mandag 14. november 2016

ROCKARKIVAREN

Undertegnede har en ny blogg og den finner du her:

Her vil jeg blogge om stort og smått fra populærmusikkens herlige historie. Første post er om ingen ringere enn Buffalo Springfield. 

Sjekk ut, tune in, tune out.

søndag 12. juni 2016

PEPS OG PEKKA 





Peps Blodsband – Høg Standard (Sonet 1975 LP)

Peps Persson utførte den enestående bedriften å lage reggae på svensk (skånsk må vite!) som fungerer flott på egne premisser. Sammen med bandet sitt lagde han noen fenomenale plater på syttitallet som er like fine å lytte til i 2016. I første del av karrieren var det mest blues for Peps; han lagde plater med tung inspirasjon fra elektrisk Chicago blues – særlig da Muddy Waters. Peps debuterte på plate i 1968 og var fremme ved sitt femte album med Høg Standard. Høg Standard var det første reggae albumet til Peps Blodsband og det er en tvers gjennom trivelig plate med noen suverene høydepunkter. Aller best er tittelsporet, som åpner side 1; her velter Peps feite, nesten vulgære vokal på blytung Skåne dialekt ut over et lett putrende reggaekomp. Teksten er typisk syttitallets kritikk av konsumsamfunnet.

Tekstmessig skriver i det hele tatt Peps seg inn i den typiske samfunnskritiske ”progg” tradisjonen som var stor i Sverige på syttitallet. Albumet inneholder ni spor; seks Peps originaler, en skrevet av Peps far og to coverlåter av Bob Marley. Bob Marley blir oversatt til skånsk – Stir It Up blir til en drøy griselåt med tittel Styr Den Upp. Overhodet ingen forsøk på sofistikerte bilder her gitt, men det fungerer nydelig. Og Talking Blues blir til Snackelåt. Coverlåtene glir pent inn i helheten; Høg Standard indeed.

Coveret er verdt noen ord. På forsiden sitter bandet stablet opp på hverandre i veteranbilen sin, med hver sin kaffekopp. Samme år kom ABBA med sitt ABBA album hvor de fire er avbildet slurpende champagne i en limousin..

Høg Standard nådde 34 plass på de svenske hitlistene i 1975. Albumet ble utgitt på cd nittitallet og både LP og cd utgavene kan skaffes for en liten slant på Discogs.





Pekka Airaksinen – Buddhas Of Golden Light (O Records 1984 LP) 

Pekka Airaksinen var en av de fremste avantgardistene i Finlands musikk- og performance miljø fra midt på sekstitallet til noen år inn på syttitallet. Han startet opp som den musikalsk ansvarlige i kollektivet The Sperm som sjokkerte finnene i siste halvdel av sekstitallet og ga ut en EP i 1968 og et album i 1970. Etter utgivelsen av det mystiske og mytiske One Point Music albumet (elektroniske mørke skyer som peker frem mot tidlig Nurse With Wound) i eget navn og trioalbumet med Samsa Trio (svidd free jazz brut med akademisk sleng) i 1972 var det slutt for en lang periode. Mannen kuttet ut musikken og konsentrerte seg om buddhisme. Først i 1984 var han tilbake i musikken, med det glimrende albumet Buddhas Of Golden Light.

Buddhas of Light ble innspilt av Pekka Airaksinen på Keyboards, Ben Helander på saksofon og Aku på bass, i tillegg til at en insisterende Roland trommemaskin dominerer lydbildet. Musikken er en hektisk freejazz/elektronika hybrid brygget på og drevet frem av trommemaskinens intense tilstedeværelse. Bitvis kan uttrykket minne om The Residents på en lystig dag og Buddhas Of Light inneholder et flotte teksturer som bygger ut og balanserer musikken til en svært original musikkopplevelse. Side 1 består av tre spor før det hele sklir sideveis og ut på side 2 der sporet Kandasuryapradipa tar hele plassen.

