Under gjennomlesning av Ashley Kahns bok om jazzlabelen Impulse og John Coltrane, "The House That Trane Built - The Story Of Impulse Records" ble jeg inspirert til å plukke frem to godbiter fra en ualminnelig god katalog. Impulse eksisterte som egen label i perioden 1961 til 1977 og ble hjemmet til mange av de aller største i den amerikanske jazzen. John Coltrane, Pharaoh Sanders, Alice Coltrane, Archie Shepp og Keith Jarrett er bare et lite utvalg av de kjempene som slapp gylden vinyl på Impulse back in the day.
The House That Trane Built kan anbefales for de som ønsker en oversikt over labelens historie, selv om boka oppleves litt skissepreget og overfladisk gir den en ok oversikt over de viktigste artistene og utgivelsene. Som lyttegodis mens jeg leste boken hadde jeg to fine titler på rotasjon, nemlig Oliver Nelsons Blues And The Abstract Truth (1961) og Charlie Hadens Freedom Liberation Orchestra (1969).
The Blues and the Abstract Truth er en soleklar klassiker og albumet er regnet for å være Oliver Nelsons beste. The Blues.. ble spilt inn i februar 1961 med en fantastisk lineup. Hør bare; Freddie Hubbard, Eric Dolphy, George Barrow, Bill Evans, Paul Chambers og Roy Haynes. Albumet er en øvelse i blues, mer i følelse enn fullt ut i form; det er langt til deltaen og Chicago. Musikken minner om det Miles drev med ca Kind Of Blue, en kontrollert og arrangert modal jazz med nerve og hektende arrangementer (Bill Evans og Paul Chambers var da også med på Kind Of Blue). Lange strekk med enkle former og harmonier, med en sofistiklert tilnærming som skaper ro og et sug etter å høre det hele en gang til. Albumet er fin veiviser inn i det tidlige sekstitallets jazz, selv om dette er langt unna den firemusic og free jazz som så smått hadde begynt å boble hos folk som Ornette Coleman og som for alvor skulle sprenge seg vei utover på sekstitallet. The Blues... gir oss seks spor med progressiv postbop å flytte inn i. Har du ikke hørt dette før begynner du med åpningssporet Stolen Moments på repeat. Du vil raskt bli overbevist.
Charlie Hadens Liberation Music Orchestra er en helt annen skål. Albumet ble sluppet i 1969 og var Hadens første som bandleder. Han hadde da en lang periode bak seg som medlem av bandet til nettopp Ornette Coleman. Haden var med på Colemans epokegjørende albumrekke fra 1959 til 1961 (The Shape Of Jazz To Come, Change of the Century, This Is Our Music og Free Jazz: A Collective Improvisation) og hadde med det markert seg som en betydelig musiker innen avantgarde jazzen. På sin første utgivelse som leder lot han seg inspirere av sanger fra den spanske borgerkrigen. Tre av disse sangene er bundet sammen i et 20 minutter langt spor, "El Quinto Regimiento", "Los Cuatro Generales", og "Viva la Quince Brigada", som virkelig tøyer grenser. Arrangert av den unge løvinnen Carla Bley begynner det med nærhet til originalene og ender opp i frie improvisasjoner med et storband i fri flukt.
Carla Bley har med tre låter og bandet gjør også Ornette's "War Orphans" samt to spor av Haden. Hadens hyllest til Che Guevara ("Song For Che") er en nydelig bassøvelse.
Haden hadde med seg et stort orkester med mange størrelser; Gato Barbieri, Don Cherry, Dewey Redman, Michael Mantler, Roswell Rudd og ikke minst de to formidable trommeslagerne Paul Motian og Andrew Cyrille. Og lyden på platen er verdt noen ord; den er åpen, romlende og gir en følelse av, nettopp, frihet.
Radikale greier.
