The Hospitals - Hairdryer Piece (LP 2008)

Mitt tidligere kjennskap til The Hospitals fra San Francisco er begrenset til lett overfladisk lytting til deres forrige utgivelse I've Visited The Island Of Jocks & Jazz (Load cd 2006) hvor de fremstod som et typisk Load band med kaosrock sementert i en garasje/improv-variant som ikke helt knuste granitt.

Mye må ha skjedd siden den gang for Hairdryer Piece er jaggu meg et helt annet type beist. En klassisk sleivete undergrunnsrock med sinne og fuzzbomber. Dypfølt Velvet-worship, angstpsych og superDIY produksjon har vi selvsagt hørt ørten ganger før, men denne varianten sparker stor rumpe. Gode låter, slesk stemning og fuzzcutup av gitarer, hyl og skrik - kort sagt en lykkefølelse over gitarer og rockens fortsatte kraft og evne til å sjelsette. Ved lytting sitter du med følelsen av at gruppa forstår at de er på sporet av en klassisk DIYrockskive.

Jeg har sett sammenligninger med Moore/Ronaldos gitarkannibalisme, Royal Trux og sågar de salige progpunkheltene Vertical Slit i andre anmeldelser av denne - alt stemmer men likevel ikke om du forstår. Totalt nødvendig rockutgivelse altså, men vær rask - denne er begrenset til 500 ex på gjennomsiktig vinyl.

Sammen med Sic Alps A Long Way Around To A Shortcut (Animal Disguise cd 2008) og Eat Skulls Sick To Death (Siltbreeze LP 2008) er dette den beste rockutgivelsen så langt i år og kanskje på mange år?

Den nødvendige musikken - og det er min subjektive oppfatning, del 2

Vi durer videre med en ny dose nødvendig plastikk for den ivrige lytter med høy toleransegrense og dumboører som ikke er fylt opp med blomkål. Seks nye utgivelser legges på plass i Lydfrabaksidens kanon. Vi begynner denne runden med


A.R. & Machines - Echo (Vest-Tyskland, 2LP Polydor 1972)

Achim Reichel ga ut en fem - seks klassiske krautrockskiver på første halvdel av syttitallet. Senere ble han popstjerne og skuespiller og har vist null interesse for sin periode som seriøs musiker. Resultatet er at mannens katalog har blitt svært stemoderlig behandlet og skivene har stort sett vært utilgjengelige. Svært synd for dette er noe av det beste som kom ut av Tyskland i denne ekstremt kreative perioden i tysk musikkliv. Echo er hovedverket - en av tidenes ti beste krautrockskiver. Achim Reichels mesterverk består av tre sidelange spor pluss en side med to spor. Lange psykedeliske utladninger på akustiske og elektriske gitarer badet i, ja nettopp - echo. Echo har fellestrekk med samtidige som de første Ash Ra Tempel skivene, tidlig Klaus Schulze (i stemning) og kanskje Amon Duul II ca Yeti. En "halvoffisiell" reutgivelse på cd kom i 2005. Snapp opp den om du kan, om du da ikke vil betale 2000,-+ på ebay for en orginal vinyl...



Moolah - Woe Yeh Demons Possessed (USA, LP Druidstone 1974, reutgiv EM Records cd 2005)

Legendarisk hippie-kraut hyllest fra 1974, hørt av få - må si lykken var stor da jeg fant en orginal vinyl av denne for noen år siden. To dudes som ingen har hørt om hverken før eller siden smalt sammen en flott gumbo av pianokraut, hippiebabbel og generell stein prog stemning. Flott nyutgivelse på japanske EM Records i 2005. Moolah var selvsagt med på Nurse With Wound listen over inspirasjonskilder som fulgte med deres første og andre lp.



Groundhogs - Split (England, EMI LP 1971, div reutg på cd)

Om Moolah er obskurt så bør Groundhogs være rimelig kjent for den oppegående rockarkeolog. Groundhogs lagde en rekke ganske fine lp'er på slutten av sekstitallet og det tidlige syttitallet hvorav Split er det klare høydepunktet. Groundhogs spilte skitten, tung, bluesbasert biker grease med trøkk. Bandet ble ledet av Tony McPhee. McPhee var en stor gitarist og en fin sanger. Hard rock med en punkete tilnærming til et slags progrock sound serveres på Split.



