Fabulous Diamonds

Fabulous Diamonds - Fabulous Diamonds (Nervous Jerk Jerk-004 7" + cd)

Fabulous Diamonds - Fabulous Diamonds / 7 Songs (Nervous Jerk Jerk-012 cd / Siltbreeze lp)

Jeg bruker ikke mye tid på å skrive om musikk jeg ikke liker. Det er så mye god musikk som ikke får den oppmerksomheten den fortjener at det er meningsløst å bruke tid på skrot. Hadde jeg gjort det hadde jeg for eksempel ikke kunnet fortalt dere om Fabulous Diamonds, en superduper duo fra Melbourne, Australia som har knekt meg helt den siste måneden.

Fabulous Diamonds består av Nisa Venerosa (sang, trommer) og Jarrod Zlatic (keyboards, saksofon, piano, delay).

Fabulous Diamonds spiller en blanding av postpunk, dub og elektronika med sterke psychedeliske tentakler gripende og klorende etter hjernen din. Fabulous Diamonds bruker enkle virkemidler men blir aldri kjedelige. Fabulous Diamond sier; We're not rock'n'roll. Fabulous Diamonds smaker godt av god gammeldags åndsnobberi og arroganse; Fabulous Diamonds vet de vet best. Fabulous Diamonds er likevel lett tilgjengelige og ekstremt lette å like.



Venerosa og Zlatic har to utgivelser ute, en singel og en minilp. Singelen består av fem korte spor på tilsammen ni minutter (med singelen kommer det også en cd med samme innhold som vinylen, hendig). Venerosa synger uskolert vakkert over Zlatics saksofon, enkle rytmefigurer og analoge keyboards. Det er lett å tenke UK ca 1980; dub som punkerne brukte dub, Raincoats, Dome og Public Image Limited - med sterk DIYfølelse. Produksjonen og stemningen i musikken gjør denne utgivelsen merkelig tidløs.


Jarrod Zlatic fryser ikke på ryggen selv om solen går bak en sky

Minilp'en Seven Songs videreutvikler stemning og metode fra debutsingelen og er jaggu enda bedre. Litt lengre spor, skarpere produksjon og bedre låter - mer realisert egentlig. Den korte spilletiden, det originale lydbilde og den fengende messingen til Venerosa gjør dette svært avhengighetsskapende, bare en gang til a' følelsen er sterkt tilstede. Det er også lett å tenke Neu!/Harmonia og Cale/Riley, sjekk f eks det nydelige andresporet med et vidunderlig keyboards løft eller tredjesporets mer insisterende beat og samsang.

I det hele tatt - Fabulous Diamonds.

Historien om Nurse With Wound del seks

Stapleton drømte seg frem til tittelen på det neste Nurse With Wound slippet. I en drøm ble han overlevert det nye NWW albumet og tittelen var Thunder Perfect Mind. Eneste problemet var at hans tvillingsjel David Tibet hadde bestemt seg for å bruke samme tittel på sitt nye album med Currrent 93, etter en gammel gnostisk tekst kalt The Thunder : Perfect Mind. Løsningen ble at både Nurse With Wounds og Current 93s album ble kalt Thunder Perfect Mind og utgitt som søsteralbum (dog uten noe musikalsk felleskap).


Nurse With Wound - Thunder Perfect Mind (United Dairies 040 cd 1992) var også første albumet som ble spilt inn sammen med Colin Potter. Potters ICR studio i York har siden dette blitt brukt flittig av Stapleton. Potter har også blitt en svært nær samarbeidspartner for Stapleton og er med på de aller fleste NWW utgivelsene som har kommet etter 1992.

