Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd)
Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd)
Diverse reutgivelser på Monk Records
Frank Zappa - You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981)/Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982)
Jazkamer - The Monroe Doctrine (March 2010 series cd)
Strie tider med lite rom for blogging om dagen! For å bevise at jeg ikke har lagt ned utstyret skal jeg som snarest minne dere på noen fine plater som har gitt undertegnede ro og uro i sjelen de siste ukene.
Jeg begynner i Afrika, faktisk. Jeg skal innrømme at jeg finner mye av den såkalte "moderne" worldmusikken ualminnelig trist. Mye av det vi får høre er ødelagt av glossy produksjon og kjip tilnærming til vestlige musikk. Andre ting lyder som popmusikk uten hekt, særpreg og egen identitet, på tross av et bitvis ukjent ytre for oss her på berget. Den musikken jeg virkelig har fått fot for er den fantastiske Etiopia serien med musikk utgitt på seksti og syttitallet før platebransjen ramlet sammen der nede. Dessuten er det mye digg på de diverse Nigeria samlerne og ikke minst Fela Kuti utgivelser. Og der glemte jeg jammen Tinaweren og ikke minst de fete gitarskivene på Sublime Frequencies (Omar Souleyman, Group Bombino, et al). Det var endel likevel gitt...
Uansett, Bassekou Kouyate & Ngoni Ba - I Speak Fula (Outhere Records cd) er en nydelig, sløy og bevisthetsutvidende lysfontene. Maliske Bassekou Kouyate og bandet hans Ngoni Ba benytter seg av diverse strengeinstrumenter (trelutt, strykere, bass) og lag på lag av vokal i skjønn harmoni. Det er jammen sjelden man hører så tvers igjennom vakker musikk full av substans og uten tegn til fabrikkerte følelser. Mye av det samme kan sies om Ali Farka Toure & Toumani Diabate - Ali & Toumani (World Circuit cd). Vi holder oss altså i Maili, og dette albumet ble det siste samarbeidsprosjektet mellom disse to kara (Touré døde av kreft i 2006). På dette albumet dominerer strengeinstrumentet kora sammen med bass og gitar. Ali Farka Toure synger den evige tradisjonsmusikken fra Mali med personlighet. Ali & Toumani er en super plate for bilkø folkens; sjela renses og tempen faller.
I følge bluesarkeologer er ikke veien lang fra Mali til den tidlige countrybluesen som veltet frem fra sørstatsdeltaen på tyvetallet. Og den tidlige bluesen har virkelig krabbet inn under huden og opp i tarmen på undertegnede den siste tida. Kombinasjonen av Robert Palmers bok Deep Blues og alle de fete utgivelsene på Monk Records (et underbruk av de italienske røvernes Get Back / Akarma labeler som har rotet rundt i et passe grått område mellom lovlige og ulovlige reutgivelser de siste tyve åra). Monkutgivelsene er supre., med god lyd og kul innpakning. Musikken er ubegripelig kraftfull - nesten farlig å lytte til; alt annet blir uviktig og lite relevant. Og kan få deg til å stille leie spørsmål av typen Hva skal jeg med plater utgitt etter 1940? Ikke bra ! Jeg anbefaler deg å raske fatt i alt du kan komme over fra Monk Records. Noen av mine favoritter er Skip James - Jesus Is A Mighty Good Leader, Blind Lemon Jefferson - I Want To Be Like Jesus In My Head, Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down, Mississippi Sheiks - Sitting On Top Of The World (mer string band/country), Ma Rainey - Those Dogs Of Mine og ikke mindre enn fire utgivelser med Charley Patton.
Jeg har alltid likt Frank Zappa når han spilte med The Mothers Of Invention, ja egentlig alt han lagde frem til ca 1976. Jeg sluttet liksom å høre etter atden fantastiske Zoot Allures lpen var fordøyd. Men jammen om jeg ikke har fått ørene opp for senere Zappa også nå gitt. Jeg har endelig klart å se forbi en del av de mildt endimensjonale "satire"-variantene hans. Særlig glede har jeg hatt av det flotte studioalbumet You Are What You Is (Barking Pumpkin Records 2lp 1981). Her leveres 20 låter i en løs rockopera setting. Flott spill selvsagt, og alle Zappa elementer (doo-wop, pop, jazzrock, avant, osv) blandes til et gildt hele. Allerede i mai 1982 kom oppfølgeren Ship Arriving Too Late to Save a Drowning Witch (Barking Pumpkin Records lp 1982). Denne er mindre ambisiøs, seks låter på snaue trettifem minutter. Men kos åkke som. Særlig Valley Girl med Moon Unit Zappa på vokal er kul, og den tolv minutter lange Drowning Witch er suveren, kompleks og deilig smartass.
Vi avslutter med Jazkamers marsutgivelse, den beste av de fire første og månedlige utgivelsene bandet så langt har sluppet i sitt tolv utgivelser på tolv måneder prosjekt. The Monroe Doctrine (March 2010 series cd) er tredve minutter med drøy outrock, et sted mellom Death Unit og Lasse Marhaugs mer "tradisjonelle" støyutgivelser. Ett spor med høy utgang og bare økende kok og trøkk. Deilig, hektende musikk. Her treffer Marhaug, Hegre og kompani samfunnets rumpe med solid presisjon.
