Graveyards King Size - Tape Reading Radio Lines (American Tapes AM -690, 1-sides lp)

Ny utgivelse fra Graveyards gir den samme følelsen som en ny Springsteen eller Young (Hei K!) hadde på en ivrig tenåring på syttitallet. Med spent forventning kastet man seg på sykkelen og tråkket inn til platesjappa. Jeg er eldre og klokere nå ; jeg tar bilen - til postkontoret. Slik har verden blitt men godfølelsen og forventningen er mye av den samme.

Graveyards har på mange måter blitt et favorittband - en våt drøm av en gruppe som passer perfekt for en som ble rystet langt inn i både det ene og det andre da støymusikken og seksti/syttitallets freejazz sprengte hull i sjela på meg en gang på det tidlige nittitallet.

Det renner en ganske stri strøm av utgivelser fra Graveyards-gjengen, både fra hovedbølet og fra diverse andre prosjekter. Gruppa dokumenterer løpende det meste av jams, liveinspillinger og annet på kassetter, cd-rs og vinyl på diverse mikrolabeler. Og det er forbløffende høy kvalitet på det meste som utgis, jeg kan faktisk ikke huske en Graveyards utgivelse som ikke har gitt god uttelling i kåken. Det er likevel noe helt spesielt med VinylGraveyards på American Tapes labelen.

American Tapes er som tidligere omtalt labelen til Graveyards boss John Olson. Sammen med Olson på sax og electronics utgjør Ben Hall (trommer) og Hans Buetow (cello, bass) kjernen i Graveyards. På denne utgivelsen er gruppa utvidet med Greg Kelly og Nate Woolery. Musikken er en sakte strøm av enslige toner fra langt der borte som veksler med dronepartier og mer tradisjonelle strekk hvor hele gjengen spiller den patenterte Graveyards vrien på improvisert musikk. Herlig å høre Greg Kellys trompet sammen med denne gjengen. King Size vrien på Graveyards soundet låter fin-fint og er av flere veier videre for gruppa.

Herligheten blir servert i sedvanlig åndsvåk AmTapes innpakning; lp'en har pålimt psykedelisk/usunn Olson-art på den ene siden og hele saken er festet til en rund papp-plate pizza style. Digg.

New Zealand er mer enn sauer

Knappe fire millioner mennesker og mer enn ti ganger så mange sauer - New Zealand er et underlig land langt der borte. Den fornøyelige "skrekk" filmen "Black Sheep" tar for seg scenariet når sauene blir genmanipulert og onde og vender seg mot menneskene. Rockscenen i New Zealand har også fremstått som om etter eller annet usunt har blandet seg i maten - ved siden av nydelig off-beat pop/rock fra den klassiske Flying Nun labelen (The Chills, The Clean, The Gordons et al) har begrepet "New Zealand trash" gitt god gjenklang i undergrunnmiljøer over hele kloden som et slags samlebegrep på en haug artister som blander lonerfolk, garagerock og Stones 68-72 med avanttilbøyeligheter og støyrock.

Fremst blant likemenn har utvilsomt vært trioen The Dead C (Bruce Russel, Robbie Yeats, Michael Morley) som debuterte i på siste halvdel av 80-tallet og som senest i ifjor ga ut den glimrende Future Artists (Bada Bing cd) og bekreftet sin status som et av klodens suverent beste band. The Dead C spiller en form for avantrock med tunge drone/støytilbøyeligheter og punkmentalitet, låttittelen "The AMM of Punk Rock" fra siste skiva er igrunnen en perfekt beskrivelse av musikken til bandet. Future Artists gir oss fem spor varierende i lengde fra snaue fire til over tyve minutter. Trommeslager Yeats spiller i realiteten lead på mye av materialet, han driver bandet frem gjennom slagmark og øde landskap med sikker sans. Michael Morleys sang gir begrepet "wasted" nytt innhold og det kler musikken svært godt.

