Du husker rock ? Den musikkformen som overtok verden ca midt på sekstitallet når visjonære, inspirerte artister mikset blues, rock and roll, country, soul, pop et al med ungdommelig pågangsmot, litterære ambisjoner og konsepter som forlangte mer enn 3 minutter på en singel, gjerne med et venstre blikk på mainstream og poulærkultur i bredt perspektiv. Altså ikke indie, metal, elektronika, pop eller annet - nei rock. Musikk med sjel som spilles av folk med forståelse for hvor musikken kommer fra og hvordan tradisjoner kan fornyes og tilføres energi slik at man unngår pastisje og kitch som rock så ofte blir bepestet med.
Gode nyheter folkens - det lages fortsatt både ok og faktisk svært gode rockplater også i vår tid.
Howlin Rain - Magnificent Fiend (Birdman records); Howlin Rain er bandet til Ethan Miller som nå er ute med sin andre plate. Ethan Miller er også sentral i Comets on Fire sammen med blant andre Ben Chasny (Six Organs of Admittance). Comets on Fire har laget noen gode plater med ekstremt overstyrt rock i Stooges tradisjonen med ravende feedback og full "stearing at the sun" feeling før de på sine siste to utgivelser har nærmet seg et mer tradisjonelt låtbasert rockutrykk. Howlin Rain spiller klassisk amerikansk cosmic rock med popsensibilitet. Utrolig drivende musikk med bitvis gospelhysterisk groove og et løst, organisk lydbilde, nydelig produsert med god plass for piano, hammond og blåsere. I tillegg har bandet nå to trommeslagere. Trommis John Molony bringer med seg det kule beatet han bruker på Sunburded Hand of The Mans tøffeste øyblikk. Når da Ethan Miller overgår seg selv som vokalist og synger med autoritet og sjel er det meste på på plass.
The Black Keys - Attack & Release (V2); Jeg har aldri fått helt taket på The Black Keys, de har fremstått litt endimensjonale og mildt kjedelige til tider. På denne siste utgivelsen faller imidlertid mye på plass. Palletten er betydelig utvidet både hva gjelder låtmateriale og lydbilde. Produksjonen har Dangermouse (The White/Black Album, Gnarls Barkley et al) stått for og han har gitt bandet et fint lydbilde med nyanser og trøkk uten at den patenterte grooven har forsvunnet. The Black Keys beviser også på denne plata at de kan riste ut garasje-stompere til god effekt men det er låtene som nærmer seg country-soul og r'n'b som som virkelig løfter utgivelsen. Lytt til "Lies" og "Things Ain't What They Used To Be" og bli overbevist.
Wildildlife - Six (Crucial Blast); er en helt annen type kamel. Første album fra dette San Fransisco bandet. Syv spor på 68 minutter med psycedelisk space rock med tung postrock,metall og punk påvirkning. Plata er "recorded" av Aaron fra Mammatus , en mann som ikke er fremmed for gitareksesser ekstraordinaire. For det er denne utgivelsen handler om - lag på lag med metalliske gitarer badet i fx over et bitvis hypnotisk repeterende trommespill. Vokalen ofte langt bak i lydbildet, med låter som faller sammen i nesten friform noisegitar eksesser.
Hovedsporet må sies å være den over atten minutter lange "Magic Jordan"; mild drømmende post rock innledning som drar over i tung, tung sakte blyrock før det hele tas ned med en lang drømmende nesten folkaktig sekvens. Flott.
Liker du band som Butthole Surfers og Harvey Milk og ikke blir skvetten av litt rabalder vil dette være noe for deg. Fengende bråk!
Pirate Love - Black Vodolin Space Blues (Kongtiki Records); Norske Pirate Love debuterte med en fin-fin 4 spors cd ep i høst og nå foreligger debut langspilleren. 11 spor med barsk garasje inspirert rock på 36 minutter. Kontant avlevert og flott produsert. Black Vodolin Space Blues fremstår litt grå på låtfronten ved første lytt, men gir du den tid vinner den seg. Dette er musikk som må spilles høyt for god effekt. Ingen svake spor levert av en gjeng med passe snotty attitude og god smak.
Jeg elsker rock.
