Historien om Nurse With Wound, ellevte og siste del

I 2007 var det endelig duket for det lenge varslede samarbeidsprosjekt mellom Nurse With Wound og salige Faust. Det er viden kjent at Faust er et av Stapletons store forbilder og når vi vet hvilken innflytelse han har hatt på band som Stereolab og ikke minst Current 93 hvor han har virket som produsent og remikser, er det ikke fritt for at forventningene var store foran utgivelsen av Disconnected.



Faust / Nurse With Wound - Disconnected (Art-Errorist D/DIS 1/07 CD 2007) ble utgitt til stor begeistring fra fans og kritikere. Disconnected inneholder fire spor, alle mellom ti og fjorten minutter lange. Og dette er faktisk det beste Faust har prestert siden The Faust Tapes og IV på midten av syttitallet. Åpningsporet Lass Mich er nesten fjorten minutter krautrocknirvana; beatet fra Krautrock (fra IV) parret med Faust Tapes cut-ups banker denne hjem som en soleklar favoritt. Så følger tittelsporet med elleve minutters sakteflytende prognirvana med myke droner over keyboards og forvirret sang. Deilig. Deretter får vi Tu Mentends med flott perkusjon og hektende samples badet i viskevokal og skeivsang som tar deg med "dit" hver gang. Det hele avsluttes med It Will Take Time som best kan sammenlignes med tidlig Klaus Schulze og Tangerine Dream ca Zeit (1972). Fantastisk.

Nå i høst er Disconnected også utgitt som en deilig dobbel vinylutgave på Beta-lactam ring Records. Her får du en hel lp med tidligere uutgitt stoff; en side med ueditert Faust fra Disconnected sessionene og et sidelangt Nurse With Wound spor kalt Fine Writin' (For Lil' Fishy) som kun finnes på denne utgivelsen.

Da har vi jammen kommet det herrens år 2008, og sannelig om ikke våre venner holder koken fortsatt og kjører på; hvor skal dette ende ?


I januar 2008 ble Nurse With Wound - Two Shaves And A Shine Remix Project (United Jnana 222 CD 2008) sluppet. Cden består av femten remixer av Two Shaves And A Shine fra An Awkward Pause. Mark Logan i Jnana kom på ideen å gi alle som var interessert tilgang til basis-sporet for låten og lage sin egen remiks. De beste er så samlet på denne cden, etter at Stapleton lyttet til over hundre innsendte bidrag. Hele sulamitten er mikset sammen til en eneste stor jam og låter fett, selv om en føler seg godt ferdig med Two Shaves... når du har lyttet til denne noen ganger. Med andre ord en utgivelse for kompletister.



Steven Stapletons tvillingsjel David Tibet hadde etablert kontakt med de mektige doomkongene Greg Anderson og Stephen O'Malley i Sunn O))) og det er ganske sikkert denne forbindelsen som gjorde at Stapleton og Potter påtok seg å remikse Sunn O))) albumet ØØ Void i forbindelse med en limitert japansk reutgivelse. Resultatet, SunnO))) Meets Nurse With Wound - The Iron Soul Of Nothing (JP Daymore Recordings dymc024 cd) er utgitt som cd 2 på nyutgivelsen av ØØ Void. Resultatet er tre lange spor (fra sytten til tjuefem minutter lange) som er langt fra originalalbumets tverre og blytunge doom. NWW etablerer en mindre muskuløs men like skremmende og mørk droneambiens av utgangspunktet. The Iron Soul Of Nothing er Nursedoom; ambiente, mørke og langtonedraperte fantasier av metal(isk) undergang. Nice.




I mai i år så prosjektet Nurse With Wound - Images / Zero Mix (Beta-lactam Ring Records mt202 2cd + bok ) dagens lys. En flott boks begrenset til fire hundre ex, inneholdende Zero Mix cd'en, den uutgitte Requital For Lady Day og en tykk liten bok med illustrasjoner av Stapleton. Requital For Lady Day er to spor på førtito minutter - en åpenbaring av en mørkt proggete meditasjon. Tittelsporet er elleve stille og nydelige minutter hvor NWW avslutter forskningen på grunnlagsmaterialet fra X-Hol Caravan for Angry Eelectric Finger prosjektet. Ocean (For "Saucie" Redpath) er lengre, mørkere og mer dramatisk. Boksen er selvsagt et must for NWWhoder, men det finnes også en enklere variant med kun boken og Zero Mix.


I juni 2008 var det endelig klart for det lenge bebudede NWW easy listening albumet. Nurse With Wound - Huffin' Rag Blues (United Jnana UJ444 cd) var også NWWs første ordinære studiealbum på tre år og det var ikke fritt for at jeg skalv lett på hånden da denne ble satt i spilleren. Og hvordan låter det ? Huffin' Rag Blues er mer låtbasert enn noensinne, det er klare hilsener til easy listening, big band jazz og filmmusikk. Det er også litt skuffende. Noe av materialet er kjedelig rett og slett, uvanlig nok. Andre ting er intet mindre enn fantastiske. Som den lange The Funktion Of The Hairy Egg; magisk rytmespor, vakker kvinnesang og generell mystikk løfter denne mot himmelen. Og Juice Head Crazy Lady er fire minutters god NWW surrealisme.

Direkte mislykket i mine ører er Captain Beefheart/Tom Waitz varianten Black Teeth hvor Matt Waldon synger og peser. Cruisin' For A Bruisin' er bilkjøringfilmsoundtrack, kostelig nok men vi forventer mer av Nurse With Wound.

Så, litt surmuling her altså. Men for all del; Huffin' Rag Blues er selvsagt nødvendig og langt over 95 % av alt annet som utgis på denne kloden. Albumet ble også sluppet i en begrenset utgave i en tinnboks med en ekstracd hvor The Funktion Of The Hairy Egg er utvidet til tjuetre minutter. Å lykke!



Siste slipp fra våre venner sålangt er Nurse With Wound - The Bacteria Magnet (Dirtier Promotions DPROMEP66 12") hvor to spor fra Huffin' Rag Blues remixes og supleres med to uutgitte saker. Neppe essensielt, men coveret er fantastisk!