Baris Manco - Dunden Bugune... (Tyrkia, LP 1971, reutg DIY cd )

Baris Manco var en sentral skikkelse i den tyrkiske psykedelia fra slutten av sekstitallet og frem til slutten av syttitallet. Dunden Bugune... er regnet for å være hans beste album og består av den sedvanlige blandingen av rock, psych og tradisjonelle tyrkiske rytmer og melodi. Temmelig uimotståelig og en av et snes helt nødvendige tyrkiske skiver du må ha i samlingen. Vi kommer helt sikkert tilbake til andre tyrkiske helter som Erkin Koray og Edip Akbayram i senere utgaver av denne spalten.



Double Leopards - Halve Maen (USA, 2LP 2003, Eclipse, reutgiv 2cd Eclipse)

Ganske enkelt dette tiårets beste droneutgivelse. Gruppa fra Brooklyn, New York benyttet electronics, piano, lekeinstrumenter og perkusjon og skapte på Halve Maen en helt egen verden av lyd. Halve Maen var gruppas tredje album og er høydepunktet i en haug vinyl, cd og cd-r utgivelser som gruppa slapp fra starten i 1998 og frem til 2006. Double Leopards bestod av Maya Miller, Mike Bernstein (begge idag i Religious Knives), Jon Chapman og Marcia Bassett (Hototogisu, Zaimph, GHQ).

På Halve Maen henter Double Leopards inspirasjon særlig fra den legendariske japanske drone/fluxus gruppa Taj Mahal Travellers. Svære skall av statisk lyd bølger ut av høytalerne mens små drypp av perkusjon, vokal og piano sender musikken på en kontinuerlig reise i et kosmos av små glemte melodilinjer fra tidenes morgen. Spill denne på høyt volum og musikken gir en nesten hallusinatorisk effekt.



Alexander "Skip" Spence - Oar (USA, LP Columbia 1969, reutg Sundazed cd 2000)

"Skip" Spence ble født i 1946 og døde i 1999 av lungekreft etter et tragisk liv som hjemløs med alkoholisme og store psykiske problemer. Spence var gitarist i en tidlig utgave av Quicksilver Messenger Service før han ble medlem av Jefferson Airplane. Han slo trommer på deres første lp Take Off. Deretter startet han Moby Grape hvor hans spilte gitar og var sentral på denne gruppas to første lp'er. Under innspillingen av Grapes andre lp Wow gikk det galt for vår mann og han ble innlagt på psykiatrisk sykehus i seks måneder. Han fikk her senere diagnosen skizofreni. Etter at han slapp ut spilte han inn Oar.

Oar er hans eneste soloalbum og har fortjent nok blitt stående igjen som en klassisk psykedelia/folk utgivelse. På mange måter er Oar en prototype for tonnevis av loners som Jandek, Joshua Burkett, Jacob Olaussen og hundrevis av andre privatepress dudes. En sleivete, dypt ensom stemning av fortapt liv dominerer musikken som har denne tvisten som gjør at ganske så konvensjonelle former fremstår som høyst orginale.

Playlist

The Hospitals – Hairdryer Piece (ingen label 2008 lp)

Sick Alps – A long way around to a shortcut (Animal disguise 2008 cd)

Eat Skull – Sick to death (Siltbreeze 2008 lp)

Zaimph – The Undetermined Dyad (Volcanic Tongue lp 2008)

Lil’ Wayne – Tha Carter 3 (Cash Money 2008 cd)

Boris/Merzbow – Rock Dream (Southern Lord 2008 3lp)

Fear Falls Burning – Frenzy of the absolute (Conspiracy 2lp)

Philip Jeck – Sand (Touch 2008 cd)

Offerblod – Offerblod (E.E.E. Recordings cd-r 2008)

Leviathan – Conspiracy against all life (Moribund cd 2008)

Reagan, bomben og angsten

Minimal Man - The Shroud Of (Boutique cd reutgivelse 2008)

Godt å ha denne klassiske bomben fra 1981 tilgjengelig igjen. Minimal Man var prosjektet til kunsteren Patrick Miller fra San Fransisco. På denne debuten hadde han med seg Andrew Miller og Lliam Hart. Musikken er en skarp blanding av analoge synthbeats, angstfylt vokal og lumsk stemning som ikke akkurat dempes av klastrofobiske ambiente, trykkende passasjer som bare bekrefter hvordan ondskapen lurer tett innpå. Det er vanskelig å ikke trekke frem "the usual suspects" fra denne perioden, så som Throbbing Gristle, Suicide og Chrome. Du hører også lett Joy Division, ikke minst i den fine Now I Want It All.

