Historien om Nurse With Wound del fem

Nærmest ved en tilfeldighet fant Stapleton grunnlaget for sin neste utgivelse. Han linket sammen en rekke fxpedaler og fant ut at disse laget en lav dump hum som han kunne manipulere ved å bevege hendene sine over dem. Tilnærmet samme metode som når man spiller på en theremin. Stapleton var dermed i stand til å skape loops av dirrende strøm som sakte dannet et rytmisk og mantra-aktig lydunivers. Resultatet av disse øvelsene ble de tre ep'ene titulert Soliloquy For Lilith (Idle Hole One 2x12" og Idle Hole OneC 12).


Soliloquy For Lilith er et av Stapletons største øyeblikk, en fullstendig original og utenomjordisk dronevandring av fx-pedaler som spiller seg selv og likevel lager et særdeles menneskelig uttrykk av lengsel og drømmerier. Uvanlig vakker musikk. Lilith fra tittelen er Stapleton og Rogersons førstefødte datter.

Utgivelsene solgte godt og finansierte familiens flytting til til County Clare i Irland i 1989. Stapleton brukte mye tid de neste årene på å restaurere huset de hadde kjøpt og på å ta seg av barna som etter hvert kom til. De som har sett huset (Stapleton holder seg for seg selv og er ikke raus med hverken å ta i mot besøk eller røpe adressen sin) forteller om et falleferdig hus som er gjenskapt til et kunstverk - et kunstverk ala Stapleton med kriker og kroker og utsmykninger. Cooloorta er er etter sigende noe helt for seg selv. I 1989 slapp Nurse With Wound 12" Cooloorta Moon (Idle Hole MIRROR THREE 12") hvor tittelsporet er en hyllest til Stapletons nye hule.


Cooloorta Moon er drøye fem minutters rytmisk lykke og tullball med Bradford Steel på saksofon, flere av "the usual suspects" som David Tibet og Tony Wakeford (Death In June, Sol Invictus) deltar også. Ikke akkurat NWWs største øyeblikk, men et klart bevis på at Stapletons sinnstemning har lettet og at han trives på landet! Baksiden gir oss den ni og et halvt minutt lange A Piece Of The Sky Is Missing. Også denne rytmisk, mer låtorientert og lettere i stemning enn mye av NWWs tidligere materiale, med tilnærmet full rockbandbesetning med gitarer, perkusjon, bass og saksofon. A Piece Of The Sky Is Missing er en godlåt.

Stapleton fortsatte også med sin resirkulering av tidligere utgitt materiale i 1989 og slapp to samleplater dette året.


Automating vol two, The Sisters of Pataphysics

Automating Volume Two (United Dairies LP UD030) samler opp odde spor fra diverse samleplater fra perioden 1985 til 1989. Verdt å ha, ikke minst for tidenes mest åndsvake versjon av Old Man River, her titulert Elderly Man River/Dance of Fools. Albumet viser også spennet i Nursemusikken og er ganske representativt for denne perioden.

The Sisters of Pataphysics (Idle Hole MIRROR TWO LP) samler seks spor fra de tre første NWW albumene. To spor fra Chance Meeting On a Dissecting Table Of A Sewing Machine And An Umbrella, to spor fra Merzbild Schwet og to spor fra The Quiet Men From A Tiny Girl.

Ryktene hadde lenge gått om at Stapleton arbeidet med filmmusikk. Nærmere bestemt musikk til Chris Wallis film Lumbs Sister. Dette var et filmprosjekt som Stapletons kone Diane Rogerson var tungt involvert i, men meg bekjent har det aldri blitt endelig realisert. Desverre har heller ikke filmmusikken blitt utgitt i sin helhet. Det var snakk om en dobbel cd utgivelse i 1993 men dette skjedde aldri. Deler av musikken ble likevel utgitt, typisk nok for NWW i rimelig obskur setting.


