Zach Hill - Astrological Straights / Necromancer (Ipecac 2cd)

Zach Hill er en selvlært trommeslager fra Sacramento, California som sakte men sikkert stiger frem som en lysende stjerne på avantrockhimmelen. Hills hovedbøl gjennom de siste syv årene har vært bandet Hella som slapp sin fjerde langspiller i 2007, den utmerkede There's No 666 In Outer Space (Ipecac). Med denne utgivelsen etablerte Hella seg for alvor i teten av brutalprog bevegelsen med ekstreme spilleferdigheter høvlende over et stykke kompleks, drivende kakafonisk avantrock.

Ved siden av Hella har Hill deltatt i en stabel andre prosjekter, blant annet to album sammen med Mick Barr (Orthrelm, Flying Luttenbackers, Krallice, et tonn soloutgivelser under diverse alias). Han har også produsert begge de fine avantprogpoprockalbumene til Marnie Stern, en flott gitarist og sanger fra New York.

Hill er en aktiv herremann og jammen om han ikke også har rukket å slippe sitt første soloalbum nå i august. Og vår mann sparer ikke på kruttet; Astrological Straights /Necromancer er intet mindre enn en dobbelcd, stappfull av manisk, innfallsrik, ekstremt krevende og hektende avantrock med innslag av brutalprog, rock-nesten-som-rock og free jazz.

Cd nr 1, Astrological Straights; er tretten spor med hensynsløs polyrytmisk avantrock og progvarianter blåst ut av Hill og venner. Blant gjestene finner vi blant annet Lee Claypool (Primus), folk fra LCD Sound System og Dean Spunt og Randy Randall fra No Age. Særlig samarbeidet med No Age kara er vellykket; "Ummer" og "Stoic Logic" blir melodiøse liser i kaoset og jammen om ikke dette er det beste Spunt og Randall har hatt sine (lett overvurderte) fingre borti. Noen av sporene kan bli litt masete, litt hei-hvor-det-går-men-jeg-kommer-faen ikke-av-flekken-følelse og det kreves gjentatt lytting før ting fester og vokser seg stort. Jeg synes heller ikke Hills bruk av vocodersang alltid er like vellykket, det blir litt stivt ? Men alt i alt står Astrological Straights seg særdeles godt.

Cd nr 2, Necromancer er et helt annet type beist; Free Jazz! Necromancer er ett tredve minutter langt stykke med Zach Hill på trommer og Marco Benevento på piano. Etter en spoken word intro fra Marnie Stern braker det løs i noe som er et sjeldent vellykket stykke free jazz. Necromancer hekter, biter og forfører. Cecil Taylors skarpe anslag og frie løp ligger som åpenbar inspirasjon over Beneventos spill og Hill er enorm. Et supert stykke musikk som gjør at undertegnede vil ha mer av dette fra Hill.

Alt i alt er Zach Hills solodebut inspirerende, frisk musikk til glede for avanthoder i alle størrelser og varianter.

Ara - Pick Up And Run 2007 (What The...? Records LP)

Tredje slipp på C. Spencer Yehs "bootleg live" label er en deilig vinyldings type fullengder fra den mektige ømme due Sara O'Keefe (Eyes & Arms Of Smoke og senest Handicapper Horns med John Olson) og Trevor Tremaine (Burning Star Core/Hair Police et al). O'Keefe er en liten freakflagprinsesse og her håndterer hun reeds, vokal og elektronikk mens Tremaine prøver å dekomponere begrepet slagverk i tillegg til elektronisk bearbeiding av saker og (u)ting. Med andre ord ; den egyptiske prinsesse og luringen med bart - sjekk bildet på inserten...- i et odde samarbeid.

Lydbildet er stein og lett bootlegistisk tåkelagt med en sikker mine av at dette er freefolk som i frie folk. Side A er sakte toner av reeds som i (fri) jazz men ikke free som i fire music; mer stille ala dronende medative laange toner nærmere TåkelurGraveyards enn ColtraneiFlukt. Det er nært og rammende med en klype frivillig (?) overstyring av lyd og sinn. Perkusjon faller inn og rundt; Tremaine er oppfinnsom men disiplinert og lyden er bøttete og innestengt. Vokale sus og dus ala chants kommer flytende etterhvert.

Side B er vokale nynnerier ala en neddopet Patty Waters over perkusjon med spente støt av symbolbølgeskum og se! ; TrommeTremaine løfter og svever! Saksofonen durer som en litt redusert patinert Albert Ayler som fra sitt tilholdsted i den hvileløse dimensjonen vil prate bare litt med oss. Hele sulamitten avsluttes med litt feiring - er det Tremaine eller er det fyrverkeri ???

