Tom Waits del fire - Nighthawks At The Diner

Nighthawks at the Diner er Tom Waits tredje album og noe så uvanlig som et dobbelt livealbum med bare nytt materiale. Tittelen er inspirert av Edward Hoppers maleri Nighthawks.

Etter at Bones Howe (produsent) og Herb Cohen (manager) hadde undret på hvordan de bedre skulle få frem Waits egenskaper som entertainer og jazzmann, ble det enighet om at det neste albumet skulle spilles inn live i Record Plant Studios, foran et lite, invitert publikum. Cohen delte ut billetter til venner og bekjente. Og musikken ble spilt inn på to kvelder i slutten av juli 1975. Man hadde sågar rigget til med en oppvarmingsartist; ingen ringere enne stripperen Dewana, som gjorde sine saker til backing fra Waits band.

Resultatet er et dobbeltalbum hvor Tom Waits tar entertaineren og jazzduden i seg helt ut. Nighthawks..er fullstappet med snurrige historier og introer, barstooljazz og generelt røykfylt stemning. Etter min mening er resultatet blandet, og Nighthawks.. er et av Waits albumene jeg ikke finner frem så ofte. Følelsen av at Waits tar barfluerollen litt vel langt ut i parodien er bitvis påtrengende og musikken oppleves noen ganger litt vel avslappet, nesten døsig.

Likevel, Waits har selvsagt med seg en knall band - og når det klaffer så klaffer det virkelig. Bandet bestod av Pete Christlieb (tenor saksofon), Bill Goodwin (trommer), Jim Hughart (ståbass), Mike Melvoin (piano og elektrisk piano) og Tom Waits på vokal, piano og gitar. Og på låter som Warm Beer and Cold Women og Better Off Without a Wife låter det kanon. Også den lange, resiterende Nighthawk Postcards er fin og tåler gjentatt lytting.

Det er heller ingen tvil om at Waits er både vittig, tungsindig og ironisk i sine små historier. Det var sikkert to store kvelder å være tilstede på. På plate blir det kanskje litt mye ved gjentatte lyttinger. Men for all del, Nighthawks At The Diner presenterer en side av den tidlige Tom Waits det er godt å ha dokumentert. Og høydepunktene gjør at dette er et nødvendig tilskudd til Waitskatalogen.

Tom Waits del 3 - The Heart Of Saturday Night

Etter traumatiske turneer som oppvarmer for blant annet Frank Zappa (Zappas publikum "tok" ikke Waits' særegne form og humor for å si det pent), ristet Waits av seg skuffelsen over dårlig salg av debutalbumet Closing Time og gikk i 1974 i studio og spilte inne det albumet som skulle bli slupppet i oktober 1974 under tittelen The Heart Of Saturday Night. Også dette albumet ble sluppet på Asylum Records. Den unge plateselskapsjefen David Geffen hadde ikke mistet troen på Waits.

På The Heart Of Saturday Night jobbet Waits for første gang sammen med produsenten Bones Howe. Howe var en erfaren produsent og tekniker som i tilegg til å ha jobbet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og The Association hadde god kunnskap og erfaring fra jazz (blant annet Ornette Coleman) og smoothsangere som Frank Sinatra. Howe og Waits fant fort tonen og startet med dette et samarbeid som skulle vare tiåret ut.

Der Closing Time var full av romantiske sanger om kjærlighet og lengsel var The Heart Of Saturday Night mer neddempet poetisk i sine beskrivelser av levd liv og nattens bravader on the wrong side of the tracks. Dette albumet var på mange vis inngangen til Waits barfly triologi som skulle realisere seg de neste årene, med albumene Nighthawks at the Diner (1975), Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977).

The Heart Of Saturday Night er nydelig arrangert, spilt og produsert. Stemningen settes ved coverbildet, som er en variant over nettopp Sinatras klassisk nattplate In the Wee Small Hours. På dette albumet rigger Waits seg til ved piano og klemmer ut 11 originaler med jazzmarinert og melankolsk barmusikk med tekster direkte nedstigende fra beatpoeter som Kerouac og kompani. Bones Howe plukket et supert lag med musikere som var vel bevandret i både pop og jazz. Pianisten og arrangøren Mike Melvoin hadde en betydelig innvirkning på sluttresultatet, og hadde med seg flinke folk som gitaristen Arthur Richards, bassisten Jim Hughart, trommeslageren Jim Gordon og Tom Scott og Oscar Brashear på blåsere.

