Kevin Drumm tar det helt med ro og hilser fra sitt indre kosmos

Kevin Drumm - Imperial Distortion (Hospital recordings 2cd)

Overraskende ny utgivelse fra Kevin Drumm der han lar støyvåpnene ligge og konsentrerer seg om den store dronetanken over to cd'er på Dominick Fernows kresne Hospital Productions label.

Seks spor fordelt på to cd'er, henholdsvis femtitre og femti minutter lange. Musikken er gjennomført introspektiv og svært lavt temperert, uten at uttrykket lider under manglende spenning. Første sporet på cd1 Guillain - Barre er en sytten minutters lang reverbdynket utnyttelse av gong som sakte bulder. Nydelig og et klart høydepunkt på cd1. Resten av cd1 er også interessant lytting uten å feste seg så grundig som førstesporet gjør- men god bruk av stillestående klam luft og dirrende strøm gjør godt for en urolig sjel. Cd2 har også tre spor, som alle er storveis. Her bygges musikken i større grad på kontrollert feedback, og økt temperatur på Snow gjør godt, Romantic Sores tar det helt ned igjen før sistesporet We All Get It In The End løfter seg og truer sakte mot et kort støyklimaks før det hele er over og dine høytalere står varme og glødende tilbake.

En utgivelse som skiller seg kraftig fra Drumms arbeider de siste årene altså og som heller kan sammenlignes med dronemestere som Andrew Chalk, B J Nilsen, Jim Haynes og Nurse With Wounds mesterverk Soliloquy for Lilith.

Tyngre enn en veldig tung ting, del fem

Cave In


Metalcore gruppe fra Boston etablert i 1995 og per i dag i hiatus. Like viktig som gruppas egne utgivelser (som spenner fra metalcore til med popmetal ala Foo Fighters) er sideprosjektet Old Man Gloom som vi kommer tilbake til senere. Stephen Brodsky (sang, gitar) er gruppas leder . Cave In lager fengende metal med popsensibilitet.

Anbefalt
Cave In – Jupiter (Hydra Head cd 2000)
Cave In – Antenna (RCA cd 2003)
Cave In – Perfect Pitch Black (Hydra Head cd 2005)

Celtic Frost / Hellhammer

Denne gjengen trenger vel ingen nærmere presentasjon. Celtic Frost ble startet i ruinene etter Hellhammer i Sveits i 1984, oppløst i 1993 for så å komme sammen igjen i 2001. Etter å laget banebrytende album på åttitallet slo gruppa grusomt tilbake med et fint album i 2006. En av de viktigste inspirasjonskildene for dagens blackmetal og annen ulyd. Tidligere i år ble de legendariske demotapene til Hellhammer utgitt i definitive cd og vinyl utgaver.

Anbefalt
Celtic Frost – To Mega Therion (Noise records LP 1984)
Celtic Frost – Into The Pandemonium (Noise records LP 1987)
Celtic Frost – Monotheist (Century Media cd 2006)
Hellhammer – The Demon Entrails (Century Media 2cd+bok/3LP 2008)

Church of Misery

Tung drivende doomsmittet urrock fra Japan. Bandet startet opp i 1995. Samtlige låter handler om seriemordere (!). Ikke lystig lytting, men tilstrekkelig med deilig trøkk og tunga godt plassert i munnviken til at dette er fett rett og slett.

Anbefalt
Church of Misery - Master of Brutality (DIWPhalanx cd 2001)
Church of Misery - Early Works Compilation (Leaf Hound 2cd 2004)


Circle of Ouroborus


Finsk duo som spiller tilnærmet akustisk black metal med tung newwave / tidlig The Fall påvirkning. Produksjonen er superprimitiv. I det hele tatt så låter bandet som en black metal versjon av et øvingslokale newwave/postpunk band fra sure Nord England ca 1981. Mye bruk av akustisk gitar over fattigmannstromming, black metal goes unplugged ? Originalt, og med gode låter er dette fascinerende lytting. Dog neppe for folk som er opptatt av god lyd..

