Lasse Marhaug / John Wiese - LMJW (A Dear Girl Called Wendy 7")

Jeg innrommer glatt at jeg lar mine lange sleipe platesamlerlabber raske til seg alt jeg kommer over nar disse to gutta er involvert. Den nye 7" LMJW spytter ut temmelig noyaktig 1o minutter og 2 sekunder harsk, grusete noise fordelt pa 2 sider av en singel som gar pa 33. Denne lyder sikkert fint pa 45 ogsa, men altsa - 33.

Herligheten er spilt inn av Lasse Marhaug og John Wiese i januar 2008 i "the best studio in Oslo" for a sitere coverteksten. Musikken gir et heftig, nesten lammende sug med vindtunnelkompresjon over lag pa lag av vinkelslipt ulyd. Heftig og ultrapsykedelisk lytting nar man ligger ved bassenget og stenger ute lyden av ultraond eurodisko fra sopleanlegget ved baren. De skulle bare visst...LMJW er et nydelig skudd fra to av dagens store innen den virkelige rocken. Svart opploftende, for meg finnes det faktisk ikke mer adrenalinsprutende lyd. Langt unna den negative og surmulende jeg-har-det-sa-miserabelt-uhu-stoyen som spyttes ut av mistilpassede valper i alle aldre.

Stoysingler er best ! Jeg har ikke hatt det sa goy med singler siden jeg i mitt prepubertale midtsyttitall blastet godbiter som The Ballroom Blitz, 48 Crash og Skweeze Me, Pleeze Me.

Dette er forst utgivelse pa labelen A Dear Girl Called Wendy, som truer med 7" med Vegas Martyrs, Dracula Lewis, Sissy Spacek og Mammal i 2009. Bring'em on!

Ps: Jeg beklager igjen uteblivelsen av de tre bokstavene, har tatt det opp med greske myndigheter som forelopig ikke har vist den helt store forstaelsen.

Det regner plater

Jøje meg! Tar det aldri slutt? Det regner godlyd i uante mengder, platebransjen i krise my ass. Sannheten er vel at det ikke er utgitt en virkelig god plate på de store selskapene siden tidlig nittitall (ok da, litt spissformulert) og at de kan takke seg selv for elendigheten. Folk er faktisk ikke idioter.

CD-r revolusjonen, kassettrevivalen og oppsvinget for store og små vinyldingser har sammen med en nesten ubegrenset mengde arkivlabeler sørget for at det er fullstendig overload der ute. Og så mye fete saker.

Noen av de utgivelsene som har gitt meg dumboører i det siste fortjener en liten omtale her. Vi begynner med John Wiese - Bubble Pulse (Kissy Records cd) som inneholder et knippe innspillinger fra 25 desember 2002. Wiese improviserer med støyvirkemidler innen strenge rammer- det bråker ikke. Musikken er leken, forsiktig truende og deilig oppfinnsom. Wiese er en konge og har vært det lenge. Han behersker harsk støy, frirock og jammen også mye annet.

Skullflower er hyperaktive om dagen og spyr ut cd-rs, cder og vinyldingser fortere enn du klarer å sprenge høytalerne dine. Skullflower - The Paris Working 23-4-2009 (cd-r ingen label) ble utgitt i forbindelse med bandets allerede sagnomsuste opptreden på årets No Fun Festival i New York. The Paris Working innholder ett massivt livekutt på nesten 50 minutter. Matthew Bower har med seg Stuart Dennison på trommer. Dennison er original medlem av Skullflower fra back in the day og gjør sitt beste for å etablere et slags fotfeste i Bowers patenterte gitarkakafoni. Black metal, Wagner og ren, stiv støy kokes på 1000% grader. Eia var vi der.

Ducktails har jeg skrevet om på bloggen tidligere og nå er Matthew Mondanile klar med sitt første vinylalbum. Ducktails - Ducktails (Not Not Fun lp) oppleves litt tam ved første lytting - men vokser seg stor og sterk. Albumet inneholder en krautinspirert meditasjon over bedroom pop og svinger fint på en undergrunn/bedroom loner mot indieheaven ala Pitchfork vis. Tenk også på eksotikavariantene til James Ferraro (Skaters) som et hyggelig referansepunkt. Plata er mastret av Graham Lambkin (The Shadow Ring) og cover er av Jan Anderzen.