Thunder Perfect Mind inneholder to lange stykker musikk som er ganske så forskjellige. Cold er tjuetre minutters hyllest til maskinene. En nesten rituell - maskinell dyrking av gjentagelsen og en dypfryst superkald industripastiche. Cold irriterer men vokser ; må høres gjentatte ganger (å den var billig..) før den når deg. Colder Still er en annen skål; drøye tredve minutter som peker fremover til rytmiske eksperimenter på de kommende album Rock 'n' Roll Station og Who Can I Turn To Stereo og som samtidig tar opp i seg strategier Stapleton brukte på tidlige mesterverk som Merzbild Schwet og Homotopy To Marie. Colder Still; et mesterverk av underliggende rytmisk nirvana koblet med surrealistiske skrekkfilmeffekter og tung LSD-kaving.

Ett av Stapletons mest tilgjengelige prosjekter er hans duoalbum med Tony Wakeford fra Death in June og Sol Invictus. Likevel er musikken ganske langt fra det Wakeford driver med til daglig i nevnte grupper, hvor uttrykket er en slags avantfolk/industrifolk variant (i mangel av et bedre begrep, sorry!)


Steve Stapleton / Tony Wakeford - Revenge of The Selfish Shellfish (Tursa cd 1992) består av ti spor som ofte nærmer seg tradisjonelle låter, ikke akkurat dagligdags kost for Stapleton. Wakeford står for all sang og alle instrumenter (gitar, bass, trommer), Stapleton er oppført med "Hook, line and sinker". Mannens humor skinner gjennom! Høydepunktet for undertegnede er den ti minutter lange The Frightened City som dyrker fine stemninger og mild uro. Ellers består utgivelsen av kortere spor som er ganske lette i øret uten helt å nå opp til Stapletons beste arbeider. Albumet er meg bekjent aldri gjenutgitt.

Nurse With Wound har ved to anledninger samarbeidet med Stereolab. Tim Gane har fortalt at han tilbød Stapleton jobben med å produsere Stereolabs debutalbum Peng men at Stapleton avslo med begrunnelsen at Stereolab var "too rock". Stapleton overrasket også Gane med å vise frem et brev Gane hadde skrevet til NWW noen år tidligere. Brevet hadde Stapleton merket som den femtende korrespondansen han hadde mottatt om NWW. Han tilbød seg imidlertid å gjøre en remix for gruppa. Stapleton og Stereolab skulle etter dette samarbeide ved to anledninger på nittitallet.


Den første av disse samarbeidene finnes på Stereolab / Nurse With Wound - Crumb Duck (Clawfist 10" 1993). Det er to spor på denne 10", hvor Exploding Head Movie er en remix av ett parti av albumversjonen av Jenny Ondioline, det atten minutter lange sporet fra Stereolabs album Transient Random Noise Burst With Announcements. Definitivt hørverdig, men den store karamellen finnes på andre siden. Animal or Vegetable (A Wonderful Wooden Reason) er en heidundrende Stapleton spesial. Et uutgitt stykke Stereolab musikk gruses kraftig; vokal kjøres baklengs, midtpartiet er et krautmotorisk rytmenirvana med mengder overstyrt gitar i lag på lag før herligheten avsluttes med en tapecollage ala NWW.

Stapletons neste utspill skulle by på en helt ny musikalsk vending i NWW-historien. Som vi har sett hadde NWW begynt å lefle med mer rytmiske arrangementer og innslag på enkelte utgivelser på starten av nittitallet. Og interessen for rytmer var sterkt preget av Stapletons fordypning i musikken til den Cubansk-amerikanske pianisten og bandlederen Perez Prado. Dette samt en bisarr drøm Stapleton hadde skulle sette sitt preg på Nurse With Wound - Rock 'n' Roll Station (United Dairies 039 cd 1994).


Stapletons drøm inneholdt et møte med noen selsomme størrelser fra avanthistorien og følgende kan siteres fra NWWs hjemmeside;

"This album arrived somewhere after a dream meeting of several individuals, Graham Bond, Joe Meek, Jacques Berrocal and myself. After a few beers and a heated disscussion of puncture repair we all lay down in a circle and point our penises at Venus, telepathic messages are sent out to Colin saying he can use the two golden microphones. He did, and here we are." Steven Stapleton, 17.1.94. What a strange story.

