Trash Talk - Trash Talk (ttcollective001 LP)

Så vidt jeg vet er dette debut lp'en til hardcore bandet Trash Talk fra Sacramento, California. Tolv spor på blå vinyl bak et nadainfo cover og låttitler som birth plague die og immaculate infection.

Trash Talk er hardcore men også mer ; ingen digitalt nedstemte gitarklisjeer - mer punk og trash av "gammelt" kaliber; analogt sus av DIY, ungt sinne og angst ala SST og Touch & Go. Du kan høre Killdozer og des like flyte rundt i inspirasjonskildens dype brønn. Trash Talk varierer tempo; de fenger!

Trash Talk er nærme metall - de kan likes av mange. Trash Talk kan spilles mange ganger på rad uten at kjedsomheten napper deg i puppen; det er korte spor som sakte hekter kroken i skrukken din (om du har en).

Trash Talk gir deg den avrivningen du trenger. Gi meg mer!

Historien om Nurse With Wound, ellevte og siste del

I 2007 var det endelig duket for det lenge varslede samarbeidsprosjekt mellom Nurse With Wound og salige Faust. Det er viden kjent at Faust er et av Stapletons store forbilder og når vi vet hvilken innflytelse han har hatt på band som Stereolab og ikke minst Current 93 hvor han har virket som produsent og remikser, er det ikke fritt for at forventningene var store foran utgivelsen av Disconnected.



Faust / Nurse With Wound - Disconnected (Art-Errorist D/DIS 1/07 CD 2007) ble utgitt til stor begeistring fra fans og kritikere. Disconnected inneholder fire spor, alle mellom ti og fjorten minutter lange. Og dette er faktisk det beste Faust har prestert siden The Faust Tapes og IV på midten av syttitallet. Åpningsporet Lass Mich er nesten fjorten minutter krautrocknirvana; beatet fra Krautrock (fra IV) parret med Faust Tapes cut-ups banker denne hjem som en soleklar favoritt. Så følger tittelsporet med elleve minutters sakteflytende prognirvana med myke droner over keyboards og forvirret sang. Deilig. Deretter får vi Tu Mentends med flott perkusjon og hektende samples badet i viskevokal og skeivsang som tar deg med "dit" hver gang. Det hele avsluttes med It Will Take Time som best kan sammenlignes med tidlig Klaus Schulze og Tangerine Dream ca Zeit (1972). Fantastisk.

Nå i høst er Disconnected også utgitt som en deilig dobbel vinylutgave på Beta-lactam ring Records. Her får du en hel lp med tidligere uutgitt stoff; en side med ueditert Faust fra Disconnected sessionene og et sidelangt Nurse With Wound spor kalt Fine Writin' (For Lil' Fishy) som kun finnes på denne utgivelsen.

Da har vi jammen kommet det herrens år 2008, og sannelig om ikke våre venner holder koken fortsatt og kjører på; hvor skal dette ende ?


I januar 2008 ble Nurse With Wound - Two Shaves And A Shine Remix Project (United Jnana 222 CD 2008) sluppet. Cden består av femten remixer av Two Shaves And A Shine fra An Awkward Pause. Mark Logan i Jnana kom på ideen å gi alle som var interessert tilgang til basis-sporet for låten og lage sin egen remiks. De beste er så samlet på denne cden, etter at Stapleton lyttet til over hundre innsendte bidrag. Hele sulamitten er mikset sammen til en eneste stor jam og låter fett, selv om en føler seg godt ferdig med Two Shaves... når du har lyttet til denne noen ganger. Med andre ord en utgivelse for kompletister.



Steven Stapletons tvillingsjel David Tibet hadde etablert kontakt med de mektige doomkongene Greg Anderson og Stephen O'Malley i Sunn O))) og det er ganske sikkert denne forbindelsen som gjorde at Stapleton og Potter påtok seg å remikse Sunn O))) albumet ØØ Void i forbindelse med en limitert japansk reutgivelse. Resultatet, SunnO))) Meets Nurse With Wound - The Iron Soul Of Nothing (JP Daymore Recordings dymc024 cd) er utgitt som cd 2 på nyutgivelsen av ØØ Void. Resultatet er tre lange spor (fra sytten til tjuefem minutter lange) som er langt fra originalalbumets tverre og blytunge doom. NWW etablerer en mindre muskuløs men like skremmende og mørk droneambiens av utgangspunktet. The Iron Soul Of Nothing er Nursedoom; ambiente, mørke og langtonedraperte fantasier av metal(isk) undergang. Nice.




