Stereolab - Chemical Chords (4AD cd / 2LP 2008)

Første album på fire år fra Stereolab som holder formen godt på Chemical Chords, bandet niende studioalbum. Stereolabs musikalske blanding med inspirasjon fra krautrock, loungepop og avantgardistisk fikling skiller bandet ut; Stereolab er originale og lett gjenkjennelige med sin særpregede signatur hvor analoge synther og keyboards slurer i lydbildet under Latitia Sadier og Mary Hansens vokale drodlerier. Det vil si, nå er det bare Sadier tilbake etter Hansens alt for tidlige bortgang i 2002. Stereolab er uansett fortsatt Tim Gane og Latita Sadiers band.

Chemical Chords er en spretten, popete og rett så frisk utgave av Stereolab. Det er lett å tenke at bandet hadde misten piffen etter en snart tyve år lang karriere men så har ikke skjedd. I min ører er dette den beste Stereolabutgivelsen siden klassikeren Dots and Loops fra 1997.

Åpningsporet Neon Beanbag setter standarden for fjorten gode låter som heldigsvis har noen store sterke perler iblant seg slik at helhetsinntrykket ikke blir av en jevn litt grå suppe. Three Women, Chemical Chords og den lille krautmotorikeren Pop Molecule skinner ekstra godt på denne plata.

Chemical Chords viser ingen store sprang ut av den Stereolabske verdensanskuelse. Likevel, det er en lettere stemning av popkunst og muligens et ønske om å favne bredere?

Sean O'Hagen (High Llamas) er som vanlig med Stereolab og viser nok engang hvilken fin arrangør han er. Han er ansvarlig for alle stryk- og blåserarrangementer på plata og er med det en viktig bidragsyter til det sløye pop-psychsoundet som gjør at musikken kiler så godt i øret.

Plassèr Chemical Chords i hylla sammen med Emperor Tomato Ketchup fra 1996 og Dots and Loops. Og har du ikke første albumet Peng fra 1992 og Sound Dust fra 2001 så plukker du med deg disse også når Chemical Chords har lokket deg til å ri jernhesten din (bil, sparkstøtting eller trehjulsykkel) ned til platesjappa.

Can't - Private Time (Part Two) (Weird Forest LP)

Jessica Rylan

Jessica Rylan er en musiker og sound-artist fra Boston, Mass med et bein i den akademiske musikkverden og et bein (og sjelen?) i et DIY noise/idot-avant univers. Jessica Rylan designer og bygger analoge elektroniske instrumenter som hun bruker når hun lager musikk under eget navn og under gruppenavnet Can't (som bare har et medlem - Jessica). I tillegg til egne prosjekter lager hun musikk sammen med blant andre Donna Parker (som Secret Diary) og Chris Corsano/Bill Nace (som Vampire Can't).

Jessica Rylan har trollbundet undertegnede ved flere anledninger de siste årene med en rekke utgivelser med et sterkt personlig og høyst originalt musikalsk uttrykk som best kan beskrives som Hei, velkommen hjem til meg og mitt, hilsen Jessica! Hun beskriver Can't svært treffsikkert selv;

"Can't is my band, which just is me. I play analog synthesizers, sometimes I use rhythm boxes and distortion pedals, and I sing and dance. I usually tell some stories too. It's an intensely personal investigation of being alive in the instant."

Can't er langt unna enhver forestilling om power-electronics og harsh-noise. Musikken er nær, oppfinnsom, enkel men varig og ofte basert på Rylan nynnende og mumlende enkle melodier. Can't kan likevel bråke, et vennlig bråk. Rylan vandrer i et lydlandskap av fragmenterte melodier parret med analog støypusling; På innercoveret til Private Time (Part Two) kan det leses følgende om innspillingsprosessen; "Recorded 2005 - 2007 late at night while my parents were sleeping". Jessica Rylan spiller på det naivistiske, men hun vet hva hun gjør.


Can't - Private Time (Part Two) (Weird Forest LP) inneholder en drøy halvtime stor Rylan-musikk. A-siden foredler på de to lange sporene Lush Life Aka Glimpse Into Dream World og Wasted Time de strategier hun benyttet blant annet på to lp'er sluppet på henholdsvis RRR-records i 2006 og Ultra Eczema i 2007, dvs en dokumentasjon av analoge lydeksperimenter koblet med en syngende og skrikende Jessica vandrende foran og bak i lydbildet. Resulatet er den beskrevne "hjemme hos" følelsen som både er utrolig sjarmerende og nesten pinlig tiltrekkende (bør jeg høre dette?).

