Krauthelter - Faust del 2

Faust IV, uutgitte etterlatenskaper, BBC sessions og samarbeid med Tony Conrad

Vi forlot våre venner i Faust etter at de hadde blitt signert til Virgin Records og sluppet sitt tredje album Faust Tapes. Signeringen til Virgin ga bandet en god del oppmerksomhet. John Peel elsket dem og ga dem sågår en Peel-session som bidro ytterligere til buzzen rundt Faust. I denne perioden gjennomførte de også en turne i England som det gikk gjetord ord om. En mildest talt "der ute" happening med bormaskiner og flipperspill som en del av sceneutstyret bidro til deres rykte som en vilter gjeng.


Faust - Faust IV (Virgin)

Faust fjerde og siste album på syttitallet ble spilt inn i Virgins studio The Manor i England i 1973 og utgitt i 1974. Bandet bestod da av Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Hans Joachim Irmler (orgel), Jean-Hervé Péron (bass), Rudolf Sosna (gitar og keyboards) og Gunter Wüsthoff (syntheziser og saksofon). Innspillingene tok langt tid og produsent Uwe Nettelbeck supplerte det nye materialet med stoff som var spilt inn under bandets kreative raptus i Wumme de to foregående årene. Albumets klart beste spor og Fausts mest legendariske øyeblikk er faktisk hentet fra Wumme innspillingene, nemlig Faust IVs åpningspor Krautrock. Krautrock er en 12 minutters lang dronende instrumental tour de force hvor musikken bygger seg sakte opp og trommer slår inn i lydbildet først langt ute i stykket. Og når Krautrock kommer ut av startblokkene blir den et helt uimotståelig vandrende beist av en rocklåt. Den blir jeg aldri lei. Det andre høydepunktet på albumet er den syv minutter lange krautklassikeren Jennifer som står seg like godt idag; låten begynner som en smul krautastisk smyger før det går alvorlig galt etter en stund og galskapen slippes løs - musikk som peker fremover og bakover samtidig.

Faust IV har ikke samme legendestatus som de tre første albumene og er vurdert som deres svakeste i denne første klassiske Faustperioden. Jeg liker den minst like godt som forgjengerne og synes den er inspirert og solid tvers igjennom. Endel av musikken nærmer seg en konvensjonell låtkonstruksjon og et mildere uttrykk, sjekk for eksempel den reggaeinfiserte The Sad Skinhead. Vi får også mye patentert Faust galskap med tribalbeat ala Velvet Underground og flytende drømmesynth frekvenser på disse syv sporene - og for en trommeslager bandet hadde i Zappi! Sjekk f eks innledningen på Just A Second, før synthflytende drømmerier steiler mot gitarkaskadiske og pianobarberte mareritt. Også den lange Giggy Smile hekter godt med sitt freakbeat på fylla riff og dundrende fremdrift.

Albumet siste spor tar det hele hjem; It's A Bit Of A Pain er en søt akustisk sak med god stemning som tirres av en mildt ilter gitar. Og jammen om ikke galskapen tyter frem her også; en svensk tjej forteller om kroppshår på menn med lett erotisk stemme. Digg.


Faust - Munic & Elsewhere (Recommended Records LP 1986)
Faust - The Last LP (ReR Megacorp LP 1988)

Ryktene gikk lenge om et nytt album fra Faust, Faust V. Virgin slapp sågår en promokassett med med glimrende ny Faustmusikk. Faust V ble tragisk nok aldri utgitt. Virgin var lei av Faust og deres innfall og utfall og så vel ikke akkurat det store kommersielle potensialet i denne gjengen. Deler av musikken som var tiltenkt Faust V dukket imidlertid opp på diverse singler og ep'er på Recommended Records.

Senere ble musikken som var ment for Faust V (pluss andre uutgitte spor) samlet på to flotte album som ble sluppet i 1986 og 1988 på Recommended Records og senere også samlet på cd'en 71 Minutes. Musikken på disse platene viser at Faust var enda mer produktive og oppfinnsomme enn deres offisielle utgivelser kan gi uttrykk av. Både Munic & Elsewhere og The Last LP er nesten fullverdige Faust album, fulle som de er av god musikk innen Fausts "kjerneverdier". Skal du ha hele bildet av denne gjengens virke på syttitallet trenger du disse.