Anbefalt
Circle of Ouroborus - Shores (Northern Sky Productions cd/lp 2006)
Circle of Ouroborus - Streams (True Face of Evil cd 2007)


Converge


Kongene av metalcore. Startet opp i Salem, Massachusetts i 1990 og har gjennom sin blanding av hardcore punk og metal hatt enorm påvirkning på en hel generasjon punk og metalcore musikere. Bandet har en suveren drive og betydelig finesse som gjør at musikken fester seg både i føtter, hjerte og i hjernen. Bandets utgivelser har blitt stadig mer sofistikerte og komplekse, uten at følelsen av akutt fare har forlatt gruppa. Albumene Jane Doe og You Fail Me er blant mine absolutte favoritter i dette bedritne, deilige tiåret vi er inne i, uansett sjanger.

Anbefalt
Converge - Petitioning the Empty Sky (Equal Vision Records cd 1997)
Converge - Jane Doe (Equal Vision Records cd 2001)
Converge - You Fail Me (Epitaph Records cd 2004)
Converge - No More Heroes (Epitaph Records cd 2006)

Corrupted


Rett fra metalcore kongene til de ubestridte mesterne av doooooooom. Denne gjengen feier gulvet med absolutt alle innen tung, treg, treg, treg doommetal. Bandet startet i Osaka i 1994 og oppretteholder den totale avstand ; ingen intervjuer, ingen promofotos, kun enkelte fanbilder fra konserter eksisterer. Vokalist Hevi synger hovedsaklig på spansk (!). Gruppa har en etterhvert solid diskografi, selvfølgelig plaget av bitvis latterlig dårlig tilgjengelighet. Får du snurten i noe av denne gjengen er det bare å slå til. Corrupted er helt unike. Ekstremt lange låter (i enkelte tilfeller over timen lange) og en ufattelig ro og genial oppbygging mot doomforløsningens brøl - om det i det hele tatt kommer. Ryktene går om en trippelcd med et sammenhengende spor...

Anbefalt
Corrupted - Paso Inferior (Frigidity Discos cd/lp 1997)
Corrupted - Llenandose de Gusanos (HG Fact 2cd 1999)
Corrupted - Se Hace Por Los Suenos Asesinos (HG Fact cd 2004)
Corrupted - El Mundo Frio (HG Fact cd 2005)

Jean – Pierre Massieras psykoser

Jean – Pierre Massiera – Psychoses: Freakoid (1963 – 1978) (Mucho Gusto lp 2008)

Jean – Pierre Massiera – Psychoses: Discoid(1976 – 1981) (Mucho Gusto lp 2008)

Jean – Pierre Massiera er i sannhet en original og underlig skrue. Som komponist, arrangør og produsent har han vært involvert i en rekke franske psych, avant, pop og disco utgivelser. Født i Nice i 1943 og med lange opphold i Montreal, har mannen aldri tatt hensyn til platebransjens forventninger og krav. Han har fulgt sin muse og alt jeg har hørt fra den kanten er en sterkt personlig, forvridd variant av nær sagt alle populærkulturelle uttrykk. Hans diskovarianter er hysteriske og må bare høres!

Masseria er mannen bak det legendariske exotica-psych monsteret Les Maledictus Sound fra 1968, en vanvittig suppe av streng Pierre Henry-elektronikk, fyllesyk loungepop, hysterisk acidgitar, hyl og skrik og ikke minst spionfilmsoundtrack lydende overdrivelser. En utgivelse med legende status i platesamlerkretser og originalkopier av denne er ikke billige. Mitt første møte med mannen var imidlertid gjennom det usannsynlige albumet L’etrange Mounsiuer Whinstre, utgitt under navnet Horrific Child. Dette albumet var selvsagt på den notoriske Nurse With Wound listen som inspirasjonskilde for Stapleton. Et psykedelisk avantalbum med helning mot rock, skrekkfilm og improvisert tullball. Massiera er også sentralt på gruppa Visitors to album hvorav det første fra 1974 bare titulert Visitors er en ganske herlig suppe av surrealistisk prog og fransk særhet, uten at musikken er annet enn umiddelbar og artig. Likevel er også denne en omdiskutert sak, som alt Massiera har hatt fingrene bort i. Men jeg liker det veldig godt.