På side to utvides paletten. Først synger Jessica en vittig tekst over kassegitarkomp på Hey Puritan før The Sprightly Hautboy sender oss tilbake til førstesiden. Deretter går det helt til helvete på A New Way; hva driver hun med?-oppussing? hmm. Sistesporet Let Go! er nirvana; en beatbox går stille før Jessica slår seg løs bak trommesettet med full punkstrutt i tekst og fremføring; " I don't hate authority I just know what's right". Let Go! minner mer enn noe annet om legendariske Harry Pussy med Adris Hoyos på trommer og vokal. Punkbliss.

Private Time (Part Two) er pakket inn i et nydelig cover med bilder av Jessica i heimen med en tekopp. Baksiden gir oss to bilder til av Jessica samt en liten lapp med beskrivelse av Can't:


List deg inn på rommet til Jessica Rylan.

Historien om Nurse With Wound del syv

Da hadde tiden endelig kommet for Nurse With Wound - Who Can I Turn To Stereo (United Dairies UD049 cd 1996).


Undertegnede hadde store forventninger til dette albumet etter den nydelig Yagga Blues-forsmaken. Og ble forventningene innfridd? Tja, ..Stereo er en god, men ikke klassisk NWW plate. Tolv spor med mye fin musikk men også litt "NWW coasting". Yagga Blues rytmene går på deilig vis igjen ved flere anledninger, heliumstemmer løfter frem det surrealistiske og bruk av gebrokken engelsk spoken word ved italienske Davide Meroni er fint, mens andre spor ikke klarer å hekte på sedvanlig vis. Men albumet er definitivt verdt å ha. Det hører med til historien at ..Stereo er et av albumene Stapleton selv setter høyt.

1997 var et år hvor Stapleton prioriterte samarbeidsprosjekter med to vidt forskjellige artister. Et duo album med den tjekkiske fiolinst og sanger Aranos og et remixalbum av Stereolab.

Aranos

Nurse With Wound / Aranos - Acts Of Senseless Beauty (United Dairies UD100 cd 1997) er et nydelig, melankolsk album hvor NWW og Aranos smelter sammen og skaper stor musikk. Albumet har fem spor og innledes (Either Open or Unsound 10:33) og avsluttes (Some Magic Powers 14:46) med sakte balladerier med lange romantiske drag av fiolin fra Aranos over Stapletons patenterte langtonedrømmer. Vakkert og beroligende, men med nok nerve til at alle new age anklager blir sittende fast i halsen. Bloodclot er fire minutters hektisk perkusjon, stemmer i bakgrunn og Aranos i fri flyt pakket inn i støyelementer. A Window Of Possible Organic Development dyrker dumpe slag av industri i ekko, skurrende korte drag fra Aranos før heliumstemmene fra Who Can I Turn To Stereo faller inn og beatet fra Yagga Blues løfter sporet mot kakafonisk ende etter nesten fjorten minutter. The Entertainer roer det hele ned igjen med atonalt forsiktig spill av Aranos over slag av sakte industriell kaliber mens lyden av mørke skyer siger innover.

Stereolab / Nurse With Wound - Simple Headphone Mind (Duophonic Super 45s 12"/cd 1997) var det andre samarbeidet mellom disse to og metoden var den samme som sist; Stapleton fikk overlevert Stereolabmusikk og sto fritt til å gjøre hva han ville med denne. Stereolab fikk ikke høre resultatet før alt var ferdig. Simple Headphone Mind er tredve minutters motorisk Stereolabkrautrock nirvana. Stapleton løfter opp bandets motoriske beat og sender den ut på en lang og deilig kosmisk rytmetripp. Svært fengende og vel det nærmeste NWW noensinne vil komme dansegulvet. Originalmusikken Stapleton remixet er utgitt av Stereolab på en split single med Yo La Tengo under tittelen The Long Hair of Death. Sporet finnes også på Stereolabs samleplate Aluminum Tunes.

1998 var et rolig år etter Stapletonnivå med kun to utgivelser. Først kom det tredje samarbeidsprosjektet med David Tibet. Stapleton / Tibet - Octopus (Durtro 044 cd 1998) avvek kraftig fra de to foregående duoutgivelsenes tilnærmede rock/prog format. I left Her For a Cartoon Octopus (16:57) er en reise i dirrende strøm nesten ala Cold fra Thunder Perfect Mind. Lange toner av synth bryter i lydbildet og her leveres det varig verdi. The Fire of The Mind (18:00) er bygget over samme lest; et dronestykke med stigende temperatur, ekkobelagte gitarer ala krautrocklegenden Achim Reichel er også tungt på plass. Vakkert. I tillegg til disse to sporene inneholder cd'en begge sporene fra vinylversjonen av Musicalische Kurbs Hutte.


