J.C. SATAN - Hell Death Samba (Slovenly cd )



Fransk/Italiensk garagepsych har vært undertegnedes underholdning i bilen den siste uken. Hell Death Samba er etter hva jeg kan skjønne dette bandets andre album, og en solid vinner er det. Bandet består av tre herrer fra Bordeaux og to ladies fra Torino.

Musikken er en ganske så raff variant over garage, psychrock og pure pop for now people. Tolv spor med en god blanding av rett på rock & roll og mer vare øyeblikk. Det faktum at bandet evner å variere mellom kjappe stumpers og de mer reflekterte øyeblikkene gjør at man unngår det endimensjonale og trøttende maset som plager alt for mange garage/gunk band.

Hell Death Samba har et crispy, åpent lydbilde med den gode organiske touchen som gjør musikken levende. Sammenlignbare band kan være The Oh Sees, Beatles, tidlig Pink Floyd, Black Lips og The Jesus & Mary Chain.

Ta en lytt til åpningssporet  Hell Death Samba, den smule balladen In the Light og den raspende  Crystal Snake. Er du ikke overbevist da er det din feil.

Rock for folk som liker rock. Og for et navn.

Mer noise

Etter en lengre tids avholdenhet fra noisestuket sendte den godeste Pete Swanson (se nedenfor) meg rakt ut i tåka igjen. Dvs rett ned i kassa med noisetapes. Da jeg fikk kravlet meg opp igjen hadde jeg en kresen  liten stabel under armen. For folkeopplysningens skyld ramser jeg opp :

• Andrew Coltrane - Slow Death (Hermitage Tapes)
• Andrew Coltrane - Nullify Your Life (Hermitage Tapes)
• The Nevari Butchers - Arms And Everything Else (Hanson)
• Maurizio Bianchi - SFAG (Mirror Tapes)
• Diverse Artister - Super Street 25 (Fag Tapes)
• Snotnosed - Cock Vomit (Second Layer Records)

Må særlig trekke frem Coltrane her gitt, to nydelige tapes med oppfinnsom, analog noise. I rett nedadstigende linje fra The New Blockaders.

Noise er bedre enn synth.

Pete Swanson - Where I Was (LP)

Hvor ble det av støyen kan man kanskje spørre seg, det er i hvert fall lenge siden jeg hadde noen store støyblikk (sic). Det er vel bare å konstatere at kidsa har konvertert fra floorcore og noise til kosmische synthdrømmerier these days. Og om det er vanskelig å lage varig og personlig lyd under noisefanen er det vel enda vanskeligere når man setter seg ned med den analoge synthen. Men det er en annen skål.

Derfor var det kos å få et aldri så lite støykick susende inn gjennom shufflefunksjonen på ipoden. Her dalte Pete Swanson inn med den fine lp'en Where I Was (Privatpressing, LP) fra i fjor. Where I Was samler opp diverse digg fra fire særdeles limiterte kassetter og gir oss mer av den ganske så patenterte Swanson magien. Swanson var som kjent en halvpart av den fine duo Yellow Swans og fortsetter nå sitt virke som soloartist med videreforedling av det han drev med tidligere.

Where I Was er en dose lyd et sted mellom støy og ambience, et søkende stykke musikk som klemmer deg inne i en krok uten å skremme vannet av deg. En smul blanding av feedback, begravd vokal og noe som kan kalles ambient bliss. Musikken smaker av ånd, den kommuniserer og er gjennomarbeidet. Swanson bruker talentet sitt og skaper stor musikk med enkle virkemidler. Svært virkningsfullt og meget vanedannende.

Jeg ser at mannen er aktiv om dagen, han har ny skive ute i disse dager.

Den. Må. Jeg. Ha.

Lou Reed & Metallica

Lou Reed & Metallica - Lulu (Universal 2cd)

Denne har fått usedvanlig hard medfart i både hipsterpresse og mainstreampresse, og det er vel det sikreste beviset for at det er grunn for nærmere undersøkelser. Det skal vel legges til at når Lou Reed er involvert vil undertegnede alltid lytte. Lou Reed er en av de helt sentrale figurene i de siste førti års moderne musikk. Kort sagt ; uten Lou Reed ingen avantrock, krautrock, noise. Nå skal det sies at det er en krevende jobb å være dedikert til mannen; hans luner er mange, han er sur og ualminnelig umulig etter alle konvensjonelle standarder. Men han kommer alltid tilbake og han gjør som han vil: ingen hensyn til noe som helst annet enn hva han faktisk vil gjøre.