Alt dette småpludret som en innledning til en liten omtale av to nye vinylutgivelser som samler Massieras singelutgivelser fra perioden 1963 til 1981. Vi får servert stort og smått av Masserias egne prosjekter og innspillinger hvor han pakker andre inn i sin vrengte virkelighet.

Psychoses: Freakoid (1963 – 1978) samler fem spor fra 1977 og 1978 hvor diskoMassiera er i full sving, men vi får også Massieras første band Les Monegasques singel fra 1963, ”Psychose”. Dessuten to fullstendig syke spor med Basile, ”the rural imbecile” fra 1968. Videre Visitors ”Flatwoods Story” fra 1974 og andre spor med tung psych/ prog påvirkning fra sent seksti og tidlig syttitall. Høydepunkter fra Freakoid er blant annet en nådeløs franskspråklig versjon av Napoleon XIVs ”They’re coming to take me away” , Herman’s rockets banger ”Space Woman”, for ikke å snakke om Venus Gangs ”Space Inferno”.

Psychoses: Discoid(1976 – 1981) er konsentrert om disco og soul/funk varianter, ofte spilt inn i mannens studio i Antibes. Disko pakket inn i mye kola, kosmiske fantasier og franske drømmer ? Toppspor herfra er blant annet Sex Conventions groovy ”Toiqui reve de baisers”, to spor med Herman’s rocket og ikke minst det kosmiske diskomesterverket ”Love like this” med Human Egg fra 1979. Klar for disko K ?

Vår mann slukker tørsten.

Det følger med koder til begge utgivelsene som gir deg gratis mp3 nedlasting av musikken. Med andre ord alt på en polise – grooving foran platespilleren og i Ipoden på stranda.

Har du sans for fransk særhet, musikalsk galskap og ikke er livredd rytmisk populærmusikk vil du finne mye artig stoff på disse to platene.

Randy Newman - Harps and Angels (Nonesuch cd 2008)

Randy Newman kommer altfor sjelden med nye plater. Det er synd. Det er forbanna synd. Randy Newman er nemlig en av de flinkeste, morsomste og mest interessante singer/songwriters USA noen gang har fostret. Mannen skriver uovertrufne tekster, fulle av humor, ironi og varme. Mannens bruk av satire og ironi har selvsagt skapt problemer i USA, han røyk uklar med de kortvokstes forening etter utgivelse av hitsingelen Short People i 1977. De kortvokste hadde ikke fått med seg at Randy er rimelig lav selv...

Randy Newman er født i Los Angels i 1943 og ble profesjonell låtskriver allerede som syttenåring. På sekstitallet ble sangene hans spilt inn av artister som Gene Pitney, Dusty Springfield, Jerry Butler, The O'Jays, Alan Price og Scott Walker. Tidligere i år slapp Ace Records en flott samling med disse innspillingene på cd'en On Vine Street - The Early Songs of Randy Newman. Hans solodebut kom i 1968 med albumet Randy Newman.

Utover på syttitallet slapp Newman en rekke album som 12 Songs (1970), Sail Away (1972), Good Old Boys (1974), Little Criminals (1977) og Born Again (1979), hvor særlig utgivelsene i perioden 1970 til 1974 er klassikere, fulle av gode låter med geniale tekster. Deretter fulgte Trouble In Paradise i 1983. Etter dette har Newman konsentrert seg om soundtracks og teatermusikk og alt for sjeldent kommet tilbake med rendyrkede singer/songwriter album. Antageligvis ble han lei av å ikke få den kommersielle suksessen han fortjente, selv om han hadde enkelte hits og gode listeplasseringer har musikken hans på ingen måte fått den utbredelsen den burde ha hatt. I tillegg ble han rammet av Epstein-Barr viruset midt på åttitallet. Siden 1983 har han bare sluppet Land of Dreams (1988) og Bad Love (1999) før han nå er tilbake med med Harps and Angels (The Randy Newman Songbook Vol 1 fra 2003 med nyinnspillinger av gammelt materiale skal også nevnes for ordens skyld).