På Rock'n'Roll Station er det ingen latinobeats. Derimot dyrkes en nesten minimalistisk rytmisk elektronika. En pulserende beat tvers igjennom hele albumet. ..Station fikk mange NWWhoder til å klø seg på sine blanke isser og var omdiskutert når den kom. I ettertid er det imidlertid lett å se at dette er et av Stapletons mest varige og grensesprengende verk. En elektronika dynket i bisarr humor, livlige bruk av samples og spenninger og ikke minst en ekstremt hypnotiserende beat.

Tittelsporet er en ganske streit coverversjon av et spor fra Jac Berrocals Paralleles album. På Berrocals original er det den gamle rock & roll helt Vince Taylor som messer fram vokalen, på NWWversjonen er det Stapleton selv som sakte prater og understreker at "A rock'n'roll session is a session where we can do what we want to do", under tikker elektronika og dyp bass.

Avslutningsporet Finsbury Park, May 8th,1:35pm (I'll see you in another world) omhandler selvmordet til musikeren Graham Bond. Bond kastet seg foran toget og Stapleton trer inn i skallen på Bond i det tragiske momentet. Beatet fra Rock 'n' Roll Station er redusert til et sakte og dypt drønn i bakgrunnen og musikken er langt mørkere enn på resten av albumet. De tretten minuttene dette sporet varer er magiske, triste og empatiske, hver gang jeg lytter til dette blir jeg grepet rett og slett.

Som en forsmak på neste album, Who Can I Turn To Stereo slapp Nurse With Wound deretter cdsingelen Yagga Blues.

Yagga Blues (United Dairies UD 099 cds 1995) inneholder to versjoner av tittelsporet (vokal og instrumental) og gir i tillegg den første smakebiten på Funeral Music For Perez Prado. Yagga Blues er en magisk rymefigur med nydelig ordløs vokal fra Sarah Fuller. Yagga Blues er full av østlige stemninger og er seks minutters ren lykke. Den burde jammen vært en hit! Kanskje det mest umiddelbare øyeblikket i hele Stapeton katalogen.

Funeral Music For Perez Prado er drøye ni minutters meditasjon over en shakuhachi strofe spilt inn av David Jackman i 1987. Fullendte dronedrømmerier, en latterlig vakker snutt med varig verdi. Stapleton skulle vende tilbake til denne på

Funeral Music For Perez Prado (United Dairies UD 098 cd 2001), hvor vi får den fulle trettitre minutters versjonen av tittelsporet. I tillegg inneholder denne cd'en de tidligere utgitte Yagga Blues sporene samt Soresucker sporene fra 1990. Funeral Music For Perez Prado er et høydepunkt i Nurse With Wound-katalogen. Spill den lavt midt på natten og ta sats inn i drømmeverden eller la den ta over en regntung søndag ettermiddag på drepende volum; den fyller deg helt uansett. Den fulle versjonen bygger videre på smakebiten fra Yagga Blues, med et mildt synthløft midtveis. Magien skapes her gjennom de evige gjentatte loops, denne trenger en halv time for full realisasjon.

Før Stapleton kom så lang som til å utgi Who Can I Turn To Stereo i 1996 kom det to prosjekter.

Nurse With Wound - Alice The Goon (White Noise WN001 ensides 12" 1995) var en innspilling laget spesielt for Festival Ultimes Musiques og opprinnelig til salgs på denne festivalen i mai 1995. Alice The Goon inneholder to spor. (I Don't Want To Have) Easy Listening Nightmares er ti minutters Perez Prado latinostumping med sinna gitarvreng fra Peat Bog. Prelude To Alice The Goon er mer givende, med vokale samples på feil hastighet, en evigtilstedeværende bass og synthloops. Fine tolvminutters vandring i nada. Ved reutgivelse på cd var det lagt til et "hemmelig" tredje spor som setter skapet kraftig på plass; ikke langt unna A Missing Sense - en drøm av vokalsamles og synthdrypp. Nurse With Wound på sitt åttitallsbeste. Sporet varer desverre bare drøye syv minutter, en time hadde vært enda bedre..