I mai i år så prosjektet Nurse With Wound - Images / Zero Mix (Beta-lactam Ring Records mt202 2cd + bok ) dagens lys. En flott boks begrenset til fire hundre ex, inneholdende Zero Mix cd'en, den uutgitte Requital For Lady Day og en tykk liten bok med illustrasjoner av Stapleton. Requital For Lady Day er to spor på førtito minutter - en åpenbaring av en mørkt proggete meditasjon. Tittelsporet er elleve stille og nydelige minutter hvor NWW avslutter forskningen på grunnlagsmaterialet fra X-Hol Caravan for Angry Eelectric Finger prosjektet. Ocean (For "Saucie" Redpath) er lengre, mørkere og mer dramatisk. Boksen er selvsagt et must for NWWhoder, men det finnes også en enklere variant med kun boken og Zero Mix.


I juni 2008 var det endelig klart for det lenge bebudede NWW easy listening albumet. Nurse With Wound - Huffin' Rag Blues (United Jnana UJ444 cd) var også NWWs første ordinære studiealbum på tre år og det var ikke fritt for at jeg skalv lett på hånden da denne ble satt i spilleren. Og hvordan låter det ? Huffin' Rag Blues er mer låtbasert enn noensinne, det er klare hilsener til easy listening, big band jazz og filmmusikk. Det er også litt skuffende. Noe av materialet er kjedelig rett og slett, uvanlig nok. Andre ting er intet mindre enn fantastiske. Som den lange The Funktion Of The Hairy Egg; magisk rytmespor, vakker kvinnesang og generell mystikk løfter denne mot himmelen. Og Juice Head Crazy Lady er fire minutters god NWW surrealisme.

Direkte mislykket i mine ører er Captain Beefheart/Tom Waitz varianten Black Teeth hvor Matt Waldon synger og peser. Cruisin' For A Bruisin' er bilkjøringfilmsoundtrack, kostelig nok men vi forventer mer av Nurse With Wound.

Så, litt surmuling her altså. Men for all del; Huffin' Rag Blues er selvsagt nødvendig og langt over 95 % av alt annet som utgis på denne kloden. Albumet ble også sluppet i en begrenset utgave i en tinnboks med en ekstracd hvor The Funktion Of The Hairy Egg er utvidet til tjuetre minutter. Å lykke!



Siste slipp fra våre venner sålangt er Nurse With Wound - The Bacteria Magnet (Dirtier Promotions DPROMEP66 12") hvor to spor fra Huffin' Rag Blues remixes og supleres med to uutgitte saker. Neppe essensielt, men coveret er fantastisk!

Puuuuuuuuhhhhhhhh!!!! - da var vi gjennom gitt. Tredve år med Stapletons virke er gjennomgått. En lang reise i en stor manns fantastiske produksjon. Vi avslutter med en liten liste over de helt nødvendige slippene som du bare må kjøpe, lytte til og holde tett inntil hjertet ditt til en hver tid:

Totalt essensiell Nurse lytting:
Merzbild Schwet (1980)
Homotopy To Marie (1981)
Spiral Insana (1986)
Soliloquy For Lilith (1988)
Rock 'n' Roll Station (1994)
Musical Pumpkin Cottage (Stapleton / Tibet) 1996
Acts Of Senseless Beauty (1997)
Man With The Woman Face (2002)
Salt Marie Celeste (2003)
Echo Poeme Sequence No. 2 (2005)

Fine samleplater:
Living Fear Of James Last (2005 - 2cd med tverrsnitt av NWW produksjonen)
The Swinging Reflective (1999 - 2cd med oppsamling av samarbeidsprosjekter)

Andrew Coltrane & David Payne - High Voltage (Middle James Company LP)

Start: To fortapte sønner av Michigans støyavantastiske undergrunn konsentrert rundt American Tapes/ Fag Tapes med tilliggende herligheter slår seg sammen og lager en siruplignende guffe som forlanger plass i hjernen din og ødelegger dine lyttevaner for all fremtid. Slutt.