Digg.

American Tapes i 800

Dead Comet Alive - Universe For One (American Tapes AM-745 en sides LP)
Handicapper Horns - Sax In The City 1 (American Tapes AM-735 en sides LP)
DS Hastings & DL Savings Time - 95 Flashback Attack (American Tapes AM-775 en sides LP )

Tre nye en sides lp utgivelser fra American Tapes er vel i hus og vi gleder oss som vanlig stort der vi sitter med dumboører og lyden på 11 og suger inn den siste galskapen levert fra Michigan, US of A.

American Tapes er som kjent John Olsons "hjemmelabel" hvor han spytter ut undergrunnscrud med innfall og utfall copywright Wolf Eyes klanen i alle mulige og umulige konstellasjoner med tilhørende bekjentskaper på et slags slep. American Tapes har etterhvert nådd katalognummer 800! Intet mindre enn imponerende. Desverre er det slik i denne "bransjen" at ting SKAL være i microopplag og gjerne bare være tilgjengelig ved liveshows. Dermed nytter det ikke å grine når utgivelser går en hus forbi, man får heller glede seg når man lyktes med å nappe tak i saker som dukker opp.

Disse tre nye utgivelsene er ganske forskjellige og alle vel verdt å ha. Vi begynner med det beste; Dead Comet Alive er et soloprosjekt fra John Olson himself hvor han dyrker en slags lonernoise med dypt psykedelisk nerve og harv. Universe For One er første vinylslippet fra Dead Comes Alive etter en stabel cd-r's og kassetter. Universe For One er et nydelig stykke alene-i-kjelleren-med-meg-og-mitt stykke støyarbeid med analog DIY elektronikk, radiostemmer og fmstøy snurpet under som en tikkende hjerne av sår "mild" støy. To spor - varig verdi. Denne har jeg spilt fem ganger på rappen bare i dag.

Handicapper Horns var tidligere et solo reed prosjekt for John Olson. Her er HH utvidet med blant andre Sara O'Keefe fra Eyes & Arms Of Smoke. Elektronikk som et nostalgiskrørende bakteppe for blowouts av tenor og alt saksofon og diverse klarinetter skaper en ut-av-tåka stemning som sakte brer seg over vannet og inn i skallen din som et dunputeangrep du ikke så komme. Sax In The City 1 (ho-ho) er kontrollert, grusete og skaper en drømmevåpen stemning som ikke skal tas lett på. Spill den sent på kvelden etter en bedriten dag.

Tilslutt og kanskje minst blant disse kjempene finner vi DS Hastings & DL Saving Times, som er nok et alias for Olson. Man må spørre - hvor tar han det fra ? På 95 Flashback Attack finner du nettopp tretten år gamle opptak av typisk nittitalls analog noise med "rare" virkemiddel. Ikke så konseptuelt gjennomtenkt, mer av et punkete rop om noe mer? Tre spor med attack men ikke harsh ! Deler av dette høres ut som knust glass kjørt i tørketrommel og tatt opp av en mikrofon som "noen" har langt oppe i baken. Driftig.

Drmwpn - Bright Blue Galilee (Apollolaan Recordings cd-r)

Drmwpn (aka Dreamweapon) er et knippe Chicagomusikanter som rotter seg sammen i et drømmedroneprosjekt og Bright Blue Galilee er deres første dokument av lyd. Sentralt i dette timanns sterke dyret står Steve Krakow (alias Plastic Crimewave) og folk fra den fine gruppa Town & Country (som har et knippe gode album ute på Thrill Jockey).

Navnet skjemmer ingen - tvert imot i denne anledning. Bright Blue Galilee er ett 36 minutters langt dronestykke med sval start, tiltagende intensitet og flittig bruk av perkusjon, gitarer og andre strenger badet i keyboards og vokal nynning og chanting. Ganske så forsiktig og lite håndgripelig; der hadde jeg den tenker du og så slipper stykket ut mellom fingerene dine igjen. Med andre ord et stykke for gjentatt og konsentrert lytting; kanskje til søvnlytting og drømmetyding?

Alle dronisters store helter kan refereres ; AMM, LaMonte Young, Spacemen 3 og Pelt er uansett ikke skivebom.

Bright Blue Galillee er mild, oppbyggelig og vanedanende lyd. Se Drmwpn lage utstyr for alles tredje søvn.