På The Heart Of Saturday Night møter vi for første gang Waits som den beatrappende hipsteren, resiterende teksten - med soleklar inspirasjon fra albumet Kerouac spilte inn sammen med jazzmusikeren Steve Allen (Poetry For The Beat Generation, Hannibal Records lp 1959). På Diamonds On My Windshield dytter akustisk bass og vispetrommer Waits frem når han rapper frem teksten om en løs fugl på jakt etter et eller annet, jagende fra by til by.

Waits utvikling og fokus skinner gjennom allerede på den sløye åpneren New Coat Of Paint. Her er Tom dypt nede i late night jazzy vibber. Låta er svingende og mildt funky, med Melvoin på el piano. San Diego Serenade er en vakker kjærlighetsballade som slekter på Martha og Rosie fra Closing Time. Supersentimentalt fra den steingamle Waits som var bare 25 år i 1974. Men sjelen hans - minst 100 år. Deretter følger den sløye bluesen SemiSuite, med deilig mute trompet og et piano/blås stikk som hekter godt. Shiver Me Timbers er minst like god, og her er vi i amerikanaland. Tenk Old 55, og nesten hans samtidige som Eagles og Jackson Browne.

Side 1 avsluttes med tidligere nevnte Diamonds On My Windshield og det klassiske tittelkuttet. The Heart Of Saturday Night er en gitarballade med tekst om helgens gleder etter en hard arbeidsuke. Vår helt sitter i Oldsmobilen med armen rundt dama og cruser rundt, letende etter The Heart Of Saturday Night. Teksten er empatisk og uten bitter ironi. En slik tekst en ung Springsteen kunne skrive.

De 6 sangene på side 1 er noe av det beste Waits har skrudd sammen noensinne, og det er nesten ikke til å unngå at kvaliteten faller litt på side 2.

Åpneren på side 2, Fumblin' With The Blues er en pastisj på tyvetallets jazz, og ikke annet enn et hvileskjær. Please Call Me, Baby er derimot en sikker vinner. Waits synger som en klassisk crooner over et dypt, skinnende arrangement med strykere, visp, akustisk bass og piano. Han synger om å exercise my devils - indeed.

Depot, Depot er Waits på det jevne, og Drunk On The Moon har en kul tekst om storbylivet og neon, men er mer middels musikalsk sett.

Albumet avsluttes med et apropos til tittelsporet. På The Ghosts Of Saturday Night (After Hours At Napoloeone's Pizza House) mimrer Waits om jobben han hadde i ungdommens San Diego. Alt pakket inn i en jazzy balladeform som passer teksten som hånd i handske.

Tom Waits del 2 - Closing Time

Tom Waits - Closing Time (Asylum 1973 LP)

Waits hadde signet med manager og label eier Herb Cohen i 1970 og spilte inn en rekke demoer for Cohens plateselskap Bizarre/Straight i 1971. Waits hadde da flyttet til Echo Park i L.A. hvor andre unge musikere som Glenn Frey, J. D. Souther, Jackson Browne, og ikke minst Frank Zappa også bodde. Mange av sangene som ble spilt inn på denne tiden tok Waits frem igjen på senere album. Disse innspillingene ble utgitt tidlig på nittitallet som The Early Years Volume 1 og 2, til Waits store irritasjon. På disse tidlige opptakene (Waits var 21) møter vi en fersk og uferdig artist, som likevel har en ubøyelig låtskriverklo med gode tekstlige anslag. Musikken er preget av de samme inspirasjonskildene som skulle prege de første to offisielle albumene til mannen, nemlig barrom, folk, Tin Pan Alley og ikke minst Randy Newman.

Tom Waits spilte inn sitt første album virkelige album i Sunset Sound Studio i Hollywood i 1972. Innspillingen av musikken som skulle bli til Closing Time ble til etter at diverse forsøk i studio i 1972. Closing Time ble utgitt på Asylum Records i 1973. Albumet er produsert og arrangert av Jerry Yester. Yester var tidligere med i Modern Folk Quartet og Lovin' Spoonful. Han produserte også blant annet albumene Goodbye and Hello og Happy Sad med Tim Buckley. Sammen med kona Judy Henske stod han også bak semiklassikeren Farewell Aldebaran (1969).

