Ny utgivelse fra Graveyards gir den samme følelsen som en ny Springsteen eller Young (Hei K!) hadde på en ivrig tenåring på syttitallet. Med spent forventning kastet man seg på sykkelen og tråkket inn til platesjappa. Jeg er eldre og klokere nå ; jeg tar bilen - til postkontoret. Slik har verden blitt men godfølelsen og forventningen er mye av den samme.Graveyards har på mange måter blitt et favorittband - en våt drøm av en gruppe som passer perfekt for en som ble rystet langt inn i både det ene og det andre da støymusikken og seksti/syttitallets freejazz sprengte hull i sjela på meg en gang på det tidlige nittitallet.
Det renner en ganske stri strøm av utgivelser fra Graveyards-gjengen, både fra hovedbølet og fra diverse andre prosjekter. Gruppa dokumenterer løpende det meste av jams, liveinspillinger og annet på kassetter, cd-rs og vinyl på diverse mikrolabeler. Og det er forbløffende høy kvalitet på det meste som utgis, jeg kan faktisk ikke huske en Graveyards utgivelse som ikke har gitt god uttelling i kåken. Det er likevel noe helt spesielt med VinylGraveyards på American Tapes labelen.
American Tapes er som tidligere omtalt labelen til Graveyards boss John Olson. Sammen med Olson på sax og electronics utgjør Ben Hall (trommer) og Hans Buetow (cello, bass) kjernen i Graveyards. På denne utgivelsen er gruppa utvidet med Greg Kelly og Nate Woolery. Musikken er en sakte strøm av enslige toner fra langt der borte som veksler med dronepartier og mer tradisjonelle strekk hvor hele gjengen spiller den patenterte Graveyards vrien på improvisert musikk. Herlig å høre Greg Kellys trompet sammen med denne gjengen. King Size vrien på Graveyards soundet låter fin-fint og er av flere veier videre for gruppa.
Herligheten blir servert i sedvanlig åndsvåk AmTapes innpakning; lp'en har pålimt psykedelisk/usunn Olson-art på den ene siden og hele saken er festet til en rund papp-plate pizza style. Digg.