The Stumps opererer også i et improvisert rock landskap, med en litt klarere psych påvirkning enn The Dead C. Elementer av klassisk space ala tidlig Tangerine Dream og Ash Ra Tempel kan også spores. The Stumps består av gitarist Antony Milton (A.M., Mrtyu, Nether Dawn et al) bassist Stephen Clover (soloutgivelser under navnet Seth) og trommeslager James Kirk (Gate sammen med Michael Morley, Black Boned Angel). Gruppa debuterte i 2003 og The Black Wood (Last Visible Dog cd) er gruppas femte utgivelse. En sakte flytende psych rock ikke ulik et mildere Fushitsushas sorte hull tilnærming? Fungerer utmerket som drømmerock - perfekt som en slumrende avslutning på dagen i det Ole Lukkøye kommer krypende.

På The Stumps forrige utgivelse, lpen Split Fleet Dodge fikk gruppa hjelp av Campbell Kneale. Kneale er en på tross av sitt daglige virke som lærer (!) på New Zealand en hyperaktivt musiker med sikkert nærmere hundre utgivelser på samvittigheten siden debuten ca 1996. Hans hovedprosjekt må sies å være Birchville Cat Motel. Under dette navnet dyrker Kneale Den Store Dronen, endeløse fuzzkonstruksjoner med tiltagende energi sendt ut over lange, lange flater. Han er noe av mester i skape spenning i denne musikken som ellers ofte kan virke kjedelig og lite dynamisk i hendene på artister av mindre kaliber enn vår mann. På Seventh Ruined Hex ( Important Records cd) får Kneale hjelp av gitarist og muskelstøykonstruktør Matthew Bower ( Skullflower, Sunroof, Hototogisu) til god effekt. Denne utgivelsen når kanskje ikke helt de ekstatiske høyder som Birchville når i sine største stunder men er likevel en solid gaffel opp i baken.

The Terminals gjorde et slags comeback i 2007 med sin første utgivelse siden 1997 og Last Days of The Sun (Last Visible Dog cd 2007) viste et band helt på høyde med storhetsiden fra tidlig nittitall. The Terminals debuterte i 1990 med Uncoffined (Flying Nun Records). Sentrale medlemmer i gruppa er Peter Stapleton (trommer) og Stephen Cogle (gitar, sang) hvorav spesielt Stapleton er noe av en legende i New Zealands undergrunnscene. I 1992 slapp bandet fullengderen Touch. Touch er nå reutgitt (Last Visible Dog cd 2008) og det er et flott gjenhør med et album fylt med klassisk Velvet-inspirert rockmusikk. Influenser fra både psychedelia og band som Joy Division og The Jesus & Mary Chain skinner klart igjennom. Over alle influenser rager imidlertid elleve svært gode låter, pakket inn i en garasje/øvingslokale setting som gir musikken den rette lyden og passe "derute" følelse. Touch er en klassisk rockplate som hører hjemme i enhver kvalifisert platesamling.

Vi runder av denne vesle New Zealand trippen med to særpregede artister som gjennom mange år har operert innen både et acid-folk terreng og med mer avantundergrunn type utgivelser.

Alastair Galbraith er født i 1965 og har som The Terminals base i byen Dunedin. Han har i tillegg til en solokarriere som startet mot slutten av åttitallet og teller opp mot tyve utgivelser også vært medlem i gruppa A Handful Of Dust sammen med Peter Stapleton (The Terminals)og Bruce Russell (The Dead C) siden 1993. Galbraith har nå utgitt sitt første låtorienterte album på ganske mange år med Orb (Nextbestway cd 2008) på egen label. Orb inneholder nitten spor som skifter mellom rene sanger og lydskisser/instrumentaler. Bruk av tape-hiss/lo-fi recording bygger oppunder en blek og ensom stemning som sammen med tekster om kjærlighet og svært "privat" vinkling trekker linjene tilbake til tidligere utgivelsers Galbraithmagi. Galbraith er i sannhet en enestående og særpreget artist som fortjener din oppmerksomhet.

