Vakkerdyster musikk fra Italia.
Tony Tears er et enmannsprosjekt fra Italia som nå er ute med sitt første fulle album. Vår mann Tony Tears synger og trakterer alt av instrumenter selv.
Undertegnede er ualminnelig svak for den progressive rocken som italienske band og artister klemte ut på syttitallet. Uttrykket var ofte en blanding av tidstypiske, anglofile progtrekk, tunge drag av romantikkens musikalske estetikk og ikke minst melankoli i bøtter. Alt fremført på skjelvende italiensk. Dette særegne uttrykket treffer undertegnede midt i planeten.
Det er kanskje vanskelig å finne noen direkte link mellom progrocken fra den gang det begav seg og dagens Tony Tears. Sniker vi øret litt under førsteinntrykket av Voci Dal Passato dukker det imidlertid opp en rekke digge referanser. Tony Tears spiller gloomy metal-mot-goth med sørgmodiginsisterende vokal som drypper av middelhavsk melankoli.
Tony Tears er inspirert av doom, du kan høre Black Sabbath, St Vitus og sågar Electric Wizard i deres miks, men lyden er nærmere en klassisk hardrock produksjon ca 1976 enn dagens seigdyriske doomattack. De legendariske soundtrackheltene Goblin er svært hjertelig tilstede i Tony Tears sitt lydbilde, det samme er det mystiske progdoombandet Jacula som slapp en rekke slemme plater på syttitallet.
Musikken er deilig tilgjengelig, full av riff, keyboards og dronete synthstrekk - bak en vokal badet i ekko. Vokalen nærmer seg snakkesang og resitering til tider, og det passer uttrykket godt. I tillegg er her gitarsoli over en lav sko.
Voci Dal Passato inneholder åtte spor, og ingen fillers. Et flott hele faktisk. Jammen om vi ikke snakker album her gitt. Det lages fortsatt den slags.
Blir jeg torturert til å nevne favoritter holder jeg en knapp på Terza Profezia og den lange, dystre Mondo Parallelo. Og la meg ikke glemme åpneren Le Ossa E Il Fuoco.
Slett ikke verst.