De to første Waits albumene, Closing Time og The Heart Of Saturday Night, har i ettertid fått status som lette oppstartsutgivelser i en legendes store produksjon. Mulig det, men spesielt Closing Time er et mesterverk, intet mindre. Det er nesten utrolig at en ung mann på 23 år kan klemme ut musikk så ektefølt, så full av "gamle" tanker og ursjel; Waits er født hundre år gammel. Og det er en nesten ubegripelig utvikling fra innspillingene han gjorde bare et drøyt år tidligere.

Closing Time er vakkert produsert med en lavmælt intensitet og outsidervri på singer-songwriter stuket som dominerte det Californiske musikkmiljøet på denne tiden. Waits er ikke interessert i enkle popløsninger, men skrur likevel sammen jubelhektende låter som perler som på snor.

Waits var skjerpa og klar i studio og allerede på denne tiden svært sterk og tydelig på hvordan han ville ha tingene. Og han hadde med seg et flott band - det har Waits alltid. Waits hadde med seg Delbert Bennett og Tony Terran på trompet, Shep Cooke og Peter Klimes på gitar, Jesse Ehrlich på cello, Bill Plummer og Arni Egilsson på bass og John Seiter på trommer.

Det hele starter med at Waits teller inn Ol'55. Ol' 55 er en soleklar Waitsklassiker med erketypisk amerikansk bilromantikk i teksten og en aldeles nydelig, løftende melodi. Eagles skulle senere gjøre en versjon av denne og dermed gjøre Waits kjent for et stort publikum. Deretter følger den lettglemte folkslengeren I Hope That I Don't Fall In Love With You før vi får den vakre barromballaden Virginia Avenue. Virginia Avenue er på mange måter en template for mye av det Waits skulle drive med utover på syttitallet; romantisering av barflua og natteranglerens fylletilværelse i storbygatene natterstid. Det hele i et klassisk cooljazz arrangement med ståbass, Waits på piano og vakkert blås bak en inderligkul Waits vokal.

Old Shoes (& Picture Postcards) er tilbake i folkterreng, fin melodi og sobert arrangement. Aldri var vel mannen nærmere sine samtidige softiser (James Taylor, Eagles, Poco et al) enn her.

Midnight Lullaby er nok en barrom drager; dypt melankolsk og stappfull av levd liv. Hvor tar en 23 åring dette fra ? Full ståpels. Og ståpelsen legger seg definitivt ikke når de to neste sporene detter inn. Martha er rett og slett en av tidenes vakreste og inderligste kjærlighetssanger. Her synger Waits aliaset Old Tom Frost om sin store ungdomskjærlighet som han aldri fikk, men som han tross alt tar mote til seg og ringer på sine gamle dager. Martha har et ufattelig løft i refrenget og er så full av bittersøt sødme at det er ubegripelig. Og for et arrangement bak Waits på piano. Livet er ikke det samme uten denne.

Etter dette blir alt en liten nedtur, men bare så vidt. Rosie er en countrydynket ballade som løfter og kjeler med ditt skadde hjerte. Jøje meg.

De fire neste sporene er mer typisk syttitallsWats; barrom, sjanglete stemning med stort hjerte. Skiftende fra dype studier i ensomhetens kulde (balladen Lonely), via uptempo cooljazz swing i Ice Cream Man , til balladene Little Trip To Heaven (On The Wings Of Your Love) og Grapefruit Moon.

Closing Time rundes av med tittelsporet, en instrumental vandring i senførtitallets romantiske jazzballader. Vakkert og tidløst, musikk for evigheten.

Tom Waits del 1

Thomas Alan "Tom" Waits ble født 7 desember 1949 på Park Avenue Hospital i Pomona California. Tom Waits er med andre ord snart seksti år. Det er nesten ikke til å fatte, tiden går og det plasserer noe ubøyelige tanker i hjernebarken på undertegnede, som har fulgt Waits siden han sprengte hull i sjela på meg som ung mann på slutten av syttitallet.

Jeg skal innrømme at fasinasjonen og interessen for Waits har avtatt litt med årene. Andre saker og ting har krevd større plass i min sjel og mine øreganger, så som noise, kraut, avantmetal og det japanske underet. Skal således innrømme at seneste utgivelsen fra mannen, den triple Orphans, ikke har fått så mye spilletid hos meg.