Dean Roberts var medlem i gruppa Thela på nittitallet sammen med Rosy Parlane (flere gode soloutgivelser de siste åra blant annet på Touch) og Dion Workman, før han utga tre soloplater under navnet White Winged Moth i perioden 1996 til 1998. Etter dette har han utgitt en rekke soloplater før han i 2003 ga ut det første albumet med gruppa Autistic Daughters på Krankylabelen. Autistic Daughters består i tillegg til Roberts av de to østerikske musikerne Werner Dafeldecker (gitar, dobbelbass) og Martin Brandlmayr (trommer og computer). Gruppa er nå ute med et nytt album, Uneasy Flowers (Kranky cd 2008) hvor de serverer syv låter på trettiseks minutter. Låtene er svært gjennomarbeidet og produksjonen er delikat og klar med god plass til hvert instrument. Musikken kan til tider minne om det sene Talk Talk og de mer låtbaserte artistene på Thrill Jockey labelen. Det er svært vakkert og ganske så tilgjengelig musikk som bør kunne nå mange med åpne ører.

Traum er fri

To nye utgivelser fra improvduoen Traum. Traum består av gitarist Zac Davis og trommeslager Ben Hall. Zac Davis er head honcho i verdens røffeste og mest kaotiske rockband Lambsbread som er "kjent" fra en haug sterkt limiterte cd-r's, kassetter og noen vinylutgivelser (blant annet en strøken lp på Ecstatic Peace). Ben Hall er medlem i blant annet Graveyards sammen med John Olson (Wolf Eyes et al) og bassist Hans Buetow.

Sammen spiller Hall og Davis deilig improvisert musikk på to nye utgivelser, lp'en Built For Nothing (Arbor) og kassetten Cloudbursting (Tapeworm Tapes). Built For Nothing viser frem frie improviserte toner med glassklar gitarlyd (langt unna Lambsbread hysteriet) og Ben Halls suverene trommespill. Strekk av nestenstillhet skaper god dynamikk og gjør musikken innbydende og vakker. På kassetten Cloudbursting er aggrofaktoren vippet opp noen hakk uten at uttrykket er vesentlig forskjellig - fortsatt fullt fritt trommespill og glassklar gitartone, men større tempo og mindre bruk av stillhet som effekt.

Traum er fri.

Ilyas Ahmed og Joshua Burkett presenterer den totale ensomheten på Time Lag

Nemo Bidstrup er mannen bak labelen Time Lag som de siste årene har sluppet en rekke fine utgivelser med artister som Charalambides, GHQ, MV & EE With The Bummer Road og andre. Den norske duoen Bjerga / Iversen er faktisk også utgitt på Time Lag med feedbackdrone konstruksjonen "There's A Ghost In The Dream Machine".

Utgivelsene på Time Lag preges av flott innpakning og gjennomgående spennende coverkunst. En rekke av utgivelsene er sluppet både på cd og vinyl og vinylutgavene er helt nydelige og evner å få platesamlere til å få "den" følelsen.

Time Lag er ute med flere nye utgivelser i disse dager. To av disse har til felles at de er solide tilskudd til Den Store Ensomme Følelsen Av Fortapelse I Tid Og Sted. Selv om Joshua Burkett's Where's My Hat ? og Ilyas Ahmed's The Vertigo Of Dawn oppleves ganske forskjellig er de begge solide tilskudd til klubben av enestående einstøinger som Jandek, John Fahey, Skip Spence og Loren Mazzacane. Musikk som kunne vært spilt inn når som helst de siste 40 åra og som bygger opp under myten om artisten som gjør alt selv totalt upåvirket av omgivelser og trender.