Puuuuuuuuhhhhhhhh!!!! - da var vi gjennom gitt. Tredve år med Stapletons virke er gjennomgått. En lang reise i en stor manns fantastiske produksjon. Vi avslutter med en liten liste over de helt nødvendige slippene som du bare må kjøpe, lytte til og holde tett inntil hjertet ditt til en hver tid:

Totalt essensiell Nurse lytting:
Merzbild Schwet (1980)
Homotopy To Marie (1981)
Spiral Insana (1986)
Soliloquy For Lilith (1988)
Rock 'n' Roll Station (1994)
Musical Pumpkin Cottage (Stapleton / Tibet) 1996
Acts Of Senseless Beauty (1997)
Man With The Woman Face (2002)
Salt Marie Celeste (2003)
Echo Poeme Sequence No. 2 (2005)

Fine samleplater:
Living Fear Of James Last (2005 - 2cd med tverrsnitt av NWW produksjonen)
The Swinging Reflective (1999 - 2cd med oppsamling av samarbeidsprosjekter)

Historien om Nurse With Wound del ti

Mellom sinte fingere og et rockende Lofoten fikk Stapleton og Potter også tid til å realisere Echo Poeme - en vidunderlig reise i kvinnestemmer over tre etapper.


Hovedutgivelsen Nurse With Wound - Echo Poeme Sequence No. 2 (United Jnana CD 2005) består av ett 48 minutters langt spor med hypnotiserende, flytende kvinnstemmer manipulert til en skjønn, feminin, psykedelisk reise. Alt levert på fransk av Amantine Dahan Steiner og Isabelle Gaborit, hvis visking, nynning, stønn og latter veves til et drømmeri av nesten tilstede stemninger av seksuell magi som ikke går noen steder; det avsluttes som det starter. Det er ingen utvikling i stykket, det bare varer og er til nydelig effekt.

Coverets duse abstrakte bilde sier egentlig det meste. Et mesterverk.



I forbindelse med en konsert i Wien i mai 2005 ble det presset opp 150 eksemplarer av Nurse With Wound - The Little Dipper Minus Two (Echo Poeme Sequence No. 1) (ICR Distribution/Klanggalerie ICR50 /gg104 CD 2005) som ble solgt og gitt bort på konserten. Musikken er en tyve minutters reise som er like magisk som Sequence No. 2 - dog mer agressiv, litt samples med urolig brygg og kav med en kraftfull støyende avslutning av flysirener industrielt mishandlet. Supert.


Siste del av Echo Poeme triologien er syvtommeren Nurse With Wound - Sand Tangled Women (Echo Poeme Sequence No. 3) (Klanggalerie gg99 7" 2005). En fin liten snutt av en avslutning på dette mesterlige arbeidet.

Dermed var vi gjennom de tre store prosjektene og kan kaste oss over resten av det som skjedde i denne hektiske treårsperiode 2004 til 2006.

...Og hva drev de ellers med ?


Vi begynner med Nurse With Wound - Living Fear Of James Last (Castle Music CMEDD1161 2xcd 2005) som er den første rent oppsummerende utgivelsen fra NWW. Her har Stapleton plukket ut nitten spor fra fjorten forskjellige NWW utgivelser som gir et godt innblikk i Nurseuniverset, selv om to cd'er selvsagt er alt for lite til å gi hele bildet - det mangler stoff fra blant annet Homotopy To Marie, Merzbild Schwet og Soliloquy For Lilith. Likevel, sammen med The Swinging Reflectives 2 cd'er (som gir en oversikt over samarbeidsprosjektene) så er dette en ok start inn i Stapletons vidunderlige nye verden. Den yberkule tittelen er tatt fra et spor på Who Can I Turn To Stereo.


Tredje slipp i "Odds and Sods" serien etter A Sucked Orange (1989) og The Misty Odour Of Pierced Rectums (2003) kom i 2006 med Nurse With Wound - Rat Tapes One (United Dairies/ICR Distribution UD0169 CD 2006), med atten utitulerte spor. Rat Tapes One ble sluppet i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco og inneholder uutgitt materiale fra de siste tyve årene. Rat Tapes One er den klart beste av disse tre utgivelsene og står godt på egne ben; en god albumfølelse selv om musikken naturlig nok spriker. Deler av stoffet må være fra Thunder Perfect Mind (spor fire, seks, elleve og femten), spor ti er pur Rock'n'Roll Station og spor fjorten henter tekst fra salige Zappas Trouble Every Day fra Mother's of Inventions debutalbum Freak Out! Deilig gugge.


Konserten NWW holdt i Wien i 2005 i et anatomimuseum, med hele gjengen (Stapleton, Potter, Diana Rogerson, Matt Waldron og Andrew Liles) dresset opp i laboratoriefrakker bestod av et langt stykke musikk kalt Soundpooling #3 og ble utgitt som Nurse With Wound - Soundpooling (ICR Distribution ICR55 CD 2006). Soundpooling # 3 er nettopp en "pooling" - av Salt Marie Celeste og Echo Poeme, i tillegg høres det ut som om elementer fra Angry Eelectric Finger spretter frem i lydbildet nå og da. Ut av dette kommer det en ganske så frisk improvisasjon hvor de vokale drømmene fra Echo bader i bølgene fra Salt og skaper noe nytt. Etterhvert dannes det også et betydelig trykk av støy og samples som løfter musikken ut av de opprinnelige rammene og tilsammen kokes det opp en gryte av ny lyd. Eia var jeg der!

Cden inneholder også et nytt studiespor kalt In Swollen Silence som fungerer som en rolig ettertanke etter livesporet med fin-fin vokal fra Freida Abtan og med nok støytriks fra Stapleton til at vi holdes på tå hev.


Med de tre hundre første eksemplarene av Soundpooling fulgte det med en bonuscd med den geniale tittelen Nurse With Wound - A Handjob From The Laughing Policeman (ICR Distribution ICR55 Cd 2006). Denne inneholder snaue tre kvarter med materiale tatt opp i forbindelse med Shipwreck Radio prosjektet. Artig nok men neppe essensielt.



Da har vi kommer til siste og attende (!) sprell i denne perioden med Nurse With Wound - Stereo Wastelands (Beta-lactam-ring Records MT065 cd 2006) som består av musikalsk debris fra innspillingen av Who Can I Turn To Stereo. Tilsammen femti minutter fordelt på tre lange spor, fint å ha for fans men neppe mer. Jeg kan selvsagt ikke være uten. Men der har du jaggu også mitt problem sånn ca i et nøtteskall.