Det er svært lenge siden jeg hørte The Shroud Of sist og må si jeg er overrasket over hvor godt denne utgivelsen har stått seg. Det låter fortsatt intenst og oppfinnsomt med den nødvendige kjeller/D.I.Y. attityden som sørger for at skarpe kanter er inntakt og all dustete indieferniss holdes på god avstand. Som bonusspor får du tidlige singler og spor fra samleplater.

I den grad dagens virkelighet inspirerer til musikk med den tunge angst er det vel mer en "innover i seg selv og la meg degge for mine indre demoner" type resirkulering av trøtte fraser - som i den delen av noisen som først og fremst er ute etter å degge for deprimerte ego, eller frykt og beven - emo og sutre indie. Nei, heltene fra sent syttitall og tidlig åttitall hadde ikke bare personlig shit å håndtere, de hadde jaggu Bomben hengende over hodet også - dette var tross alt i den kalde krigens største kulde. Som en påminnelse av denne perioden lister jeg noen titler du definitivt ikke bør ha uhørt, dette er angstrock/artrock under og i forlengelse av punken og postpunken og sentrale verk i rockhistorien;

• Chrome - Alian Soundtracks (1977 Siren Records)
  
• Chrome - Half Machines Lip Moves (1979 Siren Records)
  
• Chrome - 3rd From The Sun (1982 Siren Records)
  
• Suicide - Suicide (1977 Red Star Records)
• Suicide - Suicide second album (1980 Red Star Records)
• Throbbing Gristle - The 2nd Annual Report (1977 Industrial )
• Throbbing Gristle - Heathen Earth (1980 Industrial)
• Tuxedomoon - Half Mute (1980 Ralph Records)
• Tuxedomoon - Desire (1981 Ralph Records)
• Cabaret Voltaire - Three Mantras (1980 Rough Trade)
• Cabaret Voltaire - The Voice of America (1980 Rough Trade)
• Cabaret Voltaire - Red Mecca (1981 Rough Trade)
• Deutsch-Amerikanische Freundschaft - Die Kleinen und Die Bøsen (1980 Mute Records)
• Einsturzende Neubauten - Kollaps (1980 - Mute Records)
• Einsturzende Neubauten - Kalte Sterne : Early Recordings (1979-1981 Mute Records)
  
• Tolerance - Anonym (1981 - Vanity Records)
• 23 Skidoo - Seven Songs (1982 Fetish Records)
• 23 Skidoo - The Culling Is Coming (1983 Fetish Records)
• This Heat - This Heat (1978 - Rough Trade)
• This Heat - Deceit (1981 - Rough Trade)
• P.I.L - Metal Box (1979 - Virgin)
• The Pop Group - Y (1979 - Radar Records)
  

Puh! Tror vi stopper der. Har forsøkt å plukke ut saker som står seg godt også idag og som ikke kun har historisk interesse. Og - det er mye mer ! Sjekk blant annet opp Vinyl-On-Demands vinylutgivelser av tonnevis interessante saker fra det tidlige åttitall.

Terry Riley – The Last Camel in Paris (Elision Fields cd 2008)

Selskapet Elision Fields har en super liten serie gående som dokumenterer tidligere uutgitt og vrient tilgjengelig materiale med minimalismegigant Terry Riley. Rileys musikk har alltid stått for meg som den mest tilgjengelige og sympatiske av de store minimalistene (La Monte Young, Steve Reich, Philip Glass, Tony Conrad, Charlemagne Palestine) selv om de andre kongene på haugen vel så ofte har levert like sjelsettende og kraftfull musikk. Minimalisme er den gamle rocken – ”I like it because it rocks” som Alan Licht så korrekt har kommentert sitt forhold til denne musikken.

Rileys In C fra 1964 står som et av de verkene som lanserte minimalismen og bidro til dennes fremvekst, selv om for eksempel La Monte Young sikkert har en oppfatning om at hans ting fra slutten av femtitallet var den egentlige starten. Riley er den av store minimalistene som har vært nærmest rocken og dermed kanskje den mest størst appell til et bredere publikum. Musikken hans er ofte drømmende, taktfast og ganske tilgjengelig, uten å ende opp som kjip kitch eller glanset world music som f eks Glass har hatt en lei tendens til på sine eldre dager.

