Drømmepop fra the twilight zone

Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP)
Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP)
Gary War - Horribles Parade (Sacred Bones Records LP)
Zola Jesus - The Spoils (Sacred Bones Records LP)

Skribenten David Keenan har satt fingeren på en het puls i sin artikkel i august nummeret av The Wire. I Childhood's end diskuterer han frem begrepet Hypnagogic Pop. En hypnagogisk tilstand er tilstanden mellom våken og søvn. For noen mennesker oppleves denne tilstanden som en tid for visuelle og lydmessige hallusinasjoner. Hypnagogic Pop er også fellesnevner på en stille poptsunami i den amerikanske undergrunnen. Et stort kobbel unge musikere som lar sin kjærlighet for krautastisk synthbliss, new age, Ghostbusters og cheesy åttitallshits ala The Boys Of Summer være utganspunkt for en skrudd popmusikk med odde produksjonsverdier og utrolig potensiale. Sentrale artister i denne "bølgen" er The Skaters og alle deres sideprosjekter, Ducktails, Gary War, Emeralds, Zola Jesus og Pocahauntas. Etter min oppfatning bør også en artist som Ariel Pink nevnes her; Ariel Pinks patenterte kassettopptak-fi, med hakkende temposkift og en følelse av å høre musikken gjennom lag på lag av drømmer, er åpenbart en inspirasjonskilde for mange av artistene som er nevnt her. I det hele tatt fremstår mye av hypnogogic pop som en slags søt reise over i the twilight zone. Mye av dette stoffet låter som gode milde drømmer fulle av opplevelser fra den gang da, som du nesten husker når du våkner. Musikken fremstår som en drømmeforskyvet minnepop fra åttitallets glossy teksturer. På mange vis er hypnagogic pop en psychedeliavariant av åttitallets- pop og -produksjonsverdier.

Som en bekreftelse på hypnagogic pops slagskraft renner det stadig inn flotte utgivelser. Jeg begynner med Ducktails - Landscapes (Olde English Spelling Bee LP) hvor Matt Mondanile leverer sin hittil beste utgivelse. Landscapes er en naiv, retrofuturistisk drøm av en plate som domineres av flommende, instrumentale tenåringssymfonier, spedd ut med spor med mumlevokal og den produksjonen som vi kjenner igjen fra tidligere Ducktails utgivelser; en tåkete lo-fi-mot-himmel-av-jubel, en reise fra gutterommet og ut i fri luft og fri sjel. Det låter nydelig, det låter som minner. Enorme ambisjoner realisert gjennom små virkemidler. Umistelig.

Vi holder oss i nærheten av Ducktails og spinner Julian Lynch - Orange You Glad (Olde English Spelling Bee LP). Lynch er asossiert medlem av Ducktails og Ducktails sideprosjektet Predator Vision. Orange You Glad er hans debutalbum, og her fremstår han med en samling som på mange måter oppsummerer hele hypnagogic pop filosofien. Musikken er spilt inn på fire spor hjemme og albumet deler seg mellom instrumentaler og sangbaserte spor. Uttrykket er svimlende løst til tider, nærmest en idiot avant / Maher Shalal Hash Bas tilnærming. Delvis ute av kurs trommer og bass koblet med milde vokalarrangementer som Jan & Dean på vond syre, alt mens resten av bandet forsøker å planke Jonathan Richman. En popmusikk sett gjennom et punkete tredje øye. Og da har jeg bare nevnt sangsporene, instrumentalene er en helt egen skål; skjøre world music påvirkede drømmerier. Lange strekk av sukkertøyglasert stemning med uventet instrumentering som krydder (klarinett, treblåsere, afrikanskinspirert gitarspill).

