Min favoritt er duden du ser nedenfor. Han har lagt ut over sytti innlegg og er god til å formidle både samler- og musikkglede.God underholdning for vinylfolket.
fredag 27. januar 2012
Vinyl Finds
Jeg kommer sikkert sent til festen, men det er ikke mindre gøy av den grunn ; Vinylobsessives legger ut små innlegg med gjennomgang av sine siste erobringer på youtube. Og jeg er hektet. Det er gøy, man blir ivrig. Ikke bra.
Min favoritt er duden du ser nedenfor. Han har lagt ut over sytti innlegg og er god til å formidle både samler- og musikkglede.God underholdning for vinylfolket.
Min favoritt er duden du ser nedenfor. Han har lagt ut over sytti innlegg og er god til å formidle både samler- og musikkglede.God underholdning for vinylfolket.
fredag 20. januar 2012
Nye plater; Jacaszek, Ty Segall, Biosphere, James Blackshaw
Temmelig fin og lun elektro-akustisk lp fra polske Michal Jacaszek. Glimmer opererer i et skyggelandskap med smule melodier med et "klassisk" tilsnitt og bitvis skurrende elektronisk tåkelegging. Jacaszek klarer å opprettholde interessen gjennom hele platen, som beveger seg fra det delikate og melodiøse til mer skissepregede lydblokker. Det er mange røvere ute og går i dette musikalske terrenget, og Glimmer makter å kapre en plass blant det mindretallet det er verdt å lytte til. Hvem kan han så sammenlignes med ? Tja, The Caretaker og en mindre tåkelagt Philip Jeck kanskje. Uansett, Glimmer er ingen klassiker, men jeg er glad jeg har den.
Fin å ha samling med singler fra garasjerocker Segall. Overstyrt rockmusikk med fuzz og groove. Neppe viktig, men hva er vel det i denne vår tid. Viktig er død. Plata inneholder tett på tyve spor som alle er god underholdning.
Ty Segall er en viktig brikke i fuzzpopmafiaen i San Franområdet, og spyr ut good-to-great fuzzbomber i et rasende tempo. Andre artister du bør merke deg fra denne scenen er Thee Oh Sees, Mikal Cronin og Bare Wires. Mikal Cronins debutlp fra ifjor er rett og slett super.
Jeg ble ikke helt overbevist av det siste albumet fra Geir Jenssen. N-Plants ble litt, tør jeg si det, kjedelig. Den sklei bare forbi. Denne singelen derimot, er the shit. To spor spilt inn i 2006 i forbindelse med arbeidet med Dropsonde albumet. Mysterier er to mørke spor med hekt og teft; a siden "Fluvialmorfologi," er en hakkete dronerasp med minimalistisk tilnærming; Theater Of Eternal Music meets electronica ? B siden "Feber" er mer at et dystert apropo til Dropsonde, med en rett ut sagt nydelig melodi. Fantastisk.
James Blackshaw - Holly Ep (Important 12")
Ny ep fra flink engelskmann som fortsetter sin dyrking av den akustiske gitarens muligheter. Tyve minutters musikk dominert av akustisk gitar, men med visse innslag av fiolin, fløyte og klarinett. Musikken er repetiv, lun og mildt engasjerende. Blackshaw er ofte farlig nær musaken, men lander som regel på rett side av streken. En god fylleangstkurator denne.
mandag 16. januar 2012
Haino, O'Malley og Ambarchi
Snakk om powertrio ! Alt annet visner folkens. Her får dere de siste 15 minuttene av Keiji Haino, Stephen O'Malley og Oren Ambarchis opptreden for DNK Viral Radio i Occii, Amsterdam i april 2011.
søndag 15. januar 2012
Haunted House, Ricardo Villalobos/Max Loderbauer & Bright Eyes
Tid for en kjapp oppdatering på litt av det som har opptatt øregangene mine de siste ukene.