Senere i 1998 ble Nurse With Wound - Second Pirate Session : Rock 'n' Roll Station Special Edition (United Dairies UD043 lp / 2cd) sluppet. Dobbeltcd'en inneholdt all musikken som ble spilt inn i forbindelse med Rock 'n' Roll Station, hvilket var nesten åtti minutter mer enn det som fikk plass på albumet da dette kom i 1994. Fint å få hele bildet av denne sentrale utgivelsen.

Selv om Stapleton på mange måter er en ensom ulv og noe av en eremitt, trives han, som vi har sett, forbløffende godt i samarbeidsprosjekter. En hel haug av disse ble samlet på Nurse With Wound - The Swinging Reflective : Favourite Moments of Mutual Ecstasy (United Dairies UD069 2xcd 1999).


Her er samarbeid med Diana Rogerson, Tony Wakeford, Legendary Pink Dots, Foetus, Curent 93, William Bennet, The Inflatable Sideshow, Aranos, Chris Wallis/Peat Bog og Tiny Tim inkludert. Alle fjorten spor har vært utgitt tidligere, men svært mange av dem er selvsagt endret og editert her. Lange monstere som The Dead Side of The Moon (med Tibet) og Simple Headphone Mind (med Stereolab) er eksempelvis editert ned fra halvtimen til ti minutter hver. Uansett, her er vanskelig tilgjengelig ting som det er fint å få samlet og The Swinging Reflective fungerer også godt som en introduksjon til Nurseuniverset.

Stapleton har alltid hatt stor sans for klassisk krautrock og freerock type Mothers of Invention, Brainticket og Modry Efekt, uten at dette alltid har vært så synlig på hans utgivelser. Krautrockens motoriserte beat har riktignok brummet i bunn på en del saker, men det var likevel en stor overraskelse da han slapp løs acidpsych- og freerock-monsteret i seg på Nurse With Wound - An Awkward Pause (United Dairies UD056 2xlp / cd 1999).

Det irske rockbandet The Inflatable Sideshow var sentrale bidragsytere på denne plata, særlig gitarist Peat Bog. Intravenous åpner ballet med åtte minutters Ash Ra inspirert instrumentalacid, før et grisefunky bassriff innleder Two Shaves and a Shine der David Tibet går hysterisk amok på vokal og Peat Bogs blåser låta inn i et niminutters riff-o-rama av elektrisk gitar. The Penis Fruit Loop er mindre rock, mer av en tjuefem minutters klassisk Nurse surrealistisk vandring i et lsd-forgiftet landskap, freaky man ! Galskapen fortsetter i ti minutter til på Lunar Cement Sidewalk, jammen har vi ikke landet på månen og kan kjenne igjen Zweistein og tidlig Tangerine Dream. Plata avsluttes med nydelige Mummer's Little Weeper som er drøye fem minutters hyllest til kosmonauter som Cosmic Jokers og Klaus Schulze. An Awkward Pause er en særegen plante i Nursekatalogen.

Årene 2000 og 2001 skulle være mindre produktive for Stapleton, tenk bare en utgivelse pr år!

Nurse With Wound - Santoor Lena Bicycle (United Dairies UD053 cd 2000) er musikken til en endags kunstutstilling i Town Hall Studio i Galway, Irland. Steven Stapleton og Aranos arbeidet sammen og samtidig på 18 store malerier og alle ble hengt opp i taket og "swayed and twisted to the strains of Santoor Lena Bicycle". Dagen etter ble bildene skåret opp i tusen biter som ble benyttet til å lage fem hundre cover for Santoor Lena Bicycle. Sammen med denne originale innpakningen fulgte et A3-hefte med bilder av elleve av de utstilte bildene. Musikken på denne utgivelsen er ikke blant NWWs sterkeste . Elleve spor som ikke er av det mest inspirerte, kanskje var Stapleton mest opptatt av kunsten i denne anledningen? Musikken er heller aldri gjenutgitt. Uansett kult å ha en bit av utstillingen stående i hylla.

Om Santoor.. var middels så skulle Stapleton komme kraftig tilbake i 2001. Mer om dette og mye annet i neste utgave av denne lille gjennomgangen.

Billy Bao bråker så du slipper

Billy Bao - Dialects Of Shit (Parts Unknown LP 2008)
Billy Bao - Fuck Seperation (S-S Records 10" 2007)

Billy Bao - Accumulation (Xerox Musik 7"ep 2008)

Det er nesten ikke grenser; det formelig flasser på med ny, god rockmusikk! Rockmusikk fjernt fra indiesuttering, klisjebading og latterlige posørtakter. Det er som om postpunk/DIY-kulturen fra tidlig åttitall har blitt parret med SST og Guided By Voices ca 1995. Ut av dette kommer det en bråte band og artister som gjør gitarbasert musikk mer interessant enn på mange år. Jeg nevner i fleng The Hospitals, Eat Skull, Little Claw, Blank Dogs, La Otracina, Nice Face, Tit Machine, US Girls, Nothing People, Factums, Wild Gunmen, Pink Reason, Psychedelic Horseshit, Sic Alps, Times New Viking, A.H. Kraken, The Bad Trips - lista er vanvittig lang. I tillegg har vi stabler av band som dyrker en oppdatering av minimal synth/Suicide gruff som Bad Party, Fabulous Diamonds, Pink Noise og alle artistene på den glimrende samle lp'en Festival Der Genialen Dissidenten på Enfant Terrible labelen.