Vi går videre til Gary Wars andre album, Horribles Parade (Sacred Bones Records LP), som på solid vis følger opp den fantastiske debuten New Raytheonport fra ifjor. På New Raytheonport fremstod Gary War som en fornyer av psykedelia, gjennom en drømmepopoppdatering av alt fra 13th Floor Elevators til Pink Floyd ca 1968. Et langt ute kok av vrengt produksjon og stemmer i vann; gjenkjennelig men likevel helt ugripelig. En konstant der-har-jeg deg følelse som alltid glipper i musikkens unike utrykk og trykk av fremmedgjorte produksjonverdier og innpakket sang. New Raytheonport er et album som inviterer til mange runder på spilleren. Den nye Horribles Parade er mer rett på og likevel ikke ; mer synthdominert, mer ny veiv og samtidig hardere og mer avantgardistisk i sin tilnærming? Likevel er det uhåndgripelige og psykedeliske tilstede i fullt monn. Særlig miksingen av vokalen sender musikken langt ut på vidotta - underprodusert og dypt i lydbildet, det låter som om det synges med munnen full av vann. Horribles Parade er ikke like umiddelbar som New Raytheonport på sitt merkelig vis var. Men også denne varer og pirrer nyskjerrigheten grenseløst. Hva driver Gary War egentlig med ?

Zola Jesus er alter egoet til den klassisk skolerte sangerinnen og instrumentalisten Nika Danilova som har spilt inn The Spoils (Sacred Bones Records LP) "in the womb of a Wisconsin winter 2008/2009". Zola Jesus har allerede flere supre utgivelser bak seg, blant annet samle/radiosession cden New Amsterdam, minlp'en Tsar Bomba og en split lp med Burial Hex.

På The Spoils videreutvikler Zola Jesus sin variant av bombastisk og minimal synthmusikk med dramatisk vokal, bankende trommemaskin, dype svarte synthslynger og keyboardspiruetter i lag på lag med nestenmeloider som sender tankene til Suicide ca 1979 og den nye europeiske industrien / cold wave ca 1982. Dessuten har Zola Jesus en uomtvistelig sans for den store popmelodi. Danilova har en mørk, kraftfull tone i strupen og har lunger til å bære et tungt, nesten melodramatisk stuk med stemmen alene. Resultatet er storartet popmusikk med skarpe kanter.

Heng drømmefangeren over anlegget, kryp under dyna og svev inn i en hypnagogisk verden.

Det regner plater

Jøje meg! Tar det aldri slutt? Det regner godlyd i uante mengder, platebransjen i krise my ass. Sannheten er vel at det ikke er utgitt en virkelig god plate på de store selskapene siden tidlig nittitall (ok da, litt spissformulert) og at de kan takke seg selv for elendigheten. Folk er faktisk ikke idioter.

CD-r revolusjonen, kassettrevivalen og oppsvinget for store og små vinyldingser har sammen med en nesten ubegrenset mengde arkivlabeler sørget for at det er fullstendig overload der ute. Og så mye fete saker.

Noen av de utgivelsene som har gitt meg dumboører i det siste fortjener en liten omtale her. Vi begynner med John Wiese - Bubble Pulse (Kissy Records cd) som inneholder et knippe innspillinger fra 25 desember 2002. Wiese improviserer med støyvirkemidler innen strenge rammer- det bråker ikke. Musikken er leken, forsiktig truende og deilig oppfinnsom. Wiese er en konge og har vært det lenge. Han behersker harsk støy, frirock og jammen også mye annet.

Skullflower er hyperaktive om dagen og spyr ut cd-rs, cder og vinyldingser fortere enn du klarer å sprenge høytalerne dine. Skullflower - The Paris Working 23-4-2009 (cd-r ingen label) ble utgitt i forbindelse med bandets allerede sagnomsuste opptreden på årets No Fun Festival i New York. The Paris Working innholder ett massivt livekutt på nesten 50 minutter. Matthew Bower har med seg Stuart Dennison på trommer. Dennison er original medlem av Skullflower fra back in the day og gjør sitt beste for å etablere et slags fotfeste i Bowers patenterte gitarkakafoni. Black metal, Wagner og ren, stiv støy kokes på 1000% grader. Eia var vi der.

Ducktails har jeg skrevet om på bloggen tidligere og nå er Matthew Mondanile klar med sitt første vinylalbum. Ducktails - Ducktails (Not Not Fun lp) oppleves litt tam ved første lytting - men vokser seg stor og sterk. Albumet inneholder en krautinspirert meditasjon over bedroom pop og svinger fint på en undergrunn/bedroom loner mot indieheaven ala Pitchfork vis. Tenk også på eksotikavariantene til James Ferraro (Skaters) som et hyggelig referansepunkt. Plata er mastret av Graham Lambkin (The Shadow Ring) og cover er av Jan Anderzen.