Faust - Patchwork 1971 - 2002 (Staubgold cd)

I 2002 ble det sluppet ytterligere uutgitt materiale med Faust. Patchwork 1971 - 2002 er en slags oppfølger til Faust Tapes og inneholder tyve spor spilt inn i perioden 1971 til 2002. Oppsiktsvekkende nok er det alt vesentligste av materialet fra deres tidlige periode og Patchwork er en flott collage over Faustmusikk - denne unike blandingen av alt og ingenting; rock, psych, folk, free jazz og krautrock knadd sammen til en superoriginal og imøtekommende musikk.

Stretch Over All Times er tredve år med Faust på snaue to minutter, inkludert et sus av It's a Rainy Day, Sunshine Girl bakt inn. Krautrock fra Faust IV gjenoppstår i kortversjon som A Seventies Event. Endel av musikken fremstår som merkelig kjent og er utdrag av Faustmusikk vi kjenner fra før i helt andre arrangementer, sjekk for eksempel spor som Psalter, Stretch Out og Out of Our Prison.

Patchwork 1971 - 2002 står seg godt i Faust katalogen og hører med i det store bildet.


Faust - BBC Sessions + (ReR Megacorp cd)

I 2000 ga Recommended Records ut den flotte boksen Faust - The Wumme Years 1970 - 1973 som samlet albumene Faust, So Far og Faust Tapes, og i tillegg inneholdt 71 Minutes og BBC Sessions +. I alt fem cd'er med glimrende musikk. Videre en tykk booklet med bilder, tekster og intervjuer.

På BBC Sessions + fikk vi den opprinnelige John Peel sessionen fra 1972. Denne bestod av tre spor og fra denne får vi Krautrock i all sin prakt. I tillegg får vi den deilige knugeren The Lurcher og den lille snutten Do So. BBC + inneholder også ytterligere fem spor med blant annet alternative versjoner av So Far og Meer.


Faust / Tony Conrad: Outside The Dream Syndicate (Caroline LP 1973)

Tony Conrad var en av pionerene i minimalismen i New York, og jobbet blant annet sammen med LaMonte Young og John Cale på de legendariske Dream Syndicate innspillingene midt på sekstitallet. Disse har desverre aldri sett dagens lys på offisielle utgivelser, mye takket være LaMonte Youngs totale særhet - etter sigende sitter han og ruger på tapene uten vilje til å la oss høre dette unike materialet i sin helhet. Det eneste som er sluppet er et drøyt halvtime langt opptak med dårlig lydkvalitet på Table Of The Elements for noen år siden. Tony Conrads første offisielle utgivelse ble derfor et overraskende samarbeid med Faust.

På tre dager i oktober 1972 i Wumme spilte Tony Conrad (fiolin), Werner "Zappi" Diermaier (trommer), Jean-Hervé Péron (bass) og Rudolf Sosna (gitar, keyboards) inn en evig minimalistklassiker, under oppsyn av Kurt Graupner og Uwe Nettelbeck. Albumet, som ble utgitt på Virgins underlabel Caroline, inneholdt to sidelange spor. From the Side of Man and Womankind er en insisterende gjennomgående beatodysse' hvor Zappi og Péron ikke flytter rytmen en millimeter til siden - bare fremover, fremover. Over dette tankskipet av minimalistisk rytmeri gnager og forløser Conrad sine droneteorier og droneforskning.

From the Side of the Machine er mer avmålt dirrende og beveger seg sakte fremover over fenomenalt trommearbeid av Zappi. From the Side of the Machine er mindre insisterende og mer dryppende av minimalistisk lengsel. Conrad spiller lange toner i sammenhengende strekk. Fantastisk musikk som inviterer til dyp og gjentatt lytting. Outside The Dream Syndicate er en av mine definitive minimalistfavoritter.

Albumet sakk selvfølgelig som en stein ved utgivelse, Minimalt (kremt..) salg og knapt noen anmeldelser må ha vært en enorm skuffelse for Conrad. Heldigvis ble albumet plukket opp fra glemte-klassikere loftet av salige Table Of The Elements i 1993. Da fikk vi en 30 års jubileums utgave med uutgitt materiale og en supersjelden 7".

17 februar 1995 spilte Tony Conrad, Werner "Zappi" Diermaier, Jean-Hervé Péron og Jim O'Rourke From the Side of the Machine i sin fulle 37 minutters versjon live i Queen Elisabeth Hall i London. Denne konserten er også utgitt på cd av Table Of The Elements og vel verdt å ha.

Avslutning og til neste gang...