Forvirret ? Ok, vi tar den lange veien mot forståelse for noe som rett og slett er uforståelig; Andrew Coltrane krøp ut av et eller annet hull i bakken for ett par år siden og har siden spydd ut svært limiterte kassetter på sin Hermitage Tapes label. Tilnærmet harsh-noise, elektroakustiske eksprimenter , elektrominimalisme og industriell analog crunch knadd sammen til en hektende suppe av ulyd som gjør at undertegnede nok en gang har kunnet konstatere at hjemmelagd musikk på kassett er best. David Payne har prosjekter som Fossils og Offensive Orange hvor noise som psykedelia tenkes grundig gjennom. Payne er enda mer begravd i tapehiss-som-psykedelisk-taktikk og har laget gode ting de siste årene, ofte utgitt på Heath Morelands salige Fag Tapes.

Bak et deilig DIY cover med xeroxkopiert påklistret "kunst" og minimalt med info skjuler High Voltage seg. To sidelange øvelser i temporær undergrunnsnoia med feste i tapehissødelagt grusete støyestetikk på høyt nivå. To spor med ganske så forskjellig stil og hekt; A-siden er en sakte film av gitarer satt til heving over tapeloops, knadd fx og mykt sus av asfalt og storby. En tungt meditativ øvelse over depresjon som innfallsvinkel til klarhet i liv og levnad. B-siden er mer tradisjonell DIY vindtunnelrabalder tilsatt en klype umusikalsk punk-dritt og -drift mot en hyllest av alle opprinnelige syke sjeler som løftet opp denne musikken den gang da. Og med en locked groove til slutt som du skal være uhyre forsiktig med å la gå for lenge.

Tyngre enn en veldig tung ting del ni

Electric Wizard
Super heavy stoner doom bong infisert metal fra Bournemouth, U.K. Electric Wizard har holdt det gående siden 1995 og nådde en fin formtopp med seneste albumet Witchcult Today. Jeg tenker : er Satanic Rites Of Drugula fra dette albumet tidens metal-låttittel ? Uansett er alle seks albumene de har utgitt vel verdt å ha om du skrudd sammen med tung dooooooooom helning. Dessuten er Liz Buckingham (gitar, skinndress) den kuleste dama i tungindustrien.

Anbefalt:
Electric Wizard - Come My Fanatics... (Rise Above Records cd 1997)
Electric Wizard - Dopethrone (Rise Above Records cd 2000)
Electric Wizard - Witchcult Today (Rise Above Records cd 2007)



Enslaved
Norske veteraner som er klare med sitt tiende album i høst. Grutle Kjellson (sang, bass) og Ivar Bjørnson (gitar, keyboards) har vært de sentrale medlemmene i bandet siden starten. Personlig liker jeg best bandets senere utgivelser hvor en posjon progressive strategier er bakt inn i det mer tradisjonelle blackmetal/vikingmetal uttrykket. Kjellson og Bjørnson er også med i Trinacria sammen med norges støydronninger Maja Ratke og Hild Sofie Tafjord. Trinacria slapp et album tidligere i år (som ikke var helt vellykket etter min mening).

Anbefalt:
Enslaved - Below The Lights (Osmose Productions cd 2003)
Enslaved - Isa (Tabu Recordings cd 2004)
Enslaved - Ruun (Tabu Recordings cd 2006)



Envy
Mektig screamo/hardcore band fra Japan som etterhvert har inkorperert elementer av postrock og ambience i lydbildet. På seneste split utgivelsen med Jesu går de sågar i en shoegazer/metalbliss retning. Envy var bedre i sin tidlige knusende hardcore form.

Anbefalt:
From Here to Infinity (H.G. Fact cd/lp 1998)
All The Footprints You've Ever Left And The Fear Expecting Ahead (Rock Action cd/lp 2001)
A Dead Sinking Story (Level Plane cd 2003)



Ephel Duath
Italiensk band som siden starten i 1998 har svimet rundt i et proggete postblack metal / avant jazz terreng med en mildt sagt manisk energi som spruter alle veier. Etterhvert har bm kvotsienten falt og jazzleningen blitt tyngre; John Zorn må ha betydd mye for denne gjengen. Jeg foretrekker de tidlige albumene fremover 2007 slippet. Uansett så kiler det i tissen med tanke på den nye Through My Dog's Eyes som kommer i høst.