Ungdommen nå til dags hører mye på vintage kraut ala Schulze, Tangerine Dream et al og et hyggelig resultat av dette er Infinity Window - Artificial Midnight (Arbor lp). Her gir duoen Dan Lopatin og Taylor Richardson oss tre lange synthorgier der særlig den sidelange Skull Theft er nettopp det - denne musikken stjeler skallen din og sender den langt ut i kosmos. Du må fiske lenge i opprørt, kald luft for å få den tilbake. Artifical Midnight er en sikker vinner for alle som liker kombinasjonen romfart, midnattmesse med egen sjel og tung rødvin.

Xela - The Illuminated (Dekorder lp) er en reutgivelse av en limitert kassett som selvfølgelig forsvant på to minutter. Xela er prosjektet til John Twells og mannen har holdt det gående i ti års tid. Musikken hans har utviklet seg fra abstrakte elektroniske stormskyer til dagens mørke, skurrende droner iblandet bjeller og klokkeklang, østlige stemninger og lange, hule drag av ingenting. The Illuminated inneholder to lange spor (Black Scripture og Gilted Rose) som begge hekter, truer og helbreder. En vakkerstygg lp.

Jeg avslutter denne lille runden med en snacksen støykassett. Hollow Bush - Wrong Hole (Trashritual kassett) gir oss knasende, oppfinnsom lei støy i "god" Trashritual tradisjon. Hollow Bush består av Rodger Stella (Macronympha) og Bryan Martin og her får vi et opptak fra Birmingham, Alabama. Tipper rednecksa fikk seg en trøkk...Uansett; oppfinnsom, smart støymusikk slik vi liker den.

Tape hiss - nye kassetter fra Ducktails, Muscletusk og Kito Mizukumi Rouber

Ducktails - Acres Of Shade (Arbor)
Muscletusk - Muscletusk (Sick Head)
Kito Mizukumi Rouber - UK Kara Tape Hiku Kmr (Attic Cassettes)

Matthew Mondanile fra New Jersey snuser videre på livets viderverdigheter under sitt alias Ducktails og har en ny fin kassett ute på Arbor. Ducktails svinger sin musikalske pendel mellom krautiske synthorgier i den ene enden og naivistisk americapop ca 1968 med en kjellerattityd koblet med et vingespenn ala Van Dyke Parks i en lettsindig stund. Acres Of Shade oppleves som en modning mot et eget uttrykk; minimalpo(o)p smuldret opp i en gryte av synthdronende langstrekk. Ducktails lager lett tilgjengelig musikk som ikke blir cheesy eller befengt med fattig "patos" og føleri. Ducktails vokser og kan krype opp av kjelleren sin når som helst.

Muscletusk er et skotsk ensemble som dytter på oss en temmelig livlig noiserock på denne utgivelsen på Sick Head. Uttrykket er dominert av et perkusjonsdrevet støyskurr med veldig rødt-på-rødt produksjon hvor nyansene og den marginale luften som er tilstede kommer frem etter lytting på repeat. Musikken løfter seg ikke mot himmelen, den knurrer og gnur seg frem langt nede i mosen. Muscletusk kan bli litt unødig gnagete og tørre til tider, men bandet har noe på gang og kan komme til å nærme seg skyene (mørke sådanne).

Aller beste denne gangen er Kito Mizukumi Rouber som er ute med sitt andre album med japansk krasjrock av beste merke. Gruppa som debuterte med en fin cd i fjor består av tre medlemmer hvorav to er duoen Hasegawa-Shizu, her under relativt stive aliaser. Musikken er langt unna Hasegawa-Shizus naturdroner og trykkende-luft studier. Kito Mizukumi Rouber flekker ut en raspete rock direkte nedstigende fra Beefheart ca Trout Mask Replica, med en sving innom klassisk japansk idiot avant og gitargud Keiji Hainos mest punkdrevne Fushitsusha-øyeblikk.I tillegg har gutta ramlet i no-wave gryta som små. Resultatet er stivbeint, hakkete avantrock med solid hekt og galskap.

Digg.