1996 startet opp med utgivelsen av det andre samarbeidsprosjektet under egne navn mellom Stapleton og David Tibet. De tre samarbeidsprosjektene under egne navn som Stapleton og Tibet har utgitt (de første var The Sadness of Things fra 1991, det hittil siste er Octopus fra 1998) er alle ganske nærme et fullt rockformat på søken mot analog syttitalls prog/avantrock og står støtt på egne bein som særpregede og fine utgivelser.

Stapleton / Tibet - Musical Pumpkin Cottage (United Durtro UDOR1 cd 1996) inneholder to lange spor; The Dead Side of The Moon er en vandring på baksiden av månen til en hypnotisk backbeat som viser frem de to herrers fasinasjon for den tyske syttitallsrocken. Full pupp inntreffer etter et kvarter når Tibet tar plass i lydbildet og med skjelvende, lav stemme fremfører sine "Hallucinatory Patripassianist Vocals". Bubblehead er ikke langt unna i stil og magi. Våre venner har hjelp av mange flinke folk på denne utgivelsen, som Nick Saloman (bass og analog synthesizer), David Kenny (gitar), Trevor Reidy (trommer), Nora Duus (" low and sexy vocals and breathing"), Cyke Bancroft: (alto saksofon på The Dead Side Of The Moon), David Cohen (sopran saksofon på Bubblehead) og Adrian Teasdale (bass).

Dette albumet ble også utgitt på vinyl, da selvsagt med andre versjoner av de to sporene. Stapleton / Tibet - Musicalische Kurbs Hutte (United Durtro UDOR1 lp 1996) ble utgitt i tusen eksemplarer og er selvfølgelig verdt å ha. Vinylutgaven kan være vrien å få fatt i, da er trøsten at begge sporene på lp'en er med på Octopus cd'en fra 1998. Octopus kommer vi selvsagt tilbake til.

Nice Face spiller rock slik rock skal spilles

Nice Face - ...can i fuck it ? (Jerkwave Tapes C40 kassett)

Nice Face - Thing In My Head (Sacred Bones Records SBR-007 7")

Nice Face er en anonym "bedroom punk wizard" som opererer fra et eller annet sted i white trash USA. ...can i fuck it? kommer rett ut av løse lufta og plutselig bare er her. Tolv låter som kunne vært innspilt når som helst i perioden 1976 - 2008. Spor av Rocket From The Tombs / Cleveland punk, tidlig Suicide, Real Kids, garagerock, punk og surf; har Nice Face etablert Dark Surf som en ny sjanger? Uansett så låter det fett! Rufsete kjellerproduksjon, frekk synthbruk, hyperprimitiv beatbox, overstyrt grisete gitarspill og gode låter. Rett og slett knallgod rockmusikk.

God teenage wasteland følelse over låttitlene også; Rotting Around, Surprise Sex og Shitstorm Trooper sier sitt. Utgivelsen fortjener et liv langt utover en limitert (100 ex) kassett. Når får vi denne på vinyl ?


Nice Face er også ute med en knallperle av en vinylsingel. Thing In My Head og Hidden Automatic er to ekstremt catchy låter hvor synthen driver, gitaren river og vokalen er begravd i juzz og skurr. Nærmere Siltbreezekatalogen ca 1994 enn det kassetten er, men minst like fet. Poprock kan det kalles. (Poprock definisjon: Popmusikk spilt med rockens energi og faenskap). Umistelig.

Rocken ække dø.

Tyngre enn en veldig tung ting, del syv

Dead Raven Choir / Wolfmangler

Smolken undrer what's next; black metal? folk? coverlåter?