Bright Eyes - Noise Floor (Rarities: 1998-2005) (Saddle Creek cd 2006)
Jeg har aldri fått helt taket på wonderkid Conor Oberst og kompani i Bright Eyes. Kanskje er det hypen som har holdt meg unna ? Noise Floor er den første platen fra denne gjengen jeg har lyttet grundig til. På denne utgivelsen er det samlet diverse singler, spor fra samleplater og noe uutgitt materiale. Og denne platen, med ofte uhøytydelig og low-key tilnærming, har festet seg hos undertegnede. Oberst har grep om den "inderlige" singer-songwriter stilen uten å bli patetisk og full av føleri. Uttrykket er en ganske original mix av americana, indierock og visse stikk av elektronisk bearbeiding. Når Oberst i tillegg er en god låtskriver er det ikke tvil om at vi snakker talentfull ung mann. Tid for diskografigraving !
Haunted House - Blue Ghost Blues (Northern Spy LP)
Knasende fin lp fra denne mytiske kvartett. Blue Ghost Blues er den første studioutgivelsen fra Lorren Connors Haunted House gruppe, etter en liveutgivelse i 1999 og diverse tisking om voldsomme liveopplevelser. Connors har med seg Suzanne Langille (vokal), Neel Murgai (slag) og Andrew Burnes (gitar). Connors er en fantastisk gitarist som ofte beveger seg i et meditativt og ambient landskap, gjerne inspirert av gamle bluesmestere og american primitive. Med Haunted House leverer han imidlertid flammende free rock med sanseløst trykk og stormende løp under Langilles mykt ravende og hysteriske vokal. Blue Ghost Blues er mest alt en kombinasjon av shockblues, krautpsych ala tidlig Ash Ra Tempel og ikke minst Fushitsusha ca 1990. Umistelig, og en vei inn i Connors verden for tøffe rockere.
Knasende fin lp fra denne mytiske kvartett. Blue Ghost Blues er den første studioutgivelsen fra Lorren Connors Haunted House gruppe, etter en liveutgivelse i 1999 og diverse tisking om voldsomme liveopplevelser. Connors har med seg Suzanne Langille (vokal), Neel Murgai (slag) og Andrew Burnes (gitar). Connors er en fantastisk gitarist som ofte beveger seg i et meditativt og ambient landskap, gjerne inspirert av gamle bluesmestere og american primitive. Med Haunted House leverer han imidlertid flammende free rock med sanseløst trykk og stormende løp under Langilles mykt ravende og hysteriske vokal. Blue Ghost Blues er mest alt en kombinasjon av shockblues, krautpsych ala tidlig Ash Ra Tempel og ikke minst Fushitsusha ca 1990. Umistelig, og en vei inn i Connors verden for tøffe rockere.
Ricardo Villalobos & Max Loderbauer - Re: ECM (ECM 2cd 2011)
Det er lenge siden jeg har hatt interesse for ECM utgivelser. Det har blitt mye pent og hyggelig på denne labelen de siste tredve årene gitt. Temmelig langt fra alle de supre jazzskivene man ga ut i perioden 1970 til ca 1983. Har du ikke dukket ned i denne materien har du mye å glede deg til. Ricardo Villalobos har jeg likt lenge, hans minimale tekno med dype anslag av dubistiske gjentagelser og hypnose har medført mye flott musikk. På denne doble cden koker han, sammen med Max Loderbauer, opp en minimal teknosuppe av lyd fra ECM utgivelser, både innen jazz og det man kan kalle moderne klassisk. Musikk av folk som Arvo Part, Bennie Maupin, Paul Giger, John Abercrombie, Christian Wallumrod, Alexander Knaifel, Miroslav Vitous, Louis Sclavis, Wolfert Brederode, Enrico Rava, Stefano Bollani og Paul Motian strekkes ut til subtil og sparsommelig tekno. Lange drag av minimalistisk glitch, dyp dubpuls og rytmer i seig loop. Svært originalt og bitvis fantastisk. En nydelig plate å spille alene sent på kveld.
Det er lenge siden jeg har hatt interesse for ECM utgivelser. Det har blitt mye pent og hyggelig på denne labelen de siste tredve årene gitt. Temmelig langt fra alle de supre jazzskivene man ga ut i perioden 1970 til ca 1983. Har du ikke dukket ned i denne materien har du mye å glede deg til. Ricardo Villalobos har jeg likt lenge, hans minimale tekno med dype anslag av dubistiske gjentagelser og hypnose har medført mye flott musikk. På denne doble cden koker han, sammen med Max Loderbauer, opp en minimal teknosuppe av lyd fra ECM utgivelser, både innen jazz og det man kan kalle moderne klassisk. Musikk av folk som Arvo Part, Bennie Maupin, Paul Giger, John Abercrombie, Christian Wallumrod, Alexander Knaifel, Miroslav Vitous, Louis Sclavis, Wolfert Brederode, Enrico Rava, Stefano Bollani og Paul Motian strekkes ut til subtil og sparsommelig tekno. Lange drag av minimalistisk glitch, dyp dubpuls og rytmer i seig loop. Svært originalt og bitvis fantastisk. En nydelig plate å spille alene sent på kveld.