Hva har skjedd spør du ? Ikke om jeg vet, men deilig er det.

Og ikke nok med de ovennevnte; Billy Bao er nok et storveis orkester som har rammet hardt den siste tiden, snakk om balltre midt i planeten. Billy Bao spiller blytung, punkete rifforamma ala SST/Big Black parret med tunge noisedykk og skurrete, elektronisk mishandling med glitch og cut-ups. Bandet består av Billy Bao på vokal, Mattin på gitar, Xabier Erkizia på gitar og Alberto Lopez på trommer. Billy Bao har blitt beskrevet som den mest perfekte kombinasjonen av "art and threat" siden tidlig Pere Ubu. Et til tider svært originalt lydbilde gjør at du tenker; hmm, må lytte en gang til!

Det synes å være avantmystikeren og noiseduden Mattin som er lillehjernen i Billy Bao. Hans skjeve smil og "prankster"-ånd hviler over prosjektet. Ikke minst er den grunn til å ta røverhistoriene om vokalist Billy Baos bakgrunn med en klype salt.

All de tre utgivelsene som nå er tilgjengelige er mer enn nødvendige;

Fullengderen Dialectics Of Shit er en ramm reise i ti tre minutters (på sekundet!) låter, brygget på knirk, noise og punktrøkk med hysterisk vokal på syke tekster. Dialectics Of Shit fenger, fengsler og brenner lenge. Åpningssporet I am Billy Bao, Right Here Right Now! setter tonen med fullt øs før en tykk noisetåke stiger frem i lydbildet og voldtar hele sullamitten. Deilig. Første spor på andre siden You Get Me, You Get The Kicks! fikk meg til å sjekke om det bokstavelig talt var hakk i plata. Det var det selvsagt ikke, bare en endeløs repetisjon inn mot slutten av sporet.

Titommeren Fuck Seperation er enda bedre. To ti minutters spor som banker på det samme to akkorders riffet gjennom tyve samfulle minutter. Som om Spacemen 3 egentlig spilte punkrock og ønsket å drite seg ut så godt som overhodet mulig. Tung, insisterende, mantrarock som pirrer den ene hjernecellen du fortsatt har i behold.

Vi avslutter med syvtommeren Accumulation. Ti spor à ett minutts varighet. Totalcrash mellom punk og noise, full vernesko størrelse 46 rett opp i baken. Accumulation tar oss tilbake til virkeligheten etter Fuck Seperations audiofile mishandling.

Billy Bao er nødvendige.

Den nødvendige musikken, del fire

Etter en lite pause er spalten om den nødvendige musikken tilbake. Og jada vi liker mange av de de siste hundre års alment anerkjente klassikere, men her konser vi om de andre skivene, de som tiden kanskje har glemt eller du aldri har oppdaget.

Richard Youngs - Advent (No Fans Records LP 1990)

Engelskmannen Richard Youngs har siden debuten med Advent i 1990 etterhvert fått en stor katalog med fine utgivelser. Han opererer innen mange sjangere og spiller en rekke instrumenter som gitar, shakuhachi,theremin, dulcimer, piano, synthesizer og mer til. Youngs har også en særpreget stemme, noe som ikke minst kommer til uttrykk på de fine utgivelsene hans på Jagjaguwar de siste ti årene. Sjangermesssig varierer uttrykket fra progpastisjer til lonerfolk, avantagresjon, improv og eletroniske ting. Han har også en rekke samarbeidspartnere han har utgitt skiver sammen med.

Advent var Richard Youngs solodebut og er en perle. Her dyrker Youngs minimalismen. Advent er omtalt som tidenes mest punkete minimalistiske verk. Ganske presist spør du meg! Tre spor på totallt førtien minutter - Advent Part I, II og III. Et ekkobelagt piano går igjen på hele platen og Youngs synger med sin skjøre, lyse stemme. Pianotemaet er det samme gjennom plata og bygges ut med obo på Part II og elektrisk gitar på Part III. En fantastisk stemningsfull lp som fikk undergrunnshipstere som Byron Coley i den klassiske undergrunnsblekka Forced Exposure til å spisse ører. Advent var da også med på Alan Lichts legendariske Minimal Top Ten, en liste med Lichts favorittutgivelser som sparket kraftig liv i interessen for minimalismen blant rockinteresserte som kjente til Licht som skribent og musiker. Jeg skal komme tilbake med en liten omtale av denne listen ved en passende anledning.