Det er derfor ualminnelig hyggelig å melde at den nå snart sekstifem år gamle Randy Newman er tilbake i form. Harps and Angels er kanskje hans beste album siden Good Old Boys og inneholder ti låter som spenner fra ramsalt kritikk av dagens amerikanske administrasjon i A Few Words In Defence of Our Country ("Now the leaders we have, while they're the worst that we've had, Are hardly the worst This poor world has seen") - hvor trøsten er at Stalin, Hitler og kong Leopold (!) var verre, til hans kjærlighet for kvinner ("My love is unconditional or something") og farens møte med hans andre kone i Potholes.

Musikalsk sett beveger Harps and Angels seg i tradisjonelt Newman terreng; pianodrevne sanger med arrangementer som henter fra amerikansk tradisjonsmusikk, vaudeville, New Orleans og dixie. Plata er produsert av Mitchell From og Lenny Waronker på sobert vis.

Siste spor er den rørende Feels Like Home, en nydelig ballade med en oppriktig sår tekst om kjærligheten - Randy slipper garden ned, helt uten ironi og dobbelbunn;

If you knew
How much this moment
Means to me
And how long I've waited for your touch
If you knew
How happy you are making me
I never thought I'd love anyone so much

Enkle ord som sitter hardt når de kommer fra mesteren Newman.

Tyngre enn en veldig tung ting, del fire

Vi jobber oss videre gjennom alfabetet og klemmer til med en ny stabel potente band og artister som har solgt sjela si og vandrer på metallens brede onde sti;

Bone Awl


Ualminnelig primitiv og ond black metal/ punk hybrid fra California. Ikke mye blastbeats og finspill her, kun en sakte dundrende primitiv grim uhygge som tyter ut på diverse vinyl og kassettutgivelser. Bone Awl er en duo med de modne artistnavnene He Who Gnashes Teeth (sang, gitar, bass) og He Who Crushes Teeth (trommer) og har holdt det gående siden 2002. Musikken bygger på en gjentagende sakte puls av trommer og bass som skaper en nesten transelignende stemning, underlig hektende og fengende. Jeg får aldri nok av Bone Awl.

Anbefalt:
Bone Awl - Bog Bodies / Magnetism of War (Goatowarex LP 2006 samleplate)
Bone Awl - So I Must Take From The Earth... And Make It My Own (Hospital Productions 2x7" 2006)
Bone Awl -Meaningless Leaning Mess (Nuclear War Now! Productions LP 2007)



Boris


Fantastisk trio fra Tokyo som er oppkalt etter en Melvins låt. Bandet har holdt det gående siden 1992. På Metal-Archives beskrives bandet som drone/stoner/rock/psychedelic rock/doom/ambient. Det skulle dekke det meste og er faktisk presist nok. Boris har mange utgivelser med forskjellige uttrykk og er også ivrige på samarbeid med andre musikere. Dette har gitt fruktbare resultater og fine utgivelser sammen med blant andre Merzbow, Keiji Haino, Sunn O))) og Michio Kurihara. Gruppa er kjent for å utgi musikken sin i ørten forskjellige format i forskjellige verdensdeler og er noe av en hodepine for fans og kompletister. Boris sitt utgangspunkt er ofte en blytung triovariant over doomrock/altpårødtmetal, i mine øyne er de imidlertid best når de fjerner seg fra dette utgangspunktet og søker å innarbeide også andre uttrykk. Da er Boris et av verdens beste band.