The Last Camel in Paris dokumenterer en solo orgel konsert som ble holdt i Theatre Edouard VII i Paris 10 november 1978. Riley spiller på et Yahama YC-450 portable combo organ kjørt gjennom et stereo digital delay, 4 kanaler – to live og to forsinket. Riley tar utgangspunkt i materialet han spilte inn under tittelen Shri Camel på CBS i forkant av denne turneen. Musikken er svært vakker og lett tilgjengelig. Det er en nydelig tone i instrumentet og det skapes en ganske sakral stemning av religiøs ro; endeløse strømmer av orgel dansene som spøkelser gjennom hodet ditt sender deg både innover i selvet og utover i space. Mye ut av lite – overhodet ikke statisk eller kjedelig, bare vakkert, beroligende og likevel varig. Denne vinner seg over tid og er som de fem –seks øvrige Elison Fields utgivelsene med Terry Riley verdt å ha.

Har du ingen kjennskap til Riley fra før vil jeg likevel anbefale deg å begynne med hans tre aller mest sentrale verk; In C (1964), A Rainbow in Curved Air (1967) og Poppy Nogood and The Phantom Band (1968). Disse finnes innspilt i flere versjoner og er obligatoriske i forståelsen av såvel avantrock som minimalisme.

Phil Todd gir seg aldri

Phil Todd har holdt det gående med sitt psykedeliske "noise" prosjekt Ashtray Navigations i over ti år nå og jammen om ikke mannen bare blir bedre og bedre. En aldri avtagende strøm av cd-rs, singler, kassetter og en og annen vinylutgivelse renner som en stri strøm fra mannen. Ashtray Navigations er ganske så trofaste mot Den Langtrekkende Dronen og Den Hyperpsykedeliske Evigvarende Gitareksess, ofte kokt på tapehiss, analog synthvreng og lo-fi lyd. Det skal noe til å holde interessen oppe over tid med dette utgangspunktet, men Todd er en fenomenal gitarist. Dessuten er lydbildet ofte mer komplekst og interessant enn første ørekast avslører. I gode stunder løfter musikken seg som en voldsom bølge over deg, vakker og livsfarlig.

Ashtray Navigations var tidligere ofte et soloprosjekt for Phil Todd og han har utgitt mye av materialet på egen label, først på Bentley Welcomes Careful Drivers og senere på på Memoirs Of An Aesthete. Begge disse labelene er etter hva jeg vet nedlagt nå, men Todd har startet opp en reissue label kalt Revival hvor det i det siste er reutgitt flere sentrale tidlige titler fra Bentley.. tiden. Dessuten har det hele tiden blitt sluppet enkeltutgivelser fra gruppa på diverse undergrunnslabeler som Siltbreeze, American Tapes og Qbico.

De siste årene har Ashtray Navigations ofte hatt en utvidet besetning. Folk som den unge løven Alex Neilson (trommer) fra Directing Hand og backing for Jandek, Ben Reynolds (gitar, banjo) og Melanie Delaney har hatt fine bidrag. Ikke minst på den enorme 2xcd-r (2006)/trippel lp (reutgitt på vinyl i 2007) A Monument To British Rock som står som en påle blant dette tiårets utgivelser uansett sjanger. Et enormt overskuddsarbeide av psykedelisk mørk dronerock med den særpregede eim av nord-engelsk angst og humor hvor Todd bruker alle mulige og umulige avanttilnærminger i et genuint eget brygg - den definitive Ashtray Navigations utgivelse.

Fra sitt tilholdssted i Stoke og senere Leeds har Todd spydd ut utgivelser i over ti år, nesten alltid i svært begrensede opplag. Jeg tipper vi snakker om over femti utgivelser, minst. Jeg har ikke hørt alle men av de tredve talls jeg har hørt kan i alle fall følgende anbefales:

• A Monument To British Rock (2cdr/3lp, 2006/2007)
• Four Raga Moods (cd, 1997)
• You Cannot Tell Cigars By The Picture On The Box (cd, 2004)
• Four More Raga Moods (cd, 2006)
• Dirt Mummies and Bloody Amps (lp, 2006)
• Yesterday's Teeth Cast In Gold (cd-r, 1996/97)

I tillegg er hans prosjekt sammen med vår egen støykonge Lasse Marhaug, Zen Nuns en godbit. Finner du deres cd-r Zen Nuns - Zen Nuns (Memoirs Of An Aesthete) så snapp den opp!

Long May You Run Phil Todd.