Henry Cow - Western Culture (Broadcast LP 1979)

Siste albumet fra Henry Cow er et av de mest grensesprengende, dypt progressive verk som ble utgitt på syttitallet overhodet. Uenighet blant medlemmene om det musikalske innholdet på albumet endte med at det faktisk ble spilt inn to lper. Den sangbaserte ble kalt Hope and Fears og utgitt under gruppenavnet Art Bears. Art Bears skulle siden utgi ytterligere to album i perioden 1979 til 1981, alle med Dagmar Krause på vokal som sammen med de to gamle Henry Cow gigantene Fred Frith og Chris Cutler utgjorde gruppa.

På Western Culture bestod Henry Cow av Tim Hodgkinson (orgel, piano, treblåsere, saksofon), Lindsay Cooper (treblåsere, saksofon), Fred Frith (gitarer, bassgitar, saksofon) og Chris Cutler (slagverk, piano, trompet). Albumet består av to sidelange komposisjoner i henholdsvis tre og fire deler. A-sidens History and Prospects er skrevet av Hodgkinson og Day by Day er skrevet av Cooper, med bidrag fra Hodgkinson på fjerde og siste del. Musikken er den endelige forløsningen av Henry Cows ekstremt kompetente brygg av jazz, improv ala AMM, rock og avantgarde moderne komposisjon. En mørk, dvelende stemning av søken preger det musikalske uttrykket og Western Culture vokser seg stor og mektig ved gjentatt, konsentrert lytting.

Monks - Black Monk Time (Polydor LP 1966)

Monks - Dem0 Tape 1965 (cd 2007)

The Monks besto av fem amerikanske G.I.'s stasjonert i Tyskland midten av sekstitallet. Gutta startet band, barberte skallene på toppen for optimal monkesveis og dro på seg svarte kapper. Så klemte de ut røffe, primitive låter basert på enkle riff og primaltrommer. Nærmere Velvet Underground ca White Light White Heat enn tradisjonell garasjerock. Skribenter som Julian Cope og David Keenan har forsøkt å skrive The Monks inn i en slags fødselsrolle for hele den tyske krautrockeksplosjonen. Dette kan kanskje oppleves litt vel søkt og a long shot, men det er fullt mulig å se de musikalske forbindelseslinjene fra The Monks primitive urbeat til Can og kompanis motoriske repetisjonsrytmer.

Black Monk Time skal ikke beskyldes for å være sofistikert, noe låttitler som Shut Up, I Hate You og Drunken Maria bekrefter. Tribaltromming, fuzzete bass, orgelskurr og elektrisk, flekkete banjo river og røsker i toakkordslåter mens gutta hoier og bærer seg. Black Monk Time er en rockklassiker og på kjøpet får du en utrolig historie om fem amerikanske soldater i Tyskland. Plata sakk selvfølgelig som en stein. Dette var for drøy kost i 1966.

Når du snapper om plata bør du få med deg et eksemplar av Demo Tape 1965 også. Her får du demoversjoner av Black Monk Time materialet pluss noe stoff som ikke er på albumet. Namnam for rockister.

Wolf Eyes - River Slaughter (Hospital Productions 2LP 2006)

River Slaughter en av tungvekterne i Wolf Eyes uhorvelig store katalog. Olson, Young og Conolly spyr ut tilnærmet ukentlige jams i diverse konstellasjoner på egne og andres mikrolabeler i små opplag. Det kan være vanskelig å skille det essensielle fra det mer ordinære (selv om undertegnede aldri får nok). Et sikkert tips er at gutta synes å gjøre seg mer flid når det dreier seg om vinyl og ikke kassett/cd-r. Vinylutgivelsene til gjengen er stort sett umistelige. Så gjelder også den doble River Slaughter som består av om- og bearbeidinger av materiale tidligere utgitt på cd-r'ene River Of Haze og Human Slaughterhouse Demos.

River Slaughter er fire kortspilte lp-sider med et Wolf Eyes som holder beistet under streng kontroll. Lite eller intet av Nate Youngs besvergelser og knyttnever i luften over rifforamapunk fra Olson, kun en dirrende, sugende stemning av kjølig regn. Er det etter katastrofen ? Uansett varer den lenge og er et av Wolf Eyes største øyeblikk.

Dead Machines & John Wiese - Failing Lights (Rococo Records LP 2005)

Et deilig samarbeid mellom Dead Machines (ekteparet Tovah og John Olson) og noisenick John Wiese. Failing Lights er en sakte vandring i elektronisk debris, en venn i nattemørket, en meditativ støyodyssè for de små timer.