Dead Raven Choir og Wolfmangler er prosjektene til den mystiske D. Smolken. D. Smolken er født i Polen, flyttet så til Texas og har visstnok returnert til Krakow igjen nå. Dead Raven Choir er mannens hovedprosjekt. Dette ble startet i 1996, antagelig som et tounge in cheeck prosjekt; black metal musikk med tekster fra Whinnie The Pooh...Dette ble ikke realisert men tonen var satt! Mannen lager både akustiske folk ting og tung black metal. Spesialiteten er å hente låter fra country, folk og annet og så kjøre dette gjennom en black metal kvern. Ut av denne usansynlige miksen kommer det mye fin musikk. Dead Raven Choirs versjoner av Cohens First We Take Manhattan og Townes Van Zandts Waiting Around To Die er enorme (finnes på Cask Strength Black Metal som samler fire lenge utgåtte ep'er, se nedenfor). I kjent stil spys det ut materiale, ofte i små opplag. På seneste albumet My Firstborn Will Surely Be Blind nærmer musikken seg en folky, bassete versjon av Sunn O))) og Khanate.

I motsetning til Dead Raven Choir hvor Smolken gjør alt selv, er Wolfmangler et band med fire medlemmer. Wolfmangler spiller en seig, dronete doom metal. Gruppa har fire fullengdere ute.

Anbefalt:

Dead Raven Choir - Wine, Women and Wolves (Last Visible Dog cd 2003)
Dead Raven Choir - Cask Strength Black Metal (Weird Forest 3lp/Supernal 2cd 2005)
Dead Raven Choir - My Firstborn Will Surely Be Blind (Aurora Borealis cd/lp 2007)
Wolfmangler - Dwelling In A Dead Raven For The Glory Of Crucified Wolves (Aurora Borealis cd/lp 2006)

Dead Reptile Shrine


Fullstendig vindskeiv black metal fra Finland. Har en rekke utgivelser som det er bort i mot umulig å få tak i. Jeg har kun hørt A Journey Through The Darkest Of Forests, som samler materiale fra perioden 2001 til 2005 på en åtti minutters cd. Noe av den mest skrudde og snodige musikken som er produsert under black metal hatten noensinne; superamatørmessig produksjon, snublende trommer, fuzzete gitarer og ond vokal. Musikken har denne loner magien som hekter deg på et unikt univers, en slags black metal Jandek (uten sammenligning forøvrig).

Som bandet selv sier det på sin hjemmeside: "Dead Reptile Shrine is, instead of a normal band, an ”aural phenomenon”. There are no members, no recordings in a real studio and no real purpose. However, there is some knowledge".

Anbefalt:

A journey Through The Darkest Of Forests (Werewolf cd 2005)

Deathspell Omega


Deathspell Omega er helt der oppe i avantmetalens eliteserie, sammen med Boris, Corrupted, Converge og noen få til. Dette bandet fra Frankrike spiller en avantvariant av black metal med grusomt trøkk. Tekstene dreier rundt tema som satanisme som mytafysisk fenomen, teologiske grublerier og Gud. Bandet er inspirert av post-surrealisten Georges Bataille (1897 - 1962). Deathspell Omega ble etablert i 1998 og har utgitt fire fulle album. Det seneste fra 2007 er et av de beste avantmetalalbumene noensinne; et knugende, knusende lokomotiv av sinne som velter mot deg - skummelt og genialt. Deathspell bruker tid - gjerne ti minutters spor som bygges opp og utnytter dynamikken denne musikken åpner for.

Anbefales:

Deathspell Omega - Infernal Battles (Northern Heritage cd/lp 2000)
Deathspell Omega / Cladestine Blaze - Split (Northern Heritage cd/lp 2001)
Deathspell Omega - Inquisitors Of Satan (Northern Heritage cd/lp 2002)
Deathspell Omega - Si Monumentum Requires, Circumspice (Norma Evangelium Diaboli cd/lp 2004)
Deathspell Omega - Kenose EP (Anja Offensive/Southern Lord cd/2lp 2005)
Deathspell Omega - Fas - Ite, Maledicti, in Ignem Aeternum (Anja Offensive/Southern Lord cd/2lp 2007)

