Haunted House - Blue Ghost Blues (Northern Spy LP)
Knasende fin lp fra denne mytiske kvartett. Blue Ghost Blues er den første studioutgivelsen fra Lorren Connors Haunted House gruppe, etter en liveutgivelse i 1999 og diverse tisking om voldsomme liveopplevelser. Connors har med seg Suzanne Langille (vokal), Neel Murgai (slag) og Andrew Burnes (gitar). Connors er en fantastisk gitarist som ofte beveger seg i et meditativt og ambient landskap, gjerne inspirert av gamle bluesmestere og american primitive. Med Haunted House leverer han imidlertid flammende free rock med sanseløst trykk og stormende løp under Langilles mykt ravende og hysteriske vokal. Blue Ghost Blues er mest alt en kombinasjon av shockblues, krautpsych ala tidlig Ash Ra Tempel og ikke minst Fushitsusha ca 1990. Umistelig, og en vei inn i Connors verden for tøffe rockere.
Knasende fin lp fra denne mytiske kvartett. Blue Ghost Blues er den første studioutgivelsen fra Lorren Connors Haunted House gruppe, etter en liveutgivelse i 1999 og diverse tisking om voldsomme liveopplevelser. Connors har med seg Suzanne Langille (vokal), Neel Murgai (slag) og Andrew Burnes (gitar). Connors er en fantastisk gitarist som ofte beveger seg i et meditativt og ambient landskap, gjerne inspirert av gamle bluesmestere og american primitive. Med Haunted House leverer han imidlertid flammende free rock med sanseløst trykk og stormende løp under Langilles mykt ravende og hysteriske vokal. Blue Ghost Blues er mest alt en kombinasjon av shockblues, krautpsych ala tidlig Ash Ra Tempel og ikke minst Fushitsusha ca 1990. Umistelig, og en vei inn i Connors verden for tøffe rockere.
Ricardo Villalobos & Max Loderbauer - Re: ECM (ECM 2cd 2011)
Det er lenge siden jeg har hatt interesse for ECM utgivelser. Det har blitt mye pent og hyggelig på denne labelen de siste tredve årene gitt. Temmelig langt fra alle de supre jazzskivene man ga ut i perioden 1970 til ca 1983. Har du ikke dukket ned i denne materien har du mye å glede deg til. Ricardo Villalobos har jeg likt lenge, hans minimale tekno med dype anslag av dubistiske gjentagelser og hypnose har medført mye flott musikk. På denne doble cden koker han, sammen med Max Loderbauer, opp en minimal teknosuppe av lyd fra ECM utgivelser, både innen jazz og det man kan kalle moderne klassisk. Musikk av folk som Arvo Part, Bennie Maupin, Paul Giger, John Abercrombie, Christian Wallumrod, Alexander Knaifel, Miroslav Vitous, Louis Sclavis, Wolfert Brederode, Enrico Rava, Stefano Bollani og Paul Motian strekkes ut til subtil og sparsommelig tekno. Lange drag av minimalistisk glitch, dyp dubpuls og rytmer i seig loop. Svært originalt og bitvis fantastisk. En nydelig plate å spille alene sent på kveld.
Det er lenge siden jeg har hatt interesse for ECM utgivelser. Det har blitt mye pent og hyggelig på denne labelen de siste tredve årene gitt. Temmelig langt fra alle de supre jazzskivene man ga ut i perioden 1970 til ca 1983. Har du ikke dukket ned i denne materien har du mye å glede deg til. Ricardo Villalobos har jeg likt lenge, hans minimale tekno med dype anslag av dubistiske gjentagelser og hypnose har medført mye flott musikk. På denne doble cden koker han, sammen med Max Loderbauer, opp en minimal teknosuppe av lyd fra ECM utgivelser, både innen jazz og det man kan kalle moderne klassisk. Musikk av folk som Arvo Part, Bennie Maupin, Paul Giger, John Abercrombie, Christian Wallumrod, Alexander Knaifel, Miroslav Vitous, Louis Sclavis, Wolfert Brederode, Enrico Rava, Stefano Bollani og Paul Motian strekkes ut til subtil og sparsommelig tekno. Lange drag av minimalistisk glitch, dyp dubpuls og rytmer i seig loop. Svært originalt og bitvis fantastisk. En nydelig plate å spille alene sent på kveld.
Jeg har aldri fått helt taket på wonderkid Conor Oberst og kompani i Bright Eyes. Kanskje er det hypen som har holdt meg unna ? Noise Floor er den første platen fra denne gjengen jeg har lyttet grundig til. På denne utgivelsen er det samlet diverse singler, spor fra samleplater og noe uutgitt materiale. Og denne platen, med ofte uhøytydelig og low-key tilnærming, har festet seg hos undertegnede. Oberst har grep om den "inderlige" singer-songwriter stilen uten å bli patetisk og full av føleri. Uttrykket er en ganske original mix av americana, indierock og visse stikk av elektronisk bearbeiding. Når Oberst i tillegg er en god låtskriver er det ikke tvil om at vi snakker talentfull ung mann. Tid for diskografigraving !
