Tom Waits del 3 - The Heart Of Saturday Night

Etter traumatiske turneer som oppvarmer for blant annet Frank Zappa (Zappas publikum "tok" ikke Waits' særegne form og humor for å si det pent), ristet Waits av seg skuffelsen over dårlig salg av debutalbumet Closing Time og gikk i 1974 i studio og spilte inne det albumet som skulle bli slupppet i oktober 1974 under tittelen The Heart Of Saturday Night. Også dette albumet ble sluppet på Asylum Records. Den unge plateselskapsjefen David Geffen hadde ikke mistet troen på Waits.

På The Heart Of Saturday Night jobbet Waits for første gang sammen med produsenten Bones Howe. Howe var en erfaren produsent og tekniker som i tilegg til å ha jobbet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og The Association hadde god kunnskap og erfaring fra jazz (blant annet Ornette Coleman) og smoothsangere som Frank Sinatra. Howe og Waits fant fort tonen og startet med dette et samarbeid som skulle vare tiåret ut.

Der Closing Time var full av romantiske sanger om kjærlighet og lengsel var The Heart Of Saturday Night mer neddempet poetisk i sine beskrivelser av levd liv og nattens bravader on the wrong side of the tracks. Dette albumet var på mange vis inngangen til Waits barfly triologi som skulle realisere seg de neste årene, med albumene Nighthawks at the Diner (1975), Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977).

The Heart Of Saturday Night er nydelig arrangert, spilt og produsert. Stemningen settes ved coverbildet, som er en variant over nettopp Sinatras klassisk nattplate In the Wee Small Hours. På dette albumet rigger Waits seg til ved piano og klemmer ut 11 originaler med jazzmarinert og melankolsk barmusikk med tekster direkte nedstigende fra beatpoeter som Kerouac og kompani. Bones Howe plukket et supert lag med musikere som var vel bevandret i både pop og jazz. Pianisten og arrangøren Mike Melvoin hadde en betydelig innvirkning på sluttresultatet, og hadde med seg flinke folk som gitaristen Arthur Richards, bassisten Jim Hughart, trommeslageren Jim Gordon og Tom Scott og Oscar Brashear på blåsere.

På The Heart Of Saturday Night møter vi for første gang Waits som den beatrappende hipsteren, resiterende teksten - med soleklar inspirasjon fra albumet Kerouac spilte inn sammen med jazzmusikeren Steve Allen (Poetry For The Beat Generation, Hannibal Records lp 1959). På Diamonds On My Windshield dytter akustisk bass og vispetrommer Waits frem når han rapper frem teksten om en løs fugl på jakt etter et eller annet, jagende fra by til by.

Waits utvikling og fokus skinner gjennom allerede på den sløye åpneren New Coat Of Paint. Her er Tom dypt nede i late night jazzy vibber. Låta er svingende og mildt funky, med Melvoin på el piano. San Diego Serenade er en vakker kjærlighetsballade som slekter på Martha og Rosie fra Closing Time. Supersentimentalt fra den steingamle Waits som var bare 25 år i 1974. Men sjelen hans - minst 100 år. Deretter følger den sløye bluesen SemiSuite, med deilig mute trompet og et piano/blås stikk som hekter godt. Shiver Me Timbers er minst like god, og her er vi i amerikanaland. Tenk Old 55, og nesten hans samtidige som Eagles og Jackson Browne.

Side 1 avsluttes med tidligere nevnte Diamonds On My Windshield og det klassiske tittelkuttet. The Heart Of Saturday Night er en gitarballade med tekst om helgens gleder etter en hard arbeidsuke. Vår helt sitter i Oldsmobilen med armen rundt dama og cruser rundt, letende etter The Heart Of Saturday Night. Teksten er empatisk og uten bitter ironi. En slik tekst en ung Springsteen kunne skrive.

De 6 sangene på side 1 er noe av det beste Waits har skrudd sammen noensinne, og det er nesten ikke til å unngå at kvaliteten faller litt på side 2.

Åpneren på side 2, Fumblin' With The Blues er en pastisj på tyvetallets jazz, og ikke annet enn et hvileskjær. Please Call Me, Baby er derimot en sikker vinner. Waits synger som en klassisk crooner over et dypt, skinnende arrangement med strykere, visp, akustisk bass og piano. Han synger om å exercise my devils - indeed.

Depot, Depot er Waits på det jevne, og Drunk On The Moon har en kul tekst om storbylivet og neon, men er mer middels musikalsk sett.

Albumet avsluttes med et apropos til tittelsporet. På The Ghosts Of Saturday Night (After Hours At Napoloeone's Pizza House) mimrer Waits om jobben han hadde i ungdommens San Diego. Alt pakket inn i en jazzy balladeform som passer teksten som hånd i handske.

Tony Tears - Voci Dal Passato (Manium Evocandorum Doctrina cd)

Vakkerdyster musikk fra Italia.

Tony Tears er et enmannsprosjekt fra Italia som nå er ute med sitt første fulle album. Vår mann Tony Tears synger og trakterer alt av instrumenter selv.

