng og ul mot månen. De har hørt Hijokaidan. De har hørt Black Sabbath. De har hørt The Dead C. Samtidig. Lyden velter ut som en knurrende, leivrengt galskap. Og med mer "substans" enn den jevne bråkmaker. En sjeleknuser av rang. Stig inn på eget ansvar!

Det fortsetter å regne nye utgivelser fra Jandek, denne utkomne sønn av loner/avant sirkling. Er vi snart oppe i 80 album siden 1978 ? Etter at Sterling begynte å opptre live i diverse konstellasjoner har det også kommet en rekke fine live album og dvd'er. Ofte med et oppsett og innhold som avviker sterkt fra mannens studioinnspillinger; ikke mye planking av studiostoff her nei. Helsinki Saturday (Corwood cd) smetter fint på plass i den store Jandek-kanon. Albumet inneholder et opptak fra Gloria Kulttuuriareena i Helsinki 19 november 2005. Vi får ett timelangt instrumentalspor - Sleeping In The Dawn - med snirklende piano og litt harpe. En messe og meditasjon; et sakte snurrende hjul av Satieinspirert grubling og undring; lav hekt men tiltrekkende. Synkende improvisasjoner over levd liv. Denne kan du roe deg ned til. Varig lyd.

I den voldsomme strømmen av kassetter og cd-rs fra Skatersmedlemmene Spencer Clark og James Ferraros diverse soloprosjekter er det mildt sagt lett å miste oversikten. Det er derfor noe håndfast og mer begripelig ved de reutgivelsene som etterhvert har begynt å tyte frem på vinyl. Black Joker - Watch Out! (Olde English Spelling Bee lp) er en remasteret vinyl utgave av en kassett opprinnelig utgitt i et mikroopplag i forbindelse med Clarks liveritualer i Europa i fjor. Black Joker er er at av Spencer Clarks alteregos og fremstår som en bror av de mer profilerte aliaser Vodka Soap og Monopoly Child.

Black Joker låter som en del av Skaters universet; en gamelansk dronereise med hissig og hissende perkusjon pakket i elektronikk-på-vei-mot-kosmos-blipp og brutale kutt og endring av tempo og tid - en helhet med egenartede deler ? Musikken er ekstatisk dronende og singulær- ingen er som Skaters og deres prosjekter. Lyden har hatt godt av en ørliten opprenskning og fjerning av tapehiss, uten at den originale kassettens no-fi magi har gått tapt på veien. Clark er flink med ulyd. For total forvirring og opphisselse bør du lese Skaters venn Charles Berlitz linernotes.

Og så over til noe helt annet - Fenriz godkjent dubstep; Clubroot - Clubroot (LoDubs cd). Dette er mitt første møte med Clubroot og det fenger. Clubroot sprer en svalt industriell dubstep med tung puls og lavt skydekke. En flimrende melodisitet under lag på lag av underkjølt regnende nestendroner. Massiv bass skaper drømmer og ikke dans her. Synth bygger musikken like mye inn som ut og skaper en svellende nestenpompøs stemning. Denne brenner sent på kvelden og tar deg undrende gjennom mørke kvelder i munkekappe. Se hjernen din vokse. Og den mektige mann Fenriz (Darkhtrone) liker dette. Hva mer kan vi forlange ?

På Puffy Areolas - Harrigan’s Blues: OK Pussyface, It’s Your Move (Pizza Night 2xC30 Cassette) går den supre label Pizza Night utenfor sin vel opptrukne sti av moderne krautsynthbliss (servert av diverse konsellasjoner av Emeraldsklanen med venner) og tar steget ned i en suppe av stygg og ilter undergrunnsrock - jammende sådan. Puffy Areolas består av headpuffy Damon med hjelp av bassist Duffy, Steve Newton på vokal og Emeraldsdude John Elliot på synths. Disse lystige menn har knadd frem en rockgunk på firespors opptager som gjør ord som lo-fi, garage psych og scum helt relevante. Her slamres det i klassisk amerikansk undergrunnstil. Og det med den kjeller/hjemmelagde lyden vi alle lever for. Liker du rock som kjellerrock så liker du denne. Se opp for en kommende lp på Siltbreeze som etter sigende har en gjesteopptreden fra legendariske Raven (du har hans klassiske Back To Ohio Blues lp ikke sant?).

Dagens Blast 09.08.09

2009-08-09T10:12:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

FRANK ZAPPA - WILLIE THE PIMP

Captain Beefheart synger om Willie the Pimp som kikker på 15 år ganle jenter på Lido Hotel. Etterhvert ramler fiolinist Don Harris med ond pimpin' uhygge før Zappa tar skiten hjem med en syv minutters gitarsolo. Ufattelig. Du finner den på Frank Zappa - Hot Rats (Bizarre lp/cd 1969).

