Jabladav - Cold (7" + cd-r, ingen label)

Ny super single fra en manns stormtroppen Jabladav. James (ingen etternavn) fra North Carolina har de siste fire årene sluppet endel godbiter på cd, cd-r og kassett. Utrykket varierer sterkt fra fra utgivelse til utgivelse, fra blodfull og punky black metal til ambiente skremmestemninger. Alt med et solid særpreg og ofte med en posjon mørk, mørk humor. Cold ivaretar mannens rykte som en oppfinnsom artist med godt grep om black metal med en tvist.

På Cold får vi tre spor på tilsammen drøye ti minutter. Det hele åpner med den milde Coldest Last Winter, hvor musikken bygges ut fra en keyboardshymne til å bli en sakte vals over gitarer; både stramme, rene sådanne og mer duse feedbackanslag. Vakkert, intet mindre.

Descend in Formation Down the Mountain for War and His Excellence åpner på samme milde vis, men tar raskt veien mot et harskere uttrykk. Hatfull vokal, ramme riff og god, svart stemning. Den konstant underliggende bruken av keyboards skaper en underlig ut av boksen følelse.

Sullamitten avsluttes med As the Ashes are Scattered, og her er Jabladav hjemme i kjent terreng; tung usbm med skarp attack og fin vri på black metal virkemidler.

Med singelen følger det med en cd-r med låtene på.

Dermed har du ingen unnskyldning, selv om du ikke har Bambino platespiller.

Alarm - Spalten for urolig musikk

På tide med en ny dose urolig musikk fra undergrunnens kriker og kroker. Denne gangen får du en sunn blanding av skurr og skrukk på diverse formater; plukket ut av meg til deg - with love, intet mindre.

Vi begynner med den japanske duo Suishou No Fune og deres nye kassett Secret Entrance (Scumbag Relations C45 kassett). Her server denne sentrale tredje generasjons jap-psych duoen en sakte brennende flamme av gitarrock, bestående av kun gitarer og vokal i svære flak. Nydelig, stein stemning av mørke kjellerlokaler, jazztobakk og storøyd glaning mot psychhimmelen. Tre lange låter med titler som Endless Descent og With A Breeze Of The Spring. Tune in, flip out osv. Digg.

Vi reiser oss fra sofaen og renser ørene med litt John Wiese godteri, innspilt i perioden 1999 til 2001 og nå servert på to vinylsingler med hans gruppe Sissy Spacek. Sissy Spacek 2x7" (A Dear Girl Called Wendy) leverer 4 sidelange spor på 45 omdreininger med støy og støyrock mot kaos og slem, uansvarlig oppførsel. Jeg har hørt Sissy Spacek mer hektende og - tør jeg si det- forfinet (ups) enn her, men det er en ganske ok avrivning åkke som, og ja du må ha den.

Den heftige labelen Attic Cassettes er tilbake etter en pause, med et knippe utgivelser i kjent stil. Tøff innpakning og opplag på 50 eks. Jeg har særlig festet meg ved Rubber Fish og deres Mexico (Attic Cassettes) som beskrives av labelen som Reynols/Early Trux/Basement Howl. Og det er vel en like god beskrivelse som noe annet. Tapehissbadet undergrunnsavant med løse gitarer blandet med mildt slamrende metal-mot-metal på den side en og mer uoppdragen, repeterende tonestorm av elektronikk på side to. Særlig side en er god, dypt repetetiv outrock for deg og dine. Sjekk ut Attic på myspace, der finner du lyd fra Rubber Fish.

Coconuts - Coconuts (No Quarter lp) er en drøy halvtime med døsig psychrock som brenner monotont over fem lange spor. Nydelig gitarspill dominerer plata, nesten som en oppdatering av Les Rallizes Denudes ca 1977. Coconuts består av utvandrede australienere som har bosatt seg i New York. Mørk storbystemning skapes med minimalistsik hypnorytmer ala Suicide på 16 omdreininger. Musikken er sløy og sakte, men likevel hyperintens i all sin tilbakelenthet. En super lp å spille back-to-back med den nye Suishou No Fune kassetten. Alldeles utmerket og antagelig årets beste rock-som-rock plate.

Blind Willie Johnson - If I Had My Way, I'd Tear The Building Down (Monk LP)

Om noen hadde fortalt Blind Willie Johnson at hans musikk skulle bli sendt ut i rommet med romskipet Voyager i 1997, for så å forlate vårt solsystem 16 desember 2004, hadde mannen antagelig hvisket voodoo og korset seg. Men så skjedde faktisk; NASA ekspederte Blind Willies musikk ut i rommet, for å fortelle eventuelle lyttere der ut hva vi bedriver på denne kloden. En genistrek.

For Blind Willie Johnsons musikk er mektig. Mannens voldsomme bass-med-grus-røst dundrer gjennom tiden og slår beinhardt også i 2010. Johnson er også en av de største slidegitaristene i den tidlige bluesen. Han varierte slide (med kniv) med fingerspill av ypperste klasse.

Blind Willie Johnson ble født 22 januar 1897 i nærheten av Brenham, Texas og døde 18 september 1945, like fattig som da han kom inn i denne verden. Blind Willie spilte inn 30 sanger for Columbia Records i perioden 1927 til 1930. 14 av dem er samlet på den nye lpen If I Had My Way, I'd Tear The Building Down som Monk har utgitt.

Blind Willie Johnson var like mye bluesmann og gatesanger som han var gospelmann og reverend. Denne dualiteten er selvsagt ikke unik i den tidlige svarte populærmusikken, men sjelden har vel dette satt slike spor som tilfelle er med Johnson. Uttrykket er preget av en dyp, spirituell tilnærming til bluesen. Sjekk for eksempel ut den evige klassikeren Dark Was the Night - Cold Was the Ground, hvor mannen nynner og brummer en hymne over Jesus på korset, over eget gitarkomp. Ufattelig.

Han stod også bak flere andre låter som står som bautaer i populærmusikken; Jesus Make Up My Dying Bed (også kjent som In My Time of Dying), It's Nobodys Fault But Mine (senere "omarbeidet" av Led Zeppelin) og ikke minst den ruvende I'm Gonna Run To The City Of Refuge, som Nick Cave senere bygget sin City Of Refugee på.

På disse 14 sporene får vi både Blind Willie alene med gitaren og med vokalstøtte fra Willie B. Harris på enkelte spor. Harris var Johnsons første kone og hennes vokal bringer fenomenal gospelsoul til musikken.

Når lyden er klart akseptabel og hele sulamitten utgitt på deilig vinyl er det bare å klinke til.