Buddhas of Golden Light var første steg i Airaksinens plan om å lage musikk dedikert til de 999 Buddhaer – pt har han visstnok nådd ca 100. Han har utgitt en stor mengde cder og cd-rs de siste tredve årene.

Albumet ble nyutgitt i 2015 på LP av Arc Light Editions som med dette har utført en viktig stykke arkivarbeid.

mandag 8. juni 2015

Plater

Heisann, er du der? Seriøs mangel på aktivitet fra denne kanten det siste året, men vi gir oss ikke. Prøver meg med en liten oppsummering av musikk som har gjort inntrykk:


Ben Hall’s She Shells String Trio - Negatively Complicating A Procedure That Is Already Flawed (8MM LP)
Øreristende freeform fra Ben Hall, C. Spencer Yeh (Burning Star Core) og Mike Khourty. Hall på slag og de to herrer på fiolin; resultatet er flagrende, intens freejazz med innslag av dronende partier som gjør at det hele løftes ut av tid og rom. Og Ben Hall (Graveyards mm) er en formidabel musiker som klarer å kombinere det fjærlette med det drivende. En snau halvtime musikk som varer.

Drinking Electricity - Overload + singles (Medical Records LP) Må innrømme at denne glapp for undertegnede i det herrens år 1982. Men den fine labelen Medical Recordings kommer til unnsetning 32 år senere. Og godt er det, for Drinking Electricity var et fint lite prosjekt fra Edinburgh som ga en knall lp i terrenget mellom minimal wave, new wave og post-punk - med den (nå) deilige følelsen av et snarlig atomsammenbrudd i en kald krig som alle fryktet skulle gå over i en glovarm. Anne-Marie Heighway synger med iskald sensualitet og "ikke-tenk-tanken-en-gang" blikk. Blippende synth, hakkende gitar og trommemaskin inn i evigheten supplerer. Umistelig.

Die Gesunden - Die Gesunden (Medical Records LP)
Og når vi først er inne på minimal wave og Medical Records; Nyugivelsen av Die Gesundens eneste LP fra 1982 er også en begivenhet. Die Gesunden slapp sitt album på Klaus Sculzes label Innovative Communication. Die Gesunden er en av de beste utgivelsene som ble sluppet i løpet av Neue Deutsche Welle på åttitallet. Mabel Aschenneller og Eschi Rehm utgyter en knirkete, støyende syntpop full av støv og "angst". En etasje lenger ned i kjelleren i forhold til Drinking Electricity og minst like hektende. Tenk Suicide, tidlig Devo, Der Plan.

Satanic Rockers - Fu Kung (Little Big Chief LP): Bak et "treffende" cover skjuler det seg et kraftig rockalbum med gode doser skurr og hekt. Har sett denne omtalt som en hardrock versjon av The Dead C, slett ingen dum beskrivelse. Fu Kung er seig, slamrerock med oppgitt vokal og søplete produksjonsverdier. Nok et bevis på at verden styres fra down under.

Og er vi først inne på The Dead C h- Armed Courage (Ba Da Bing! LP) er ikke lenger "ny", men er faktisk noe av det beste gruppa har gjort på mange år, helt på høyde med Trapdoor Fucking Exit, Harsh 70s Reality og New Electric Music. Armed Courage består av to sidelange spor hvor a-sidens Armed er en styggvakker utblåsning og b-sidens Courage er en saktebyggende blues med piano, Morleyvokal og genuin DeadCmagi. Ubegripelig.