Anbefalt
Boris - Amplifier Worship (Southern Lord cd 1998)
Keiji Haino with Boris - Black: Implication Flooding (Inoxia cd 1998)
Boris - Flood (Midi Creative cd 2000)
Boris with Michio Kurihara - Rainbow (Pedal cd 2006)
Boris with Merzbow - Rock Dream (Southern Lord 2cd/3LP 2007)
Boris - Smile (Southern Lord cd/2LP 2008)

Brown Jenkins


En manns band fra Austin, Texas oppkalt etter en H.P. Lovecraft historie. Startet opp i 2006 og spiller tung, nesten instrumental dronende gitarrock med et slags hjem i black metal. Ikke skrikende gitarer, mer et kvernende dronete utrykk med tung postrock påvirkning.

Anbefalt:
Brown Jenkins - Dagonite (Moribound cd 2007)
Brown Jenkins - Angel Eyes (Moribound cd 2008)

Caacrinolas


Tysk duo med tre utgivelser så langt, den siste fra 2007 etter et fire år langt opphold. Spiller soundtracks til skrekkfilmer som bare finnes inne i skallen din, mer black ambience enn black metal. Jeg har bare hørt den siste utgivelsen. Black Metal Goblin er dette omtalt som av kloke hoder.

Anbefalt
Caacrinolas - Vargtimmen (Ingen label - cd-r 2007)

Cadaver In Drag


Psykedelisk noiserock med tung doomhelning fra denne amerikanske duoen. Fikk mye buzz etter at Julian Cope skrek seg hes over deres første langspillcd på sin hjemmeside i fjor høst. Kan minne om Eyehategod møter Hair Police mens Skullflower styrer baren. Har flere mikroutgivelser på kassett og cd-r før den nedenstående anbefaling.

Anbefalt
Cadaver In Drag - Raw Child (Animal Disguise cd 2007)

tUMULt (er)

Andee Connors er deleier av en av verdens beste plateforretninger og mailorders, Aquarius Records. Jeg husker godt mitt besøk i denne sjappa i San Francisco for noen år siden; et fantastisk utvalg av black metal, prog, psych og "weirdness of all sorts" som Andee selv beskriver det. Jeg kjøpte MYE snadder der. Ved siden av å drive platesjappe har Andee også sin egne kresne lille label, tUMULt. På tUMULt utgir han en rekke av sine favorittartister fra undergrunnen. Black metal (Leviathan, Draugar, Crebain,++) og tyngre psych rock (Circle, Acid Mothers Temple, Skullflower,++) dominerer en sjeldent kresen liste utgivelser.

Nylig er det kommet tre titler til på denne supre labelen, Like a Kind of Matador med blytung doom, Pyha med black metal fra Korea og Varghkoghargasmal som spiller noe som beskrives som "wooden metal".

Like a Kind of Matador - Halfway To Dangerous (tUMULt cd 2008) er første og eneste utgivelse fra denne nå oppløste engelske trioen. ..Matador spiller en sakteflytende proggete doomrock med kvinnelig englevokal, fløyte, keyboards og accordion som søtningsmiddel i en kraftfull nedstemtgitarisme. Tre lange spor på henholdsvis tyve, fjorten og drøye ni minutter er det vi får og det er virkelig synd at gruppa nå er oppløst. Dette er nemelig original, melankolsk musikk som burde treffe mange. Ikke bare for fans av Sunn O))), Earth og kompani, men også de som liker psychtyngde ala Bardo Pond og Heavy Winged bør kunne like dette. Tungt og vakkert.

Pyha - The Haunted House (tUMULt cd 2008) er i sannhet et underlig beist. Innspilt i ensom majestet av en fjorten år gammel koreansk dude og opprinnelig utgitt bare i Korea. Vår mann har etter det ryktene sier spilt inn i alt fire album mens han var fra fjorten til sytten år gammel. Enten kødder Andee grundig med oss ellers så er dette en uvanlig talentfull artist. Digipack coveret er i ganske klassisk mørk bm-stil og bretter du det ut finner du stygge, triste bilder av koreanske krigsoffer og vond lidelse. En hilsen til "The Man" ? Pyha er etter sigende inne til obligatorisk militærtjeneste nå...