Lumbs Sister Part 1,2,9 og 14 ble utgitt som en del av boksen Cerne Box Set (Cerne C00123 3xLP) hvor Nurse With Wound, Current 93 og Sol Invictus har en lp hver. Lumbs Sister Part 3 ble utgitt på Yangki, et album som inneholdt et spor med hver av de tre gruppene som en teaser for 3lp boksen. Lumbs Sister er svært god Nursemusikk. Mange av de kjente virkemidlene er med, tydelig gjennomarbeidet og med hektende elementer an mass. Særlig Lumbs Sister Part 1 er super; en rytmisk perkesjonsstudie med samples og keyboard dansende inn og ut av lydbildet. Desverre har aldri disse platene blitt reutgitt. Med et begrenset opplag på 2000ex av begge utgivelsene er det altfor få som har hørt dette. En utgivelse av hele Lumbsmaterialet står høyt på ønskelisten!

Utgivelse av Nurse With Wound på cd ga selvfølgelig Stapleton anledning til å fikle med materialet sitt på nytt. Noe han må sies å ha benyttet seg grundig av. Bonusspor, nye mikser, fordeling av tidligere limiterte utgivelser på nye cd'er osv gjør diskografien håpløst uoversiktlig. Sjekk NWWsiden på Brainwashed.com så forstår du hva jeg mener...Vi rydder oss imidlertid vei og finner neste stopp på 12" Soresucker (United Dairies UD031 12").


Bak et snodig cover finner vi to spor, I am The Poison er ni minutter og femtifem sekunders magi bygd over en et dirrende bassriff, fallende nynnevokal og visking. Et nydelig høydepunkt i tidlig nittitallsNurse. Baksiden Journey Through Cheese er ti minutters insisterende beat med ganske så irriterende effekter som ramler og skramler uten fremdrift. Ikke et stort Nurseøyeblikk.


Deretter var det tid for nittitallets første fulle album. A Sucked Orange (United Dairies UD032 LP) består av niogtyve korte spor hentet fra tidligere recording sessions. Vi kjenner igjen elementer fra Homotopy To Mary, A Spiral Insana og flere. De korte sporene (bits and bobs 79 - 88 som Stapleton omtaler det) og hoppingen fra tema til tema og den store variasjonen i form og innhold gjør at hele utgivelsen oppleves fragmentarisk og litt frustrerende. Mest av alt fremstår A Sucked Orange som et bevis på at Nurse With Wound trenger tid og plass for å utvikle sine beste tema og ideer.

Tid for utvikling av tema var nettopp i fokus på neste utgivelse. The Sadness Of Things (United Dairies UD037 LP/CD) ble ikke utgitt under Nurse With Wound navnet, men var titulert Stapleton / Tibet og ble sluppet i 1991.


Albumet inneholder to sidelange spor og begge er lange, rolige studier av krautrockinspirert kosmisk nirvana. Propp fulle av stemning og deilig sødme - ikke no' stress her. En mesterlig utgivelse som er like god i dag som når den kom ut. A-sidens The Sadness of Things (31:24) bygger ikke, den bare er over rolige tema, fløyte, ekkobelagt perkusjon, samplede stemmer og Tibetvokal. B-sidens The Grave And Beautiful Name Of Sadness (21:27) er ikke mye dårligere og er et soundtrack til Diana Rogersons film Twisting The Black Threads Of My Mental Marionettes. The Grave And Beautiful Name Of Sadness har tungt ekkobelagte stemmer som stiger opp av sjøen mens fjerne toner av synth kommer nærmere. Vakkert.



Stapleton kjørte på i sin nye tilværelse og slapp to utgivelser til i 1991. Først splitutgivelsen Nurse With Wound / Spasm - Creakiness / Firepool (United Dairies UD038 12"). Nurse With Wounds bidrag er er den lange, surrealistiske, mildt tøysete rytmebiff-sample-hei hvor moro vi har det nå-dingsen Creakiness, som er like irriterende som den er morsom; Stapleton på roteloftet uten å være veldig inspirert.


Siste slipp i 1991 var Nurse With Wound - Live At Bar Maldoror (United Dairies UD034CD) som samler diverse opptak fra perioden 1984 til 1986. Noe av dette var tidligere utgitt på blant annet Drunk With The Old Man At The Mountain og Live At Bar Maldoror; Gyllenskøld, Geijerstam And Friends. Stapleton påstår at dette materialet er hentet fra de katastrofale liveopptredenene fra denne perioden; jeg er ikke helt sikker! Fin lytting er det uansett og kjekt å ha samlet på en cd.