Anbefalt:
Ephel Duath - Rephormula (oppdatering av første albumet) - (Elitist Records cd 2002)
Ephel Duath - The Painter's Palette (Elitist Records cd 2003)



Esoteric
Mektig funeraldoom fra Birmingham, U.K. som virkelig fant formen med 2004 - albumet Subconscious Dissolution Into The Continuum, etter tre album i perioden 1994 til 1999 som var mer lo-fi og uferdige. Bandet bekreftet storformen på den nylig utgitte dobbelcd'en The Maniacal Vale. Nydelig musikk faktisk; blytungt, nostalgiske lysglimt, stor pompøs produksjon, vakre melodilinjer som svaier i den voldsomme lydstormen. Låtene varer gjerne femten minutter pluss og temaer utvikles sakte, sakte.

Anbefalt:
Esoteric - Subconscious Dissolution Into The Continuum (Season Of Mist cd 2004)
Esoteric - The Maniacal Vale (Seasons Of Mist 2cd 2008)



Fantomas
Supergruppe med dudes fra Bay Area, San Francisco bestående av Mike Patton (Faith No More, Mr. Bungles, Tomahawk, et al), Buzz Osborne (Melvins), Trevor Dunn (Mr. Bungle) og Dave Lombardo (Slayer). Er ikke redde for å eksprimentere denne gjengen her nei. Likevel, det er gjennomarbeidet og gjennomtenkt musikk og Patton har godt av at noen holder ham litt i ørene så vi slipper det værste røret han kan finne på å diske opp med (lite jeg er gæærn' a type dusteri). Fantomas opptrer også sammen med Melvins som The Fantomas-Melvins Big Band og har nylig sluppet en dvd med denne konstellasjonen fra et show i London 2006. Utgivelsene til Fantomas varierer fra hysterisk filmsoundtrackcovers (The Director's Cut) til syttifem minutter lange spor med ambiente utforskninger av elektronikk og rockbesetning-på-fluesopp under en blytung himmel (Delerium Cordia). Seneste albumet Suspended Animation (2005) var imidlertid skuffende. Håper gutta finner formen igjen.

Anbefalt:
Fantomas - Fantomas (Ipecac cd 1999)
Fantomas - The Director's Cut (Ipecac cd 2001)
The Fantomas/Melvins Big Band - Millennium Monsterwork (Ipecac cd 2002)
Fantomas - Delerium Cordia (Ipecac cd 2004)



Fear Falls Burning
Fear Falls Burning aka belgiske Dirk Serries er et enmanns doomdroneprosjekt som debuterte i 2005. Har samarbeidet med artister som Birchville Cat Motel og Nadja som begge ligger nærme Fear Falls Burning i strategi og utførelse. Bandet har allerede rukket et femtentalls utgivelser siden debuten og forløste sitt potensiale fullstendig med seneste slippet Frenzy Of The Absolute tidligere i år. I tillegg er femlp settet Once We All Walk Through Solid Objects ekstremt "droolworthy". Her serveres ti prosjekter (en lp side hver) hvor Fear Falls Burning samarbeider med folk som Steve Von Till (Neurosis), Bass Communion, Byla, Aidan Baker og Justin Broadrick.

Anbefalt:
Fear Falls Burning & Birchville Cat Motel (Conspiracy Records cd 2007)
Fear Falls Burning & Nadja (Conspiracy Records cd 2007)
Fear Falls Burning - Once We All Walk Trough Solid Objects (Tonefloat 5lp 2007)
Fear Falls Burning - Frenzy Of The Absolute (Conspiracy Records cd/2lp 2008)

James Jackson Toth - Waiting In Vain (Rykodisc cd)

James Toth har de siste syv årene vært en helt sentral artist i den amerikanske undergrunnen. Som en slags annen generasjons new weird america konseptualist har Toth tråkket på stier hvor både psych, jazz, folk, country-rock og avantgardistiske øvelser har møttes i tildels svært fruktbare veikryss. Toth har fortløpende utgitt jams, konserter og album i et forrykende tempo på cd-r, kassett og vinyl og har stått bak noen av dette tiårets beste utgivelser. Med gruppa Wooden Wand (aka James Toth og Jessica Lynn Toth(mann og kone)) & The Vanishing Voice, som har vært hovedbølet disse årene, har han laget noen nydelige album med en tidløs følelse av melodisk storhet, rause friløp langs jazzifiserte og psychedeliske akser parret med flott sang fra Toth selv og ikke minst fra bandets kvinnelige innslag Jessica Lynn Toth og Heidi Diehl. Særlig albumene Buck Dharma (2005) og Gypsy Freedom (2005) er tilnærmet perfekte øvelser innen fri folk med alle overnevnte elementer i full gallopp.