Side en innledes med en lavmælt ramlende kjerne av små meteorer som samles til et saktebrennende klimaks av ro. Side to er mer konsentrert - en tyktflytende drone som faller fra hverandre i små biter.

Failing Lights er så nærme støymusikken kommer en midnattsmesse; en perfekt venn å spille lavt klokken tre på morningen. Vakkert.

Fabulous Diamonds

Fabulous Diamonds - Fabulous Diamonds (Nervous Jerk Jerk-004 7" + cd)

Fabulous Diamonds - Fabulous Diamonds / 7 Songs (Nervous Jerk Jerk-012 cd / Siltbreeze lp)

Jeg bruker ikke mye tid på å skrive om musikk jeg ikke liker. Det er så mye god musikk som ikke får den oppmerksomheten den fortjener at det er meningsløst å bruke tid på skrot. Hadde jeg gjort det hadde jeg for eksempel ikke kunnet fortalt dere om Fabulous Diamonds, en superduper duo fra Melbourne, Australia som har knekt meg helt den siste måneden.

Fabulous Diamonds består av Nisa Venerosa (sang, trommer) og Jarrod Zlatic (keyboards, saksofon, piano, delay).

Fabulous Diamonds spiller en blanding av postpunk, dub og elektronika med sterke psychedeliske tentakler gripende og klorende etter hjernen din. Fabulous Diamonds bruker enkle virkemidler men blir aldri kjedelige. Fabulous Diamond sier; We're not rock'n'roll. Fabulous Diamonds smaker godt av god gammeldags åndsnobberi og arroganse; Fabulous Diamonds vet de vet best. Fabulous Diamonds er likevel lett tilgjengelige og ekstremt lette å like.



Venerosa og Zlatic har to utgivelser ute, en singel og en minilp. Singelen består av fem korte spor på tilsammen ni minutter (med singelen kommer det også en cd med samme innhold som vinylen, hendig). Venerosa synger uskolert vakkert over Zlatics saksofon, enkle rytmefigurer og analoge keyboards. Det er lett å tenke UK ca 1980; dub som punkerne brukte dub, Raincoats, Dome og Public Image Limited - med sterk DIYfølelse. Produksjonen og stemningen i musikken gjør denne utgivelsen merkelig tidløs.


Jarrod Zlatic fryser ikke på ryggen selv om solen går bak en sky

Minilp'en Seven Songs videreutvikler stemning og metode fra debutsingelen og er jaggu enda bedre. Litt lengre spor, skarpere produksjon og bedre låter - mer realisert egentlig. Den korte spilletiden, det originale lydbilde og den fengende messingen til Venerosa gjør dette svært avhengighetsskapende, bare en gang til a' følelsen er sterkt tilstede. Det er også lett å tenke Neu!/Harmonia og Cale/Riley, sjekk f eks det nydelige andresporet med et vidunderlig keyboards løft eller tredjesporets mer insisterende beat og samsang.

I det hele tatt - Fabulous Diamonds.

Historien om Nurse With Wound del seks

Stapleton drømte seg frem til tittelen på det neste Nurse With Wound slippet. I en drøm ble han overlevert det nye NWW albumet og tittelen var Thunder Perfect Mind. Eneste problemet var at hans tvillingsjel David Tibet hadde bestemt seg for å bruke samme tittel på sitt nye album med Currrent 93, etter en gammel gnostisk tekst kalt The Thunder : Perfect Mind. Løsningen ble at både Nurse With Wounds og Current 93s album ble kalt Thunder Perfect Mind og utgitt som søsteralbum (dog uten noe musikalsk felleskap).


Nurse With Wound - Thunder Perfect Mind (United Dairies 040 cd 1992) var også første albumet som ble spilt inn sammen med Colin Potter. Potters ICR studio i York har siden dette blitt brukt flittig av Stapleton. Potter har også blitt en svært nær samarbeidspartner for Stapleton og er med på de aller fleste NWW utgivelsene som har kommet etter 1992.

Thunder Perfect Mind inneholder to lange stykker musikk som er ganske så forskjellige. Cold er tjuetre minutters hyllest til maskinene. En nesten rituell - maskinell dyrking av gjentagelsen og en dypfryst superkald industripastiche. Cold irriterer men vokser ; må høres gjentatte ganger (å den var billig..) før den når deg. Colder Still er en annen skål; drøye tredve minutter som peker fremover til rytmiske eksperimenter på de kommende album Rock 'n' Roll Station og Who Can I Turn To Stereo og som samtidig tar opp i seg strategier Stapleton brukte på tidlige mesterverk som Merzbild Schwet og Homotopy To Marie. Colder Still; et mesterverk av underliggende rytmisk nirvana koblet med surrealistiske skrekkfilmeffekter og tung LSD-kaving.

