Finns det mer inspirende virksomhet enn å lese gamle fanziner og musikkblader? Forced Exposure, Creem, Bomp, The New York Rocker, Eurock, Audion, Kitch (norsk! 3 # 82-85), Bucketfull of Brains+++; lista er endeløs.
I det siste har jeg lest mine gamle # av Black to Comm i fillebiter. Denne blekka har kommet med 25 # , er hjertebarnet til Christopher Stigliano og lever i beste velgående, nå som web-blekka Blogg to Comm. Første # kom i 1985 og enkelte eldre utgaver er fortsatt å få tak i. Black to Comms hovedfokus har typisk vært Velvets/Stooges/Mc5/proto-punk/Cleveland 75/76. Alltid tonnevis med anmeldelser og kule intervjuer. I tillegg til Chris sine skriverier har Black to Comm hatt flere andre gode skribenter, blant annet Alan Licht (musiker og skribent) og Bill Shute. Bill's Inner Mystique spalte har alltid vært et høydepunkt og jeg vet at f eks David Keenan (The Wire, bio om NWW/Coil/C93) er svært inspirert av mannen. Etter mange års stillhet er Bill nå tilbake med en haug diktsamlinger i mikro-opplag på blant annet Kendra Steiner Edition. Mer om disse ved en senere anledning.
Blogg to Comm er alltid like artig å besøke. Hyppige oppdateringer hvor Chris raver over Velvets-boots, jap psych, free jazz, comics og klassisks amerikanske 60 talls tv serier. Stilen hans er temmelig hyper og intenst nådeløs mot hatobjekter (som f eks Robert Christgau/Village Voice som har fått gjennomgå regelmessig de siste 20 åra!).
Gjennomlesning av gamle Black.. fikk meg til å finne frem de to første Roxy Music skivene (klare favoritter for Chris) Roxy Music, 1972 og For your Pleasure, 1973. For noen skiver! De låter like fett idag som første gang jeg hørte dem og inneholder noe av den beste musikken som ble laget på 70-tallet overhodet. Moderne og samtidig rotfestet i rock&roll, Velvet og Elvis, britiske snobberier og nostalgi. Jeg holder en liten knapp på For Your Pleasure, men begge er klassikere og er nødvendige i enhver platehylle. Lytt til Bogus Man fra For Your Pleasure - 9 minutter dronerock med en skummel Ferry i front og Eno luskene i bakgrunn med synth og tape. Eneste feilen med den låten er at den er bare 9 minutter, 20 hadde vært passe! For Your Pleasure låter bedre enn debuten; tettere og løsere på samme tid; Eno utvider spekteret og strekker musikken mot avantland mens bandet låter mer muskuløse. Plata inneholder også sære popøyblikk som hit'en Do The Strand.
Etter For Your Pleasure slutett Eno men bandet lager likevel to klassiske plater til; Stranded (1973) og Country Life (1974). Etter dette kom Siren (1975) som også hadde sine store øyeblikk i singlehitene Both Ends Burning og Love Is The Drug, men var mer ujevn og strømlinjeformet. Etter dette var Roxy over toppen.
Har nylig vært innom Tronsmo Bokhandel og rasket til meg et ex av Re-make/Re-model av Michael Bracewell. Boka forteller historien om tiden frem til starten av Roxy Music. Gleder meg til å lese denne som har fått strålende kritikker.