Richard Youngs er sykt produktiv, noe som normalt medfører mye svin blant perlene. Må si at Youngs unngår denne fella gitt. Tre album fra mannen bare som jeg har brukt tid på de siste månedene er omtalt her, og alle er defintivt verdt en lytt eller tre. Barbed Wire Explosion In The Kingdom Of Atlantis (Sonic Yoster Vinyl LP) er gamle Albion goes hardcore. En snodig miks av Youngs singulære sangteknikk i høyt register og drivende hardcore blasts. Resultatet blir et hissig rockalbum med nydelig gitarspill og fine sanger som spiller sjangerlek. Summer Through My Mind (Ba Da Bing! LP) er en annen skål; et sangbasert og hovedsaklig akustisk album. Summer er kanskje det beste singer-songwriter albumet mannen har laget, her er det flust av sykt vakker musikk. Tittelsporet er kanskje det mest direkte og fengende fra Youngs noensinne. Og om ikke dette var nok har han også sluppet Calmont Breakdown (Fourth Dimension Records LP) som viser nok en side av Richard. Calmont er en industriinspirert elektronisk vandring i automatikkvokal, lydtepper og skurr. Sær og hektende på sitt snodige vis, og her viser avantgardisten Youngs seg frem. Mannen har tross alt bakgrunn fra de notoriske undergrunnskråkene A-Band må vite. Etter disse platene har mannen sluppet en stabel med enda mer musikk, vi får ta det etter tur. Ting skal tross alt svelges unna...

Og ellers? Har blitt kraftig opphengt i Iransk pop fra før-revolusjonær tid. Samleplater som Tisheh O Risheh (Pharaway 2LP),Goush Bedey (Pharaway 2LP) og Rangarang: Pre-Revolutionary Iranian Pop (Vampi Soul 3LP) er stappfulle av funky, vanedannende varianter av soul, pop og disco. Alt med et touch som er særdeles fremmed for vestlige poprock ører. Det tar tid å venne seg til uttrykket, men når det sitter så sitter det fast for godt. En kan spørre seg om dette er så tiltrekkende fordi det er noe helt annet, men jeg opplever dette som genuint vakker og morsom musikk med stor egenart og verdi. Alle disse utgivelsene er samlinger med singeler, de to førstnevnte er faktisk fjerde og femte volum i en en fantasisk serie.

onsdag 24. desember 2014

Johnny Cash – I Walk the Line / Get Rhythm (Sun Records 7» 1956)

1 mai 1956 slapp Sun Records Johnny Cash sin tredje singel. I Walk the Line/ Get Rhythm skulle vise seg å bli en av de mest mytiske og klassiske countrysinglene noensinne. I Walk the Line ble en smash hit og toppet countrylistene i 6 uker og nådde også 19 plass på poplisten.

Cash debuterte på plate i 1955 med Hey Porter / Cry Cry Cry i mai 1955 på Sun Records. Sam Phillips så tidlig særpreget og talentet i den unge Cash. I desember samme år slapp Sun oppfølgeren Folsom Prison Blues / So Doggone Lonesome, som nådde 4 plassen på Billboards countryliste. Cash var på vei – en lang og trøblete vei mot Cashs status som legende og en av de største i amerikansk musikkliv i det forrige århundret.

Johnny Cash var en urolig og monoman sjel, livet på veien var en løsning på rastløshet og grublerier. Cash var gift med Vivian og far til to døtre når han slo gjennom. I følge kolleger og andre artister var han nøye med å holde seg på den smale sti; ingen damer på si og ingen uautoriserte besøk i medisinskapet. Mannens gudfryktige oppvekst satt hardt i – men han ble selvsagt utsatt for fristelser der han reiste rundt fra show til show med en ung Elvis og fikk betydelig  oppmerksomhet fra det svake kjønn. Vivian var også engstelig for mannen sin, ville han klare å stå støtt i alle livets prøvelser? I ettertid vet vi selvsagt svaret; det ville han ikke. 