Siste og ellevte del i denne serien vil ta oss frem til høsten 2008 og også inneholde en liten liste anbefalt lytting fra Stapletons store katalog.

Historien om Nurse With Wound del ni

Perioden 2004 til 2006 var en ualminnelig aktiv periode for Nurse With Wound, hele atten utgivelser på tre år. Ett "odds and sods" album, en dobbel samlecd, to livecder, en cd med uutgitt materiale fra Who Can I Turn To Stereo innspillingene samt de tre store prosjektene Angry Eelectric Finger (fem utgivelser), Shipwreck Radio (fem utgivelser) og Echo Poeme (tre utgivelser).

Jeg tar først for meg de tre store prosjektene og kommer deretter tilbake til de øvrige utgivelsene. Disse tre prosjektene ble utgitt litt om hver andre og noen av utgivelsene var svært limiterte. Jeg tar derfor ett prosjekt av gangen for oversiktens skyld og begynner med Angry Eelectric Finger.

Stapletons sinte finger knas av andre

I perioden 2001 til 2003 spilte Stapleton og Potter inn materiale basert på musikk av det legendariske krautrockbandet X-Hol Caravan. Resultatet ba så Stapleton Jim O'Rourke, Matt Waldon (aka Irr. App,(Ext.)) og Cyclobe om å bearbeide. Når musikken kom tilbake i "behandlet" stand gjorde Stapleton produksjonene ferdig og ga det ut slik han mottok det. Materialet NWW sendte fra seg ble senere utgitt som Zero Mix (Beta-lactam ring Records LP 2004) og er faktisk det aller beste som kom ut av dette prosjektet etter min mening. Zero Mix er et mørkt, delirisk, psykedelisk progalbum og burde vært hørt av langt flere. Zero Mix har desverre bare vært utgitt i svært begrensede opplag, selv om tilgjengeligheten ble litt bedre tidligere i år da Zero Mix ble utgitt sammen med en bok med 100 av Stapletons illustrasjoner og ytterligere en cd i en fin boks.

Angry-prosjektet består av i alt fem utgivelser. Først Zero Mix, deretter en prolog og så de tre remixalbumene.

Prologen som ble utgitt som en teaser for de tre kommende albumene ble sluppet under navnet Nurse With Wound - Angry Eelectric Finger (Spitch'cock One) (Beta-lactam ring Records 2004). Albumet inneholder fire spor, ett hver fra Nurse With Wound, Jim O’Rourke, Irr.App.(Ext.) og Cyclobe. Nurse With Wounds Root Canal Splinter (Penetration Mix) er drøye elleve minutters surrealisme, lydbildet føles vrengt – vrangsiden ut? . Skakke virkemidler; er det en sag han driver og river i? En god avlusing fra lydskulptørene Stapleton og Potter. Cyclobe /NWWs Paraparaparallellogrammatica er en sakte drone i lett urolig vær; mer elektronisk enn elektrisk, med dybde nok for mye lyd og stemning; Det Buldrer! Irr.App.(Ext.) har laget noen fine skiver på egenhånd som låter tett opp til NWW. Mute Bell Extinction Process låter da også som –nettopp! Klassisk NWW. Sakte flyter dronen frem, holder godt på stemningen med lett stigning frem mot et slags industrielt klimaks som ikke skremmer, mer beroliger. Fint. Tilslutt har vi Jim O’Rourke med Tape Monkey Mooch, som arbeider stille over ti minutter med et fengslende, sympatisk langtonedrypp av elektronika over bølger av noe annet, stjerner som faller sakte mot bakken LANGT borte. Lenger ut i sporet er vi mer truet av lydbølgene, stemningen stiger og elementer fra NWWs spor dukker opp. Angry Eelectric Finger (Spitch' Cock One) er en god plate som spente forventingenes bue foran de tre kommende albumene i serien.

De tre remixalbumene ble utgitt på vinyl hver for seg og sammen som ett sett (da inkludert Zero Mix som beskrevet ovenfor). Senere i 2005 ble det samme materialet sluppet på cd'er.

Nurse With Wound / Jim O'Rourke - Angry Eelectric Finger Part One: Tape Monkey Mooch (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) består av to spor hvor O'Rourke forestår en moderat omdanning av Zero Mix. Part One er en lavmeldt lett korrigert versjon som tygger materialet i en nostalgisk bris, Part Two er mer støyende og truende og synes bearbeidet i større grad enn førstesporet, men er likevel nærme Zero Mix mørke progstemning. O'Rourke er den av de tre remixerne som holder seg nærmest utgangspunktet.

Nurse With Wound / Cyclobe - Angry Eelectric Finger Part Two: Paraparaparallellogrammatica (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er den av de tre som avviker mest fra utgangspunktet; her er lite å kjenne igjen, kun glimt av det "knirkende" hovedtema og deler av saksofon og fløytespillet står tilbake. Resten er en langt ute variant av elektronikk på avveie. Skarpe skudd av analog skrekkfilmseffekter parret med ambiente partier bobler gjennom alle fem spor. Totalt sett nærmere et eget verk en enn remix. Cyclobe lager sterk ny musikk ut av utgangspunktet.

Nurse With Wound / Irr.App.(Ext.) - Angry Eelectric Finger Part Three: Mute Bell Extinction Process (Beta-lactam ring Records lp/cd 2004/2005) er nærmere O'Rourke enn Cyclobe, men oppleves mer komponert og surrealistisk enn Tape Monkey Mooch. Matt Waldron (aka Irr. App.(Ext.)) skaper et fint stykke psykedelisk elektronisk musikk i tre deler som står ganske tett på de arbeidene han har gjort under eget kunsteralterego.

Angry Eelectric Finger er et mektig kakestykke å ta inn med tilsammen nesten fire timers musikk, Jeg skal innrømme at det tok tid før alt sank inn og egenverdien av omarbeidingene krøp frem. Men etter å levd med dette materialet noen år har det vokst seg stort og sterkt.

Puh! da var vi ferdige med Stapletons sinte finger, og jammen om ikke det er Lofoten neste! Det store fieldrecordings/radiotransmissions - prosjektet Shipwreck Radio er nemlig neste rett på vår lille NWW-tallerken.