Magik Markers - Danau Blues (Arbitrary Signs Cd-r)

Elisa Ambrogio Pete Nolan

Magik Markers startet opp som en trio i New England i 2001 bestående av Elisa Ambrogio (gitar, sang), Pete Nolan (trommer) og Leah Quimby (bass), og skapte kjapt en buzz i undergrunnen; ryktene gikk om en freerock basert på Teenage Jesus, Sonic Youth og Coltrane. Gode gamle onkel Thurston Moore i Sonic Youth tok bandet under sine vinger og engasjerte gruppa til å varme opp for Sonic Youth på deres USA-turne i 2004. Etter diverse cd-r's i små opplag kom gruppa med den glimrende I Trust My Guitar Etc. (Ecstatic Peace Lp 2005). En improvisert freerock med bagasjen full av undergrunnsjunk, Patti Smith og Teenage Jesus/Lydia Lunch kom stormene mot deg og hektet umiddelbart. Samtidig ble det kjapt klart at dette var varige greier, intet kjapt undergrunnstøt som så ville forsvinne raskt; Pete Nolan er et multitalent og en glimrende trommis og Elisa Ambrogio har to i seg til å bli en stor artist som kan favne vidt. Bandet har en sterk melodiøs øre oppe i alt kaoset og Elisa er en glimrende vokalist som skriver tekster som får deg til høre etter.

I 2006 fulgte bandet opp med fine utgivelser som For Sada Jane (Textile Records CD), A Panegyric to The Things I Do Not Understand (Gulcher Records CD) og Voldoror Dance (Latitudes CD), der særlig Panegyric.. er en super utgivelse med to nitten minutter lange "ramblings" fra Elisa over et vaklende komp og sjøsykt gitarspill cortesy of the lady herself.

I 2007 ble Magik Markers redusert til en duo etter at Leah Quimby sluttet. Gruppa knyttet til seg Julie Tomlinson som spiller bass og keyboards på turneer. Dette året ga gruppa også ut albumet som skulle gi løfte dem opp mot indiemainstreamen. Boss (Ecstatic Peace CD / Arbritrary Signs LP) ble sluppet i september 2007 og er et mer tradisjonelt låtbasert rockalbum, produsert av Lee Ranaldo (Sonic Youth et al). Boss er kjåka full av glimrende låter og passe sleivete produksjon. Bandets signatur er inntakt men paletten utvides også kraftig, med blant annet flere rolige spor. Et av de beste rockalbumene på svært lenge.


Danau Blues

Det er derfor temmelig herlig å stappe Danau Blues (Arbitrary Signs Cd-r) i spilleren. Danau Blues inneholder et liveopptak av god kvalitet (soundboard) fra Østerrike tidligere i år. Et sammenhengende spor på femtito minutter hvor gruppa mediterer over diverse spor fra Boss. Det hele innledes med en lang versjon av vakre Empty Bottles, dyppet i krautrockske meditasjoner, storøyde jap-psych drømmerier og tapemanipulert ro, før det hele løfter seg ut i gitar/tromme-ramalama etter drøye femten minutter. Ting tas imidlertid ned igjen og resten av økten inneholder variasjoner over godlåter som blant annet Body Rot, Taste og flere andre.

Danau Blues bekrefter til fulle Magik Markers rykte som et knall liveband. Magik Markers tar opp seg det beste av punkens energi, no wavens trass og freerockens eksesser. De behersker freeform, de behersker låtorientert materiale og de har et supertalent i front i form av Elisa - en Patti Smith av 2008 ?

Tyngre enn en veldig tung ting, del seks

Crebain

Godgutten ute og rusler med klubba si

En manns black metal band fra San Francisco. Mannen med "kunstnernavnet" Ancalagon the Black står for all ulyd og vokills. Både gruppenavn og artistnavn er tatt fra Lord Of The Rings universet. Ancalagon er også frontfigur i gruppa Horn of Dagoth (kun to demoutgivelser så langt). Crebain står for en ganske rett frem black metal. Det som skiller gruppa fra den gemene hop er de rent ut fengende, fete låtene som velter ut av denne hatfulle suppa. Godt begravd i liksminken kan vi også ane en dose humor og sunn distanse. Crebain er ikke rause med utgivelsene, så langt er det kun kommet en fullengder og en splitutgivelse med Leviathan. Begge er obligatoriske for svarthoder.