The Dillinger Escape Plan


Mathcoregjeng fra New Jersey, etablert i 1997 på restene av hardcore bandet Arcane. Et av pioneerbandene innen mathcore, en superkompleks agressiv musikk med store krav til utøvernes ferdigheter. Bandet har gjennomgått en ganske stor musikalsk utvikling på de tre fullengderne de har utgitt siden 1999. Dillinger Escape Plan har også hatt flere uskiftninger av medlemmer og i dag er det kun Ben Weinman (gitar) som er igjen av originalmedlemmene fra 1997. Mike Patton er en av deres nære venner, han deltok sågår på Irony is a Dead Scene Ep'en fra 2002.

Anbefalt:

The Dillinger Escape Plan - Calculating Infinity (Relapse Records cd 1999)
The Dillinger Escape Plan with Mike Patton - Irony is a Dead Scene (Epitaph Records 2002)
The Dillinger Escape Plan - Miss Machine (Relapse Records cd 2004)
The Dillinger Escape Plan - Ire Works (Relapse Records cd 2007)

dot(.)

Kokhi (bass, sang) fra dot(.); ikke no' stress

Dypt nede i Tokyos undergrunn finner du trioen dot(.), der de sitter og koser seg med litt weed. "Skal vi lage ei plate a folkens ? -Kan vi ikke nøye oss med en split med et eller annet band, mindre stress vettu". Der har du dot(.) og deres filosofi. Siden starten i 1998 har de deltatt på en rekke splitutgivelser med fortvilende vrien tilgjengelighet. Dette bandet har det nemlig i seg til å utfordre Boris og Corrupted, derfor er det synd at de ikke er mer profilerte og har mer materiale tilgjengelig. De to utgivelsene jeg har hørt og som er listet nedenfor viser nemlig frem et fett, tungt doomgroove med absolutt kraft. Den lille japanske tvisten på vestlige musikkformer er klart til stede og løfter bandet langt over den gemene hop. Vi vil ha mer !

Anbefalt:

dot(.) / Hey Colossus - split (Shifty LP 2006)
dot(.) / Sete Star Sept / Watch Me Burn - Yaminabe Holocaust -3 Way Split (Shifty cd 2005)

Draugar


Nok et enmannsband fra California som dyrker den svarteste metalen. Tim Lehi aka Hildolf spiller og "synger" alt selv og har så langt gitt ut to album. Hildolf er også med i USBL-supergruppa Twilight sammen med Wrest fra Leviathan, Malefic fra Xasthur, Imperial fra Krieg og Azentrius fra Nachtmystium.

Draugar er rotfestet i grim black metal, men fyller på med akustiske gitarer, ambiente droneelementer og en produksjon som sender bass, trommer og gitar opp i en noiselignende enhet. To sterke album.

Anbefalt:

Draugar - From Which Hatred Grows (tUMULt cd 2003)
Draugar - Weathering The Curse (Moribund cd/picture disc 2004)

Oneida -Preteen Weaponry (Jagjaguwar cd 2008)

Mitt første møte med Oneida fra Brooklyn, New York var bandets femte album, dobbeltcd'en Each One Teach One (Jagjaguawar 2cd 2002). Cd1 inneholdt to lange spor på henholdsvis fjorten og seksten minutter som begge bygger på ett riff, gjentatt og banket på plass i en slags analog rockhyllest til minimalismen og krautrocken. Oneida fremstod her ekstremt instisterende og hypnotiske og de sprengte et ganske stort hull i skallen på meg (ok da, et middels stort hull). Også resten av denne mektige utgivelsen var fin og lett å like. Flott bruk av analoge keyboards og elektriske piano samt et ganske "back to the future in the seventies" type lyd fenget fint.