Stapleton og Potter tar opp lyden av Lofoten og blir forklart Grateful Deads fortreffelighet

Shipwreck Radio er i sannhet et snodig prosjekt. Stapleton og Potter ble invitert til Lofoten av kunstprosjektet Kunst I Nordland (etter hva jeg forstår hadde ekteparet Anne Hilde Neset og Rob Young, begge sentrale i blekka The Wire, en sentral finger med i invitasjonen). I perioden mai til juli i 2004 hadde våre to musketerer i oppdrag å reise rundt i Lofoten og lage opptak for tre ukentlige radiosendinger på lokalradioen Lofotradioen. De fikk ikke lov til å ha med seg noen instrumenter og hadde kun begrenset med opptaksutstyr med seg. Ut av dette materialet kom det i alt tyve "broadcasts" fordelt på fire utgivelser. I tillegg kom det en femte limitert cd med noen snippets fra diverse opptak.

Shipwreck Radio består av to hovedutgivelser og tre limiterte godbiter; Nurse With Wound - Shipwreck Radio Volume One : Seven Sonic Structures From Utvær (ICR Distribution ICR41 2xCD 2004) og Nurse With Wound - Shipwreck Radio Two : Eight Enigmatic Episodes From Utvær (ICR Distribution ICR51 2xCD 2005). Med de 150 første eksemplarene av Volume One fulgte Lofoten Deadhead (ICR Distribution ICR42 CD 2004). Med de 250 første eksemplarene av Volume Two fulgte Gulls Just Wanna Have Fun (ICR Distribution ICR52 CD 2005). Tilslutt ble Shipwreck Radio : Final Broadcasts (ICR Distribution ICR61 2006) utgitt i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco i 2006.

Gutta i lydstudiet i Lofoten

Shipwreck Radio et mektig stykke musikk med en samlet spilletid på over fem timer fordelt på disse fem utgivelsene. Stapleton og Potters bruk av fieldrecordings dominerer naturligvis uttrykket. Smeltende is, båter, samtaler, måkeskrik og en drøss andre lyder benyttes ueditert og manipulert i loops og studioeditering an mass. Den større lening mot fieldrecordings og ikke minst den begrensede tiden våre venner hadde til å bearbeide materialet gjør at uttrykket blir mer umiddelbart og "organisk" enn vanlig, naturlig nok når resultatene skulle sendes over radio tre ganger pr uke.

Hele uttrykket bærer preg av å være en søkende og undrende audiofil reise i en totalt fremmed verden. Det kan være tungt å komme inn i musikken, den er uvant for NWWører og den er sakte, seig og lite umiddelbart hektende. Gir du Shipwreck tid vil du imidlertid bli sugd inn i en unik lydreise. Et ualminnelig herlig øyeblikk er den nordnorske stemmen som i det første sporet på Volume One deklarer at Grateful Dead er "the ultimate band". Her har du også forklaringen på Lofoten Deadhead tittelen. Lofoten rocks...

I neste del tar vi for oss Echo Poemes vokale erotikk og mere til.

Historien om Nurse With Wound del åtte

I august 2000 var David Tibet døden nær da blindtarmen hans sprakk. Han svevde mellom liv og død og hadde noen svært livaktige nær døden opplevelser. For de som kjenner til Tibet og Current 93s særpregede verden, preget av okkultisme, religiøse grublerier og metafysisk bliss er det neppe overraskende. Fullstendig sonked out på morfin så Tibet små helikoptere sveve over sengen før han fikk besøk av selveste Samael, dødsengelen.

En lang og ganske utrolig beretning om denne tilstanden er gjengitt i innlegget som følger med Current 93 / Nurse With Wound – Bright Yellow Moon (United Durtro UDOR8 cd 2001/ United Durtro UDOR8A/B lp 2002). Om ikke det er sant så er det i alle fall godt jugi…

Tibet skrev alle tekstene til Bright Yellow Moon mens han lå på sykehuset og hentet seg inn etter operasjonen. Albumet er en tilnærmet perfekt symbiose av Current 93 og NWW. Tibets melankolske empati dypt forankret i gamle Albion hadde funnet hjem på en serie flotte album på nittitallet og dette mikset med Stapletons surrealistiske lydvev gir musikken et truende apokalyptisk sug. Særlig på de to lengste sporene renner magi ut av høyttalerne; Disintegrate Blur 36 page 03 er drøye sytten minutters dvelende gitarspill og droner under Tibets vokal og mot slutten kommer det små sorte helikoptere…Die, Flip Or Go To India er mer direkte truende og nærmere åttitallets NWW enn noe annet – elleve minutters vakker atonalitet. Femte og siste spor er balladen Walking Like Shadow, hvor Tibet synger beveget over Michael Cashmores akustiske gitar. En ekstra godbit ble servert de som bestilte Bright Yellow Moon direkte fra labelen. Purtle (United Durtro UDOR9CD cd 2001/United Durtro UDOR8C/D lp 2002) bestod av fire eksklusive spor og ble trykket i tusen eksemplarer.

Våre to venner er nå virkelig i dytten og i forbindelse med en felles kunstutstilling på The Horse Hospital Museum i april/mai 2002 hadde de laget et langt stykke musikk hver som soundtrack til utstillingen.


Current 9 3 / Nurse With Wound – Music From The Horse Hospital (Pan Durtro PANDURTROTR001 2xcd 2002) ble trykket opp i 1000 ex og ble selvfølgelig kjapt utsolgt. Nurse With Wounds bidrag Salt var en timelang studie i minimalistiske bølger. Det tar tid før lyden bryter igjennom og endringene i lydbildet er så små så små. Salt er hypnotisk, Salt sender deg ut i drømme, Salt er minimalisme i saltvannsform. Salt er uforglemmelig.



Steven Stapleton var nå virkelig i det dronete og minimalistiske hjørnet og på Nurse with Wound – Man With The Woman Face (United Dairies UD102 lp / cd 2002) fikk gammelfansen mer goodies servert. NWW var her redusert til kun Stapleton og Colin Potter og leverte tre spor med musikk nærmere klassisk åttitalls surrealistisk NWW enn på lenge. Åpningsporet Beware The African Mosquito er varm organisk lyd med samples, insekter og stemmer i lyrisk nirvana over tretten minutter. Ag Canadh Thuas Sa Speir begynner i samme landskap som åpningsporet og ender i krautrockrus med tungrytmikk. Den femten minutter lange avslutningen White Light From The Stars In Your Mind (A Paramechanical Development) er aller best, ikke langt unna Musikal Pumkin Cottage materialet; vrengte stemmer over skeive rytmer, loops og kjente NWW strategier.

