Knappe fire millioner mennesker og mer enn ti ganger så mange sauer - New Zealand er et underlig land langt der borte. Den fornøyelige "skrekk" filmen "Black Sheep" tar for seg scenariet når sauene blir genmanipulert og onde og vender seg mot menneskene. Rockscenen i New Zealand har også fremstått som om etter eller annet usunt har blandet seg i maten - ved siden av nydelig off-beat pop/rock fra den klassiske Flying Nun labelen (The Chills, The Clean, The Gordons et al) har begrepet "New Zealand trash" gitt god gjenklang i undergrunnmiljøer over hele kloden som et slags samlebegrep på en haug artister som blander lonerfolk, garagerock og Stones 68-72 med avanttilbøyeligheter og støyrock.
Fremst blant likemenn har utvilsomt vært trioen The Dead C (Bruce Russel, Robbie Yeats, Michael Morley) som debuterte i på siste halvdel av 80-tallet og som senest i ifjor ga ut den glimrende Future Artists (Bada Bing cd) og bekreftet sin status som et av klodens suverent beste band. The Dead C spiller en form for avantrock med tunge drone/støytilbøyeligheter og punkmentalitet, låttittelen "The AMM of Punk Rock" fra siste skiva er igrunnen en perfekt beskrivelse av musikken til bandet. Future Artists gir oss fem spor varierende i lengde fra snaue fire til over tyve minutter. Trommeslager Yeats spiller i realiteten lead på mye av materialet, han driver bandet frem gjennom slagmark og øde landskap med sikker sans. Michael Morleys sang gir begrepet "wasted" nytt innhold og det kler musikken svært godt.
The Stumps opererer også i et improvisert rock landskap, med en litt klarere psych påvirkning enn The Dead C. Elementer av klassisk space ala tidlig Tangerine Dream og Ash Ra Tempel kan også spores. The Stumps består av gitarist Antony Milton (A.M., Mrtyu, Nether Dawn et al) bassist Stephen Clover (soloutgivelser under navnet Seth) og trommeslager James Kirk (Gate sammen med Michael Morley, Black Boned Angel). Gruppa debuterte i 2003 og The Black Wood (Last Visible Dog cd) er gruppas femte utgivelse. En sakte flytende psych rock ikke ulik et mildere Fushitsushas sorte hull tilnærming? Fungerer utmerket som drømmerock - perfekt som en slumrende avslutning på dagen i det Ole Lukkøye kommer krypende.
På The Stumps forrige utgivelse, lpen Split Fleet Dodge fikk gruppa hjelp av Campbell Kneale. Kneale er en på tross av sitt daglige virke som lærer (!) på New Zealand en hyperaktivt musiker med sikkert nærmere hundre utgivelser på samvittigheten siden debuten ca 1996. Hans hovedprosjekt må sies å være Birchville Cat Motel. Under dette navnet dyrker Kneale Den Store Dronen, endeløse fuzzkonstruksjoner med tiltagende energi sendt ut over lange, lange flater. Han er noe av mester i skape spenning i denne musikken som ellers ofte kan virke kjedelig og lite dynamisk i hendene på artister av mindre kaliber enn vår mann. På Seventh Ruined Hex ( Important Records cd) får Kneale hjelp av gitarist og muskelstøykonstruktør Matthew Bower ( Skullflower, Sunroof, Hototogisu) til god effekt. Denne utgivelsen når kanskje ikke helt de ekstatiske høyder som Birchville når i sine største stunder men er likevel en solid gaffel opp i baken.
The Terminals gjorde et slags comeback i 2007 med sin første utgivelse siden 1997 og Last Days of The Sun (Last Visible Dog cd 2007) viste et band helt på høyde med storhetsiden fra tidlig nittitall. The Terminals debuterte i 1990 med Uncoffined (Flying Nun Records). Sentrale medlemmer i gruppa er Peter Stapleton (trommer) og Stephen Cogle (gitar, sang) hvorav spesielt Stapleton er noe av en legende i New Zealands undergrunnscene. I 1992 slapp bandet fullengderen Touch. Touch er nå reutgitt (Last Visible Dog cd 2008) og det er et flott gjenhør med et album fylt med klassisk Velvet-inspirert rockmusikk. Influenser fra både psychedelia og band som Joy Division og The Jesus & Mary Chain skinner klart igjennom. Over alle influenser rager imidlertid elleve svært gode låter, pakket inn i en garasje/øvingslokale setting som gir musikken den rette lyden og passe "derute" følelse. Touch er en klassisk rockplate som hører hjemme i enhver kvalifisert platesamling.
Vi runder av denne vesle New Zealand trippen med to særpregede artister som gjennom mange år har operert innen både et acid-folk terreng og med mer avantundergrunn type utgivelser.
Alastair Galbraith er født i 1965 og har som The Terminals base i byen Dunedin. Han har i tillegg til en solokarriere som startet mot slutten av åttitallet og teller opp mot tyve utgivelser også vært medlem i gruppa A Handful Of Dust sammen med Peter Stapleton (The Terminals)og Bruce Russell (The Dead C) siden 1993. Galbraith har nå utgitt sitt første låtorienterte album på ganske mange år med Orb (Nextbestway cd 2008) på egen label. Orb inneholder nitten spor som skifter mellom rene sanger og lydskisser/instrumentaler. Bruk av tape-hiss/lo-fi recording bygger oppunder en blek og ensom stemning som sammen med tekster om kjærlighet og svært "privat" vinkling trekker linjene tilbake til tidligere utgivelsers Galbraithmagi. Galbraith er i sannhet en enestående og særpreget artist som fortjener din oppmerksomhet.
Dean Roberts var medlem i gruppa Thela på nittitallet sammen med Rosy Parlane (flere gode soloutgivelser de siste åra blant annet på Touch) og Dion Workman, før han utga tre soloplater under navnet White Winged Moth i perioden 1996 til 1998. Etter dette har han utgitt en rekke soloplater før han i 2003 ga ut det første albumet med gruppa Autistic Daughters på Krankylabelen. Autistic Daughters består i tillegg til Roberts av de to østerikske musikerne Werner Dafeldecker (gitar, dobbelbass) og Martin Brandlmayr (trommer og computer). Gruppa er nå ute med et nytt album, Uneasy Flowers (Kranky cd 2008) hvor de serverer syv låter på trettiseks minutter. Låtene er svært gjennomarbeidet og produksjonen er delikat og klar med god plass til hvert instrument. Musikken kan til tider minne om det sene Talk Talk og de mer låtbaserte artistene på Thrill Jockey labelen. Det er svært vakkert og ganske så tilgjengelig musikk som bør kunne nå mange med åpne ører.