Jeg har fulgt Oneida etter dette og ivrig (ok da, småivrig) kastet meg over nye utgivelser fra den kanten. Desverre har de tre albumene de har sluppet i perioden 2004 frem til nå ikke hektet i samme grad som Each One Teach One. Det har blitt noe litt tamt over bandet. For lite undergrunnsjunk og skurr kanskje. Rett og slett litt mye dølle indiebandtakter, dog uten at de har rotet seg helt bort. Uansett, det er deilig å melde at Oneida er tilbake der jeg liker dem best med det nye albumet Oneida - Preteen Weaponry (Jagjaguar cd 2008). Albumet inneholder tre lange spor på mellom elleve og fjorten minutter og dyrker en primitiv, tung rock med krautmotorikk og This Heatlening. Stort sett instrumentalt og kanskje har Oneida også hørt finske Circle. Produksjonen er uvøren og "over på rødt", langt unna alle forestillinger om forskjønnet lydbilde og glasur. Preteen Weaponry er første del av en triologi hvor neste del skal komme allerede i januar 2009.

Ryktene forteller om heftige liveshow fra Oneida i det siste, hvor lydbølger høye som hus har knust all motstand. Preteen Weaponry viser frem dette også på plate.

Oneida er et ok band.

Dull Knife Records ække mye dull

Hearts Of Animals - Stars Say No EP (Dull Knife Records 7")
RFTO Bandwagon - New Jack EP (Dull Knife Records 7")
The Wiggins - Feed The Ghost (Dull Knife Records 7")

Houston,Texas er base for den nye labelen Dull Knife Records som nå er ute med sine første tre utgivelser. Moderne som Dull Knife er tar de samfunnets puls på kornet og kaster seg på vinylbølgen og utgir tre små plastdinger, dvs tre syvtommers singeler. Syvtommere var veldig populære i gamle dager, ja hitlistene var faktisk stappfulle av dem. Jukeboksene også.

På den deilige EPen (33 rpm) Feed The Ghost lager Heart Of Animals aka Mlee Marie fin skranglepop på jenterommet ca C-86 generasjonens UK med en touch av psykedelia. Fire fine spor som gjør plata god og lett å flippe og spille om og om igjen. Tenk Juliana Hatfield / Blake Babies i et søvnig øyeblikk, en usunn utgave av vår egen Rockettothesky med søla på buksa eller (u)følsom pike med gitar og trommemaskin type primitiv rocket opp. K danser på lette føtter og nynner med lukkede øyne. Fint - og vi (K og jeg altså) har forventninger til mer fra Mlee Marie.

RTFO Bandwagons New Jack EP (33 rpm) spiller punkete, ganske akustiske enkle sanger med fin snert. Ikke akurat REO Speedwagon (for noen luringer RTFO er, ironi og greier!). Denne gruppa fra Ohio har trommeslager Rich fra Psychedelic Horseshit som medlem og traver fint i vei på sin upretensiøse sti på denne utgivelsen. Neppe essensielt, men så kos da gitt!

Siste gruppe ut i dette første slippet fra Dull Knife er garasjepunkabilly bandet The Wiggins med Feed The Ghost (33 rpm). Tre spor "all made up and played by Jon Read 2008" som det står på innlegget. To fine garasjestumpere med en viss åttitalls feedbackoppdatering ala tidlig Jesus & Mary Chain på den ene siden og en seig countryhumper sunget sleskt og avmålt på andre siden. Kan ikke Alex Chilton produsere en lp med The Wiggins, og hvor la jeg den første Cramps lpen ?

Dull Knife Records lager syvtommere - musikk for folk som er interessert i musikk.

The Skaters lodder dypere

James Ferraro og Spencer Clark

The Skaters består av Spencer Clark og James Ferraro fra California. The Skaters er geniale. The Skaters er et av få band med en helt egen signatur, ingen låter som dem. I den mest feberfylte Skaters rusen er det lett å tenke; er de det mest originale og dyptloddende siden Captain Beefheart, Nurse With Wound og syttitallets The Residents ? The Skaters er farlige – de kan sluke deg helt ; alle oppfatninger om hva lyd, musikk og utrykk er kan fare til helvete etter en tung session med Clark og Ferraro.