Dagens Blast 08.08.09

2009-08-08T09:54:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

ONEOTHTRIX POINT NEVER - A PACT BETWEEN STRANGERS

4 minutter og 18 sekunders krautsynth bliss fra den flinke Daniel Lopatin. A Pact Between Strangers ligger som en liten hemmelig skatt mellom to lange synthdrømmerier. Du finner den på Oneohtrix Point Never - A Pact Between Strangers (Gneiss Things cd-r 2008).

Dagens Blast 07.08.09

2009-08-07T07:41:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

SONIC YOUTH - ANTI-ORGASM

Nydelig rocker og et klart høydepunkt på Sonic Youths nye ok- til bra album. Digg gitar rock med hekt. Du finner den på Sonic Youth - The Eternal (Matador cd 2009).

Den nødvendige musikken del 12

2009-08-07T03:21:00.000-07:00

Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)

Musiq Musik er debutplaten til den smått legendariske avantsysleren Jaques Berrocal, utgitt på den svært samleverdige labelen Futura. Berrocal ga ut noen sære, fine soloutgivelser på syttitallet og etablerte etterhvert det frie og ville ensemblet Catalogue. Mannen har også en tilknytning til Nurse With Wound myten; han figurerer på den notoriske Nurse With Wound listen og er faktisk med på det andre Nurse albumet. På To The Quiet Men from a Tiny Girl er Berrocal titulert som special guest og spiller tibetansk oboe, pockettrompet og konkylie. Berrocals opplevelse av denne innspillingen er forresten fornøyelig lesning, selv en fransk fritenker og sertifisert galning ble sjokkert over mengdene med illegale substanser som ble konsumert i studio.

Musiq Musik er i sin helhet komponert av Berrocal og består av fire spor over en drøy halvtime. Albumet ble spilt inn i 1971 og 1972 og er den første lyddokumentasjonen av Berrocal's Musik Ensemble, selv om albumet er kreditert Berrocal, Coster og Ferlet. Musikken bærer de kjennetegn som skulle prege Berrocals musikalske virke i de kommende årene; en smul blanding av free jazz, gamelan og etniske elementer filtrert gjennom den europeiske improv og avant skolen som vokste seg stor og sterk fra slutten av sekstitallet. De tre musikerne spiller en hel stabel instrumenter, inkludert trompet, trombone, kornett, diverse perkusjon rog en stabel instrumenter fra midtøsten. Dessuten spilles det på ballonger og eksplosiver - det smeller godt her og der...

Musikken er intens, flytende og vilter, uten å være kavete. Den fremstår romslig, nyskjerrig og underlig tiltrekkende i sin kompromissløse og humørfylte vandring i ullent terreng.

Førstesporet Pièces à Lanam og den påfølgende Leïla Concerto er skrudd , europeisk "komponert" musikk med stor sjarm. Anonymous og Cryptea er friere, mer improvisert ? Jeg elsker innledningen på Anonymous hvor musikerene roper ut Musiq! etter tur før en stiv trompet tar lydbildet. Utrolig flott musikk.

Musiq Musik er en klassisk europeisk avantgarde/improv skive. Du trenger den.

Dagens Blast 06.08.09

2009-08-06T07:20:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

PLASTIC IDOLS - "I.U.D."

Plastic Idols debutsingel er regnet for å være den første punk singelen som kom ut i Houston på slutten av syttitallet. Hakkete og ramlende punk går mot rock. Du finner den på Diverse Artister - Bloodstains Across Texas - 18 Essential Punk Rock Blasts (Bloodstains lp 1992).

Tyngre enn en veldig tung ting del 30

2009-08-05T13:17:00.000-07:00

Unearthly Trance
Doomtrio fra Brooklyn som er signet til Relapse og har sluppet fire album siden starten i 2000. Unearthly Trance ligger i den leie enden av doombarometeret; nærme hatfulle bander som Khanate og Moss. Bandet skiller seg litt ut ved å ha stort sett kortere låter enn mange av sine mer tålmodige åndfrender, som gjerne bruker en halvtime for å få sagt sitt. Jeg liker best debuten fra 2003 og det seneste slippet som kom i 2008.