Ett av Stapletons mest tilgjengelige prosjekter er hans duoalbum med Tony Wakeford fra Death in June og Sol Invictus. Likevel er musikken ganske langt fra det Wakeford driver med til daglig i nevnte grupper, hvor uttrykket er en slags avantfolk/industrifolk variant (i mangel av et bedre begrep, sorry!)


Steve Stapleton / Tony Wakeford - Revenge of The Selfish Shellfish (Tursa cd 1992) består av ti spor som ofte nærmer seg tradisjonelle låter, ikke akkurat dagligdags kost for Stapleton. Wakeford står for all sang og alle instrumenter (gitar, bass, trommer), Stapleton er oppført med "Hook, line and sinker". Mannens humor skinner gjennom! Høydepunktet for undertegnede er den ti minutter lange The Frightened City som dyrker fine stemninger og mild uro. Ellers består utgivelsen av kortere spor som er ganske lette i øret uten helt å nå opp til Stapletons beste arbeider. Albumet er meg bekjent aldri gjenutgitt.

Nurse With Wound har ved to anledninger samarbeidet med Stereolab. Tim Gane har fortalt at han tilbød Stapleton jobben med å produsere Stereolabs debutalbum Peng men at Stapleton avslo med begrunnelsen at Stereolab var "too rock". Stapleton overrasket også Gane med å vise frem et brev Gane hadde skrevet til NWW noen år tidligere. Brevet hadde Stapleton merket som den femtende korrespondansen han hadde mottatt om NWW. Han tilbød seg imidlertid å gjøre en remix for gruppa. Stapleton og Stereolab skulle etter dette samarbeide ved to anledninger på nittitallet.


Den første av disse samarbeidene finnes på Stereolab / Nurse With Wound - Crumb Duck (Clawfist 10" 1993). Det er to spor på denne 10", hvor Exploding Head Movie er en remix av ett parti av albumversjonen av Jenny Ondioline, det atten minutter lange sporet fra Stereolabs album Transient Random Noise Burst With Announcements. Definitivt hørverdig, men den store karamellen finnes på andre siden. Animal or Vegetable (A Wonderful Wooden Reason) er en heidundrende Stapleton spesial. Et uutgitt stykke Stereolab musikk gruses kraftig; vokal kjøres baklengs, midtpartiet er et krautmotorisk rytmenirvana med mengder overstyrt gitar i lag på lag før herligheten avsluttes med en tapecollage ala NWW.

Stapletons neste utspill skulle by på en helt ny musikalsk vending i NWW-historien. Som vi har sett hadde NWW begynt å lefle med mer rytmiske arrangementer og innslag på enkelte utgivelser på starten av nittitallet. Og interessen for rytmer var sterkt preget av Stapletons fordypning i musikken til den Cubansk-amerikanske pianisten og bandlederen Perez Prado. Dette samt en bisarr drøm Stapleton hadde skulle sette sitt preg på Nurse With Wound - Rock 'n' Roll Station (United Dairies 039 cd 1994).


Stapletons drøm inneholdt et møte med noen selsomme størrelser fra avanthistorien og følgende kan siteres fra NWWs hjemmeside;

"This album arrived somewhere after a dream meeting of several individuals, Graham Bond, Joe Meek, Jacques Berrocal and myself. After a few beers and a heated disscussion of puncture repair we all lay down in a circle and point our penises at Venus, telepathic messages are sent out to Colin saying he can use the two golden microphones. He did, and here we are." Steven Stapleton, 17.1.94. What a strange story.

På Rock'n'Roll Station er det ingen latinobeats. Derimot dyrkes en nesten minimalistisk rytmisk elektronika. En pulserende beat tvers igjennom hele albumet. ..Station fikk mange NWWhoder til å klø seg på sine blanke isser og var omdiskutert når den kom. I ettertid er det imidlertid lett å se at dette er et av Stapletons mest varige og grensesprengende verk. En elektronika dynket i bisarr humor, livlige bruk av samples og spenninger og ikke minst en ekstremt hypnotiserende beat.

Tittelsporet er en ganske streit coverversjon av et spor fra Jac Berrocals Paralleles album. På Berrocals original er det den gamle rock & roll helt Vince Taylor som messer fram vokalen, på NWWversjonen er det Stapleton selv som sakte prater og understreker at "A rock'n'roll session is a session where we can do what we want to do", under tikker elektronika og dyp bass.

Avslutningsporet Finsbury Park, May 8th,1:35pm (I'll see you in another world) omhandler selvmordet til musikeren Graham Bond. Bond kastet seg foran toget og Stapleton trer inn i skallen på Bond i det tragiske momentet. Beatet fra Rock 'n' Roll Station er redusert til et sakte og dypt drønn i bakgrunnen og musikken er langt mørkere enn på resten av albumet. De tretten minuttene dette sporet varer er magiske, triste og empatiske, hver gang jeg lytter til dette blir jeg grepet rett og slett.

