Travle tider

Synd å si det men det er ualminnelig travle tider in the life and labour of undertegnede. Lite tid til blogging these days gitt. Litt musikk er det likevel tid til å feste seg ved.


En stor slager her i huset siste tiden har vært The Beets - Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool (Captured Tracks LP). The Beets er nok et glimrende garagepop/velvet band fra USA (Brooklyn denne gangen), i godt selskap med nye lo-fi helter som Blank Dogs, Dum Dum Girls, The Oh Sees og The Fresh & Onlys. The Beets er definitivt fremst blant likemenn og kverner ut 12 supre garage pop-perler på drøye 24 minutter på Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool. Kortfattet og hypereffektivt, enkel lavverdi produksjon med gitar, bass og trommer under mildt klagende sang. Ikke et dårlig spor her. Favoritter ? den sørgmodige Velvetvalsen I Wish I Knew er en klokkeklar klassiker, og ikke snakk om popperlen The Devil ! Jøje meg, dette er saker folkens. Kun en låt over tre minutter, stor hekt og umulig å bli lei. Elegant, wasted og full klaff-uten-innsats type rock. Denne står seg.


En annen godbit som har forlystet hverdagen min i det siste er The Van Patterson Quartet -Live At F.W. (The Tapeworm kassett). The Tapeworm er en mystisk kassetlabel fra U.K., med en eller annen tilknytning til Touch Records. I det siste har The Tapeworm også sluppet kassetter med blant andre Philip Jeck og Stephen O'Malley. Live at F.W. høres ut som om en gjeng luringer prøver å gjenskape en obskur psych/Shadoks klassiker i øvingslokalet. Og antagligvis er det nettopp det dette er: The Van Patterson Quartet er antaglig av denne tid. Men det er ikke mindre fett av den grunn, tvert imot. På denne kassetten får vi syrete rock et sted mellom psychmonstre ca 1968 og protoprog med tung spacerockhelning. Alt er instrumentalt og pisket frem av freakete hammondorgel og repetetive gitarfigurer. Ingen låttitler eller navn på de involverte er oppgitt. Det kommer til å bli hvisket i hipsterkroker om Live at F.W. i årene som kommer, så snapp til deg et av de 250 eksemplarene som finnes.

Kvalifisert rabalder

Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd))
Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd)
Anaal Nathrakh - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd)
Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd)

Nå som Tyngre enn en veldig tung ting serien etter mye møye og slit er avsluttet kan undertegnede fokusere litt mer det som kommer av kvle nye utgivelser.

Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd) er siste nytt fra den nederlandske enmannsgeriljaen som har herjet med våre sanser i noen år nå. Dette nye albumet videreutvikler bandets store lydmosaikk; en blanding av blysymfonikk, skrekkfilmscenarior og en underliggende avantisk black metal attityd. Det hele lyder som et ondt symfoniorkester fra den andre siden som er kjørt gjennom den mørkeste mellotronkværn du kan forestille deg. Tekstlig følges det opp, her velter man seg i smått barnslige dysterscenarier. Sjekk låttitlene; The Stench Of Dead Horses On My Breath And The Vile Of Existence In My Hands og The Gnostic Ritual Consumption Of Semen As Embodiment Of Wounds Teared In The Soul. Det hele fremstår som mørk og symfonisk svart energi. Tenk Godflesh, Wolf Eyes og Mahler. Flott lytting, dog krevende. Nytes på eget ansvar - pass på sjela!

Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd) er mitt første bekjentskap med denne black metal banden fra New York. Liturgy startet opp som nok et enmanns bm band og har en lp på samvittigheten fra før. Nå er Liturgy utvidet til fire manns rockbesetning og signert til 20 Buck Spin. 20 Buck Spin er en kresen label som undertegnede alltid lytter til med interesse. Renihilation er et godt moderne black metal album med influenser fra både klassisk nordisk bm ala Darkthrone, dronelementer, avantrock og moderne symfonisk musikk. Musikken er full av stemnings- og temposkift i en merkelig atmosfære av både kulde og varm storby asfalt. Nesten helning mot mathcore og sludge samtidig som black metal fanen holdes høyt.

Renihilation er 11 spor på 40 minutter med variert musikk. Fra innledningens vokale dronerier over i spor tos tunge, superkjappe bm og det etterfølgende tredjesporets viltre og høyspente gitarflisende innledning, er stemningen satt for en rollercoasterride i oppfinnsom musikk. Digg og vanedanende rock for vår tid.

Anaal Nathrak - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd). Femte fulle album fra denne hyperagressive duoen fra UK (i tillegg har bandet sluppet en samling med tidlige demoutgivelser og et minialbum. Irrumator (Mick Kenney) og V.I.T.R.I.O.L.(Dave Hunt) er noe av det mer ekstreme av ekstrem metal. Bandets motto sier vel det meste; "Anaal Nathrakh was created for one purpose - to be the soundtrack for armageddon, the audial essence of evil, hatred and violence, the true spirit of necro taken to its musical extremes... "

Anaal Nathrak har etterhvert hermetisert sitt uttrykk et sted mellom black metal, grindcore og death metal, med en ørliten teskje rock-som-rock i bunnen av miksen. Det er ikke lett å oppdage noen høyere mening med deres "kunst", utover nettopp å lage et godt gammeldags helvete og rabalder. Og det lykkes våre venner godt med, for å si det pent. In The Constellation Of Black Widow er et som et godstog på vei gjennom ditt ulne, sjelelige terreng. Helt uten bremser eller muligheter for å stoppe; et ubegripelig intenst og slitesterkt kaos av metal. Duoen har likevel skjønt at selv de tøffeste i klassen må ha visse konsesjoner; det dukker opp litt klarsang og hektende melodistubber i ny og ne - til stor effekt.