The Sensational Alex Harvey Band, del en av to

The Sensational Alex Harvey Band var et undervurdert (og i dag nesten glemt) innslag på syttitallets rockscene med sin ville fremferd, utrolige liveshows og til tider inspirerte plateutgivelser. Bandets katalog er ujevn og den knallharde livsstilen (her åpnet baren tidlig, om den noengang var stengt) var med på å brenne kruttet til spesielt bandleder Alex Harvey fortere enn godt var. Alex Harvey ble født i Glasgow i 1935 og hadde sine røtter i Dixieland og skiffle. Alex vant sågar en "Skottlands svar på Tommy Steele"-konkurranse. I 1959 startet han sitt eget soulband og gjennom sekstitallet spilte han inn flere skiver med soul, blues og rock & roll uten den helt store suksessen. Han deltok også i en London oppsetning av Hair i 1968. I 1970 etablerte han Rock Shop sammen med den fenomenale gitaristen Ray Russell og en svær besetning på i alt tretten musikere. Bandet spilte inn to skiver med eksprimentell rhythm 'n' blues uten å oppnå noe gjennombrudd.

Det store breaket skulle Alex Harvey oppnå først etter at han slo seg sammen med rockbandet Tear Gas i 1972. Tear Gas hadde to lputgivelser bak seg med en litt pregløs protoprog variant og bestod av Zal Cleminson (gitar), Ted McKenna (trommer), Hugh McKenna (keyboards) og Chris Glen (bass). Sammen ble de til The Sensational Alex Harvey Band (SAHB) og fikk stor suksess spesielt i U.K. fra 1973 og helt frem til slutten av 1970 tallet. Det gutta fra Tear Gas manglet av særpreg hadde Alex Harvey i bøtter; den røffe piraten fra Glasgow; gjøgler, vokalist, vaudevillemann - sår, hes, nær og psyk; Alex Harvey var en hypnotisk frontfigur. Inspirert av Alex etablerte Zal Cleminson seg som den mimende gitaristen, fullt utstyrt med klovnesminke - og tilhørende attitude. Dermed var glam-prog-rock beistet SAHB etablert. Bandet slapp intet mindre enn 9 album i perioden 1972 til 1978. Da var det slutt, med rusproblemer, generelt søplete helse og dårlig stemning. Alex Harvey fortsatte likevel på egenhånd og ga ut flere album før han døde i 1982 av to kraftige hjerteinfarkt dagen før sin 47-års dag.

SAHBs musikk tok opp seg i rock & roll, blues, prog, vaudeville og generell galskap. Bandet var et fenomenalt skue live, både på grunn av Alex Harveys talent for komikk og det burleske men også for bandets tette og kraftfulle spill. SAHB laget ikke noen totalt klassiske album, men etterlater seg en katalog med mange fine ting på den yberfine Vertigo labelen som bør undersøkes av store og små rockarkeologer der ute. I denne vesle todelte artikkelen skal jeg se litt på bandets produksjon.


SAHB debuterte med Framed (Vertigo LP) i desember 1972. Albumet ble spilt inn på kort tid og bestod delvis av nyinnspillinger av ting Alex hadde gjort tidligere (coverlåtene og flere av originallåtene). Likevel fremstår Framed som rett så vellykket: Framed inneholdt 9 spor hvorav 2 velykkede coverlåter; Framed (Leiber/Stoller) blir høydramatisk i SAHBs hender og ble sentral i bandets liveshows, og Willie Dixons I Just Want To Make Love To You røskes og gurgles til en drøyt 6 minutters tung sexøkt. Hugh McKenna og Alex Harvey var et godt låtskriverteam og på debuten kom det gullkorn som den lange Isobel Goudie (om den skotske kvinnen som ble anklaget for hekseri på 1600-tallet) med proggete, tunge drag. Også Hammer Song og Midnight Moses er sterke spor som løfter Framed opp til å være et godt rockalbum. Hammer Song fikk et velfortjent nytt liv i 1990 da Nick Cave coveret den på albumet The Good Son. Kun ett par middels spor som den tradde og mildt kjedelige Buff's Bar Blues trekker ned inntrykket. SAHB produserte selv og lyden er deilig organisk og kraftfull; det låter like fint idag som den gang. Bruken av blåsere understreker det sleske tunge draget SAHB hadde når de skrudde på mojo'n.

SAHB ble latterligjort som liveband til å begynne med og salget av Framed var ikke storveis. Både platesalg og liverykte skulle imidlertid rette seg kraftig opp og allerede på neste album var SAHB i godt kommersielt driv både på plate og på scenen.