Wooden Wand var også et meget dugelig liveband og har dokumentert dette på den supre From The Road serien på i alt syv utgivelser.

De siste par årene har James vært på en sakte reise mot et mer tradisjonelt amerikanadynket singer-songwriter uttrykk, først dokumentert på Wooden Wand & The Sky High Bands Second Attention fra 2006. Coveret er en klar hommage til John Martyn og musikken er klokkeklar countrydunstende Dylaninspirert rockmusikk. Siste album som Wooden Wand, James & The Quiet kom på Ecstatic Peace i 2007 og var en sober samling sanger i reise mot et countryfolk terreng i det etablertes utkant, fint produsert av Lee Ranaldo.

Dermed har vi kommet frem til 2008 og James Jackson Toth er klar med sitt første soloalbum Waiting In Wain. Waiting In Wain er tolv sanger på førtini minutter som representerer det endelige løftet ut av free folk og inn et mer tradisjonelt amerikana uttrykk. Er det bra eller synd? Tja, det er ikke tvil om at mannens track record er bunnsolid og at han har levert helt sentrale bidrag til dette tiårets undergrunnsmusikk. Samtidig oppleves Waiting In Wain som en stor triumf og en ny start for Toth. Han tar med dette albumet sats for å skaffe seg en plass rundt det store låtskriverborder i amerika der Johnny Cash, Woody Guthrie, Bob Dylan, Townes Van Zandt, Neil Young og Bruce Springsteen sitter sammen med noen ganske få andre. Sammen med Ryan Adams på en god og konsentrert dag representerer Toth fornyelsens mulighet i dette tunge selskapet.

Waiting In Wain er tekstmessig sett konsentrert rundt tema som fristelse, fordømmelse og tilgivelse. Alt satt i et myteamerikana landskap ala Willam Faulkner. Her viser Toth sin storhet i finstemte historier med substans og klare litterære ambisjoner. Musikalsk er Waiting In Vain variert innen et ganske konformt lydbilde. Country, folk, gospeltrekk og soul stilles opp mot mer poprelaterte saker, ja det lukter sågar softpop/Fleetwood Mac her og der. Toth har videreutviklet sin fine teft for fengende og varige melodier og sammen med Steve Fisks (som har produsert blant annet Soundgarden, Nirvana og Low) sobre produksjon blir albumet lett å like og å høre om igjen. Dessuten er det flinke folk med her; Jexie Lynn Toths' stemme står flott til James' drawl, Nils Cline (Wilco et al) og John Dietrich (Deerhoof) spiller gitar og Otto Hauser (Devandra Banhart, Vetiver) slår trommer.

Ingen svake kutt på denne. Noen høydepunkter kan likevel trekkes frem; åpningssporet Nothing Hides shuffler fint på sin vei, Doreen er en nydelig popballade ala syttitallets fm-radio, Poison Oak er en countryballade og Midnight Watchman er vàr og lett på tå og løftes til himmels av ekteparet Toths vakre sang.

James Jackson Toth er en stor låtskriver, sanger, artist. Ta ham vel imot.

Historien om Nurse With Wound del ti

Mellom sinte fingere og et rockende Lofoten fikk Stapleton og Potter også tid til å realisere Echo Poeme - en vidunderlig reise i kvinnestemmer over tre etapper.


Hovedutgivelsen Nurse With Wound - Echo Poeme Sequence No. 2 (United Jnana CD 2005) består av ett 48 minutters langt spor med hypnotiserende, flytende kvinnstemmer manipulert til en skjønn, feminin, psykedelisk reise. Alt levert på fransk av Amantine Dahan Steiner og Isabelle Gaborit, hvis visking, nynning, stønn og latter veves til et drømmeri av nesten tilstede stemninger av seksuell magi som ikke går noen steder; det avsluttes som det starter. Det er ingen utvikling i stykket, det bare varer og er til nydelig effekt.