Joshua Burkett's Where's My Hat ? har tidligere vært utgitt i et mikroantall på cd-r og det er bare å ta av seg hatten (Joshuas hatt ?) for Time Lags reutgivelse - snakk om public service! For denne musikken fortjener et publikum langt utover venner og bekjente. Burkett har tidligere gitt ut klassikeren Gold Cosmos som var en av utgivelsene som virkelig satte brann i interessen rundt "New weird America" og free-folk oppstandelsen. I motsetning til andre sentrale utøvere på denne scenen (neppe et riktig uttrykk men dog..) som Sunburned Hand of The Man, Matt Valentine, Tom Carter og Six Organs Of Admittance har Joshua Burkett holdt en ekstremt lav profil. Mannen får nærmest J.J.Cale til å fremstå som en karrierejeger.

Where's My Hat ? består av små intime sanger i acid-folk stil blandet med gitarinstrumentaler hvor enkelttoner henger lenge dirrende i løse luften. Ingen brå bevegelser overhodet og en sakte god følelse av fortapelse i tid og sted. Burkett viser hvordan man kan være privat uten at det blir beklemmende og musikken vokser voldsomt etter noen lyttinger.

Ilyas Ahmed's The Vertigo Of Dawn bruker flere virkemidler enn Burkett gjør men stemningen er ganske så lik. Ilyas Ahmed har tidligere gitt ut tre cd-r's i mikro opplag. Her har han presentert en hovedsaklig akustisk gitarmusikk med innslag av vokal, piano og perkusjon. Ahmed var allerede fra første utgivelse i stand til å skape enestående stemning og intenst personlig musikk med små virkemidler. Alle disse tre utgivelsene er selvfølgelig forlengst utsolgt og long gone, men de to første ("Between Two Skies" og "Towards The Night") er nylig reutgitt som dobbel cd av Foxy Digitals. Pliktkjøp spør du meg.

Ilyas Ahmed er født i Pakistan, vokste opp i New Jersey og har senere bodd forskjellige steder i USA. Ryktene sier at han nå spiller inn musikken sin på en farm i Minnesota, langt utenfor alfarvei. Sant eller ikke, det danner i alle fall en forståelig bakgrunn for musikken han fremfører på The Vertigo Of Dawn. Ahmed videreutvikler de ideene han har jobbet med på tidligere utgivelser samtidig som tilfører musikken mer energi og en klarere avant-undergrunnsfølelse. Første sporet Golden Universe viser dessuten helt nye sider hvor han nærmer seg freejazz/improv med blåsere og stor energi. Resten av utgivelsens ni spor varierer mellom acid-folk varianter, Sandy Bull type raga og milde country-blues stemninger. En flott helhet og en av de beste platene så langt i år.

Jeg elsker rock

Du husker rock ? Den musikkformen som overtok verden ca midt på sekstitallet når visjonære, inspirerte artister mikset blues, rock and roll, country, soul, pop et al med ungdommelig pågangsmot, litterære ambisjoner og konsepter som forlangte mer enn 3 minutter på en singel, gjerne med et venstre blikk på mainstream og poulærkultur i bredt perspektiv. Altså ikke indie, metal, elektronika, pop eller annet - nei rock. Musikk med sjel som spilles av folk med forståelse for hvor musikken kommer fra og hvordan tradisjoner kan fornyes og tilføres energi slik at man unngår pastisje og kitch som rock så ofte blir bepestet med.

Gode nyheter folkens - det lages fortsatt både ok og faktisk svært gode rockplater også i vår tid.

Howlin Rain - Magnificent Fiend (Birdman records); Howlin Rain er bandet til Ethan Miller som nå er ute med sin andre plate. Ethan Miller er også sentral i Comets on Fire sammen med blant andre Ben Chasny (Six Organs of Admittance). Comets on Fire har laget noen gode plater med ekstremt overstyrt rock i Stooges tradisjonen med ravende feedback og full "stearing at the sun" feeling før de på sine siste to utgivelser har nærmet seg et mer tradisjonelt låtbasert rockutrykk. Howlin Rain spiller klassisk amerikansk cosmic rock med popsensibilitet. Utrolig drivende musikk med bitvis gospelhysterisk groove og et løst, organisk lydbilde, nydelig produsert med god plass for piano, hammond og blåsere. I tillegg har bandet nå to trommeslagere. Trommis John Molony bringer med seg det kule beatet han bruker på Sunburded Hand of The Mans tøffeste øyblikk. Når da Ethan Miller overgår seg selv som vokalist og synger med autoritet og sjel er det meste på på plass.

