På tide med en ny dose urolig musikk fra undergrunnens kriker og kroker. Denne gangen får du en sunn blanding av skurr og skrukk på diverse formater; plukket ut av meg til deg - with love, intet mindre.
Vi begynner med den japanske duo Suishou No Fune og deres nye kassett Secret Entrance (Scumbag Relations C45 kassett). Her server denne sentrale tredje generasjons jap-psych duoen en sakte brennende flamme av gitarrock, bestående av kun gitarer og vokal i svære flak. Nydelig, stein stemning av mørke kjellerlokaler, jazztobakk og storøyd glaning mot psychhimmelen. Tre lange låter med titler som Endless Descent og With A Breeze Of The Spring. Tune in, flip out osv. Digg.
Vi reiser oss fra sofaen og renser ørene med litt John Wiese godteri, innspilt i perioden 1999 til 2001 og nå servert på to vinylsingler med hans gruppe Sissy Spacek. Sissy Spacek 2x7" (A Dear Girl Called Wendy) leverer 4 sidelange spor på 45 omdreininger med støy og støyrock mot kaos og slem, uansvarlig oppførsel. Jeg har hørt Sissy Spacek mer hektende og - tør jeg si det- forfinet (ups) enn her, men det er en ganske ok avrivning åkke som, og ja du må ha den.
Den heftige labelen Attic Cassettes er tilbake etter en pause, med et knippe utgivelser i kjent stil. Tøff innpakning og opplag på 50 eks. Jeg har særlig festet meg ved Rubber Fish og deres Mexico (Attic Cassettes) som beskrives av labelen som Reynols/Early Trux/Basement Howl. Og det er vel en like god beskrivelse som noe annet. Tapehissbadet undergrunnsavant med løse gitarer blandet med mildt slamrende metal-mot-metal på den side en og mer uoppdragen, repeterende tonestorm av elektronikk på side to. Særlig side en er god, dypt repetetiv outrock for deg og dine. Sjekk ut Attic på myspace, der finner du lyd fra Rubber Fish.
Coconuts - Coconuts (No Quarter lp) er en drøy halvtime med døsig psychrock som brenner monotont over fem lange spor. Nydelig gitarspill dominerer plata, nesten som en oppdatering av Les Rallizes Denudes ca 1977. Coconuts består av utvandrede australienere som har bosatt seg i New York. Mørk storbystemning skapes med minimalistsik hypnorytmer ala Suicide på 16 omdreininger. Musikken er sløy og sakte, men likevel hyperintens i all sin tilbakelenthet. En super lp å spille back-to-back med den nye Suishou No Fune kassetten. Alldeles utmerket og antagelig årets beste rock-som-rock plate.