Men 1956 var Vivian og Johnnys tid og Cash har uttalt at I Walk the Line er hans første Vivian sang – en sang fra han til henne for å forsikre at ja, jeg er deg trofast. Han synger innledningsvis:

I keep a close watch on this heart of mine
 I keep my eyes wide open all the time
 I keep the ends out for the tie that binds
 Because you're mine, I walk the line

Og fortsetter;

I find it very, very easy to be true
 I find myself alone when each day is through
 Yes, I'll admit that I'm a fool for you
 Because you're mine, I walk the line

- Over boom-chicka-boom beatet som var hans merkevare. Enkelt og suggerende. Cash nærmest snakke synger over en mild upbeat rytme som bare går og går gjennom 2 minutter og 43 sekunder.
Versjonen som ble sluppet på singel var en variant som Phillips ”lurte” Cash til å spille inn. Den opprinnelige versjonen hadde mindre tempo og mer preg av ballade. Phillips skjønte hva han gjorde; kombinasjonen av Johnnys dype stemme, det insisterende budskapet og en hektende upbeat backing var uimotståelig.

Men er det Vivian han synger til?
Eller er det herren?

As sure as night is dark and day is light
 I keep you on my mind both day and night
 And happiness I've known proves that it's right
 Because you're mine, I walk the line

You've got a way to keep me on your side
 You give me cause for love that I can't hide
 For you I know I'd even try to turn the tide
 Because you're mine, I walk the line

Cash har senere uttalt at I Walk the Line var hans første gospel. Gospel ville imidlertid ikke Phillips ha noe av, det hadde han forsøkt å selge før og gitt opp. Cash gospelmusikk kom først ut i verden etter at han signerte for Colombia i 1958.

Det er lett å lese teksten som en gospel; herre jeg holder meg på din vei og svikter ikke. Men kan man stole på Cash her? Han var en mytemaker og lot ikke nødvendigvis sannheten stå i veien for en god historie. Sannheten ligger antaglivis på to plan – sangen er både en hyllest til Vivian og en beskjed til herren om at her gjør vi vårt beste;

I keep a close watch on this heart of mine
 I keep my eyes wide open all the time
 I keep the ends out for the tie that binds
 Because you're mine, I walk the line

Kort tid etter I Walk the Line ble en superhit startet problemene som skulle plage Cash gjennom et langt liv. Han oppdaget amfetamin og begynte å se skrått på damene. I sær den 15 år gamle Lorrie Collins. Hans mørke sjel var dypt forvirret av sine følelser for altfor unge Lorrie. Men ikke mer enn at da han hørte at hun hadde forlovet seg med teenageidolet Ricky Nelson strenet rett over til henne og visket ”Lorrie, don´t ever send a boy to do a man´s job”.

Han spøkte ikke.

torsdag 23. mai 2013

Spykes - Winter Fist #2 (kassett, American Tapes 2013)



Spykes er John Olsons (Wolf Eyes, Graveyards, osv) soloprosjekt, som gjennom mange år har sendt små stjerneskudd av støyknirk ut i verden. Ofte utgitt på hans egen label American Tapes. Så også med Winter Fist # 2 som kom ut for kort tid siden, sammen med blant annet en 4 cdrs sak med arkivmateriale fra samme Spykes.

Spykes har alltid vært noe for seg selv i Wolf Eyes universet; et solopusterom for Olson med en vrien, sinustung støymusikk som har vært plaget og plagende. Lyden av at lite skjer i en melankolsk hjerne som helst vil slippe å tenke. Så også på denne nye utgivelsen, som kommer pakket inn en forvokst kassettboks med klassisk AmTapes cover.

Winter Fist #2 er ikke "ambient", men nærmere ro enn en total vegg av støy. Likevel er uttrykket ganske strengt og rett ut merkelig. Analog støy under klamme tepper av ensomhet.

Og som alltid vanedannende.

fredag 3. mai 2013

LaMonte Young, Terry Riley & Don Cherry, Birdcatcher, A.M. og Billy Bao

Strømmen av nye og gamle skatter på vinyl, kassett og cd synes ikke å ha noen ende. Og godt er det, selv om det skaper et element av fortvilelse når kaoset i samlingen når nye høyder; hvor f.. la jeg den tapen?

