Den nødvendige musikken del 17

Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (Ralph Records LP 1981)

Deilig musikalsk galskap fra den u(nder)kjente engelske duo Renaldo & The Loaf.

Renaldo (Brian Poole) og Ted the Loaf (Dave Janssen) var en tungt Residentsinspirert duo fra Portsmouth, England som slapp fire album i løpet av åttitallet.

I sin samtid ble de ofte sett på som Residents kopier. Etter min mening er det blodig urettferdig. Og når jeg etter ganske mange år returnerer til deres debutlp Songs For Swinging Larvae fra 1981 ble jeg overrasket over hvor godt musikken hadde tålt tidens tann. Ja jammen om ikke Renaldo & The Loafs musikalske innfall og utfall faktisk låter bedre enn noensinne i 2010!

Renaldo & The Loaf sikret seg platekontrakt med The Residents plateselskap Ralph Records gjennom å slippe en demotape i postkassa til de fantastiske fire. Og det er lett å høre inspirasjonen fra tidlig Residents. Musikken er ultraleken; korte melodisnutter med skrudde stemmer i et surrealisistisk terreng som bare er vennlig. Renaldo & The Loaf er aldri truende eller my(s)tiske som storebrødrene i Residents. De uttrykker seg hovedsaklig med synther og keyboards, dog fleskes det til med litt andre instrumenter her og der. De koser seg, gjør de! Mange av dagens alvorlige unge menn og kvinner i undergrunnen hadde hatt godt av å nilytte på denne musikalske galskapen. Det er lov å være bli'.

Høydepunkter ? Tja, det lange avslutninsgsporet Ted's Reverie er en drøy lek over Terry Riley ca In C, koblet med et besøk langt inne på asylet. Digg.

Oppsummert; Ultraleken avantrock med skrudde og uskrudde virkemidler.

GØY.

Bonnie 'Prince' Billy & The Cairo Gang - The Wonder Show of the World (Drag City LP)

Det har etterhvert blitt en solid stabel utgivelser fra Will Oldham. Fra debuten i 1993 med There Is No-One What Will Take Care of You under navnet Palace Brothers har vi vel nådd album nummer tyve med The Wonder Show of the World. Mannen står bak et knippe klassikere; utgivelser som det nevnte debutalbumet, Viva Last Blues (1995), I See A Darkness (1999) og Ease Down The Road (2001) er alle formidable. Oldham på sitt beste bærer den amerikanske musikkarven frem med stort mot og en total mangel på forstyrrende sentimentalitet. Mannen har utsøkt smak, det beviste han allerede på There Is No-One What Will Take Care of You hvor han gjorde en låt av tyvetallshelten Washington Phillips.

Siden årtusenskiftet har Oldham holdt seg til aliaset Bonnie `Prince`Billy og musikken har fått en stadig sterkere smak av country. Oldhams form kan være krevende - neddempet, litterær og full av sanger. Så mange sanger etterhvert at det kan bli vanskelig å trenge inn i en ny utgivelse fra denne kanten. Likevel viser det se at det alltid er verdt strevet, musikken åpner seg sakte og setter seg i strupen på deg og blir der. Så også denne gangen. På det nye fine albumet The Wonder Show of the World får vi dessuten hjelp av et aldeles fantastisk åpningsspor. Troublesome Houses er rett ut en av de aller beste sangene du kommer til å høre i 2010 og en umiddelbar klassiker. En nydelig melodi hekter deg opp via en smart og tvetydig tekst. Eller hva sier man til åpningsstrofen

"I once loved a girl, but she couldn't take that I visited troublesome houses."

Musikken er mørk, tvetydig antydende og bygger så fint opp om musikken. Jøje meg.

La meg ile til og si at resten av albumet også byr på fine sanger. Og totalt sett er The Wonder Show of the World kanskje Oldhams beste album på ti år. For alle gode formål er dette albumet en duoutgivelse med gitarist og sanger Emmett Kelly aka The Cairo Gang. Kelly har samarbeidet med Oldham før og mannen fører en ualminnelig proper gitar, dessuten synger han fin annenstemme bak Oldham.

Musikken på albumet er mindre countrydynket enn de senere Oldhamalbumene og er mer av en sofistikert "moden" oppdatering av hans tidligste skiver. Der Palace Music stoffet fra midten av nittitallet var en svært stillestående, nesten ambient form for singer/songwriter, er The Wonder Show of the World nærmere en amerikansk folktradisjon med helning mot det mest ute stoffet på David Crosbys If I Could Only Remember My Name.

Oldham har alltid vært en svoren tilhenger av "rett på " opptak og mange av platene hans har en god følelse av umiddelbarhet; han fikler ikke unødvendig med musikken. Dermed beholder han en intensitet og nerve som det er få andre forunt å oppnå.

Tekstene kretser rundt temaer som har opptatt mannen i det siste; familie, hun/han, barn, foreldre, vennskap. I en musikalsk setting som er tidvis nådeløst sparsommelig kommer hans evner som tekstforfatter godt frem. Oldham har ordet i sin makt og snakker pinlig godt og direkte til herrer som er too young to die and to old to rock'n'roll.

Nesten plagsomt.

Nothing People - Soft Crash (S-S Records LP)

Nothing People's tredje lp Soft Crash er en mørk vandring i åttitalls undergrunnsnoia parret med Velvetluktende dronerock.

Nothing People er mitt favorittband på den kule labelen S-S Records. S-S Records har spesialisert seg på vinyldingser med undergrunnsrock forankret i en protopunk-går-mot-Velvet-og-Chrome estetikk. Soft Crash er bandets tredje album siden debuten med Anonymous i 2008. Album nummer to, Late Night, var en nær perfekt rockopplevelse med sin sakte vals over nattlige (kremt) stemninger og huløyd paranoia over dette og hint. Ganske lun og innbydende; ikke spiss på noe vis - deilig er den.



Soft Crash er nærmere debutens Chromeinspirasjon og er mer truende enn Late Night, men ikke mindre hektende av den grunn. Soft Crash er 12 spor med undergrunnsrock av godt kaliber; klart forankret i klassisk wasted-smart rock med mildt "arty" ambisjoner - Nothing People er smarte uten snev av å være clever !

Tittelsporet er et lysende eksempel på bandet på sitt beste. Mørklagte gater manes frem med råtetrommer, synthslynger (analoge?) og lett hysterisk sang. Mektig.

Nothing People er noe så sjeldent som et originalt, hektende rockband som fortjener din fulle oppmerksomhet.

Nothing People flerrer hud.

Super blogg

Ved snusing rundt i bloggverden kom jeg over denne supre lille siden : http://bleakbliss.blogspot.com/

Her finner du materiale fra svære folk som Corrupted, Sissy Spacek, Hair Police, Prurient og en stabel andre.

Snakk om folkeopplysning !

Byron Coley

Den store helt Byron Coley er intervjuet i seneste nummer av web-blekka Perfect Sound Forever. Byron er mannen bak tidenes beste musikkfanzine Forced Exposure, som gjennom sine 18 utgivelser sprengte hull i skallen på alle som kom på skuddhold. I tillegg er mannen kjent fra The Wire, Spin, Arthur og selvsagt som bestis med undergrunnsonkel Thurston Moore. Intervjuet kan du lese her : http://www.furious.com/perfect/byroncoley.html.

Mens du leser kan du lytte til :

Kevin Drumm - Necro Acoustic (5 cdBox, Pica Disc 2010)
Mars - Mars (lp, NoMore 2008, inspilt 76-78)
Jandek - Ready for the House (lp, Corwood 1978)