Anbefalt:
Unearthly Trance - Season of Séance, Science of Silence (The Music Cartel 2003 cd)
Unearthly Trance - Electrocution (Relapse Records cd 2008)

Urfaust
Besk, rå og delvis ambient black metal fra denne Nederlanske duo, som har en rekke utgivelser bak seg. Urfaust har holdt på siden 2003 og de fleste slippene deres har vært i mikro opplag og dermed svært vanskelig tilgjengelig. Uansett, dette er tøffe saker med original musikk og grisete produksjon.

Anbefalt:
Urfaust - Drei Rituale Jenseits Des Kosmos (Debemur Morti Productions cdep 2008)

Urgehal
Fet black metal i Darkhtrone-skolen, fra Hønefoss må vite. Ikke det mest originale av orkestere, men Urgehal pisker opp en ond og god stemning. Har hatt kontrakt med Southern Lord i USA, som har sluppet i alle fall et av bandets album på den andre siden av atlanteren.

Anbefalt:
Urgehal - Through Thick Fog Till Death (Agonia Records cd 2003)
Urgehal - Through Thick Fog Till Death (Agonia Records cd 2003)
Urgehal - Goatcraft Torment (Agonia Records cd 2006)

Urthona
Mystisk enmanns band fra England. Neil Mortimer gjør alt i Urthona som har en stor fan i Julian Cope. Debutalbumet er da også sluppet på hans label Head Heritage. Lange, instrumentale spor med tung doomdrone faktor, hektet opp på influenser som Amon Duul II ca 1971, shoegazing og noe som kan kalles psych-noise. Uttrykket blandes ut med fieldrecordings og diverse uidentifiserte sounds. Definitivt noe å lete etter for den nyskjerrige bråkmaker.

Anbefalt:
Urthona - I Refute It Thus (Head Heritage cd 2008)
Urthona - Amid Devonia's Alps (Further cd-r 2009)

Vacuum Era Gelid Atmosphere V.E.G.A.)
Dypt vridde greier med en fot i black metal og en i noe, tja - udefinert annet. (V.E.G.A.) har røtter i Italia og Norge og denne trioen er virkelig noe for seg selv. Cocaine fra 2002 er en stram suppe av bmtradisjon med demonisk buzz og fandenivolskhet. På Alienforest utvides paletten betraktelig og bandet serverer et kakafonisk, seigt mesterverk over hele 75 minutter. Her merkes påvirkning fra Goblins synthtunge soundtracks, smått gotiske elementer dukker opp og alt er badet i tunge doser bm buzz. Etter endt runde med denne sitter du svett og sliten tilbake.

Anbefalt:
(V.E.G.A.) - Cocaine (Legioni Dell cd 2002)
(V.E.G.A.) - Alienforest - A Sick Mind's Hologram (Occult Sadism cd 2008)

Varghkoghargasmal
Her jukser jeg litt og sakser fra min egen anmeldelse av dette snurrige bandets første og hittil eneste album:

"Varghkoghargasmal - Drowned in Lakes (tUMULt cd 2008) er noe helt annet - wooden metal anyone ? Latterlig sjangerbeskrivelse kanskje, men uttrykket til dette tyske enmannsbandet har lukten av store skoger, våt jord og gran av seg.

Låtene snubler frem og dekkes av samples av regn og føtter som vandrer. Åpningsporet Autumn Rain er så melankolskt og vakkert at det nesten blir cheesy, men klarer å balansere seg frem til endepunktet uten å falle av linen. En stille strøm av orgeltoner og piano over et haltende trommekomp og varmende basstoner driver mot deg og får sjela til å slå seg til ro. Siden dukker det opp gitarer og trommearbeid ala black metal driv i låtene, men stadig avmålt og neddempet. Det dukker også opp sang på noen spor, en merkelig brumlende skogsvokal (?!) som spenner uroens bue opp noen hakk - hvem er det som står der borte under treet og grynter ?

En nærhet til black metal uttrykk og estetikk er definitivt tilstede, men likevel er det dette noe helt annet om du forstår. Åtte spor på trettiåtte minutter er passe dose og det kan være vanskelig å se hvordan konseptet kan tas særlig videre uten at gjentagelsen og kjedsomheten kommer snikende. Men for denne gang er det bare deilig."

Anbefalt:
Varghkoghargasmal - Drowned In Lakes (tUMULt cd 2008)

Dagens Blast 05.08.09

2009-08-05T07:16:00.000-07:00

Dagens Blast - et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

TODD RUNDGREN - WE GOTTA GET YOU A WOMAN

Ubegripelig fengende blue eyed soul fra geniet Rundgren. Fra hans beste periode (første halvdel av syttitallet). Du finner den på Todd Rundgren - Runt (Bearsville Records lp/cd 1971).