På terrassen

Varmen har inntatt solkysten og det er tvingende nødvendig å dra mitt potetkjellerfargede legeme /alibi for kropp ut i sola. Jeg går som vanlig ikke langt - anlegget er innen rekkevidde - og jeg gjør grundige forberedelser:

• Solkrem
• Øl
  
• Cap
• Lesestoff (Terrorizer,Bixobal #3, Kaleidoscope # 5, Don DeLillos White Noise)
• Musikk

Jeg lener meg tilbake i stolen og lytter til cd2 av den nye samlingen Thank You Friends : The Ardent Records Story (Ace Records 2cd 2008). Fantastisk samling med materiale fra denne Memphis labelen som hadde selveste Big Star (tidenes beste powerpop band) i stallen. Samlingen dekker perioden 1968 - 1974 , en periode som må kunne kalles rockens gullalder (jada jeg har hørt om hvordan punken røsket opp i musikkdinosaurusenes fordervelse i 1976 og alt det der- men ikke sluk alt du hører rått). Det er enda godt jeg bare har tatt to øl når spor nitten You and Your Sister med Chris Bell kommer. Det er nemlig verdens såreste og deiligste sang i en ufattelig sørgmodig fremføring. En øl til og jeg hadde antagligvis lekehengt meg i epletreet.

Sola steiker og vi holder oss i pophjørnet. Mildt solslappe hender vrenger plasten av den nye Aimee Mann, med den orginale tittelen @#%&* Smilers (Superego Records cd 2008). Alltid likt a' Aimee tenker jeg, helt fra hun sang (hush, hush) Voices Carry med supersensuell røst med det lett håpløse åttitallsbandet Till Tuesday. Svikter ikke denne gangen heller hun gitt. Flott pop fra California, tekster om rike og mindre rike døllinger som lever i en drøm - en temmelig vill en. Aimee kan skrive tekster og hun kan skrive melodier. Det er ikke en ting jeg ikke liker med denne skiva tenker jeg sløvt og setter den på en gang til.

Jeg velter ut av stolen, heller i meg litt øl og setter tenna i en løk. Nå må hjernen strammes opp etter all denne popmusikken mumler jeg for meg selv mens sola steker. Jeg vrenger forsterkeren opp på 11 og setter på Group Doueh - Guitar Music From The Western Sahara (Sublime Frequency cd 2008). Godt at denne er tilgjengelig på cd nå etter en førstegangs utgivelse på vinyl i et lite opplag. Dette er fantastisk gitarmusikk ; kantete, røft og stramt spilt og jeg tenker på Jimi Hendrix. Røft produsert, mye er spilt inn rett på kassett. Beste jeg har hørt fra Afrika noensinne ? Det er mange godbiter i brødrene Bishops (Sun City Girls et al) Sublime Frequencies katalog. Musikk fra Østen og Afrika. Radioedits, fieldrecordings, primitiv worldmusic, eksentrisk popmusikk og mye annet fra Burma, Thailand, Marokko, India og andre land. Jeg noterer på løkskallet at jeg må skrive litt om denne labelen.

Neste stopp er Sic Alps - A Long Way Around To A Shortcut (Animal Disguise cd 2008). Her samles vanskelig tilgjengelige godsaker som tidligere er utgitt på 12", 7" og kassetter. Sleivete rock med Velvet-takter, New Zealand-trash/scum og generell undergrunnsdoof. Totalt sjefete rockplate rett og slett. Jeg skrur lyden opp til 12 og spiser litt gressløk der jeg rocker rundt i hagen - har steget ned fra terrassen for å sjekke om ikke jeg så en grevling der borte under treet (falsk alarm).

Sola skinner fortsatt nådeløst men jeg holder ut. Kroppen begynner å nærme seg samme farge som den veldig røde picturediscen med det metalbandet jeg ikke husker navnet på. Jeg gir opp stereoanlegget og henter walkmannen. Dundrer gjennom noen noisekassetter;

• Cold Turkey - Clinical Studies (Hermitage Tapes)
• Andrew Coltrane - Nightmare Cavern (Hermitage Tapes)
• Taxi Drivers - Lunar Eclipse (Hermitage Tapes)

Tre strenge utgivelser fra John Olson/Graveyeards buddy Coltrane på hans egen ultramikro label - vi snakker opplag på tyve eks pr utgivelse. Gud jeg er hipp. Uansett er det deilig kraftig elektroakustisk noiseslamm.

Jeg avslutter med en gitarorgie ;

• Bill Nace - Solo Guitar 2 (Open Mouth kassett)

Super gitarelting med tanker til Fushitsusha på en ensom kveld.

Alt blir hvitt.
Hjernen er alene.
Sola går ned.