Anbefalt
Crebain - Night of Stormcrow (tUMULt cd 2007)
Crebain / Leviathan - Split (tUMULt cd 2007)

Crom


Super snodig gjeng fra Los Angeles som vel egentlig bare driver og kødder. Men det er artig kødd, så da lar vi det stå til. Gruppa kom med sin andre lp i fjor etter et seks års opphold fra debuten. Et cover som overhodet ikke sier noe om musikken (temmelig langt fra viking metal..). Det kvernes ut en blanding av black metal, gammeldags heavy, grindcore og punk. Alt servert i korte spor med dustete skits og annet rør inne i mellom. Men, det fenger på underlig vis. Seriøst håpløst - og vi digger det.

Anbefalt
Crom - Hot Sumerian Nights (Underdogma cd 2007)

Danava


Portland, Orgeon band med fet stoner metal på menyen. Etablert i 2003 og har sluppet to fullengdere så langt. Jeg har bare hørt den siste. Deilig proggete, spacestoner metal med blåsere på noen spor og et salig tretten minutters avslutningsspor som setter skapet på plass.

Anbefalt
Danava - Unonou (Kemado cd/2lp 2008)

Darkspace / Paysage d'Hiver


Darkspace er et sveitsisk (Bern) band under ledelse av en viss Tobias Møckl som også har en karierre under navnet Paysage d'Hiver. Paysage d'Hiver har to fangarmer -en hvor den sorte buzz dyrkes ut i lange strekk og en hvor Tangerine Dream fantasier gis eviglange orgasmer på vei mot lyset. Får du fatt i en av de tre nyutgivelsene som har vært tilgjengelig i ekstremt forsegjort innpakning bør du slå til. Disse tre nyutgivelsene tilgjengeligjør tre demotapes som ble sluppet i 1999 og som det har vært visket om i svært sorte kroker rundt om. Die Festung er krautspace ala Tangerine, Paysage d'Hiver er buzzrifforama og Schattengang er tre lange spor med sort buzz badet i episke, tungrodde keyboardkaskader. Alle er uforglemmelige.

Darkspace er et et litt annet beist. Tre herrer som ser ut som statister som ikke nådde helt opp i Hellraiser 3 ? Musikken er det imidlertid ingen grunn til å latterliggjøre. Voldsomt tung, episk metal ala sort med space som tema. Verdens første spaceblackmetalband ? Ja faktisk. Utrolig voldsomt og tungt, ekstremt insisterende men også med ambiente, mørke partier. Black metal som sugerør inn i det sorte hull ? Musikken sliter deg rett og slett ut og du ligger igjen som en vaskefille etter en runde Darkspace på høyt volum. Avantgardistisk spacemetal for store gutter og jenter.

Anbefalt
Darkspace - Darkspace I (Avantgarde cd 2003)
Darkspace - Darkspace II (Avantgarde cd 2005)
Darkspace - Darkspace III (Avantgarde cd 2008)
Paysage d'Hiver - Die Festung (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)
Paysage d'Hiver - Paysage d'Hiver (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)
Paysage d'Hiver - Schattengang (Kunsthall/Cold Dimensions cd 2007)

Darkthrone


Det er lenge siden Norge mistet posisjonen som konger av black metal. I dag er det svært langt mellom høydepunktene her på berget og den mest interessante musikken produseres andre steder som blant annet i Frankrike og USA. Men Darkthrone holder stand. Sammen med Mayhem holder de fortet og begge disse gruppene lager de fortsatt gode plater. Smør og brød black metal.