Allerede i november 1973 var SAHB klare med oppfølgeren Next(Vertigo LP). Tittelsporet var også denne gangen en cover; Jacques Brel's Au Suivant, her kalt Next. Next er et høydepunkt av en mektig undergangstango med hysterisk vokal fra Alex. Albumet består av syv spor med tung fin produksjon og trøkkete låter; åpningen med Swampsnake og Gang Bang er så utilslørt seksistisk at jeg blir rød på øreflippen bare av å tenke på det og den syv minutter lange The Faith Healer er en rockklassisker som raskt ble bandets faste liveåpner. Next inneholdt en cover til, den gamle rock & roll låta Giddy-Up-A-Ding-Dong som vel er rimelig utspilt og slitt idag men som gjorde vei i vellinga den gang da. Som en kul avslutning på et godt rockalbum får vi Last Of The Teenage Idols hvor Alex mimrer om sin fortid som Tommy Steele kopi og jentehelt. Next er også albumet hvor låtskriverduoen Alex Harvey og Hugh McKenna etablerer seg og skriver godt sammen; kombinasjonen av Harveys utilslørte Glasgowråskap i tekst og musikk og McKennas utvilsomme musikalitet skaper en balanse mellom det rett frem rockete og det mer sofistikerte som gjør SAHB så fiffige.

På syttitallet lå ikke folk på latsiden og allerede i oktober 1974 kom SAHBs tredje album The Impossible Dream (Vertigo LP). Nok en gang mye godsaker med det etterhvert patenterte SAHB soundet, med grisete teatralsk vokal fra Alex over et hamsterrumpetett band med spillesug og kunnskap om rock, glam, prog, soul/blues og pop. The Impossible Dream ble produsert av bandet selv sammen med David Batchelor som også bidra på låtskriversiden på tre låter. Åpningen er den tretten minutter lange todelte The Hot City Symphony hvor prog møter glam møter tidlig pubrock mens pirat Alex forteller noireventyr med psykotiske trekk og strekk, sjekk særlig andre delen The Man In The Jar. Toppformen holdes drøyt på plass på de to neste sporene River Of Love og Long Haired Music; deilig ganske rett frem rock & roll med tilstrekkelig sus og dus til at du jazzer med. Desverre opplever vi også på dette albumet en formsvikt midtveis med tre midlere spor som ikke lever opp til den flotte starten. Avslutningen med Tomahawk Kid og Anthem er imidlertid storveis. Tomahawk Kid er rock & roll med innlevelse, røverhistorie og sårvokal fra Alex kokt opp på en glammete allsangstemning av trøkk og glede. Avslutningen Anthem er nettopp det - en nesten åtte minutters antemisk ballademars med fullstendig skamløst melodifrieri og sekkepiper som sender nostalgiske, tårevåte fangarmer mot ditt svulmende patriotiske hjerte. Anthem ble også en slager live for SAHB.

I andre og avsluttende del av denne artikkelen skal vi se at Alex og Co fikk hits, ga ut et digg live album, spydde ut flere studioalbum og sakte men sikkert bukket under. Rock On!

Tom Carter - gitarspiller

Tom Carter - Shots At Infinity 1 (Important Records cd 2008)
Tom Carter - Shots At Infinity 2 (Important Records LP 2008)
Tom Carter - After Lunch, Only Devils (Wholly Other cd-r 2008)

Etter å ha vært medlem i Texaspsychbandet The Mike Gunn fra slutten av åttitallet og et stykke inn på nittitallet starter Tom Carter bandet Charalambides sammen med Christina Carter og Kyle Sifler. Charalambides er fortsatt aktive ( idag bestående av Tom og Christina Carter, hans eks kone) og ga senest ut det fine albumet Likeness på Kranky i 2007. I tillegg til utgivelser på Kranky gir Charalambides stadig ut limiterte ting på sin egen label Wholly Other. Tom Carter har etterhvert opparbeidet seg en stor og fin katalog med soloutgivelser og diverse samarbeidsprosjekter (Zaika, Friday Group, Sky City, Spiderwebs et al) i tillegg til et tonn utgivelser i ymse format med hovedbølet gjennom snart tyve år Charalambides.

Gitaristen Tom Carters særpreg er en langstrukket psykedelisk grunntone med innslag av dronerier, blues og neddempet innadagerende hippierocktoner. Solo har han spesialisert seg på rett så neddempede, lange strekk av helbredende gitaronani med minimalt ego og stort sinn - Tom Carter er nær, disiplinert og langsomt hektende; mer i tone og drone enn egentlig melodi. Han har fått kritikk for å trekke improvisasjoner og stemning for langt og blitt karakterisert som en nyhippie med helning mot usunn newage muzak. Denne kritikken er blodig urettferdig; Tom Carter er en søkende sjel med kraft og innlevelse mot uopptrukkede stier av gitarbliss og avantblues.