Er så In The Constellation Of Black Widow bedre eller dårligere enn tidligere album? Tja, vi snakker vel ikke om den store utviklingen eller overraskelseseffekten her. Likevel er det god, intens lytting.

Jeg avslutter med en drøy dose crustpunknoise. Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd) er en hissig reise i den drøyeste punkrelaterte ulyden du kan tenke deg. Det låter omtrents som Meltbanana på 78 blandet med en fyllesyk Merzbow som remikser sitt egne analoge rabalder fra åttitallet. Lebenden Totens kvinnelige vokalist hisser og dirrrer med en skrikete kakafonisk intensitet som vi må helt til Junko i Hijokaida for å matche. Lebentoten er modige, aggresive og hyperintense.

Sånn skal det gjøres.

Tom Waits del 1

Thomas Alan "Tom" Waits ble født 7 desember 1949 på Park Avenue Hospital i Pomona California. Tom Waits er med andre ord snart seksti år. Det er nesten ikke til å fatte, tiden går og det plasserer noe ubøyelige tanker i hjernebarken på undertegnede, som har fulgt Waits siden han sprengte hull i sjela på meg som ung mann på slutten av syttitallet.

Jeg skal innrømme at fasinasjonen og interessen for Waits har avtatt litt med årene. Andre saker og ting har krevd større plass i min sjel og mine øreganger, så som noise, kraut, avantmetal og det japanske underet. Skal således innrømme at seneste utgivelsen fra mannen, den triple Orphans, ikke har fått så mye spilletid hos meg.


Det var derfor med en mild følelse av plikt jeg gikk igang med Barney Hoskyns nye bok Lowside Of The Road - A life of Tom Waits (Faber & Faber mars 2009). Søren eller, kombo'n Hoskyns og Waits måtte da være noe? Og det var det jammen, det tok ikke mange minutters lesing før jeg atter var fanget i Waitsuniverset og måtte plukke frem katalogen hans og legge den pent stablet ved siden av anlegget. Hoskyns har fulgt Waits lenge og har tidligere vist en beydelig innsikt i den amerikanske musikken. Hans bøker om musikkscenen i Los Angeles, biografien over The Band (Across The Great Divide) og ikke minst boka om Southern Soul (What Becomes Of The Broken Hearted) er obligatorisk lesning for alle seriøse musikkarkeologer.

Tom Waits var selvfølgelig ikke positiv til Hoskyns bok, og satte en effektiv stopper for en rekke intervjuer med folk i Waits' omgangskrets. Waits har blitt mindre og mindre medelsom med årene og verner svært grundig om seg og sitt. Hoskyns har likevel lykkes godt med å komme under huden på mannen og hans virke og har truffet den fine balansen mellom analyse av liv og levnad og beskrivelse av musikken og de involverte musikerne.

Boken er fortreffelig og er en god anledning til å gjennomføre en liten reise i Waits katalogen. Jeg skal ikke trette dere med mucho biografisk informasjon om ungdom og levnad frem til han debuterte i 1973. Det bør imidlertid sies litt om de viktigste inspirasjonskilder og påvirkninger som preget mannnen.

Waits har selv sagt at han "hoppet bukk over sekstitallet". Og det utsagnet bekreftes når man lytter til hans utgivelser fra de første årene, med ett visst unntak for en svak Dylan påvirkning på noen spor på de to første albumene. Waits sin musikk var Hoagy Carmichael, cooljazz og sangere som Frank Sinatra, tidlig country og folk. Og ikke minst en original karakter som komiker og galmann Lord Buckley. I tillegg var han blytungt opptatt av the beat poets, i særdelehet Jack Kerouac.

Alt dette smelter sammen på hans syttitalls utgivelser. Ser man Waits utvikling i bakspeilet kan man kanskje dele inn hans musikalske utvikling på syttiallet og det tidlige åttitall på følgende vis; Den søkende og uformede artisten med singer/songwriter stenk blandet opp i overnevnte inspirasjonskilder (Closing Time, The Heart Of Saturday Night), den fullblods barstoolWaits i dypet av beatpoetikken (Nighthawks At The Diner, Small Change, Foreign Affairs) og overgangen til skriket og galskapen i r & b dynket skronk (Blue Valentine, Heartattack & Wine).

Heartattack & Wine markerte en overgang på flere vis. Det var hans siste album på Asylum og varslet en markert musikalsk endring. Åttiårenes Waits utgivelser på Island er fulle av særdeles singulær og flott musikk, med en formfullhet og galskap som vel savner sidestykke. Triologien Swordfishtrombones, Rain Dogs og Frank's Wild Years er rett og slett mektig og varig musikk.

Nittitallet ga oss teatermusikken The Black Riders (et samarbeid mellom Waits og reisssør Robert Wilson og forfatter William S. Burroughs). Videre kom mesterverket Bone Machine i 1993. Gjennom nittitallet var Waits svært opptatt med film, soundtracks og gjesteopptredner på andre artisters utgivelser. Vi måtte vente helt til 1999 før den store The Mule Variations ble sluppet. På Bone Machine og The Mule Variations dukket Waits dypt ned i den amerikanske musikkarven og kom opp med et skrudd brygg et sted mellom alt og ingenting av inspirasjonskilder. Det hele luktet av country, gærninger på landsbygda og figurer som Captain Beefheart og Harry Partch.

I dette vårt ti år har mannen sluppet i alt fire utgivelser, inkludert det triple monsteret Orphans. Disse utgivelsene har ikke bragt med seg den store fornyelsen eller hamskifte fra Waits, mer av en konsolidering av det sterke særpreget.

Jeg skal i tida fremover ta for meg katalogen hans, kronologisk selvsagt.

Velkommen inn, baren er åpen!