Dagens Blast 04.08.09

2009-08-04T07:05:00.000-07:00

Nok en ny serie på bloggen. Her vil jeg rett og slett smelle til med en godlåt pr dag. Ingen anmeldelse eller lange avhandlinger, bare fokus på et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Idag får du

NEIL YOUNG - THE EMPEROR OF WYOMING.

En søt countrystenket instrumental som setter stemningen på Youngs undervurderte solodebut. Du finner den på Neil Young - Neil Young (Reprise lp/cd 1968).

Dagens Blast 03.08.09

2009-08-03T06:59:00.000-07:00

Nok en ny serie på bloggen. Her vil jeg rett og slett smelle til med en godlåt pr dag. Ingen anmeldelse eller lange avhandlinger, bare fokus på et stykke musikk som bør blastes høyt og holdes nærme hjertet. Vi begynner med:

SCARFACE - MIND PLAYIN' TRICKS 94

Genial, svingende hiphop fra den gang menn var menn, kvinner var kvinner og hiphop hadde da funk i seg. Du finner den på Scarface - The Diary (Rap-a-lot Records cd 1994).

Chris Corsano - Another Dull Dawn (Ultra Eczema lp)

2009-08-01T08:40:00.000-07:00

Ny solo lp fra trommeslager og multiinstrumentalist Chris Corsano.

Chris Corsano har det siste tiåret vært høyt og lavt i den musikalske underskogen. Med utgangspunkt i sitt hjemlige Boston, Mass. fløy han ut av blokkene rundt årtusenskiftet som assosiert medlem av den store kult Sunburned Hand Of The Man, og ikke minst i duo med kraftsaksofonist og frisjel Paul Flaherty. Et godt eksempel på Corsanos tidlige fire and skill finnes på han og Flahertys freejazz bombe The Hated Music (Ecstatic Yod cd) fra 2000. Etter dette har han spilt med stort og smått innen undergrunnsrock, freejazz og reinspikka improv. En rekke nødvendige utgivelser og prosjekter har det blitt og det er en fornøyelse å følge hans musikalske krumspring. Og det er ingen halvdagsjobb; mannen har steinhard arbeidsmoral og er særdeles produktiv. Høyt og lavt - fra livejobbing med Bjørk til knallharde freejazz øvelser med Flaherty og flott ensemblespill i Cold Bleak Heat, blant mye annet. Jeg kan ikke komme på noen andre enn vår egen Paal Nissen-Love av yngre perkusjonister som holder samme arbeidstempo og kvalitetsnivå. I sannhet to kjemper.

Etterhvert har vår mann også tatt seg tid til rene soloutgivelser. Og nå foreligger Another Dull Dawn i et limitert opplag på Dennis Tyfus' suverene Ultra Eczema label. Denne nye lp'en innfrir til fulle den forventningens bue som det forrige soloslippet The Young Cricketer (Hot Cars Warp Records cd-r) spente opp. På Another Dull Dawn serverer Corsano et tverrsnitt av hele sitt interessefelt; fra improv og freejazz til støysonder og spor forankret i avantrock. Han benytter leketøysinstrumenter, saksofon, strengeinstrumenter av ymse slag, keyboards, effektpedaler, fx og kabler, i tillegg til perkusjonsinstrumenter.

Musikken er svært variert og særdeles leken. Det hele er en storveis reise i utfordrende og hektende musikk. Han fanger stemninger som få andre og kan skape stor musikk med særdeles enkle virkemidler. Platen inneholder hele 15 spor og særlig kuttene hvor han blåser fritt med saksofon er heftige, her nærmer han seg store menn som Arthur Doyle og nettopp Paul Flaherty. Sjekk ut sporet The Anger of Kings for god effekt. Eller den ualminnelig friske utblåsningen Kittenish Gnawling, Part1 hvor Corsano spiller trommer og baritonsax munnstykke på metallrør, samtidig. Fantastisk!

Improvisert, leken og stor musikk fra Chris Corsano. Bryt deg inn !