Valget av Metallica som samarbeidspartner er selvsagt snodig og uventet. Metallica, et band som ikke har levert godsaker siden ..And Justice For All i 1988. Metallica, bandet uten dynamikk - de har bare det ene massive riffet uten noen som helst form for finesse, lys eller skygge i musikken. Og har du i tillegg sett deres "selvbiografiske" film Some Kind Of Monster og flaut jobbet deg gjennom diverse Spinal Tap øyeblikk er det grunn til å klø seg i skolten og lure litt på old Lou.

Derfor er det bare fantastisk å melde at Lulu er en sann svir. En to cds lang og delvis improvisert musikalsk vandring basert på tekster av den tyske dramatikeren Frank Wedekind. Historien om Lulus klassereise med påfølgende drøye fall ned i prostitusjon og elendighet passer musikken utmerket (eller var det omvendt ?).

Metallica kverner ut en massiv og dynamikkløs vegg av rifforama som går og går, nærmerst en minimalistisk
no wave/metall variant, like nærme Steve Reich som trashmetal på 16 omdreininger. Over dette gauker en bister Reed sin vrangvilje og historien om Lulu. Åpneren Brandenburg Gate setter tonen for et 10 sangers langt stykke musikk som vokser frem og på deg over tid. Det nesten tyve minutter lange avslutningsporet Junior Dad bryter med resten av albumet og er rett og slett et storslagent vakkert stykke musikk.

Lulu har fått mye dritt slengt etter seg. Det er rett og slett pinlig. Lulu er en av årets beste utgivelser.

Lou Reeds week  beats your year.

Den nødvendige musikken, del 18 - Osamu Kitajima

Med dette melder denne serien seg på igjen, etter en lang periode i utlendighet. Her forsøker jeg å lage en liten alternativ populærmusikalsk kanon, hvor lite kjente og glemte mesterverk fra utkanten av den breie rocksynseautostradaen kommer frem i lyset. Jeg mener, hvor mange best of all times lister med Beatles, Stones og Dylan orker vi å lese ? Og nå har jaggu Radiohead også begynt å dukke opp.... Tidlgere utgaver av denne serien kan leses andre steder på bloggen, men her har du uansett en liten oppsummering av de titlene jeg har omtalt så langt:

