Uton - Unexplained Objects (Dekorder lp)
Ramleh - Valediction (Second Layer Records cd)
Part Wild Horses Mane On Both Sides - Blew In The Face (Chironex Records lp)
Alter - Dusk-Dawn (Wolverspent lp)
Inca Ore - Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp)
Vi begynner i Finland hvor skogspsykedelian fortsatt holder stand, selv om det er litt lengre mellom de helt store utskeielsene these days. Men Jani Hirvonen aka Uton holder stand, og er bedre enn noensinne. Det er godt å få lagt vantene på en lp fra denne kanten. Det er unektelig litt enklere å fokusere ørene på dette enn den store strømmen av cd-rs og kassetter mannen sender vår vei i stødig tempo. Unexplained Objects (Dekorder lp) er en rent ut stilig plastdings, full av korte spor med bearbeidet vokal over my(s)tiske synthbobler og annen elektronikk. Albumet omhandler visstnok det ytre rom, uten at det føles på kroppen sånn direkte; ikke akkurat spacerock eller koschmiske music - mer av en kryptiskelektronisk bearbeiding av den finske undergrunnsmusikken som har beriket vårt sjelsliv de siste ti årene. Snodig, fremmed og fint.
Det er stas å kunne tippe hatten til Ramleh og konstatere at den knugende engelske duo er tilbake for alvor. Gary Mundy og Anthony Di Franco tittet frem med den ok 10" Switch Hitter / The Machines Of Infinite Joy i fjor, etter mange år uten en eneste ulyd. Her leverte de støyrock av mildt interessant kaliber, uten å nå høydene til f eks Be Careful What You Wish For albumet fra 1995. Det var derfor en solid overraskelse når Valediction (Second Layer Records cd) kom ut av høytalerne med et stygt power elektronisk skrell. Valediction er en reise tilbake til Ramlehs røtter og oppstart - tenk Broken Flag utgivelser ca 1984. Valediction består av seks spor (Valediction I - VI) og setter opp et et hektisk støyende elektronisk uttrykk i farger som trykker deg opp mot nærmeste vegg. Elektroniske støyflater blandet med noe i retning av støyrock over hysterisk Mundyvokal og nesten Skullfloweraktige gitarvegger. Valediction er fargesprakende og suger deg inn.
Vi holder oss i England og tar turen innom Sheffield hvor Part Wild Horses Mane On Both Sides omsider har sluppet sin første vinylplate. På Blew In The Face (Chironex Records lp) gir Pascal Nichols (trommer og litt stemme) og Kelly Jones (fløyte/elektronikk) nye prov på sin rett unike blanding av dronetaktikk, free jazz og improv. Blew In The Face gir oss en side med studioinnspillinger og en side live fra Den Haag i 2008. Musikken på studiosiden er løs og fri, den ramler frem på Nichols spill, han høres ut som en kombinasjon av John Drumbo French ca Trout Mask Replica og en tungsindig munk som virkelig har begynt å tvile på sin tro. Over dette balanserer Jones seg frem med fløytespill dominert av lange melankolske toner og tilbakelent improvisasjon. Det drøyt tyve minutter lange liveopptaket fra Haag er mer foroverlent psykedelisk og kaotisk, med skumle synthtoner-mot-sinus over stemmeloops av fare. Og selvsagt med Jones eminente fløyespill.
Over i U.S.A finner vi den første utgivelsen på bandet PussyGutts nye label. Alter er da også dekknavnet til Blake Green fra nettopp PussyGutt og Dusk-Dawn (Wolverspent lp) er en sakte reise i doomtaktikk. To sidelange spor som sakte bygger opp en seig stemning av lengsel. Ikke mye teenage lust her gitt, mer av en svartkledd angstnevrose med akustiske virkemiddel og ro. Ikke no' stress, ikke no' kvlt, bare lange, sløye strekk av godstemning fra krypten. Green har med PussyGutt vist at han er i stand til å skape stemning og beviser det igjen her.
Da Eva aka Inca Ore slapp sine første cd-rs for noen år siden ble undertegnede satt ganske så ut. Hun leverte sykt dype og fxbadede mumletoner fra en helt annen planet. Siden har hun vel hatt litt problemer med å nå de samme høydene igjen, selv om Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp) så absolutt har sine øyeblikk. Hun låter fortsatt som en lo-fi undervannsutgave av garasjeCocteau Twins. Dette nye albumet representerer en liten fornyelse, tilnærmingen er mer akustisk støyende og tapekuttende. Helt ok spør du meg.