På denne tiden hadde Stapleton et høyt aktivitetsnivå også på kunstfronten. Alle som har sett coverne til NWW, laget av Stapelton under alter ego Babs Santini, ser at mannen har et talent utenom det vanlige. I forbindelse med en utstilling på Charlottenborg i Danmark ble det utgitt en lp hvor NWW bidro med en versjon av Beware The African Mosquito (sub mix). Resten av musikken stod gruppa Unveiled for.


Nurse With Wound / Unveiled – Chance Meeting Of Nurse With Wound And Unveiled On Charlottenborg (Bragagild BRAG004 lp 2003) ble selvfølgelig utgitt i svært lite opplag og forsvant fort.

I forbindelse med oppsummeringen av årets plater for 2003 i avantbibelen The Wire ble Nurse With Wound – Salt Marie Celeste (United Dairies UD104 cd 2003) løftet frem som en av årets aller beste utgivelser. Dette var selvsagt mer enn fortjent. Salt Marie Celeste er en oppdatering av Salt fra Music From The Horse Hospital. Endringene er ikke så store, men effekten av endringene er betydelige. Fra å være et stykke musikk til bakgrunnslytting ved kunstutstillingen er Salt Marie Celeste nå historien om et skip som sakte synker. Bølgeeffekter skapes gjennom lydens vandring frem og tilbake i lydbildet og det er lagt til noen flere effekter ala skipsganger som knirker og brister, et skipshorn osv. Et høydepunkt i moderne elektronisk musikk og helt i klasse med Soliloquoy For Lilith.

Da lydskulptøren og Nursefantasten Matt Waldron (aka irr.(app.) ext.) forsøkte å kopiere NWWs debutalbum Chance Meeting On A Dissecting Table Of A Sewing Machine And Umbrella fra en kassett til en annen ble resultatet noe helt annet enn originalalbumet. To gamle halvveis ødelagte kassettspillere medførte at musikken ble vrengt og sprengt bort fra det opprinnelige.


Resultatet ble utgitt som Nurse With Wound - Chance Meeting Of a Defective Tape Machine And Migraine (United Durtro UDOR010 cd 2003). Og hvordan høres det ut ? Ikke voldsomt interessant etter min oppfatning, selv om Stapleton og Waldon var i fyr og flamme over resultatet. Det låter som Chance Meeting... badet i tape-hiss, med tilfeldige glitcher og vreng. Du skal være mer enn gjennomsnittelig opptatt av NWW for å få det store utbyttet, selv om nerde-meg har hatt en liten kosestund de få gangene jeg har spilt denne.

Arbeidsnarkoman Stapleton (han påstår at musikk bare utgjør 10% av det han driver med) skulle klemme ut ytterligere to utgivelser i 2003. Med det enorme omfanget NWWkatalogen etterhvert har fått er det lett å tro at Stapleton gir ut alt han spiller inn. Det er ikke tilfelle, det er heller slik at han gnager og endrer i det uendelige og ofte starter en innspillingsprosess med utgangspunkt i gamle uutgitte innspillinger. En rekke skisser og "odds and sods" har blitt utgitt på plater som A Sucked Orange (1990), Rat Tapes One (2006, kommer tilbake til denne) og Nurse With Wound - The Musty Odour of Pierced Rectums (Beta-lactam Ring Records cd-r 2003).


The Musty Odour of Pierced Rectums (hjelpe meg for en tittel!) er en ganske mørk, usammenhengende samling debris fra Stapletons roteloft. Vi får åtte korte snutter (fra åtte sekunder til drøye halvannet minutt) og fire lengre spor (fra snaue fire til drøye ni minutter), alle utitulert. Materialet er mørkt og langt unna enhver form for tradisjonelle låtstrukturer - nærmere tidlig åttitalls NWW enn noe annet egentlig. Det ni minutter lange andresporet er en deilig freeform psykedelisk utblåsning, tredje sporet er snaue fire minutters industriell kakafoni i rykk og napp som fortsetter i fjerdesporets seks minutter. Det siste av de lengre sporene er en lydcollage ala åttitallsNurse med vann, kraner, borr og industrislag holdt i ganske god kontroll.

The Musty Odour of Pierced Rectums er ikke essensiell og neppe der du begynner i Nursekatalogen. For de dedikerte er den selvsagt et tvangskjøp, og hvorfor ikke den nydelige vinylutgaven som nettopp er sluppet (Beta-lactam Ring Records MT056 lp 2008) ?


Før Nurse With Wound satte igang de to store prosjektene Angry Eelectric Finger og Shipwreck Radio laget Stapleton og Colin Potter Nurse With Wound - She And Me Fall Together In Free Death (Beta-lactam Ring Records MTo40b lp / MT040c cd 2003), som var noe helt annet enn Salt Marie Celeste. Fire spor hvor tittelsporet på atten minutter dekker hele side en på lp'en og byr på en skikkelig Can / Jaki Liebezeit hyllest. Tung, stor lyd og monoton krautrock røsker og river gjennom hele låta. Side to er også et langt stykke musikk, dog delt opp i tre ganske ulike satser. Black Is The Color Of My True Love's Hair innleder og jammen om vi ikke får servert Steven Stapletons sangdebut! I motsetning til på Rock 'n' Roll Station hvor han kun resiterer teksten så synger mannen faktisk her. Stapleton har sikkert hørt Patti Waters avantastiske versjon av denne gamle jazzballaden men hans egen versjon er langt mer behersket og enda mer hypnotiserende der den droner i vei under Stapletons lagpålag miks av egen vokal. Chicken Concret er nettopp det; musique concrete ispedd kyllinger og andre syke samples, i tillegg har NWW begynt å leke seg med elektroniske glitch. Resultatet er ok, men ikke mer. Avsluttende Gusset Typing løfter oss tilbake til store høyder der en forvrengt kvinnestemme beskriver veldig detaljert hvordan hun onanerer seg frem til orgasme. Lydsporet bygger seg opp i takt med tingenes utvikling og klimaks nås for å si det sånn.

She And Me Fall Together In Free Death er en god Nurse With Wound lp.

Historien om Nurse With Wound del syv

Da hadde tiden endelig kommet for Nurse With Wound - Who Can I Turn To Stereo (United Dairies UD049 cd 1996).