Anbefalt:
Darkthrone - A Blaze In The Northern Sky (Peaceville Records cd 1992)
Darkthrone - Under a Funeral Moon (Peaceville Records cd 1993)
Darkthrone - Transilvanian Hunger (Peaceville Records cd 1994)
Darkthrone - Hate Them (Moonfog cd 2003)
Darkthrone - Frostland Tapes (Moonfog 3cd 2008)

Aidan Baker / Leah Buckareff / Nadja - Trinity (Die Stadt cd 2008)

Nadja

Die Stadt er labelen som står bak den nødvendige serien av cd'er med nyutgivelser av Asmus Tietchens album fra perioden 1980 til 1991 og som også utgir ting med andre artister som Andrew Lilles og Organum.

Siste utgivelse fra denne labelen er en limited edition cd (500 ex) med Toronto-duoen Nadja, utgitt i forbindelse med en konsert i Bremen 20. april 2008. I tillegg til et spor med Nadja inneholder cd'en ett solospor fra hver av de to medlemmene i duoen, Aidan Baker og Leah Buckareff.


Trinity

Både Nadja og Aidan Baker solo er ekstremt produktive og formelig spyr ut ny musikk i en endeløs flom. En måned uten nytt fra den kanten er faktisk en sjeldenhet. Nadjas spesiale er langstrakte metalblissdroner, ofte med voldsomme klimaks og effektiv bruk av tunge gitarskimmer, trommer/bass og støybrus. Den voldsomme strømmen av utgivelser gjør det vanskelig å holde fokus og finne de helt essensielle utgivelsene. For selv om Nadja lager virkelig nydelig og inspirerende musikk kan det rett og slett bli litt mye - for mange utgivelser og for lange øvelser over litt for like ideer. Det er ihvertfall slik jeg ofte tenker - helt til jeg faktisk begynner å lytte. Ved konsentrert lytting dukker det opp nyanser og virkemidler som gir deg gode opplevelser i denne vakre musikken, uten et øyeblikk å kjede.

I strømmen av utgivelser er kanskje ikke Trinity den mest sentrale, men jeg koser meg likevel! Aidan Baker er først ut med Carrizozo (10:31 min) som driver sakte og mildt på vei til nada. Varm, snurrende lyd med ikkeeksisterende forløsning - et midtparti med løft og swirl før det dør sakte ut i ingenlyd. Fint.

Leah Buckareffs Socorro (10:42 min) bygger på en mer fremoverlent elektronisk basspuls, Leah trakterer jo de fire strengene i Nadja må vite. Denne elektronikken vrenger seg sakte mot en myk, dyp og intens drone som varer sporet ut. Dette er vel solodebuten fra Leah; vi ser frem til fortsettelsen.

Aidan og Leah avslutter sammen som Nadja med ,Jornada del Muerto' (17:22 min). Og sammen er de tyngre enn hver for seg for å si det pent. En intens og tung reise som tar sats og banker til tre minutter inn i stykket. Musikken reiser seg som en voldsom mur av toner som balanserer sakte, sakte mot deg med en insisterende mine. Trykket holdes helt til det er tredve sekunder igjen, da dør musikken ut i en lav basstone. ,Jornada del Muerto' er ikke spesielt dynamisk eller underliggende melodisterk og er ikke Nadjas største øyeblikk, men er deilig lytting likevel.

Historien om Nurse With Wound del fire

Stapleton skle ut av 1985 på vingene av det skrudde easy/not-at-all-easy-listning albumet The Sylvie & Babs Hi-Fi Companion og tok fatt på nok et aktivt år på platefronten for Nurse With Wound.




Første utgivelse i 1986 var Automating Volume One (United Dairies UD019 LP) som består av seks spor fra perioden 1981 til 1984 som tidligere hadde vært tilgjengelige på diverse samleplater med forskjellige artister. Vi får den smått, nei svært surrealistiske Duelling Banjos hvor Stapleton får hjelp av William Bennett (Whitehouse) - digital hillbilly?, atmosfæriske Fashioned to a Device Behind a Tree og fire andre spor. Cd utgaven inneholder et bonusspor. Automating Volume One er ikke NWWs mest essensielle utgivelse men inneholder likevel fine ting for fans og er nødvendig for å se hele bildet.