Lytt også til:
Paul Flaherty / Chris Corsano - The Hated Music (Ecstatic Yod cd)
Steve Baczkowski / Chris Corsano / Paul Flaherty - The Dim Bulb (Wet Paint Music cd)
Chris Corsano & Ben Chasny / Paul Metzger - Chris Corsano & Ben Chasny / Paul Metzger (Roaratorio lp)
Paul Flaherty, Chris Corsano & C. Spencer Yeh - Slow Blind Avalanche (Important lp)
Chris Corsano - The Young Cricketer (Hot Cars Warp Records cd-r)
Sunburned Hand Of The Man - Wedlock (Eclipse 2xlp)
Cold Bleak Heat - It's Magnificent, But It Isn't War (Family Vineyard cd)

Alarm ! Spalten for urolig musikk

2009-07-24T12:04:00.000-07:00

Det er ubegripelig mye flott lyd og ulyd som slipper ut gjennom små hull i bakken over hele kloden. Og dermed er det svært mye musikk som fortjener din oppmerksomhet, du utørstelige undergrunnshipster. Som et forsøk på å skille den beste klinten fra den ikke fullt så gode klinten (og hveten) skal jeg derfor skrive korte anmeldelser under ovenstående spalteoverskrift. Så dermed ønsker jeg velkommen til Alarm! Spalten for urolig musikk. Og så det er sagt; spaltens navn er selvsagt hentet fra min ungdoms store skribenthelt Jan Arne Handorff. Han hadde tidlig på åttitallet en spalte i Nye Takter under nettopp dette navnet. Og ikke forglemme hans bidrag i den legendariske fanzinen Kitsch. Han grov opp rumling fra nær og fjern til stor jubel og fortvilelse (skivene var vriene å få tak i!). Handorff satte mange av oss på sporet av en rekke nye og gamle navn fra mose og skau, asfalt og fabrikk. På en unik måte trakk han opp linjene fra Henry Cow, Can, Wigwam og The Residents til D.A.F., Tuxedomoon og Cabaret Voltaire. La derfor dette være en ydmyk hyllest til mannen.

Vi starter ut i Finland hvor det finske under ikke har stoppet opp, det er bare litt mindre synlig enn for et par år siden. I tillegg til fire nye slipp på Fonal Records (Es, Killa og 2xTomutonttu) er Doktor Kettu ute med et nytt album. Soft Delirium (Super-Metsa / Ektro cd) er en nypsykedelisk rumlende, sakte dans over tomme tønner av bass og trommegnu. Et røyklagt stykke musikk over 40 minutter fordelt på tre spor. Tung perkusjon, anslag av feedback og se - det er vakkert! Høydepunktet er det 17 minutter lange avslutningsporet Kosmonaut som glir frem over finske innsjøer. Kosmonaut lyder som om tre 90 år gamle munker lytter nøye til Miles Davis ca 1971 og deretter tar opp instrumentene for første gang. Soft Delerium er deilig.

Fra Finland til unaiten, nærmere bestemt til Mark McGuire som har to nye dingser ute. Som de to andre medlemmene av hovedbølet Emeralds dyrker han en fin solokarriere. Stranger Than Paradise (Everyone Else Has A Record Label So Why Can't I? 3" cd-r) er en vakker liten låt med sologitar pakket inn i Ashra rytme. McGuire har etterhvert utviklet sin egen signatur og er en krautoppdaterer av rang. Albumet A Pocket Full Of Rain ( Pizza Night 2xkassett) tilfredsstiller også. Hadde dette albumet kommet ut på Brain i 1973 hadde krauthoder mumlet klassiker. Men jammen om ikke dette er relevant også i 2009. Uttrykket er litt mer psykedelisk hektende og brakende enn tidligere, jommen om ikke Mark nesten rocker her og der. A Pocket Full Of Rain roterer rundt sin egen akse og sirkler inn hjerte og smerte til god effekt.

Lamp Of The Universe - Acid Mantra (Astral Projection cd) er godsaker fra New Zealand med ragaflagrende acidfolk badet i et vennlig syrebad av dronerock med smule kanter og dirrende ørkenstemning. Samtidig er melodi og sang i høysetet, resultatet er syttitallstenket meditasjonsrock.

To nye kassetter fra labelen Deception Island viser frem to av de mest lovende drone/elektroakustiske ensemblene på denne kloden. Bee Mask sin Shimmering Braid (Deception Island kassett) er en latterlig vakker stim av høye, kalde toner med sofistikert oppvåkning av en arty tradisjon. Lange toner som varer og varierer, og aldri kjeder. Har de høye panner ?

Fragments har vi kost oss med før og de svikter overhodet ikke på Kinetic Sphere (Deception Island kassett). Her bedriver de spacetravel med tung meditasjon og tanker tilbake til Schulze og hans tyske kamerater fra tidlig syttitall. Musikken driver, bobler og hekter med stillemusikk virkemidler. Mye av dette stoffet om dagen, men Fragments er av de beste; de vimser rundt i kosmos med skateboard under armen og øl i veska.

