Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd))
Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd)
Anaal Nathrakh - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd)
Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd)
Nå som Tyngre enn en veldig tung ting serien etter mye møye og slit er avsluttet kan undertegnede fokusere litt mer det som kommer av kvle nye utgivelser.
Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity (Crucial Blast cd) er siste nytt fra den nederlandske enmannsgeriljaen som har herjet med våre sanser i noen år nå. Dette nye albumet videreutvikler bandets store lydmosaikk; en blanding av blysymfonikk, skrekkfilmscenarior og en underliggende avantisk black metal attityd. Det hele lyder som et ondt symfoniorkester fra den andre siden som er kjørt gjennom den mørkeste mellotronkværn du kan forestille deg. Tekstlig følges det opp, her velter man seg i smått barnslige dysterscenarier. Sjekk låttitlene; The Stench Of Dead Horses On My Breath And The Vile Of Existence In My Hands og The Gnostic Ritual Consumption Of Semen As Embodiment Of Wounds Teared In The Soul. Det hele fremstår som mørk og symfonisk svart energi. Tenk Godflesh, Wolf Eyes og Mahler. Flott lytting, dog krevende. Nytes på eget ansvar - pass på sjela!
Liturgy - Renihilation (20 Buck Spin cd) er mitt første bekjentskap med denne black metal banden fra New York. Liturgy startet opp som nok et enmanns bm band og har en lp på samvittigheten fra før. Nå er Liturgy utvidet til fire manns rockbesetning og signert til 20 Buck Spin. 20 Buck Spin er en kresen label som undertegnede alltid lytter til med interesse. Renihilation er et godt moderne black metal album med influenser fra både klassisk nordisk bm ala Darkthrone, dronelementer, avantrock og moderne symfonisk musikk. Musikken er full av stemnings- og temposkift i en merkelig atmosfære av både kulde og varm storby asfalt. Nesten helning mot mathcore og sludge samtidig som black metal fanen holdes høyt.
Renihilation er 11 spor på 40 minutter med variert musikk. Fra innledningens vokale dronerier over i spor tos tunge, superkjappe bm og det etterfølgende tredjesporets viltre og høyspente gitarflisende innledning, er stemningen satt for en rollercoasterride i oppfinnsom musikk. Digg og vanedanende rock for vår tid.
Anaal Nathrak - In The Constellation Of Black Widow (Candlelight cd). Femte fulle album fra denne hyperagressive duoen fra UK (i tillegg har bandet sluppet en samling med tidlige demoutgivelser og et minialbum. Irrumator (Mick Kenney) og V.I.T.R.I.O.L.(Dave Hunt) er noe av det mer ekstreme av ekstrem metal. Bandets motto sier vel det meste; "Anaal Nathrakh was created for one purpose - to be the soundtrack for armageddon, the audial essence of evil, hatred and violence, the true spirit of necro taken to its musical extremes... "
Anaal Nathrak har etterhvert hermetisert sitt uttrykk et sted mellom black metal, grindcore og death metal, med en ørliten teskje rock-som-rock i bunnen av miksen. Det er ikke lett å oppdage noen høyere mening med deres "kunst", utover nettopp å lage et godt gammeldags helvete og rabalder. Og det lykkes våre venner godt med, for å si det pent. In The Constellation Of Black Widow er et som et godstog på vei gjennom ditt ulne, sjelelige terreng. Helt uten bremser eller muligheter for å stoppe; et ubegripelig intenst og slitesterkt kaos av metal. Duoen har likevel skjønt at selv de tøffeste i klassen må ha visse konsesjoner; det dukker opp litt klarsang og hektende melodistubber i ny og ne - til stor effekt.
Er så In The Constellation Of Black Widow bedre eller dårligere enn tidligere album? Tja, vi snakker vel ikke om den store utviklingen eller overraskelseseffekten her. Likevel er det god, intens lytting.
Jeg avslutter med en drøy dose crustpunknoise. Lebenden Toten - Near Dark (Feral Ward cd) er en hissig reise i den drøyeste punkrelaterte ulyden du kan tenke deg. Det låter omtrents som Meltbanana på 78 blandet med en fyllesyk Merzbow som remikser sitt egne analoge rabalder fra åttitallet. Lebenden Totens kvinnelige vokalist hisser og dirrrer med en skrikete kakafonisk intensitet som vi må helt til Junko i Hijokaida for å matche. Lebentoten er modige, aggresive og hyperintense.
Sånn skal det gjøres.