Coverets duse abstrakte bilde sier egentlig det meste. Et mesterverk.



I forbindelse med en konsert i Wien i mai 2005 ble det presset opp 150 eksemplarer av Nurse With Wound - The Little Dipper Minus Two (Echo Poeme Sequence No. 1) (ICR Distribution/Klanggalerie ICR50 /gg104 CD 2005) som ble solgt og gitt bort på konserten. Musikken er en tyve minutters reise som er like magisk som Sequence No. 2 - dog mer agressiv, litt samples med urolig brygg og kav med en kraftfull støyende avslutning av flysirener industrielt mishandlet. Supert.


Siste del av Echo Poeme triologien er syvtommeren Nurse With Wound - Sand Tangled Women (Echo Poeme Sequence No. 3) (Klanggalerie gg99 7" 2005). En fin liten snutt av en avslutning på dette mesterlige arbeidet.

Dermed var vi gjennom de tre store prosjektene og kan kaste oss over resten av det som skjedde i denne hektiske treårsperiode 2004 til 2006.

...Og hva drev de ellers med ?


Vi begynner med Nurse With Wound - Living Fear Of James Last (Castle Music CMEDD1161 2xcd 2005) som er den første rent oppsummerende utgivelsen fra NWW. Her har Stapleton plukket ut nitten spor fra fjorten forskjellige NWW utgivelser som gir et godt innblikk i Nurseuniverset, selv om to cd'er selvsagt er alt for lite til å gi hele bildet - det mangler stoff fra blant annet Homotopy To Marie, Merzbild Schwet og Soliloquy For Lilith. Likevel, sammen med The Swinging Reflectives 2 cd'er (som gir en oversikt over samarbeidsprosjektene) så er dette en ok start inn i Stapletons vidunderlige nye verden. Den yberkule tittelen er tatt fra et spor på Who Can I Turn To Stereo.


Tredje slipp i "Odds and Sods" serien etter A Sucked Orange (1989) og The Misty Odour Of Pierced Rectums (2003) kom i 2006 med Nurse With Wound - Rat Tapes One (United Dairies/ICR Distribution UD0169 CD 2006), med atten utitulerte spor. Rat Tapes One ble sluppet i forbindelse med NWWs konserter i San Francisco og inneholder uutgitt materiale fra de siste tyve årene. Rat Tapes One er den klart beste av disse tre utgivelsene og står godt på egne ben; en god albumfølelse selv om musikken naturlig nok spriker. Deler av stoffet må være fra Thunder Perfect Mind (spor fire, seks, elleve og femten), spor ti er pur Rock'n'Roll Station og spor fjorten henter tekst fra salige Zappas Trouble Every Day fra Mother's of Inventions debutalbum Freak Out! Deilig gugge.


Konserten NWW holdt i Wien i 2005 i et anatomimuseum, med hele gjengen (Stapleton, Potter, Diana Rogerson, Matt Waldron og Andrew Liles) dresset opp i laboratoriefrakker bestod av et langt stykke musikk kalt Soundpooling #3 og ble utgitt som Nurse With Wound - Soundpooling (ICR Distribution ICR55 CD 2006). Soundpooling # 3 er nettopp en "pooling" - av Salt Marie Celeste og Echo Poeme, i tillegg høres det ut som om elementer fra Angry Eelectric Finger spretter frem i lydbildet nå og da. Ut av dette kommer det en ganske så frisk improvisasjon hvor de vokale drømmene fra Echo bader i bølgene fra Salt og skaper noe nytt. Etterhvert dannes det også et betydelig trykk av støy og samples som løfter musikken ut av de opprinnelige rammene og tilsammen kokes det opp en gryte av ny lyd. Eia var jeg der!

Cden inneholder også et nytt studiespor kalt In Swollen Silence som fungerer som en rolig ettertanke etter livesporet med fin-fin vokal fra Freida Abtan og med nok støytriks fra Stapleton til at vi holdes på tå hev.