Secret Abuse er prosjektet til Jeffery Witscher og på Immeasurable Gift (Arbor lp) tar han et langt steg vekk fra den ganske så harske støyen han har kastet løs på verden ved tidligere slipp. Immeasurable Gift er en var, krøllete og newage aktig støysonde med et fett smil og godt humør, tenk f eks Tim Hecker og Fennesz. Melodiøs og "fin", lett kjedelig ?

Alo Girl - Unsane (Urashima lp) er stygg og stiv støy med harsk attack og ingen hvile. To sidelange stykker kalt henholdsvis Marion's Last Stand og Cut My Skin Now. Det låter et sted mellom Incapacitants og den leieste støyen fra USA. Insisterende og negativt. Mannen bak elendigheten er italieneren Cristiano Renzoni. Neppe viktig men kos nok. Som presseskrivet sier : possibly, the most extreme recording you will ever own!. Utgitt i svært lite opplag - vær rask eller se den aldri.

Jeg avslutter med det udiskutable høydepunktet i denne runden, nemlig Richard Ramirez & MSBR med Negative/Offensive: A Tribute To The New Blockaders (Ecstatic Peace lp) hvor Texasnoiseguru Ramirez sammen med nå avdøde Koji Tano aka MSBR koker opp et potent støybrygg som en hyllest til de store pionerer The New Blockaders. Bak et ualminnelig ekkelt cover skrus sammen støy av ypperste klasse. Svære flak av innestengt tordenvær med lummert attack på a-siden og et heidundernde feedbacknirvana på b-siden. Jeg har vanskelig for å se denne dynamittkubben av sandblåst metallisk støy overgått i dette herrens år 2009. Ekstatisk og livsbejaende.

Den nødvendige musikken del 11

2009-07-22T06:01:00.000-07:00

DRIVE LIKE JEHU - Yank Crime (Interscope Records cd 1994)

Drive Like Jehu hører hjemme i en kresen kanon amerikanske band som knyttet sammen punk, noiserock og nowave. Jeg tenker på band som Black Flag, The Wipers, Sonic Youth (frem til Daydream Nation), Fugazi, Flipper, Big Black, Mission of Burma og Slint. I mine ører hører bandets andre og siste album hjemme helt i toppen av de utgivelser denne "bevegelsen" kan skilte med. Yank Crime er et varig mesterverk av posthardcore med tunge progressive elementer.

Drive Like Jehu ble stiftet i San Diego i 1990 av John Reis (gitar, sang) og Rick Froberg (sang, gitar). De fikk med seg den hamsterrompetette rytmeseksjonen Mike Kennedy (bass) og Mark Trombino (trommer). Parallelt med Drive Like Jehu drev Reis bandet Rocket From The Crypt, og begge disse bandene ble signet til Interscope i 1994. Yank Crime skulle bli den siste utgivelsen til bandet, mens Reis fortsatte med Rocket From The Crypt helt frem til 2005. Og for å gjøre bildet komplett må det nevnes at Reis og Froberg startet Hot Snakes sammen i 1999. Her spilte de en kjapp og mer rett frem rockmusikk enn det bestialske blylodduttrykket som preget Drive Like Jehu.

Yank Crime er bredfull av kantete, hard rockmusikk med lange låter og komplekse temposkift og nesten krautrockske, hypnotiske rytmefigurer, hamret ut av den fantasiske duo Kennedy og Trombino.

Gitarspillet til Reis og Froberg er oppfinnsomt og totalt tilstedeværende hele veien. Sammen med Frobergs vokal skaper lydbilde et raseri som knapt kan holdes tilbake der bandet baner seg vei ut av dine varme, rykende høytalere.

Yank Crime inneholder ni spor helt uten dødpunkter. Skal noen likevel trekkes frem må det bli det ni minutter lange Luau med sitt hakkete riff over slamrende trommer og sint sang. Og avslutningssporet Sinews tar et hele hjem med sitt godt oppbygde, marerittaktige hypnogroove.

Yank Crime er et høydepunkt i nittitallets amerikanske rockmusikk.

Matt Krefting - I Couldn't Love You More (Ecstatic Peace! cd)

2009-07-16T08:38:00.000-07:00

En uventet rett venstre fra Matt Krefting.

Mitt første bekjentskap med Matt Krefting var da hans quiet music/ drone ensemble Son Of Man Flesh On Bone delte en lp med salige Double Leopards for noen år tilbake. De siste seks - syv årene har han vært aktiv i en rekke sammenhenger. Felles for de fleste av hans prosjekter har vært en interesse for droner, Nurse With Wound, Whitehouse og avantrock. I band som Duck, Son Of Earth og Believers har han etterhvert skaffet seg en fin katalog utgivelser med undergrunnsmusikk. Han er også med i det sykt oversette bandet til Scott Foust og Karla Borecky, Idea Fire Company.