Undertegnede er ualminnelig svak for den progressive rocken som italienske band og artister klemte ut på syttitallet. Uttrykket var ofte en blanding av tidstypiske, anglofile progtrekk, tunge drag av romantikkens musikalske estetikk og ikke minst melankoli i bøtter. Alt fremført på skjelvende italiensk. Dette særegne uttrykket treffer undertegnede midt i planeten.

Det er kanskje vanskelig å finne noen direkte link mellom progrocken fra den gang det begav seg og dagens Tony Tears. Sniker vi øret litt under førsteinntrykket av Voci Dal Passato dukker det imidlertid opp en rekke digge referanser. Tony Tears spiller gloomy metal-mot-goth med sørgmodiginsisterende vokal som drypper av middelhavsk melankoli.

Tony Tears er inspirert av doom, du kan høre Black Sabbath, St Vitus og sågar Electric Wizard i deres miks, men lyden er nærmere en klassisk hardrock produksjon ca 1976 enn dagens seigdyriske doomattack. De legendariske soundtrackheltene Goblin er svært hjertelig tilstede i Tony Tears sitt lydbilde, det samme er det mystiske progdoombandet Jacula som slapp en rekke slemme plater på syttitallet.

Musikken er deilig tilgjengelig, full av riff, keyboards og dronete synthstrekk - bak en vokal badet i ekko. Vokalen nærmer seg snakkesang og resitering til tider, og det passer uttrykket godt. I tillegg er her gitarsoli over en lav sko.

Voci Dal Passato inneholder åtte spor, og ingen fillers. Et flott hele faktisk. Jammen om vi ikke snakker album her gitt. Det lages fortsatt den slags.

Blir jeg torturert til å nevne favoritter holder jeg en knapp på Terza Profezia og den lange, dystre Mondo Parallelo. Og la meg ikke glemme åpneren Le Ossa E Il Fuoco.

Slett ikke verst.

Krauthelter - Brave New World

Brave New World - Impressions On Reading Aldous Huxley (Vertigo lp 1972)

Glemt krautrockperle fra kortlivet prosjekt.

Brave New World var et kortlivet studioprosjekt ledet av irlenderen John O'Brien-Docker (gitar, vokal, perkusjon, keyboards). Han hadde hjelp av Luca Lindholm (bass, keyboards), Dicky Tarrach (trommer), Herb Geller (fløyte, saksofon, vokal), Reinhardt Firchow (recorder, fløyte) og Thomas Kuckuck (tekniker).

Bandet ga ut sitt eneste album i 1972. Impressions On Reading Aldous Huxley er i all hovedsak et instrumentalt stykke musikk som vandrer på en ganske original progrock sti et sted mellom middelaldermusikk, jazz-rock, acid folk og mer tradisjonelle anglofile proganslag.

Platen og prosjektet er selvsagt en hommage´ til den engelske forfatteren Aldous Huxleys (1894-1963) dystopiske roman Brave New World. Boken ble utgitt i 1932 og tar for seg et London i det 26. århundre. Tunge fremtidsvisjoner om bioteknologi, reproduksjonsteknologi og et liv uten bekymringer som følge av at alle "normale" veier til lykke (familie, kunst, vitenskap, osv) er fjernet og erstattet av et dypt hedonistisk samfunn med fri sex og tung bruk av kunstige stimuli.

Musikken er ikke like dyster som boka og er preget av en original fusjon av ymse stilarter og det tidlige syttitalls suverene mangel på frykt for det pretensiøse og storslåtte. Musikken skifter mellom psykedeliske og utflytende småstykker og lengre improvisasjoner. Albumets kjerne og substans finner du på b-sidens sytten minutter lange The End, hvor fløyte og blås bæres frem på en seig beat støttet opp av fint syntharbeid og lange strekk av nestenjazz. A-siden har flere kortere stykker, der særlig den fløytedrevne og easylisteninginspirerte Lenina er fin lytting.

Brave New World oppløste seg i seg selv og fløt ut i det store krautkosmos etter kort tid, og Impressions On Reading Aldous Huxley har blitt stående som en mytisk krautklassiker. Vel fortjent spør du meg.

Og jammen om ikke denne perlen nå også er tilgjengelig på cd for første gang. Men vær kjapp, den forsvinner sikkert raskt igjen.

To svarte beist

Dead Peni - 2-4+1 (Blossoming Noise cd)
Black Vomit - Jungle Death (Rusty Axe cd)

Det er synd å si det, men andelen må-ha noise utgivelser har falt dramatisk det siste året. Høydepunktene for undertegnede har faktisk vært gamle helter som Incapacitants med Tight og Lon Guy, Wolf Eyes på Hospital Recordings, John Wiese og Lasse Marhaugs forskjellige aktiviterer. Vi har også fått noen fantastiske reutgivelser (30cd box fra Hijokaidan, Government Alpha 4cdbox og Incapacitants 10cd box (de to sistnevnte på Marhaugs eminente Pica label)). Hva har skjedd? Noen skylder på at neofascistiske tullinger har tatt over ballet. For meg ser det mer ut som om mange artister tråkker i utslitte spor og ikke evner å finne veien ut av den store støystormen med noe fornuftig under armen.