• Chris Bell - I Am The Cosmos (USA, innspilt 1973-76 ? utgitt 1992, Rykodisc cd)
• Ferial Confine - The Full Use Of Nothing (England, kassett 1985, LP Fusetron 1999)
• Agitation Free - Last (Tyskland,1976, reutgitt på Spalax cd)
• Airway - Live At Lace (USA, 1978, reutgitt 2007, Harbinger Sound Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Picchio Dal Pozzo (Italia, 1976, Vinyl Magic Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Abbiamo Tutti I Suoi Problemi (Italia,1980, RerMegacorp Cd)
• Picchio Dal Pozzo - Camere Zimmer Rooms (Italia, innspilt 1977-80, utgitt 2001, Cuniform cd)
• A.R. &  Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)
• Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)
• Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)
• Baris Manco - Dunden Bugune (Tyrkia, LP 1971, reutg cd )
• Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)
• Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)
• The Fall - Hex Enduction Hour (England, Karma LP 1982)
• Lydia Lunch - Queen Of Siam (USA, Ze Records LP 1980)
• Ame Son - Catalyse (Frankrike, BYG LP 1970)
• Lard Free - Gilbert Artman's Lard Free (Frankrike, Vamp LP 1973)
• Akritas - Akritas (Hellas, Polydor Lp 1973)
• Killdozer - Twelve Point Buck (USA, Touch & Go Records LP 1989)
• Killdozer - For Ladies Only (USA, Touch & Go Records 5x7" 1990)
• Richard Youngs - Advent (Skottland, No Fans Records LP 1990)
• Henry Cow - Western Culture (England, Broadcast LP 1979)
• Monks - Black Monk Time (USA/Tyskland, Polydor LP 1966)
• Monks - Dem0 Tape 1965 (USA, Tyskland cd 2007)
• Wolf Eyes - River Slaughter (USA, Hospital Productions 2LP 2006)
• Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (USA, Rococo Records LP 2005)
• Yatha Sidra - A Meditation Mass (Tyskland, Brain Lp 1973)
• Cabaret Voltaire - Red Mecca (England, Rough Trade lp 1981)
• Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (USA, Thrill Jockey cd 1996)
• Sonny Sharrock - Black Woman (USA, Vortex lp 1969)
• The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (England, Bright lp 1978)
• Fushitsusha - Untitled aka live 1 (Japan, PSF PSFD-3/4 2lp 1989, 2xcd 1991)
• Fushitsusha - Untitled aka live 2 (Japan, PSF PSFD-15/16 2xcd 1991)
• Norman Howard & Joe Phillips - Burn Baby Burn (USA, ESP-Disk cd, 2007, innspilt 1968)
• Zweistein - Trip-Flip Out-Meditation (Tyskland, Philips 3xlp 1970/Captain Trip 3xcd 2007)
• Little Feat - Dixie Chicken (USA, Warner Bros LP 1973)
• Hijokaidan - The Last Recording Album (Japan, Alchemy cd 2004)
• Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (USA, Heavy Tapes C-60 kassett)
• Heather Leigh - Cuarto + Vocal Recordings (USA, Wish Image cd-r 2002)
• Drive Like Jehu - Yank Crime (USA, Interscope Records cd 1994)
• Jaques Berrocal, Dominique Coster, Roger Ferlet - Musiq Musik (Frankrike, Futura lp 1973, reutgitt på cd av Fractal)
• Sun Ra And His Astro Infinity Arkestra - Strange Strings (USA, Saturn Research LP 1966)
• The Fall - Slates (England, Rough Trade 10" 1981)
• Anthony Braxton - 3 Compositions of New Jazz (USA, Delmark LP 1968)
• Renaldo And The Loaf - Songs For Swinging Larvae (England, Ralph Records LP 1981)

Fet liste ikke sant ? Lista blir ikke mindre fet av dagens utvalgte, nemlig Osamu Kitajimas klassiske Benzaiten (Island LP) fra 1974. Kitajima er med på den legendariske nurse with wound listen. For de uinnvidde dreier det seg altså om listen som fulgte med NWWs første lp, hvor Stapleton og co listet opp sine obskure favorittartister. Denne listen er et evig skattkammer for den nyskjerrige lytter, og en uovertruffen veileder til syttitallets avantgarde, krautrock, improv og outprog.

Benzaiten er vel en av de mest lyttevennlige sakene som har blitt kanonisert av avanthipstere i forlengelsen av denne listen, og albumet serverer en fin lytteopplevelse i grenseland mellom progrock, lokal koloritt og tidlig new age. Alt i alt et ualminnelig vakkert stykke musikk med varig verdi for deg som liker de mer ekspanisve tildragelsene fra syttitallet; punken synes uendelig langt unna her...

Osamu Kitajima, debuterte i 1971 med en søt og vimsete folkpysch variant under aliaset Justin Heathcliff. Dette albumet er nyutgitt av Shadoks på både vinyl og cd, og skal fortsatt være mulig å få fatt i til en ok pris. Prøver du deg på originalvinylen må du nok imidlertid grave særdeles langt ned i lommeboka.

Debuten under eget navn kom så med Benzaiten i 1974. Albumet byr på en fin blanding av akustiske instrumenter, fløyte, elektrisk gitar & bass samt elektroniske elementer. Plata kan egentlig ikke sammenlignes med så mye annet - original og fin musikk for proghoder. Og for å sagt det; dette er langt unna speed og freakfyrster som de samtidige Les Rallisez Denudes og Flower Travellin' Band. Da heller noe nærmere Far out Family Band i et mindre kosmisk øyeblikk. Kitajima har fortsatt å utgi plater, etter hva jeg forstår i mer tradisjonelt new age terreng. Mannen bor i dag i L.A.