Jeg må si at overraskelsen var stor da Kreftings første soloalbum I Couldn't Love You More datt ned i postkassa. Her er vi nemlig langt unna enhver form for avantgardistiske tilbøyeligheter og undergrunnsstuk. I Couldn't Love You More er et coveralbum hvor Krefting med band gjør storslagne versjoner av låter av The Band, Sir Douglas Quintet, Bill Fay, Jeff Simmons/Frank Zappa, John Martyn x 2, Richard Thompson, George Jones (Leon Payne), Van Morrison og Grateful Dead. Med andre ord en utsøkt seleksjon klassisk rock og americana.

Matt Krefting backes av venner og bekjente fra Believers og Sunburned Hand Of The Man, i tillegg er J. Masics (Dinamed på gitar. Albumet er produsert av Krefting sammen med John Townsend. Townsend ble introdusert for Krefting av Thurston Moore og folkene på Ecstatic Peace! Sammen har disse gitt I Couldn't Love You More et luftig, skjevt lydbilde duftende av våt jord og kjærlighet - kan jeg si det ? Dette er noe så sjeldent som et coveralbum det virkelig er verdt å ha. Matt Krefting er en vokalist med en "gammel" stemme, full av ru kraft og tja, sjel. Den type stemme som kunne bidratt i det salige The Band-soundet uten å dumme seg ut.

Og det 10 spor lange albumet starter med en cover av nettopp The Band. Sip The Wine av Rick Danko gjøres det på ingen måte skam på. En herlig løs stemning - og det beste av alt er sjokket over hvor godt Krefting synger, mannen har jo en klassisk rockstemme! Jøje meg, her har vi et talent tenkte jeg på vei ned i grøfta da denne ble blastet for første gang på biltur. Deretter følger Sir Douglas Quintets It's Gonna Be Easy med vindskeivt kor, godt drag og rølpete stemning. Og du verden så godt å høre gutta fra Sunburned Hand Of The Man (John Moloney, Phil Franklin, Ron Schneiderman og Rob Thomas) spille rett frem rocking' country med twang og fyllesleng.

Fra tjukkeste Texas går ferden videre til det høflige syttitalls England. Bill Fay lagde to klassiske singer-songwriter album tidlig på sytttitallet og I Hear You Calling er vakker i original og vakker er den her også. Låta passer fint inn i dette konseptet - sterke låter fra sterke personligheter fra den gang rock og popmusikk (også på store labeler!) dreide seg om melodier, organisk lyd og historiefortelling -og ikke som idag hvor det meste dreier seg om latterlige "beats" og selvskryt uten snev av ironi.

Lucille Has Messed My Mind Up husket jeg fra Zappas Joe's Garage, et soundtrack for mangt et fyllleslag i ungdommen. Krefting refererer til Jeff Simmons (tidligere gitarist for nettopp Zappa) original. Her synger mannen igjen fantastisk og bandet tilfører nødvendig desperasjon.

John Martyn døde i januar i år og det er godt å høre Krefting og kompani ta for seg to av hans store låter, Go Down Easy er smul og elskovstung og John The Baptist er drivende og forførende. Krefting gjør ikke skam på noen av dem. Særlig John The Baptist nyter godt av saft i frasparket og sykt bra sang fra Matt.

Richard Thompsons Calvary Cross er en av mine all-time favorittlåter og det er bare ikke mulig å nå opp til Thompsons sang i stikket og ikke minst hans sylskarpe gitareskapader på denne. Men Krefting gjør et godt forsøk og det låter løst og fint. Går det an å like avantrock, noise og George Jones har jeg spurt meg selv. Ja, har jeg mumlet og duppet ned i Georges uovertrufne melodrama. I kommentaren til Things Have Gone To Pieces fremholder Krefting George Jones som "one of music's great melodramatic voices" og det er helt presist. Her forvandles låten til et løssluppent allsangsdrama.

Avslutningsvis får vi en skjør og inderlig versjon av Van Morrisons Comfort You fra hans tilbake til Irland album Veedon Fleece fra 1974 og endelig Grateful Deads To Lay Me Down.

Knall låter, flott sang og passe løse arrangementer gjør dette til et nødvendig album.