Ungdommen nå til dags hører mye på vintage kraut ala Schulze, Tangerine Dream et al og et hyggelig resultat av dette er Infinity Window - Artificial Midnight (Arbor lp). Her gir duoen Dan Lopatin og Taylor Richardson oss tre lange synthorgier der særlig den sidelange Skull Theft er nettopp det - denne musikken stjeler skallen din og sender den langt ut i kosmos. Du må fiske lenge i opprørt, kald luft for å få den tilbake. Artifical Midnight er en sikker vinner for alle som liker kombinasjonen romfart, midnattmesse med egen sjel og tung rødvin.

Xela - The Illuminated (Dekorder lp) er en reutgivelse av en limitert kassett som selvfølgelig forsvant på to minutter. Xela er prosjektet til John Twells og mannen har holdt det gående i ti års tid. Musikken hans har utviklet seg fra abstrakte elektroniske stormskyer til dagens mørke, skurrende droner iblandet bjeller og klokkeklang, østlige stemninger og lange, hule drag av ingenting. The Illuminated inneholder to lange spor (Black Scripture og Gilted Rose) som begge hekter, truer og helbreder. En vakkerstygg lp.

Jeg avslutter denne lille runden med en snacksen støykassett. Hollow Bush - Wrong Hole (Trashritual kassett) gir oss knasende, oppfinnsom lei støy i "god" Trashritual tradisjon. Hollow Bush består av Rodger Stella (Macronympha) og Bryan Martin og her får vi et opptak fra Birmingham, Alabama. Tipper rednecksa fikk seg en trøkk...Uansett; oppfinnsom, smart støymusikk slik vi liker den.

Sissy Spacek - California Ax (Helicopter H - 50, 4xCD Box)

John Wiese sitt Sissy Spacek prosjekt flesker til med intet mindre enn 4 album pakket sammen i en fin boks. Sissy Spacek har tidligere gitt ut fire kortspilte album med en kokt blanding av støy, punk og idiot-avant rock som har pirret sansene og vært et interessant tillegg til Wiese sine soloting hvor uoppdragen harsh-noise blir dyrket, gjerne gjennom mange korte spor som setter det deilige støystøtet vi er så avhengige av.

California Ax serverer fire svært forskjellige lytteopplevelser. Disk 1 Tinsel Dripping Ink består av 26 spor med hovedsaklig John Wiese og Corydon Ronnau (gitar, vokal) med litt støtte på enkelte spor blant annet fra Greg Kelley (trompet, elektronikk). Resultatet er en salig blanding av støy, ekstremimprov og grindcore. Disk 2 Police er elleve spor med elektroakustisk improv, bitvis godt neddempet med stillhet som virkemiddel og nydelig spilt av en triobesetning med Wiese og Ronnau sammen med tre forskjellige kvinnelige trommeslagere (Sam Ott, Sarah Cake og Kate Hall). Disk 3 Abreq Ad Habra er 64 minutters dundrene harshnoise fordelt på to spor - et inferno av strøm og vokal som gir begrepet "relentless" nytt innhold. Wiese har her hjelp av blant andre Damion Romero (flere fine soloutgivelser). En god renselse men ikke like unikt materiale her som på de tre andre diskene. Disk 4 13-Tet Los Angels er et liveopptak fra The Smell i Los Angels fra desember 2007 hvor 13 musikere (perkusjon, tape, elektronikk, gitar, treblåsere) fremfører et verk av John Wiese. Musikken vandrer i et improv/elektroakustisk landskap hvor Wiese sin alltid tilstedeværende råskap sprenger seg plass mot slutten av verket.

Alt i alt en flott utgivelse som bekrefter at John Wiese er en helt sentral musiker i dagens undergrunn. Denne blir stående!