Neste plate er en av de mest myteomspunnede NWW utgivelsene. A Missing Sense / Rasa - Nurse With Wound / Organum (United Dairies UD020 LP) var en split lp med David Jackman aka Organum. Det sidelange stykket A Missing Sense ble opprinnelig laget som en privat tape; et eget soundtrack til Stapletons eksprimentering med LSD. Stykket er også en slags hyllest /"versjon" av Robert Ashley's klassiker Automatic Writing, hvor Ashley bygger lyd av stemme etter stemme over stemme under stemme...A Missing Sense tar inn lyder fra bygninger og landskap over mumlende og rumlende stemmer. Det låter klaustrofobisk, tungt og vanedannende.




Via sin gode venn Edward Ka-Spel fikk Stapleton kontakt med plateselskapet Torso Records. Torso Records hadde signert Ka-Spels band The Legendary Pink Dots og tilbød å betale Stapleton et forskudd til dekning av studiokostnader på hele £ 3.000, et stort beløp etter den tidens standard. Oppfølgingen fra plateselskapet plaget og stresset Stapleton, og "the representatives" skjønte lite av Stapletons klipp og lim metoder. Ut av denne vriene prosessen kom likevel et av Nurse With Wounds vakreste, mest personlige og melankolske album. A Spiral Insana (Torso Records LP) drypper av ensom elektronikk badet i en sorgmodig stemning og underlig ro. Det stygge er lagt bort, sjokkmetoder i form av høy/lav lyd og vonde støt er nesten fraværende og A Spiral Insana er forførende og nydelig. Et album helt utenfor enhver populærmusikalsk tidsakse, like flott i går, i dag og i morgen.

Etter et par kassettutgivelser i 1986 og 1987, henholdsvis Scrag og Nurse With Wound and The Hafler Trio Hit Again! og en splitsingle med The Termit Queen (aka Diane Rogerson) var det klart for et nytt Nurse With Wound album.



Drunk With The Old Man Of The Mountain (United Dairies UD025 LP) har en spesiell status blant NWWhoder, albumet ble nemlig utgitt i kun 155 eksemplarer, alle med forskjellig coverart laget av Stapleton selv, og forsvant dermed kjappere enn en veldig kjapp ting. Stapletons begrunnelse var manglende kommersiell interesse - mangel på respons tok på mannen. Rart å tenke på nå i 2008 hvor Nursekulten er ganske solid rundt omkring på kloden. Men dette var lenge før webben...

Drunk.. består av fem spor spilt inn i fra 1983 til 1987. De tre eldste sporene Sheela-Na-Gig (1984), Astral Dustbin Dirge (1983) og Shattering Man Falling (1984) er typiske for perioden de er spilt inn i ; vokale eksesser med underliggende dronefantasier og klastrofobisk stemning, tenk Homotopy To Mary outtakes og du er ca der. Særlig Sheela-Na-Gig rammer godt med innlagte banshee-skrik og fortettet stemning. Åpningssporet Mourning Smile (1985) er en fem minutters cut-up av ragtimepiano og rammende kirkeorgelstøt, en fin humoristisk variant. Mourning Smile er svært lett å like. Sporet som peker fremover til senere Stapleton arbeider er imidlertid Swamp Rat (1987), nesten ett kvarters sterk rytmisk puls klemt ut av en trommemaskin, vandrende innstikk av samples, korpartier inn og ut av miksen og "retarded" latter. En klar forberedelse på Stapletons "rytmiske" periode som utvikles særlig fra tidlig nittitall. På Swamp Rat kommer også mannens fasinasjon for krautrockens motoriserte beat (tenk Neu, Can, Harmonia et al) klart frem.



Etter split 12" Faith's Favourites" med Current 93, hvor NWWs bidrag er Swamp Rat, slipper Stapleton i 1988 minialbumet Alas The Madonna Does Not Function (United Dairies 12" UD027). Platen inneholder to spor. Nil By Mouth er en drøyt ni minutters perkusjons- og gitartung variant og vel det nærmeste NWW hadde kommet rock så langt. David Tibet, Dik og Diana Rogerson bidrar alle med gitar. Snur vi plata finner vi noe helt annet; Swansong er et resultat av Stapletons sinne og fortvilelse etter å ha sett et tvprogram om de amerikanske prøvesprengningene av a-bomben på Bikini-øyene. Swansong bygger lyden av sjø, vind, skurrende uhygge og truende droneelementer i dypet frem mot en slags forløsning hvor ting roes ned midtveis for å slippe til en skjønn barnestemme over en loop av kvinnevokal, før støyen overtar og tar det hele til en lang ende. Et mesterverk.