Uansett, The Haunted House er en ualminnelig kraftfull dose black metal med alt-over-på-rødt produksjon, klassisk gitarbuzz og hatfull vokal. Samtidig finner vi lange ambiente drag, shoegazerfuzz og synther som bobler skeivt der borte. Musikken er faktisk ganske fengende og milevis unna det klisjebadet mange bm artister skvulper rundt i. En kan sense inspirasjon fra alt fra Burzum til krautrock, doom, noise og ambient. Resultatet blir en vri på genren som kan minne om den litt sære tvisten som ofte er resultatet når japanske band tolker psychrock på sin storøyde måte. En sjeldent hektende black metal utgivelse som garantert vil være blant årets beste i denne genren når det skal telles opp ved årets slutt.

Varghkoghargasmal - Drowned in Lakes (tUMULt cd 2008) er noe helt annet - wooden metal anyone ? Latterlig sjangerbeskrivelse kanskje, men uttrykket til dette tyske enmannsbandet har lukten av store skoger, våt jord og gran av seg.

Låtene snubler frem og dekkes av samples av regn og føtter som vandrer. Åpningsporet Autumn Rain er så melankolskt og vakkert at det nesten blir cheesy, men klarer å balansere seg frem til endepunktet uten å falle av linen. En stille strøm av orgeltoner og piano over et haltende trommekomp og varmende basstoner driver mot deg og får sjela til å slå seg til ro. Siden dukker det opp gitarer og trommearbeid ala black metal driv i låtene, men stadig avmålt og neddempet. Det dukker også opp sang på noen spor, en merkelig brumlende skogsvokal (?!) som spenner uroens bue opp noen hakk - hvem er det som står der borte under treet og grynter ?

En nærhet til black metal uttrykk og estetikk er definitivt tilstede, men likevel er det dette noe helt annet om du forstår. Åtte spor på trettiåtte minutter er passe dose og det kan være vanskelig å se hvordan konseptet kan tas særlig videre uten at gjentagelsen og kjedsomheten kommer snikende. Men for denne gang er det bare deilig.

Jeg tror jaggu jeg tar en tur i skauen - skal du være med K?

Emeralds reiser mot solen mens de mumler spacewhispers

Emeralds er en trio fra Ohio som sakte men sikkert har bygget opp en buzz i undergrunnen med en rekke mikroedition utgivelser på diverse hipsterlabeler. Gruppa består av John Elliott og Steve Hauschildt på synthesizers og Mark McGuire på gitar. Gruppa har nå to nye flotte utgivelser ute på Aaaron Dilloways Hanson label. Først og størst er Emeralds - Solar Bridge (Hanson HN-183 cd 2008) som vel er den første brukbart tilgjengelige utgivelsen deres og dermed kan regnes som bandets "offisielle" debut. Albumet inneholder to lange spor som er hentet ut av synthtradisjonen ala Tangerine Dream ca 1974, midtperiode Heldon og tidlig Klaus Schulze. Ikke spesielt originalt eller nyskapende altså, men svært vakkert og fengslende åkke som. Dette er drømmemusikk av solid kaliber, svære synthflak bygges og bygges ut mot kosmos og pyntes med skimmerende gitarløp. Resultatet er musikk ute av tiden, med droneforankring i reisen mot solen.

På kassetten Emeralds & Dilloway - Under Pressure (Hanson 186 mc 2008) får gruppa hjelp av labelboss Aaron Dilloway. Dilloway er en kjent beundrer av Richard Pinhas (Heldon) og gir gjennom sitt utgangspunkt i en mer "støyende" tradisjon et fint ruglete element av fare til Emeralds dronedrømmerier.

Himmelske saker. Dream on.