Det er likevel grunn til å fatte et visst håp, det skjer nemlig ting i grenselandet noise/noiserock/doom. Band som det bestandige Skullflower (Matthew Bower gir seg aldri!),Wicker King Wicker og Blue Sabbath Black Cheer har spyttet ut fine ting, og det samme har de to bandene vi skal se nærmere på her. Dead Peni og Black Vomit lagde sågar noe av den skarpeste luten som ble utgitt i fjor.

Dead Peni er prosjektet til en viss Dave Phillip (vokal, bass, trommemaskin og tapes), og han har hjelp av Christian Weber på trommer. 2-4+1 er bandets andre utgivelse (etter en egenutgitt cd i 2004) og består av tre lange spor. Uttrykket er dominert av en sakte vals over Godfleshaktige seigbevegelser badet i lammende støy både i dypet av lydbildet og helt oppe i trynet på deg. Phillips har forstått hvordan man bygger opp intensitet og hekt; han løfter musikken ut av flytende, nesten spacerockaktige ikkebevegelser av stor skjønnhet og over i lange, tunge drag av svart feedback og støy over en saktegående rytme av trommemaskin og slagverk. Tidvis kan 2-4+1 sende tankene hen til italieneren M. Bianchis industrielle øvelser fra tidlig åttitall. Musikken er industrielt cinematisk, med et mildt dryss av melodi dypt i lydbildet. Mumlende vokal langt nede og drøye støysonder pakket rundt det hele. Totalt blir det et langstrakt svartdoom stykke musikk som bør falle i smak hos både støyhoder og doomfanatikere.

Black Vomit er en sentral aktør i den verdensberømte black psychedelia from Sheffield bølgen (kødda). En gruppe band fra stålbyen har de siste par årene slippet et knippe limiterte lydskjelv på cd-r. De fremste blant likemenn er Ice Bound Majesty, Drukka og Black Vomit. Jungle Death er meg bekjent det første fulle albumet fra den svartpsykedeliske horde Black Vomit. Black Vomit maler med bred pensel på store lerret. Black Vomit tar opp i seg black metal, støy, droner, post rock, krautaktige motorrytmer og alle typer annen undergrunns crud. Jungle Death består av tretten spor, som varierer fra korte snutter til tretten minutter lange utblåsninger. Jungle Death er en allsidig avant heavy black metal plate som på mange vis hvisker ut grensene mellom black metal og undergrunnsrabalder av ymse sort. Black Vomit kan skape stemning og bråker ikke for å bråke; de bråker for stemningen skyld, for uttrykket skyld. Bandet makter også å holde seg i skinnet til tider; det er flater av mørk skjønnhet både her og der.

Dermed er Black Vomit kjapt på sporet av DEN STORE SVARTE LYDEN.

BONG - Bethmoora (Infinite Exchange 2cd-r)

BONG Bethmoora (Infinite Exchange 2cd-r)

Lavmælt, psykedelisk doom fra U.K. trupp.

Doomgjengen Bong har oppstått fra ruinene av den supersære duo Trollmann fra Ildtoppberg og har det siste året sluppet flere doomtastiske undergrunnskrypere. I fjor slapp bandet den fine, selvtitulerte lpen Bong på Heidenwut Productions og er nå tilbake med denne doble cd-r utgivelsen på Infinitive Exchange. Bong er et doomband i tradisjonen etter Black Sabbath, Electric Wizard og Sleep. Bong har funnet en egen liten sti å vandre på; Bong er psykedeliske, kjellermarinerte og fulle av avanttanker om dette og hint. Bong er for de som liker å utforske stemninger av liten bevegelse og happenings basert på ingen happening. Bong lurer deg inn i sitt svarte hull. Bong klebrer.

Der Bong var en mer tradisjonell, dog underprodusert doomutgivelse er Bethmoora noe av en venstrevri for bandet; Det bråker lite her!

Bethmoora består av drøyt sytti minutters musikk fordelt på tre spor. På førstecden får vi to lange dragere. Åpneren The Stone Mountain er en snaut tjuefem minutter lang kjellerdoom odysse` støpt i en ganske tradisjonell doomform og som sådan det minst hårreisende øyeblikket her. Det låter som Electric Wizard på en rolig og nedstemt kveld.

Hårreisningen blir imidlertid total på Bethmoora. For en låt! Her serverer Bong sitt første mesterverk; tyve minutters underkjølt uro uten tegn til aggresjon eller riffeksplosjoner av noen art. Kun en langstrakt, nede meditasjon over doomstemning og levd, bittert liv. Rugende bass under en gitar-mot-sitar lyd og svære, tåkete flak av destillert psykedelisk stemning. Fullstendig medrivende og et bevis på hvor doom kan vandre - mot minimalisme, mot psykedelia, mot kunstmusikk.

Over på disk to stiger en enorm, ultraminimalt og hviskende versjon av Pink Floyds Set The Controls For The Heart Of The Sun frem. Bong tar balletak på det vandrende bassriffet til Roger Waters og forandrer låten til en nesten halvtimes lang drømmedoom seanse.

Doom som psykedelisk chill - out ? Jammen om ikke !