Undertegnede hadde store forventninger til dette albumet etter den nydelig Yagga Blues-forsmaken. Og ble forventningene innfridd? Tja, ..Stereo er en god, men ikke klassisk NWW plate. Tolv spor med mye fin musikk men også litt "NWW coasting". Yagga Blues rytmene går på deilig vis igjen ved flere anledninger, heliumstemmer løfter frem det surrealistiske og bruk av gebrokken engelsk spoken word ved italienske Davide Meroni er fint, mens andre spor ikke klarer å hekte på sedvanlig vis. Men albumet er definitivt verdt å ha. Det hører med til historien at ..Stereo er et av albumene Stapleton selv setter høyt.

1997 var et år hvor Stapleton prioriterte samarbeidsprosjekter med to vidt forskjellige artister. Et duo album med den tjekkiske fiolinst og sanger Aranos og et remixalbum av Stereolab.

Aranos

Nurse With Wound / Aranos - Acts Of Senseless Beauty (United Dairies UD100 cd 1997) er et nydelig, melankolsk album hvor NWW og Aranos smelter sammen og skaper stor musikk. Albumet har fem spor og innledes (Either Open or Unsound 10:33) og avsluttes (Some Magic Powers 14:46) med sakte balladerier med lange romantiske drag av fiolin fra Aranos over Stapletons patenterte langtonedrømmer. Vakkert og beroligende, men med nok nerve til at alle new age anklager blir sittende fast i halsen. Bloodclot er fire minutters hektisk perkusjon, stemmer i bakgrunn og Aranos i fri flyt pakket inn i støyelementer. A Window Of Possible Organic Development dyrker dumpe slag av industri i ekko, skurrende korte drag fra Aranos før heliumstemmene fra Who Can I Turn To Stereo faller inn og beatet fra Yagga Blues løfter sporet mot kakafonisk ende etter nesten fjorten minutter. The Entertainer roer det hele ned igjen med atonalt forsiktig spill av Aranos over slag av sakte industriell kaliber mens lyden av mørke skyer siger innover.

Stereolab / Nurse With Wound - Simple Headphone Mind (Duophonic Super 45s 12"/cd 1997) var det andre samarbeidet mellom disse to og metoden var den samme som sist; Stapleton fikk overlevert Stereolabmusikk og sto fritt til å gjøre hva han ville med denne. Stereolab fikk ikke høre resultatet før alt var ferdig. Simple Headphone Mind er tredve minutters motorisk Stereolabkrautrock nirvana. Stapleton løfter opp bandets motoriske beat og sender den ut på en lang og deilig kosmisk rytmetripp. Svært fengende og vel det nærmeste NWW noensinne vil komme dansegulvet. Originalmusikken Stapleton remixet er utgitt av Stereolab på en split single med Yo La Tengo under tittelen The Long Hair of Death. Sporet finnes også på Stereolabs samleplate Aluminum Tunes.

1998 var et rolig år etter Stapletonnivå med kun to utgivelser. Først kom det tredje samarbeidsprosjektet med David Tibet. Stapleton / Tibet - Octopus (Durtro 044 cd 1998) avvek kraftig fra de to foregående duoutgivelsenes tilnærmede rock/prog format. I left Her For a Cartoon Octopus (16:57) er en reise i dirrende strøm nesten ala Cold fra Thunder Perfect Mind. Lange toner av synth bryter i lydbildet og her leveres det varig verdi. The Fire of The Mind (18:00) er bygget over samme lest; et dronestykke med stigende temperatur, ekkobelagte gitarer ala krautrocklegenden Achim Reichel er også tungt på plass. Vakkert. I tillegg til disse to sporene inneholder cd'en begge sporene fra vinylversjonen av Musicalische Kurbs Hutte.


Senere i 1998 ble Nurse With Wound - Second Pirate Session : Rock 'n' Roll Station Special Edition (United Dairies UD043 lp / 2cd) sluppet. Dobbeltcd'en inneholdt all musikken som ble spilt inn i forbindelse med Rock 'n' Roll Station, hvilket var nesten åtti minutter mer enn det som fikk plass på albumet da dette kom i 1994. Fint å få hele bildet av denne sentrale utgivelsen.

Selv om Stapleton på mange måter er en ensom ulv og noe av en eremitt, trives han, som vi har sett, forbløffende godt i samarbeidsprosjekter. En hel haug av disse ble samlet på Nurse With Wound - The Swinging Reflective : Favourite Moments of Mutual Ecstasy (United Dairies UD069 2xcd 1999).


Her er samarbeid med Diana Rogerson, Tony Wakeford, Legendary Pink Dots, Foetus, Curent 93, William Bennet, The Inflatable Sideshow, Aranos, Chris Wallis/Peat Bog og Tiny Tim inkludert. Alle fjorten spor har vært utgitt tidligere, men svært mange av dem er selvsagt endret og editert her. Lange monstere som The Dead Side of The Moon (med Tibet) og Simple Headphone Mind (med Stereolab) er eksempelvis editert ned fra halvtimen til ti minutter hver. Uansett, her er vanskelig tilgjengelig ting som det er fint å få samlet og The Swinging Reflective fungerer også godt som en introduksjon til Nurseuniverset.

Stapleton har alltid hatt stor sans for klassisk krautrock og freerock type Mothers of Invention, Brainticket og Modry Efekt, uten at dette alltid har vært så synlig på hans utgivelser. Krautrockens motoriserte beat har riktignok brummet i bunn på en del saker, men det var likevel en stor overraskelse da han slapp løs acidpsych- og freerock-monsteret i seg på Nurse With Wound - An Awkward Pause (United Dairies UD056 2xlp / cd 1999).

Det irske rockbandet The Inflatable Sideshow var sentrale bidragsytere på denne plata, særlig gitarist Peat Bog. Intravenous åpner ballet med åtte minutters Ash Ra inspirert instrumentalacid, før et grisefunky bassriff innleder Two Shaves and a Shine der David Tibet går hysterisk amok på vokal og Peat Bogs blåser låta inn i et niminutters riff-o-rama av elektrisk gitar. The Penis Fruit Loop er mindre rock, mer av en tjuefem minutters klassisk Nurse surrealistisk vandring i et lsd-forgiftet landskap, freaky man ! Galskapen fortsetter i ti minutter til på Lunar Cement Sidewalk, jammen har vi ikke landet på månen og kan kjenne igjen Zweistein og tidlig Tangerine Dream. Plata avsluttes med nydelige Mummer's Little Weeper som er drøye fem minutters hyllest til kosmonauter som Cosmic Jokers og Klaus Schulze. An Awkward Pause er en særegen plante i Nursekatalogen.

