Greil Marcus - When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010)
Har du opplevd Van Morrison på en magisk kveld glemmer du det aldri. Når Georg Ivan Morrison, født i Belfast 31 august 1945, løfter seg ut og blir ett med musikken er det ingen som matcher ham. Van Morrisons unike blanding av folk, soul, blues og rock & roll (Van sier selv han aldri har forstått seg på "rock") - kall det caledonian soul - blir tatt til den andre siden av mannens enorme stemme og innlevelse. Det er lett å oppdage når det skjer, du kjenner det ; musikken transenderer, Van slutter å "synge" - han mumler, han veser, han repeterer. Ord er ikke lenger ord. Og alt er soul.
Dette er lett å glemme i den uendelige strømmen av middels til ok album fra Van de siste tyve årene. Lytter man til disse utgivelsene kan man lett tenke at dette er en mann som er over middagshøyden. Men se ham live på en god kveld, jøje meg. Van er som Dylan og noen få andre, han har storheten i seg. Det blir aldri dårlig. Det kan godt være mindre interessant og lett forglemmelig, men det er alltid dråper av det som gjør mannen unik; egenart, stahet, kjærligheten til musikken, soul. Og han har laget et drøyt antall klassikere som står som påler i musikkhistorien. Album som Astral Weeks, Moondance, Tupelo Honey, Saint Dominic's Preview, It's Too Late to Stop Now (rockens beste livealbum), Into the Music, Common One og No Guru, No Method, No Teacher hører hjemme i alle musikkgeeks hyller.
Greil Marcus tar for seg dette fenomet i sin nye bok. When That Rough God Goes Riding (Listening To Van Morrison) (Public Affairs 2010). Det er alltid godt å lese Marcus, enten han skriver om Elvis, The Band, Dylan eller punken. Godt at noen med så stort hode skriver om rock.
Marcus favorittplate er Vans egentlige debut lp Astral Weeks. Denne soleklare klassikeren (rockens største øyeblikk ?) har brent hull i mannen. Selv etter 40 år er han spent når han setter den på, vil den være like magisk nå ? Og svaret er alltid ja. På litt over 180 sider tar han for seg Vans største øyeblikk, etter egen svært subjektive målestokk. I tillegg til Astral Weeks skriver han om enkeltspor fra hele mannens karriere, bortsett fra perioden 1980 til 1997 som han litt vel enkelt desavuerer fullstendig. Enig eller uenig, det er besnærende lesning. Marcus skriver overlegent, han har gode og originale metaforer og han evner å vise frem mannens musikk på en særdeles smart måte. Van selv liker neppe boka, han liker i det hele tatt svært lite av det som skrives og menes om ham. Han liker heller ikke plateselskaper, noen ganger kan man lure på om han liker noe som helst.
Bortsett fra musikken. For den løfter den mørke og innadvente sjelen fra Belfast til himmelen.
Dit vi andre bare kan nå ved hjelp av The Belfast Cowboy.