The Skaters er opptatt av metafysikk, transe, utenomjordisk liv, ”undersøkelser” under ørkenmånen og perkusjonstranse fra andre kloder. The Skaters har mange side- og soloprosjekter fra Ferraro og Clark. Disse utgis under navn som Acid Eagle, Vodka Soap, The Wooden Cupboard, Newage Panther Mystique, Composition of The Sensibilities of Melted Knowledge, Dreams, Lamborghini Crystal, Teotihuacan, Snake Figures Fan, Pan Dolphinic Dawn, Nirvana og Monopoly Child Star Searchers. Men alt er The Skaters og The Skaters er alt; ingenting kan skjule dem. James Ferraro, halvt afro-amerikaner, halvt italiensk opprinnelse; en luring, en spøkefugl, nervøs energi, en fri sjel med en nesten pinlig nær og ubeskyttet falsett. Spencer Clark; mer av en konseptualist, velartikulert dude type amerikaner.

Clark og Ferraro står sammen og hver for seg for mer enn 75 utgivelser siden de fant sammen i 2004, av disse er drøyt 15 rene The Skaters utgivelser. Spencer Clarks viktigste soloprosjekter er Vodka Soap og Monopoly Child Star Searchers. Clark dyrker perkusjon, kraut-tonefloat og helium gamelan. James Ferraros viktigste prosjekter nå synes å være Lamborghini Crystal og Niravana, i tillegg er han mannen bak den enorme Teotihuacan kassetten fra 2004. Lamborghini Crystal er en slags disko/funk/ballade stil ala tidlig åttitall, produsert slik at Ariel Pink fremstår som Toto.

Clark og Ferraro beveger seg i dypet av undergrunnen med en totalt begravd DIY doktrine tatovert i panna; deres format er kassett og cd-r. Noen få vinylutgivelser eksisterer også, disse er umistelige, to faktisk på norske Humbug! ; The Skaters – Dark Rye Bread (Humbug LP), The Temple Defectors (aka Skaters) & Claypipe 10” split (Humbug) og The Skaters – Dispersed Royalty Ornaments (Wabana LP)

Før nå den nydelige lille vinyl-labelen Eclipse slår til med et flunkende nytt The Skaters album.

The Skaters - Physicalities Of The Sensibilities Of Ingrediential Strairways

The Skaters låter ikke som noen andre! Hvordan lager de og produserer musikk? The Skaters lager moderne psykedeliske ritualer basert på feedback, leketøyinstrumenter, karaokemaskiner, perkusjon og "sang". Men hvordan - det vet ingen? Uansett; musikken dynkes og begraves i deres egne estetetikk - basert på en evigvarende kopi på kopi på kopi av lyden på en gammel opptakskassett. Helt til lyden er ugjenkjennelig og superoriginal; forbi lo-fi, forbi "dårlig lyd" - inn i The Skaters univers. Se for deg denne gamle tapen med ørten opptak oppå hverandre til det er så vidt kassetten går rundt i spilleren. Grav så ned denne tapen i våt jord, hent den opp på den tredje dagen - ikke tørk av jord og fukt før du spiller den på et rustent anlegg. Ikke noise, ikke rock, ikke droner. Sjekk coverne; gråtoner i alt, en evig kopiert svart/hvitt metode til kun gråtonene står igjen - hva er det bilde av ? Der er lyden av The Skaters.

The Skaters - Physicalities Of The Sensibilities Of Ingrediential Strairways (Eclipse LP) er et mørkere brygg enn tidligere utgivelser. Fem spor som søker mot mørket, med bruk av mange av de samme virkemidler og strategier som tidligere. Stemmer, trommeritualer, keyboards et al - kopiert med den sedvanlige metode ned i en sølete, uklar grående masse. Ubegripelig psykedelisk og totalt uforståelig. Det hekter og pirrer sansene; det tredje øye åpnes opp. Et foreløpig høydepunkt i Skatersdiskografien etter et år hvor fokus synes å ha vært på soloprosjekter for våre to venner.

Se The Skaters ta over den andre virkeligheten.