Det passer vel også nå å nevne noen ord om selveste Babs Santini. Babs Santini er Stapletons alter ego og ansvarlig for NWWs coverart. Og for noen cover! Suverene blandinger av alvor, slapstick, surrealisme og uhygge. Alltid lurt å se to ganger på et NWW cover...

Neste utgivelse fra Nurse With Wound skulle bli et av Stapletons store og evige mesterverk. Dessuten en storselger til NWW å være. Soliloquy For Lilith skulle finansiere familien Stapleton/Rogersons flytting fra London til Irland. Mer om dette og Lilith i neste utgave av Historien om Nurse with Wound.

Jandek - Ready For The House (Corwood/Jackpot LP 1978/2008)

Himmel og Hav ! Det er tredve år siden Jandek slapp sin første lp. Tida flyr gitt.

Jandek aka Sterling Smith var til noen ganske få år siden en svært mystisk og tilbaketrukket figur. Ingen intervjuer, ingen navn (kun Jandek) og ingen konserter. Kun hyppige albumutgivelser med den sterkt personlige atonale Jandekbluesen - langt bortenfor konvensjonelle oppfatninger om melodi og pensang. Mellom femti og seksti album på tredve år har det blitt; en langsomt kvernende flom av utgivelser som dokumenterer en av mest originale og sære stemmene i undergrunnens USA. For en innsikt i Jandeks underlige verden kan dvd'en Jandek On Corwood - a documentary film anbefales på det sterkeste (Unicorn Stensil 2003).

Jandekheads deler ofte utgivelsene inn i perioder, først alene-med-akustisk-gitar-Jandek (1978-1984), deretter elektriske-Jandek-med-venner (1984-1990), nittitallets-Jandek og Acapella-Jandek (tre vonde album ca 2000). De senere år har mannen opptrådt live en rekke ganger og gjennom dette åpnet opp myten og nærmet seg publikum gjennom samspill med en rekke størrelser fra undergrunnen så som Alan Licht, Loren Connors, Richard Youngs og Alex Nielson blant mange andre. Men fortsatt ingen intervjuer eller annen kommunikasjon.

Jandeks debutalbum Ready For The House er nå reutgitt i en fin vinylutgave, begrenset til 1000 ex. Da albumet kom ut i 1978 ble det utgitt under navnet The Units. Denne nyutgivelsen er kreditert Jandek (som seg hør og bør, det er definitivt vår mann) slik alle senere album er det.

Musikken er like vakker og ensom som før og det låter flott på denne vinylutgaven. Spilt og sunget av Sterling (alene med gitar), som fremstår som totalt uskolert hva gjelder spilleteknikk, sang og låtskrivning. Likevel tvinger musikken seg på deg med en underlig kraft av tilstedeværelse, ensomhet og behov for å si; hei her er jeg med mine sære og vonde betraktninger. Det låter helt ute av tiden, som det også gjorde i 1978 og som det vel hadde gjort uansett når dette hadde blitt utgitt. To av mine all-time Jandeks favoritter pakker inn de ni låtene på denne plata, henholdsvis åpningssporet Naked In The Afternoon og avslutningen European Jewel (Incomplete).

Ready For The House er en av et titalls nødvendige Jandek utgivelser.

Sic Alps - United (Important en sides 7" 2008)

Sic Alps er et av de nye friske avant-garage bandene fra gode gamle US of A og smeller her til med en slarkete, mildt svimete garasjeversjon av salige Throbbing Gristles United. Borte er Genesis P-Orridge's nasale insisterende klagende vokal over et relativt lytefritt og renslig synthkomp ala tidlig postpunk. Vi sitter tilbake med en trivelig ufarliggjøring av de gamle mesteres klassiker - her gjenskapt som tra-la-la skurr ala 2008. Uhyggelig ikke sant ?