Jeg har aldri fått helt taket på wonderkid Conor Oberst og kompani i Bright Eyes. Kanskje er det hypen som har holdt meg unna ? Noise Floor er den første platen fra denne gjengen jeg har lyttet grundig til. På denne utgivelsen er det samlet diverse singler, spor fra samleplater og noe uutgitt materiale. Og denne platen, med ofte uhøytydelig og low-key tilnærming, har festet seg hos undertegnede. Oberst har grep om den "inderlige" singer-songwriter stilen uten å bli patetisk og full av føleri. Uttrykket er en ganske original mix av americana, indierock og visse stikk av elektronisk bearbeiding. Når Oberst i tillegg er en god låtskriver er det ikke tvil om at vi snakker talentfull ung mann. Tid for diskografigraving !
søndag 1. januar 2012
Tapehiss
Sean McCann - The Sky Is Filled With Incredible Wishes (Aguirre Records)
White Woods - Bellplay (Night People)
Det er godt å konstatere at kassettformatet fortsatt lever i beste velgående. Jeg har storkost meg med to tapes i romjula, en med meditiativ nesten "nyreligiøs" følelse og en rett ut sagt deilig Flying Nun variant.
Sean McCann er en produktiv ung mann som jeg har flere utgivelser med, innkjøpt på basis av anbefalinger fra folk jeg anser som skolerte. Jeg har likevel hatt tilgode å bli fullstending bergtatt, noe jeg nå forstår er min egen feil; jeg har rett og slett ikke lyttet godt nok. I romjula ble koden nemlig knekt, og det av det unselige lille bonuskassetten The Sky Is Filled With Incredible Wishes som fulgte med førsteopplaget av lp'en The Capital. The Sky Is Filled With Incredible Wishes er fire spor meditiativ lyd med et anslag av nesten religiøse toner spent opp over et tiltrekkende nett av droner og sakte bevegelse på stedet hvil. Svært beroligende og hektende. Nå gleder jeg meg til å gyve løs på mer av mannes diskografi.
White Woods kassetten dukket opp når jeg ryddet opp i kaoset i hyllene. Og etter en gjennomlytting var det bare et spørsmål å stille; hvor har du vært hele mitt liv du vakre kassett ? Eller rettere sagt hvor har du vært siden jeg kjøpte deg i 2010 og siden glemte deg ? Snakk om dust. White Woods er nemlig noe av den beste indie/Flying Nun variant jeg har hørt på lenge, lenge. Bellplay er syv sanger med gode låter, spinkel lyd, god velvetgroove og arty tendenser, toppet med boy/girl vokal. White Woods består av ungdommer fra Hobart,Tasmania via Melbourne og er nok et bevis på at Australia og New Zealand er overbefolket av gode band og artister.
White Woods - Bellplay (Night People)
Det er godt å konstatere at kassettformatet fortsatt lever i beste velgående. Jeg har storkost meg med to tapes i romjula, en med meditiativ nesten "nyreligiøs" følelse og en rett ut sagt deilig Flying Nun variant.
White Woods kassetten dukket opp når jeg ryddet opp i kaoset i hyllene. Og etter en gjennomlytting var det bare et spørsmål å stille; hvor har du vært hele mitt liv du vakre kassett ? Eller rettere sagt hvor har du vært siden jeg kjøpte deg i 2010 og siden glemte deg ? Snakk om dust. White Woods er nemlig noe av den beste indie/Flying Nun variant jeg har hørt på lenge, lenge. Bellplay er syv sanger med gode låter, spinkel lyd, god velvetgroove og arty tendenser, toppet med boy/girl vokal. White Woods består av ungdommer fra Hobart,Tasmania via Melbourne og er nok et bevis på at Australia og New Zealand er overbefolket av gode band og artister.
Abonner på:
Innlegg (Atom)