Med de tre hundre første eksemplarene av Soundpooling fulgte det med en bonuscd med den geniale tittelen Nurse With Wound - A Handjob From The Laughing Policeman (ICR Distribution ICR55 Cd 2006). Denne inneholder snaue tre kvarter med materiale tatt opp i forbindelse med Shipwreck Radio prosjektet. Artig nok men neppe essensielt.



Da har vi kommer til siste og attende (!) sprell i denne perioden med Nurse With Wound - Stereo Wastelands (Beta-lactam-ring Records MT065 cd 2006) som består av musikalsk debris fra innspillingen av Who Can I Turn To Stereo. Tilsammen femti minutter fordelt på tre lange spor, fint å ha for fans men neppe mer. Jeg kan selvsagt ikke være uten. Men der har du jaggu også mitt problem sånn ca i et nøtteskall.

Siste og ellevte del i denne serien vil ta oss frem til høsten 2008 og også inneholde en liten liste anbefalt lytting fra Stapletons store katalog.

Dredd Foole - Kissing The Contemporary Bliss (Family Vineyard 2cd)

Dredd Foole aka Dan Ireton er født i Boston i 1950 og har hatt en lang karriere i den amerikanske undergrunnen med soloutgivelser og utgivelser med semigruppen The Din. Ireton dukket opp på tidlig åttitall i miljøet rundt Mission Of Burma og Volcano Sun og lagde med deres hjelp en single og to album i denne perioden. Deretter var det tyst frem til 1996 da han slapp The Quest Of Tense. Dette albumet har hatt enorm betydning for New Weird America artister som Heather Leigh Murray, Christina Carter, Ben Chasney (Six Organs Of Admittance) og Matt Valentine. Etter utgivelsen av The Whys Of Fire i 2003 hvor han fikk hjelp av Pelt (Jack Rose & co), Thurston Moore og Chris Corsano har han sluppet flere album. David Keenans epokegjørende artikkel om nettopp New Weird America i The Wire i 2003 ga også kudos og økt oppmerksomhet om Dredd Foole.

Iretons dype forståelse for blues, folk og ikkeakademiske avant er grunnmuren i musikken hans som er en improvisert variant over nevnte uttrykk. I tillegg har Ireton en svært uttrykksfull stemme som benyttes som en del av improvisasjonen og som til tider er langt unna tradisjonell skjønnsang.

Matt Valentine og Erika Elder (MV & EE, The Golden Road, et al) tok for noen år siden Ireton inn under sine vinger og har gitt ut flere album i mikro opplag på sin kresne label Child Of Microtones. To av disse albumene har senere blitt gjort mer allment tilgjengelige av Family Vineyard. Først Daze On The Mounts i 2007 og i sommer dobbeltcd'en Kissing The Contemporary Bliss.


Kissing The Contemporary Bliss består av opptak fra 2003 og 2004 og inneholder totalt seksten spor (inkludert to korte ragasnutter). Et mektig måltid og det er ikke fritt for at man blir sittende lenge ved bordet. Kissing the Contemporary Bliss er krevende og det er lite å hekte seg på ved første lytt. Etter hvert åpner det seg imidlertid opp og musikken blir stående sterk og skinnende i en bris av akustiske, sterkt ekkobelagte virkemidler med Ireton ramlende rundt nært og fjernt i lydbildet. Til tider får jeg følelsen av at Ireton snakker til oss fra en annen virkelighet - nærmere tyvetallets shellakpatina enn denne kloden pr 2008.

Produksjonen er det Matt Valentine som står for. Valentine benytter seg av den patenterte Spectralsoundteknikken han også dyrker på egne utgivelser; drømmende, fjern, ekkobelagt og dypt psykedelisk lyd som sendes på tur fra høytaler til høytaler. Dette passer Dredd Foole perfekt og bygger ut mystikken i tekster og musikk.

Låtmaterialet er en fin kombinasjon av originaler og coverlåter av Robert Johnson, Washington Phillips, Gus Cannon og to av Bob Dylan. Særlig versjonen av Lay Lady Lay er far out; syv minutters transederende improv hvor det eneste som er igjen av originalen er Iretons mumling av tittelen.

Faller Kissing The Contemporary Bliss i smak bør veien være kort til The Quest Of Tense, The Whys Of Fire, Daze On The Mounts og ikke minst vinyl-only utgivelsen A Long Losing Battle With Eloquence And Intimance på Ecstatic Yod.