Årene 2000 og 2001 skulle være mindre produktive for Stapleton, tenk bare en utgivelse pr år!

Nurse With Wound - Santoor Lena Bicycle (United Dairies UD053 cd 2000) er musikken til en endags kunstutstilling i Town Hall Studio i Galway, Irland. Steven Stapleton og Aranos arbeidet sammen og samtidig på 18 store malerier og alle ble hengt opp i taket og "swayed and twisted to the strains of Santoor Lena Bicycle". Dagen etter ble bildene skåret opp i tusen biter som ble benyttet til å lage fem hundre cover for Santoor Lena Bicycle. Sammen med denne originale innpakningen fulgte et A3-hefte med bilder av elleve av de utstilte bildene. Musikken på denne utgivelsen er ikke blant NWWs sterkeste . Elleve spor som ikke er av det mest inspirerte, kanskje var Stapleton mest opptatt av kunsten i denne anledningen? Musikken er heller aldri gjenutgitt. Uansett kult å ha en bit av utstillingen stående i hylla.

Om Santoor.. var middels så skulle Stapleton komme kraftig tilbake i 2001. Mer om dette og mye annet i neste utgave av denne lille gjennomgangen.

Historien om Nurse With Wound del seks

Stapleton drømte seg frem til tittelen på det neste Nurse With Wound slippet. I en drøm ble han overlevert det nye NWW albumet og tittelen var Thunder Perfect Mind. Eneste problemet var at hans tvillingsjel David Tibet hadde bestemt seg for å bruke samme tittel på sitt nye album med Currrent 93, etter en gammel gnostisk tekst kalt The Thunder : Perfect Mind. Løsningen ble at både Nurse With Wounds og Current 93s album ble kalt Thunder Perfect Mind og utgitt som søsteralbum (dog uten noe musikalsk felleskap).


Nurse With Wound - Thunder Perfect Mind (United Dairies 040 cd 1992) var også første albumet som ble spilt inn sammen med Colin Potter. Potters ICR studio i York har siden dette blitt brukt flittig av Stapleton. Potter har også blitt en svært nær samarbeidspartner for Stapleton og er med på de aller fleste NWW utgivelsene som har kommet etter 1992.

Thunder Perfect Mind inneholder to lange stykker musikk som er ganske så forskjellige. Cold er tjuetre minutters hyllest til maskinene. En nesten rituell - maskinell dyrking av gjentagelsen og en dypfryst superkald industripastiche. Cold irriterer men vokser ; må høres gjentatte ganger (å den var billig..) før den når deg. Colder Still er en annen skål; drøye tredve minutter som peker fremover til rytmiske eksperimenter på de kommende album Rock 'n' Roll Station og Who Can I Turn To Stereo og som samtidig tar opp i seg strategier Stapleton brukte på tidlige mesterverk som Merzbild Schwet og Homotopy To Marie. Colder Still; et mesterverk av underliggende rytmisk nirvana koblet med surrealistiske skrekkfilmeffekter og tung LSD-kaving.

Ett av Stapletons mest tilgjengelige prosjekter er hans duoalbum med Tony Wakeford fra Death in June og Sol Invictus. Likevel er musikken ganske langt fra det Wakeford driver med til daglig i nevnte grupper, hvor uttrykket er en slags avantfolk/industrifolk variant (i mangel av et bedre begrep, sorry!)


Steve Stapleton / Tony Wakeford - Revenge of The Selfish Shellfish (Tursa cd 1992) består av ti spor som ofte nærmer seg tradisjonelle låter, ikke akkurat dagligdags kost for Stapleton. Wakeford står for all sang og alle instrumenter (gitar, bass, trommer), Stapleton er oppført med "Hook, line and sinker". Mannens humor skinner gjennom! Høydepunktet for undertegnede er den ti minutter lange The Frightened City som dyrker fine stemninger og mild uro. Ellers består utgivelsen av kortere spor som er ganske lette i øret uten helt å nå opp til Stapletons beste arbeider. Albumet er meg bekjent aldri gjenutgitt.

Nurse With Wound har ved to anledninger samarbeidet med Stereolab. Tim Gane har fortalt at han tilbød Stapleton jobben med å produsere Stereolabs debutalbum Peng men at Stapleton avslo med begrunnelsen at Stereolab var "too rock". Stapleton overrasket også Gane med å vise frem et brev Gane hadde skrevet til NWW noen år tidligere. Brevet hadde Stapleton merket som den femtende korrespondansen han hadde mottatt om NWW. Han tilbød seg imidlertid å gjøre en remix for gruppa. Stapleton og Stereolab skulle etter dette samarbeide ved to anledninger på nittitallet.


Den første av disse samarbeidene finnes på Stereolab / Nurse With Wound - Crumb Duck (Clawfist 10" 1993). Det er to spor på denne 10", hvor Exploding Head Movie er en remix av ett parti av albumversjonen av Jenny Ondioline, det atten minutter lange sporet fra Stereolabs album Transient Random Noise Burst With Announcements. Definitivt hørverdig, men den store karamellen finnes på andre siden. Animal or Vegetable (A Wonderful Wooden Reason) er en heidundrende Stapleton spesial. Et uutgitt stykke Stereolab musikk gruses kraftig; vokal kjøres baklengs, midtpartiet er et krautmotorisk rytmenirvana med mengder overstyrt gitar i lag på lag før herligheten avsluttes med en tapecollage ala NWW.

Stapletons neste utspill skulle by på en helt ny musikalsk vending i NWW-historien. Som vi har sett hadde NWW begynt å lefle med mer rytmiske arrangementer og innslag på enkelte utgivelser på starten av nittitallet. Og interessen for rytmer var sterkt preget av Stapletons fordypning i musikken til den Cubansk-amerikanske pianisten og bandlederen Perez Prado. Dette samt en bisarr drøm Stapleton hadde skulle sette sitt preg på Nurse With Wound - Rock 'n' Roll Station (United Dairies 039 cd 1994).