The Black Keys - Attack & Release (V2); Jeg har aldri fått helt taket på The Black Keys, de har fremstått litt endimensjonale og mildt kjedelige til tider. På denne siste utgivelsen faller imidlertid mye på plass. Palletten er betydelig utvidet både hva gjelder låtmateriale og lydbilde. Produksjonen har Dangermouse (The White/Black Album, Gnarls Barkley et al) stått for og han har gitt bandet et fint lydbilde med nyanser og trøkk uten at den patenterte grooven har forsvunnet. The Black Keys beviser også på denne plata at de kan riste ut garasje-stompere til god effekt men det er låtene som nærmer seg country-soul og r'n'b som som virkelig løfter utgivelsen. Lytt til "Lies" og "Things Ain't What They Used To Be" og bli overbevist.

Wildildlife - Six (Crucial Blast); er en helt annen type kamel. Første album fra dette San Fransisco bandet. Syv spor på 68 minutter med psycedelisk space rock med tung postrock,metall og punk påvirkning. Plata er "recorded" av Aaron fra Mammatus , en mann som ikke er fremmed for gitareksesser ekstraordinaire. For det er denne utgivelsen handler om - lag på lag med metalliske gitarer badet i fx over et bitvis hypnotisk repeterende trommespill. Vokalen ofte langt bak i lydbildet, med låter som faller sammen i nesten friform noisegitar eksesser.

Hovedsporet må sies å være den over atten minutter lange "Magic Jordan"; mild drømmende post rock innledning som drar over i tung, tung sakte blyrock før det hele tas ned med en lang drømmende nesten folkaktig sekvens. Flott.

Liker du band som Butthole Surfers og Harvey Milk og ikke blir skvetten av litt rabalder vil dette være noe for deg. Fengende bråk!

Pirate Love - Black Vodolin Space Blues (Kongtiki Records); Norske Pirate Love debuterte med en fin-fin 4 spors cd ep i høst og nå foreligger debut langspilleren. 11 spor med barsk garasje inspirert rock på 36 minutter. Kontant avlevert og flott produsert. Black Vodolin Space Blues fremstår litt grå på låtfronten ved første lytt, men gir du den tid vinner den seg. Dette er musikk som må spilles høyt for god effekt. Ingen svake spor levert av en gjeng med passe snotty attitude og god smak.

Jeg elsker rock.

Karen Constance/Smack Music 7 - 2 For A Horse (Bok + 7" - Smittekilde)

Karen Constance har i mange år vært sentral i mafiaen rundt den britiske undergrunnslabelen Chocolate Monk, både som musiker og som designer av coverkunst på en haug utgivelser. Ved siden av Maya Miller (Double Leopards, Heavy Tapes et al) har hun etter min mening stått for den beste coverkunsten på lp, cd og kassetter som har kommet ut av undergrunnen de siste 10 åra. Materialet hennes er preget av dype farger og nesten hallusinatoriske øvelser over barndom, dyr og ren horrorestetikk. Sterke saker som samtidig har en nesten bedøvende skjønnnhet i seg.

Boka på 60 sider er i samme format som en vinylsingel (7"*7") og inneholder et utvalg av Karens produksjon. Hjernen din blir ikke helt den samme etter en time med denne boka. Helten Byron Coley har skrevet et latterlig fett forord hvor han først setter skapet grundig på plass hva gjelder Dr. John (!) og deretter trekker opp en tekst som må leses. Verdt bokas pris alene. Du får også en 7" med Smack Music 7, et av Karens prosjekter.

Altså alt på en polise og føler du deg som noe av en undergrunnshipster vet du hva du må gjøre.