Som en forsmak på neste album, Who Can I Turn To Stereo slapp Nurse With Wound deretter cdsingelen Yagga Blues.

Yagga Blues (United Dairies UD 099 cds 1995) inneholder to versjoner av tittelsporet (vokal og instrumental) og gir i tillegg den første smakebiten på Funeral Music For Perez Prado. Yagga Blues er en magisk rymefigur med nydelig ordløs vokal fra Sarah Fuller. Yagga Blues er full av østlige stemninger og er seks minutters ren lykke. Den burde jammen vært en hit! Kanskje det mest umiddelbare øyeblikket i hele Stapeton katalogen.

Funeral Music For Perez Prado er drøye ni minutters meditasjon over en shakuhachi strofe spilt inn av David Jackman i 1987. Fullendte dronedrømmerier, en latterlig vakker snutt med varig verdi. Stapleton skulle vende tilbake til denne på

Funeral Music For Perez Prado (United Dairies UD 098 cd 2001), hvor vi får den fulle trettitre minutters versjonen av tittelsporet. I tillegg inneholder denne cd'en de tidligere utgitte Yagga Blues sporene samt Soresucker sporene fra 1990. Funeral Music For Perez Prado er et høydepunkt i Nurse With Wound-katalogen. Spill den lavt midt på natten og ta sats inn i drømmeverden eller la den ta over en regntung søndag ettermiddag på drepende volum; den fyller deg helt uansett. Den fulle versjonen bygger videre på smakebiten fra Yagga Blues, med et mildt synthløft midtveis. Magien skapes her gjennom de evige gjentatte loops, denne trenger en halv time for full realisasjon.

Før Stapleton kom så lang som til å utgi Who Can I Turn To Stereo i 1996 kom det to prosjekter.

Nurse With Wound - Alice The Goon (White Noise WN001 ensides 12" 1995) var en innspilling laget spesielt for Festival Ultimes Musiques og opprinnelig til salgs på denne festivalen i mai 1995. Alice The Goon inneholder to spor. (I Don't Want To Have) Easy Listening Nightmares er ti minutters Perez Prado latinostumping med sinna gitarvreng fra Peat Bog. Prelude To Alice The Goon er mer givende, med vokale samples på feil hastighet, en evigtilstedeværende bass og synthloops. Fine tolvminutters vandring i nada. Ved reutgivelse på cd var det lagt til et "hemmelig" tredje spor som setter skapet kraftig på plass; ikke langt unna A Missing Sense - en drøm av vokalsamles og synthdrypp. Nurse With Wound på sitt åttitallsbeste. Sporet varer desverre bare drøye syv minutter, en time hadde vært enda bedre..

1996 startet opp med utgivelsen av det andre samarbeidsprosjektet under egne navn mellom Stapleton og David Tibet. De tre samarbeidsprosjektene under egne navn som Stapleton og Tibet har utgitt (de første var The Sadness of Things fra 1991, det hittil siste er Octopus fra 1998) er alle ganske nærme et fullt rockformat på søken mot analog syttitalls prog/avantrock og står støtt på egne bein som særpregede og fine utgivelser.

Stapleton / Tibet - Musical Pumpkin Cottage (United Durtro UDOR1 cd 1996) inneholder to lange spor; The Dead Side of The Moon er en vandring på baksiden av månen til en hypnotisk backbeat som viser frem de to herrers fasinasjon for den tyske syttitallsrocken. Full pupp inntreffer etter et kvarter når Tibet tar plass i lydbildet og med skjelvende, lav stemme fremfører sine "Hallucinatory Patripassianist Vocals". Bubblehead er ikke langt unna i stil og magi. Våre venner har hjelp av mange flinke folk på denne utgivelsen, som Nick Saloman (bass og analog synthesizer), David Kenny (gitar), Trevor Reidy (trommer), Nora Duus (" low and sexy vocals and breathing"), Cyke Bancroft: (alto saksofon på The Dead Side Of The Moon), David Cohen (sopran saksofon på Bubblehead) og Adrian Teasdale (bass).

Dette albumet ble også utgitt på vinyl, da selvsagt med andre versjoner av de to sporene. Stapleton / Tibet - Musicalische Kurbs Hutte (United Durtro UDOR1 lp 1996) ble utgitt i tusen eksemplarer og er selvfølgelig verdt å ha. Vinylutgaven kan være vrien å få fatt i, da er trøsten at begge sporene på lp'en er med på Octopus cd'en fra 1998. Octopus kommer vi selvsagt tilbake til.