Det var derfor med en mild følelse av plikt jeg gikk igang med Barney Hoskyns nye bok Lowside Of The Road - A life of Tom Waits (Faber & Faber mars 2009). Søren eller, kombo'n Hoskyns og Waits måtte da være noe? Og det var det jammen, det tok ikke mange minutters lesing før jeg atter var fanget i Waitsuniverset og måtte plukke frem katalogen hans og legge den pent stablet ved siden av anlegget. Hoskyns har fulgt Waits lenge og har tidligere vist en beydelig innsikt i den amerikanske musikken. Hans bøker om musikkscenen i Los Angeles, biografien over The Band (Across The Great Divide) og ikke minst boka om Southern Soul (What Becomes Of The Broken Hearted) er obligatorisk lesning for alle seriøse musikkarkeologer.

Tom Waits var selvfølgelig ikke positiv til Hoskyns bok, og satte en effektiv stopper for en rekke intervjuer med folk i Waits' omgangskrets. Waits har blitt mindre og mindre medelsom med årene og verner svært grundig om seg og sitt. Hoskyns har likevel lykkes godt med å komme under huden på mannen og hans virke og har truffet den fine balansen mellom analyse av liv og levnad og beskrivelse av musikken og de involverte musikerne.

Boken er fortreffelig og er en god anledning til å gjennomføre en liten reise i Waits katalogen. Jeg skal ikke trette dere med mucho biografisk informasjon om ungdom og levnad frem til han debuterte i 1973. Det bør imidlertid sies litt om de viktigste inspirasjonskilder og påvirkninger som preget mannnen.

Waits har selv sagt at han "hoppet bukk over sekstitallet". Og det utsagnet bekreftes når man lytter til hans utgivelser fra de første årene, med ett visst unntak for en svak Dylan påvirkning på noen spor på de to første albumene. Waits sin musikk var Hoagy Carmichael, cooljazz og sangere som Frank Sinatra, tidlig country og folk. Og ikke minst en original karakter som komiker og galmann Lord Buckley. I tillegg var han blytungt opptatt av the beat poets, i særdelehet Jack Kerouac.

Alt dette smelter sammen på hans syttitalls utgivelser. Ser man Waits utvikling i bakspeilet kan man kanskje dele inn hans musikalske utvikling på syttiallet og det tidlige åttitall på følgende vis; Den søkende og uformede artisten med singer/songwriter stenk blandet opp i overnevnte inspirasjonskilder (Closing Time, The Heart Of Saturday Night), den fullblods barstoolWaits i dypet av beatpoetikken (Nighthawks At The Diner, Small Change, Foreign Affairs) og overgangen til skriket og galskapen i r & b dynket skronk (Blue Valentine, Heartattack & Wine).

Heartattack & Wine markerte en overgang på flere vis. Det var hans siste album på Asylum og varslet en markert musikalsk endring. Åttiårenes Waits utgivelser på Island er fulle av særdeles singulær og flott musikk, med en formfullhet og galskap som vel savner sidestykke. Triologien Swordfishtrombones, Rain Dogs og Frank's Wild Years er rett og slett mektig og varig musikk.

Nittitallet ga oss teatermusikken The Black Riders (et samarbeid mellom Waits og reisssør Robert Wilson og forfatter William S. Burroughs). Videre kom mesterverket Bone Machine i 1993. Gjennom nittitallet var Waits svært opptatt med film, soundtracks og gjesteopptredner på andre artisters utgivelser. Vi måtte vente helt til 1999 før den store The Mule Variations ble sluppet. På Bone Machine og The Mule Variations dukket Waits dypt ned i den amerikanske musikkarven og kom opp med et skrudd brygg et sted mellom alt og ingenting av inspirasjonskilder. Det hele luktet av country, gærninger på landsbygda og figurer som Captain Beefheart og Harry Partch.

I dette vårt ti år har mannen sluppet i alt fire utgivelser, inkludert det triple monsteret Orphans. Disse utgivelsene har ikke bragt med seg den store fornyelsen eller hamskifte fra Waits, mer av en konsolidering av det sterke særpreget.

Jeg skal i tida fremover ta for meg katalogen hans, kronologisk selvsagt.

Velkommen inn, baren er åpen!