Faust lå brakk i nesten femten år før bandet gjennoppstod i 1990. Siden den gang har Faust utgitt flere gode album (ikke minst er det helt ferske albumet C'est Com...Com...Complique utmerket). Så det blir nok en del tre og del fire i historien om Faust med tid og stunder. Men de neste utgavene av Krauthelter vil fokusere på syttitallet.

Krauthelter - Faust, del 1

Denne artikkelserien skal ta for seg et utvalg artister og plater som tøt opp til overflaten i den særdeles kreative perioden fra 1969 til (ca) 1980 i Tysklands musikkliv. Begrepet krautrock ble skapt av engelske musikkjournalister som entusiastisk hypet den nye tyske rocken på slutten av sekstitallet. Krautrock kan på mange måter utmåles som en samlebetegnelse på tysk progressiv rock med stilarter som spacerock, protoprog, folk/etnisk rock, elektronisk musikk, jazzrock/rockjazz og ikke minst avantgardehybrider av de overnevnte stilarter. Av krautrockens overliggende inspirasjonskilder bør spesielt nevnes psykedelia og postpsykedelia, free jazz, moderne avantgarde/samtidsmusikk (særlig Stockhausen), moderne rock ala Zappa, Beefheart og politicorock ala Fugs.

Det er skrevet mye om krautrock de siste femten årene, særlig bør nevnes brødrene Freemans The Crack In The Cosmic Egg (nå tilgjengelig som cd-rom), Dag Erik Asbjørnsens Cosmic Dreams At Play (foreligger nå i nyopptrykk) og Julian Copes Krautrocksampler. De to førstnevnte er solide encyklopidiske verk mens Julian Copes bok er mer av en personlig reise i egne favoritter med tungt fokus på noen få band. Videre er Richard Toftesunds utmerkede artikkel i Tarkus Magazine # 30 (Prog blant pølser, øl og eksplosjoner) definitivt verdt å få med seg.

Krautrocken har inspirert mange av dagens ledende undergrunnsartister og indie/mainstreamnerder, og det er særlig den typiske "motorbeaten" til grupper som Can og Neu og de drømmende kosmiske synthreisene til Klaus Schulze og Tangerine Dream som trekkes frem.

Bak de kjente bandene som Can, Neu, Amon Duul II, Kraftwerk, Faust og Tangerine Dream er det faktisk en stabel flotte artister av mer eller mindre obskur karakter som fortjener din oppmerksomhet. Enkelte Krautkjennere mener sågar at det er mellom fire og femhundre essensielle skiver innen dette feltet, så mange har ikke jeg tenkt å liste i denne artikkelserien. Men mange blir det; dykk derfor ned i det kosmiske Tyskland, la freakflagget vaie i krautvinden og utforsk folkens.

MEKTIGE FAUST



Som Nurse With Wound-hund og alment forelsket i de mytiske rockorkestere finner jeg det tvingende nødvendig å begynne med Faust. Faust er som kjent Steven Stapletons favorittband og det mest myteomspunnede bandet i krautrocken.

Faust; smak på navnet, smak på myten. Faustus er hovedpersonen i den tyske legenden hvor en middelalderlærd inngår en skjebnetung pakt med han nede i kjelleren. Faustmyten er turnert i kunstens kriker og kroker; musikk, film og litteratur. Thomas Mann og Goethe - men også selveste Robert Johnson. Johnson, en av de viktigste musikerne i det forrige århundre inngikk som kjent en pakt med djevelen "at the crossroads".

Faust - en sjarlatan og alkemyst, hans stolthet og forfengelighet fører til hans undergang. Og hva med bandet Faust ?

Bandet Faust, mektige Faust. Det største tyske band noensinne ? Tja, helt der oppe sammen med Can, Tangerine Dream 67-73 og Einsturzende Neubaten 80-87. Faust er kanskje det mest særegne og frie av alle krautrockband og musikken bandet spilte inn på syttitallet står seg minst like godt idag.

Faust var hjertebarnet til Uwe Nettelbeck og ble til nærmest "på bestilling" fra en a&r mann i Polydor. Planen var å skaffe Polydor et hipt og salgbart tilskudd til Can - Tangerine Dream aksen i det tyske platemarkedet. Resultatet ble en karriere langt unna enhver form for kommersielle hensyn og valg. Polydor skjønte vel aldri hva som traff dem.