Stapletons drøm inneholdt et møte med noen selsomme størrelser fra avanthistorien og følgende kan siteres fra NWWs hjemmeside;

"This album arrived somewhere after a dream meeting of several individuals, Graham Bond, Joe Meek, Jacques Berrocal and myself. After a few beers and a heated disscussion of puncture repair we all lay down in a circle and point our penises at Venus, telepathic messages are sent out to Colin saying he can use the two golden microphones. He did, and here we are." Steven Stapleton, 17.1.94. What a strange story.

På Rock'n'Roll Station er det ingen latinobeats. Derimot dyrkes en nesten minimalistisk rytmisk elektronika. En pulserende beat tvers igjennom hele albumet. ..Station fikk mange NWWhoder til å klø seg på sine blanke isser og var omdiskutert når den kom. I ettertid er det imidlertid lett å se at dette er et av Stapletons mest varige og grensesprengende verk. En elektronika dynket i bisarr humor, livlige bruk av samples og spenninger og ikke minst en ekstremt hypnotiserende beat.

Tittelsporet er en ganske streit coverversjon av et spor fra Jac Berrocals Paralleles album. På Berrocals original er det den gamle rock & roll helt Vince Taylor som messer fram vokalen, på NWWversjonen er det Stapleton selv som sakte prater og understreker at "A rock'n'roll session is a session where we can do what we want to do", under tikker elektronika og dyp bass.

Avslutningsporet Finsbury Park, May 8th,1:35pm (I'll see you in another world) omhandler selvmordet til musikeren Graham Bond. Bond kastet seg foran toget og Stapleton trer inn i skallen på Bond i det tragiske momentet. Beatet fra Rock 'n' Roll Station er redusert til et sakte og dypt drønn i bakgrunnen og musikken er langt mørkere enn på resten av albumet. De tretten minuttene dette sporet varer er magiske, triste og empatiske, hver gang jeg lytter til dette blir jeg grepet rett og slett.

Som en forsmak på neste album, Who Can I Turn To Stereo slapp Nurse With Wound deretter cdsingelen Yagga Blues.

Yagga Blues (United Dairies UD 099 cds 1995) inneholder to versjoner av tittelsporet (vokal og instrumental) og gir i tillegg den første smakebiten på Funeral Music For Perez Prado. Yagga Blues er en magisk rymefigur med nydelig ordløs vokal fra Sarah Fuller. Yagga Blues er full av østlige stemninger og er seks minutters ren lykke. Den burde jammen vært en hit! Kanskje det mest umiddelbare øyeblikket i hele Stapeton katalogen.

Funeral Music For Perez Prado er drøye ni minutters meditasjon over en shakuhachi strofe spilt inn av David Jackman i 1987. Fullendte dronedrømmerier, en latterlig vakker snutt med varig verdi. Stapleton skulle vende tilbake til denne på

Funeral Music For Perez Prado (United Dairies UD 098 cd 2001), hvor vi får den fulle trettitre minutters versjonen av tittelsporet. I tillegg inneholder denne cd'en de tidligere utgitte Yagga Blues sporene samt Soresucker sporene fra 1990. Funeral Music For Perez Prado er et høydepunkt i Nurse With Wound-katalogen. Spill den lavt midt på natten og ta sats inn i drømmeverden eller la den ta over en regntung søndag ettermiddag på drepende volum; den fyller deg helt uansett. Den fulle versjonen bygger videre på smakebiten fra Yagga Blues, med et mildt synthløft midtveis. Magien skapes her gjennom de evige gjentatte loops, denne trenger en halv time for full realisasjon.

Før Stapleton kom så lang som til å utgi Who Can I Turn To Stereo i 1996 kom det to prosjekter.

Nurse With Wound - Alice The Goon (White Noise WN001 ensides 12" 1995) var en innspilling laget spesielt for Festival Ultimes Musiques og opprinnelig til salgs på denne festivalen i mai 1995. Alice The Goon inneholder to spor. (I Don't Want To Have) Easy Listening Nightmares er ti minutters Perez Prado latinostumping med sinna gitarvreng fra Peat Bog. Prelude To Alice The Goon er mer givende, med vokale samples på feil hastighet, en evigtilstedeværende bass og synthloops. Fine tolvminutters vandring i nada. Ved reutgivelse på cd var det lagt til et "hemmelig" tredje spor som setter skapet kraftig på plass; ikke langt unna A Missing Sense - en drøm av vokalsamles og synthdrypp. Nurse With Wound på sitt åttitallsbeste. Sporet varer desverre bare drøye syv minutter, en time hadde vært enda bedre..

1996 startet opp med utgivelsen av det andre samarbeidsprosjektet under egne navn mellom Stapleton og David Tibet. De tre samarbeidsprosjektene under egne navn som Stapleton og Tibet har utgitt (de første var The Sadness of Things fra 1991, det hittil siste er Octopus fra 1998) er alle ganske nærme et fullt rockformat på søken mot analog syttitalls prog/avantrock og står støtt på egne bein som særpregede og fine utgivelser.

Stapleton / Tibet - Musical Pumpkin Cottage (United Durtro UDOR1 cd 1996) inneholder to lange spor; The Dead Side of The Moon er en vandring på baksiden av månen til en hypnotisk backbeat som viser frem de to herrers fasinasjon for den tyske syttitallsrocken. Full pupp inntreffer etter et kvarter når Tibet tar plass i lydbildet og med skjelvende, lav stemme fremfører sine "Hallucinatory Patripassianist Vocals". Bubblehead er ikke langt unna i stil og magi. Våre venner har hjelp av mange flinke folk på denne utgivelsen, som Nick Saloman (bass og analog synthesizer), David Kenny (gitar), Trevor Reidy (trommer), Nora Duus (" low and sexy vocals and breathing"), Cyke Bancroft: (alto saksofon på The Dead Side Of The Moon), David Cohen (sopran saksofon på Bubblehead) og Adrian Teasdale (bass).

Dette albumet ble også utgitt på vinyl, da selvsagt med andre versjoner av de to sporene. Stapleton / Tibet - Musicalische Kurbs Hutte (United Durtro UDOR1 lp 1996) ble utgitt i tusen eksemplarer og er selvfølgelig verdt å ha. Vinylutgaven kan være vrien å få fatt i, da er trøsten at begge sporene på lp'en er med på Octopus cd'en fra 1998. Octopus kommer vi selvsagt tilbake til.