Lytt også til:
Sir Douglas Quintet - The Complete Mercury Masters (Hip-O Select 5cd)
Bill Fay - Bill Fay/Time of the Last Persecution (Deram lps)
Van Morrison - Veedon Fleece (Warner lp)
George Jones - I Am What I Am (Epic lp)

Tyngre enn en veldig tung ting del 29

2009-07-14T12:50:00.000-07:00

Trist

Det er minst to band med navnet Trist og min favoritt er den tsjekkiske varianten. Trist er et typisk melankolsk en manns bmband med sans for lange tungsindige strekk av melankolsk riff-o-rama. Låtene er gjerne 10 minutter pluss og bygger den gode tristessen. Jeg har bare hørt det nedenstående albumet, bandet har flere.

Anbefalt:
Trist - Stíny (Insikt cd 2006)

Trollmann Av Ildtoppberg

To luringer fra Newcastle, UK som har spesialisert seg på en slags neandertalerversjon av Sunn O))). Lange, løse improvisasjoner med tunga godt plassert i kinnet og godmodig humor i bandnavn og albumtitler. Musikken er original og underlig tiltrekkende med sine skeive definisjon av tid og rom. En av trollmennene er også sentral i up and coming doomsterne Bong, som du også bør sjekke ut.

Anbefales:
Trollmann Av Ildtoppberg - Arcane Runes Adorn the Ice-Veiled Monoliths of the Ancient Cavern (cd-r 2003)
Trollmann Av Ildtoppberg - Tolling Beyond the Tombs of Ancient Grimnity (cd-r 2003)
Trollmann Av Ildtoppberg - Dark Clouds Blacken the Sky on the Eve of the Thousandth Sacrifice (cd-r 2004)
Trollmann Av Ildtoppberg - Live at the Tyne (dvd 2007)
Trollmann Av Ildtoppberg - Live at the Tut'N Shive (cd-r 2007)

Twilight

Verdens ondste supergruppe ? Og vel den eneste supergruppa som faktisk har levert etter forutsetningene. Twilight består av Wrest (Leviathan, Lurker of Chalice), Imperial (Judas Iscariot, N.I.L., Krieg), Hildolf (Draugar), Aaron Turner (Old Man Gloom, Isis) og Blake/Azentrius (Nachtmystium, Krieg). Bandets eneste album så langt er et bm mesterverk. En lang symfonisk-besk overstyrt reise i USbm av beste merke. Tunge riff pakket i tåkevokal og blastbeats hinsides (u)sunn fornuft. Albumet er det perfekte amalgam av de involvertes bakgrunn. Og er ikke det meningen med supergrupper ? Nytt album er lovet på Southern Lord.

Anbefalt:
Twilight - Twilight (Total Holocaust Records cd 2005)

Ufomammut

Italiensk band som kverner ut en seig postmetal et sted mellom Nadja, Isis og Mouth Of The Arcitecht. Kraftfullt og lettlyttet med en original signatur i form av blylodd pakket i et mildt temperament og sans for nadjaske søyler av lyd.

Anbefalt:
Ufomammut - Lucifer Songs (Supernatural cd 2005 )
Ufomammut/Leno - Supernaturals Record One (Supernatural cd 2007)
Ufomammut - Idolum (Supernatural cd 2008)

Ulver

Legendarisk norsk band som gjennom snart tyve år har levert musikk av varig verdi. Ulver har utviklet seg fra å være et nydelig bm band til å bli et orkester med elektonisk dominerte lydkulisser til stemningsfull vokal og generell inderlighet. Ulvers senere plater viser frem et band som har nådd langt og Shadows of the Sun oppleves som en avslutning på en periode og samtidig kimen til noe nytt. Ulver blir spennende å følge videre.

Anbefalt:
Ulver - Bergtatt - Et Eventyr i 5 Kapitler (Head Not Found cd 1995)
Ulver - Kveldssanger (Head Not Found cd 1996)
Ulver - Nattens Madrigal - Åtte Hymner til Ulven i Manden (Century Media cd 1997)
Ulver - Themes From William Blake's The Marriage of Heaven and Hell (Jester Records cd 1998)
Ulver - Blood Inside (Jester Records cd 2005)
Ulver - Shadows of the Sun (Jester Records cd 2007)

Underjordiska

Hypnotisk og repeterende bm fra Sverige med nok tvist til å fange vår interesse og holde på den. Låter som gjerne varer over 15 minutter og som utvikler og innvikler tema og stemninger som gjør det mer enn verdt å følge med. Foreløpig har jeg bare hørt de nedenstående titlene, som er utgitt på den kule labelen Stellar Auditorium.

Anbefalt:
Underjordiska - Dystert Vilse (Stellar Auditorium cd-r 2008)
Underjordiska / Spectral Lore - split (Stellar Auditorium cd-r 2008)