Faust - Faust (Polydor lp 1971)

Uansett, bandet ble sendt i studio i landlige Wumme i 1971 for å spille inn debutalbumet. Besetningen på det første Faust albumet var Werner Diermaier (trommer), Joachim Irmler (orgel, electronics), Arnulf Meifert (trommer), Jean-Hervé Peron (bass, gitar, vokal), Rudolf Sosna (gitar, keyboard, vokal), og Gunter Wüsthoff (saksofon, effekter). Kurt Grapner var allerede her på plass som studioguru og viktig premissgiver. Uwe Nettelbeck produserte. Bak det klassiske gjennomsiktig vinyl - gjennomsiktig innlegg - gjennomsiktig cover med knyttneve skjuler det seg et stykke musikk med nydelig avantrock stappfull av innfall og utfall.

Faust bestod av kun tre spor. Platen åpner med den drøyt ni minutter lange Why Don't You Eat Carrots ? som åpner Fausts verden med å slenge inn en strofe fra all you need is love før en streng støytone sender denne ut vinduet og et enslig piano fyrer opp et vindskeivt sirkusorkester på syre skramlende ivei med gitar og saksofon i spiss, komplett med krautsursøt korsang. Jøje meg! Her settes på mange måter standarden for Fausts virke: inn- og utfall i stabler, galskap og humør parret med en forankring i rockmusikk og avantatityd. Deretter følger åtte minutter med Meadow Meal hvor knirkeeffekter og flaskeklirr ala Smegma (seks år før Smegma kom på banen...) setter stemningen for en syk tekst - you are a fruit fork (!) - deretter rocker Faust igang med gitarfuzz og overstyrt orgel. Det hele avsluttes med en mild orgelvals med lumre lydeffekter av stormfullt vær. Den seksten minutter lange Miss Fortune dekker hele side to på albumet og er en reise i psykedelisk freerock. Miss Fortune er basert på et liveopptak som så er editert og remikset i studio. Alt i alt er Faust et klassisk debut album og etablerte Faust på en egen planet. Albumet solgte selvsagt dårlig, men mottok gode anmeldelser.


Faust - So Far (Polydor lp 1972)

Bandet fulgte opp debuten med So Far i 1972, nok engang med ekstraordinær innpakning. Bak et helt sort cover skjulte ti innlegg seg, et for hver av sporene på platen samt et med informasjon om innspillingen. So Far tar tak i ideene fra debuten og strukturerer disse i ni spor med en gjennomgående ganske energisk-psykotisk stemning. Plata består av fire lange spor (fra seks til ti minutter lange) og fem kortere låter. De lange sporene er best; her tar Faust seg tid til å dyrke beatet, et sted mellom klassisk Can og tidlig punkmotorikk ca Neu! 72. Åpningen It's A Rainy Day, Sunshine Girl er en triumf, det samme er den hissige, angstridde No Harm, med desperat vokal og hakkete, nestenwhawha dominert gitaronani. Tittelsporet So Far er også en perle, nok engang et patentert krautbeat som går og går -ingensteder- mens effekter og blåsere rusler rundt i lydbad til anklene. Tittelsporet går rett over i Mama Is Blue som med sin milde industrielle støykonstruksjon og repeterende chantvokal peker frem mot den industrielle musikkens komme. Throbbing Gristle og kompani må ha hørt dette. Når vi i tillegg får en nydelig akustisk gitarflukt i On The Way To Abamae er det bare å notere en sikker hjemmeseier.


Faust - Faust Tapes (Virgin lp 1973)

Faust ble en av de første gruppene som ble signert til Richard Bransons label Virgin. Virgin fikk en kanonstart med utgivelsen av Mike Oldfields Tubular Bells og satset friskt på Faust. Faust Tapes ble solgt for 48 pence, den samme prisen som for en single. Albumet solgte etter sigende over 100.000 eksemplarer, jeg tipper at en del av de som "tok sjangsen" ble mildt forvirret da Faust Tapes veltet ut av høytalerne. Faust Tapes består av en haug studiosnutter innspilt i perioden 1971 til 1973 som ikke var tiltenkt for utgivelse, men som ble spleiset sammen til et hele for gruppas tredje album. Mange krauthoder holder Faust Tapes som deres største verk og albumet er en flott reise i Faustverden. Albumet er tydelig bearbeidet og merkelig helhetlig til å være et resultat av en samling diversiteter. I min egen rangering kommer nok likevel Faust Tapes bak både Faust og So Far.

I neste del av Faustgjennomgangen skal vi se på Faust IV, samarbeid med Tony Conrad og det uutgitte Faust V albumet.