Noise-a-ton

Prurient - And Still Wanting (cd+5" vinyl - No Fun )
Prurient/Kevin Drumm - All Are Guests In The House Of The Lord (cd - Hospital Productions)
Aroon Dilloway - Chain Shot (lp - Throne Heap)
Hototogisu - Under The Rose (lp - Heavy Blossom)
John Wiese/ C.Spencer Yeh - Live In Nottingham (lp - What The ? Recordings)

Ny bunke utgivelser i en evigvarende strøm av musikk som kan puttes i en utvidet noise-bag. Det er vanskelig å orientere seg i den enorme flommen av nye noise-utgivelser. Kombinasjonen av at mange av de ledende artistene fortløpende dokumenterer liveshows, jams og annen aktivitet på superlimiterte utgivelser samtidig som enhver idiot og hans bror har en ny cd-r/kassett gjør det vanskelig å skille de essensielle utgivelsene fra det middels interessante og det helt håpløse.

Får man prioritert og ryddet og faktisk tatt seg tid til å lytte skikkelig til utvalgte ting får man imidlertid mye igjen. Jeg skal ta for meg noen utgivelser her som vil være sikre kjøp for den erfarne noise - buff og som kanskje også kan være en innfallsport til de som forsøker å nærme seg dette materialet.

Vi begynner med Dominik Fernows alter ego Prurient. 2 nye utgivelser, begge essensielle. Først det nye albumet And Still Wanting. Dette er oppfølgeren til Pleasure Ground og følger i noe av det samme sporet som dette fremragende albumet gjorde; introduksjonen av lag på lag av synths med melankolske melodiløp pakket sammen med mer brutale power-electronics og intens vokal med dypdykk i mennesklig fornedrelse, religiøs fanatisme og generell uhygge. Fernow er noe av en mester i å skape stemning og bruke virkemidler - han holder igjen - og skaper ved dette en dynamikk og et sug etter gjentatte lyttinger som er ganske fenomenal.

All Are Guests In The House Of The Lord er et samarbeid mellom Fernow og Kevin Drumm. Drumm er noe av en legende og står bak flere helt sentrale noise-arbeider de siste 10 åra. Her får vi drøyt 30 minutter musikk i en slags suite med en gjennomgående tekst som også er trykket i cd-heftet. Musikken er kontrollert og mer lavmælt intens enn det man kanskje kunne forvente fra disse 2 gutta, dette er langt fra noen harsh-noise utblåsning. Musikken trekker tidvis på kraut-helter som tidlig Popul Vuh og mer langstrakt industriell stillstand ala Kluster/tidlig Cluster. Nydelig utgivelse.

Aaron Dillloway er tidligere medlem av Wolf Eyes og mannen bak den supre Hanson-labelen. Hans nye lp Chain Shot består av 2 sidelange spor. Chain Shot fortsetter der fjorårets Infinitive Lucifer 1-sides lp slapp, dvs ganske minimalistiske effekter bygd på analoge loops i relativt korte spenn samtidig som hele greia har en smak av tidlig analog noise ala de første utgivelsene til The New Blockaders/Bladder Flask. Totalt sett fungerer det glimrende og Chain Shot vokser etter gjentatt lytting.

Hototogisu består av Matthew Bowyer (Total/Skullflower/Sunroof) og Marcia Bassett (Double Leopards). Deres nye lp Under The Rose består av to sidelange spor innspilt i studio i mars 2007. Hototogisu forsetter å dyrke en voldelig overstyrt kakafonio av gitarer, electronics og "fjern" vokal. Denne musikken må spilles ekstremt høyt for optimal effekt og er stand til å ta deg "dit" på en god dag. Under The Rose når likevel ikke helt opp til det beste av deres tidligere utgivelser som f eks Green og Chimarendammerung.

What the ? recordings er det geniale navnet på C.Spencer Yehs label. Yeh er mannen bak Burning Star Core og Live in Nottingham er et samarbeid med amerikanske John Wiese. Begge disse gutta har tonnevis med til dels svært gode ting bak seg. Denne live lpen er ikke dårlig men oppleves kanskje litt uforløst. John Wiese pakker inn Yehs vokal og fiolin-bruk i en sedvanlig elektronisk storm uten at det helt hekter seg fast.