Men litt kaos stopper oss selvsagt ikke, løsningen kjenner vi alle - mer kaos. Her er noen av godbitene som har sørget før nettopp det i min samling.

Vi begynner med Terry Riley & Don Cherry - Live Køln 1975 LP(ingen label) som gir oss et formidabelt møte mellom to giganter. Cherrys ursåre og løftende trompet over Rileys klassiske stillestående orgelvarianter løfter minimalisme opp til en nær religiøs opplevelse. Det er vakkert og varig. En hemmelig minimalismeklassiker som endelig er ute på vinyl, dog i lite opplag og neppe helt legalt. Ser du denne må det ikke nøles!

Like heftig og fantastisk er LaMonte Young, Marian Zazeela & The Dream Syndicate LP (ingen label). LaMonte Young er notorisk underdokumentert på plate og hver eneste utgivelse tas i mot med jubel. Denne LPen inneholder to sidelange stykker. A-siden er et opptak fra 1963, “Day Of The Holy Mountain Part Two” aka “The Overday, 28 xi 63”, hvor LaMonte spiller sopranino i lange strekk og sirkler over selveste Angus MacLises "fallende" perkusjon og John Cale og Tony Conrads strengedroner. Et utrolig stykke musikk som bygger legenden rundt The Dream Syndicate ytterligere. Snur vi plastdingsen møtes vi av noe helt annet; "Ocean" er et opptak fra 1969, bestående av vokaldroner (LaMonte & Marian Zazeela) gjort ute, nærmere bestemt på stranda. Vokal løftes over lyden av bølger som treffer kysten. Det er et unikt opptak og flott lytting. Det blir ikke mindre kult av at opptaket antagelig er gjort av David Tudor, ref LaMontes diskusjoner med "David" om oppsett og bruk av mikrofoner. Nesten for mye rett og slett.

Birdcatcher - Trees dobbelkassett (PseudoArcana) er en relativt ny utgivelse fra den New Zealandske duo Anthony Milton (lap steel/banjo/elektronikk) og Bill Wood (lap steel/elektronikk), og en oppfølger til klassikeren The Sky Tied Down fra 2008. Oppskriften er  strekk av enslige lap steel toner bakt inn i skadd strøm, tåke og reverb. Hypnotisk spacenoise? Anthony Milton har vært med lenge og står bak mye fin musikk i grensesnittet mellom støy, stramme strenger og droner. Når vi først er innom Milton er det god grunn til å nevne hans nye lp A.M - Black Night Burning (Trensmat), som er en orgie i overstyrt gitar og elektronikk. Nesten hysteriske nivåer av gitardyrking sender stål ut av høytalerne og inn i ditt beske tryne. En real overhøvling slik vi husker det fra moderne japansk psychedelia/noise. Du må ha denne også.

Billy Baos - Buildings from Bilbao LP (Burka for everybody records) er en etterlengtet ny utgivelse fra Mattins noiserockensemble. Denne gangen er gruppa mindre attackerende og mer varierte enn tidligere. Det er solide saker, selv om jeg kjenner et lite savn ettter det ensporede fanatiske. På Buildings from Bilbao løses attacket opp med soundcollages, techno og annet. Dette gir et mindre fokusert Billy Bao, men lytt selv. Bandet gruser fortsatt det meste av det som utgis av rockmusikk.

onsdag 26. september 2012

Gullklumpen har landet





Og der datt den ned i postkassa; Grateful Dead Spring 1990 boksen, med 6 komplette show fra våren 1990 fordelt på 18 cder. Fantastisk innpakning og sikleverdig innhold. 1990 turneen var siste gangen bandet leverte gjennomgående gode konserter. En sniklytt viser at det låter formidabelt og at legendestatusen denne turneen har fått blant Deadheads er vel fortjent.

Her er det bare å grave seg ned og inn.