Jeg har lagt vantene på tre nye utgivelser med Tom. Først og fremst tvillingutgivelsene Shots At Infinity samt en limitert cd-r med liveopptak fra Belgia i våres.

Vi begynner med dobbelutgivelsen Shots At Infinity. En cd og et vinylalbum på Important Records er sluppet samtidig.


Cd'en Shots at Infinity 1 består av tre lange spor på tilsammen 53 minutter, spilt inn i "various basements in the northeastern USA from late 2007". Albumet viser frem en nydelig kombinasjon av tradisjonelle rock som rock grep med en tilnærmet "løs" glidning mot avantgardistisk tankespinn om elektrisk gitar som noe annet. Musikken er meditativ, trøstende men ikke kjedelig; det er tilstrekkelig råskap tilstede for løft og fangarmer. Åpningen Sleepy Golden Storm er nettopp det - en elektrisk gitar med enslige toner som tung varm luft hengende under en høy-på-himmelen-sol. Så følger den drøyt 25 minutter lange What We Knew When We Knew It med høyere temperatur; den spenner opp en mørkere himmel med agressivitet og flere lag; det nærmer seg fulle dronerier og loops som støtte og venn for svært elektriske gitartoner i flukt. Kaotisk massiv tremolobruk klarer ikke å hindre melodisnutter av elegant kaliber true seg gjennom. Suverent. Tilslutt roes det hele ned med den vakre Psyche Kinein.


Tvillingutgivelsen Shots At Infinity 2 er to lange improvisasjoner på grønn vinyl spilt inn live. En råere tone og større grad av utblåsning som virkemiddel for tredje øye åpning og syn så vel inn i din egen skalle som ut mot det usette? Loop pedal brukes og settes opp mot ganske så vakre melodier over gitarløp. Tom Carter står frem som en stor gitarist og melodisnekker.


After Lunch, Only Devils er en limitert cd-r med liveopptak fra Belgia våren 2008. Det musikalske innholdet ligger et sted mellom de to Shots.. utgivelsene og er nok et bevis på at Tom Carter er en gitarist som lett fortjener plass ved bordet sammen med folk som Loren Connors, Derek Bailey og John Fahey. Vi får to lange spor med godt spark og feste - Tom Carter er en gitarist som unngår teknisk flash og spill for spillets skyld.

Tre elektriske sologitar utgivelser med skapte melodier i bunn for improvisert spill med nerve. Sublimt.

Tyngre enn en veldig tung ting del ti

Mye black metal i denne utgaven av tung ting sier du. Ikke rart sier jeg. Bm i alle varianter og konstellasjoner har tatt et solid ballegrep på den avantastiske delen av metalluniverset. Så det så.


Flaskavsae

Mer unblack metal fra midt vestens USA. Enmannsband signet til E.E.E. Recordings. Musikken er en stram variant av buzzende gitarer, blastbeat og mye skurr og hiss. Omtrent som Burzum møter Tim Heckers ambiente skurrdroner mens alle andre på festen hyller hun der oppe, ikke han i kjelleren. Gripende saker.

Anbefalt:

Flaskavsae - Eclipse In Tides (E.E.E. Recordings cd-r 2006)
Flaskavsae - Philosophies (E.E.E. Recordings cd-r 2007)


Forgotten Woods

Legendarisk norsk band som gledelig nok smalt til med et nytt album i 2007, elleve år etter siste slipp. Race Of Cain viser heldigvis ingen tegn til god oppførsel og dyrker videre bandet bisarre, lo-fi bm med fuzz, skramlende trommer og grim vokal. Olav Berland (gitar, bass, trommer) og Rune Vedaa (gitar, bass) er bandets grunnleggere og eneste konstante medlemmer. Selveste Neige (vokal), kjent fra blant annet Pest Noire ble med i bandet i 2006. Alle Forgotten Woods utgivelser er nødvendige. Sykt, fengende og oppfinnsomt svart kaos for store og små.

Trippel cd'en Baklengs Mot Stupet (1992 - 1996) samler bandets to første album pluss ep'en Sjel Av Natten.

Anbefalt:
Forgotten Woods - As The Wolf Gather (No Colours cd 1994)
Forgotten Woods - Sjel Av Natten (Pagan Records cd ep 1995)
Forgotten Woods - The Curse Of Mankind (No Colours 2lp 196)
Forgotten Woods - Race Of Cain (20 Buck Spin cd 2007)


Dø Moribond, finneru' no' folk(lore) ?
Forteresse

Metal Noir fra Canada etablert i 2006. En duo bestående av Moribond (alle instrumenter) og Athros (vokal) som spytter ut en kraftfull, mildt pompøs og ekstremt fengende bm med melodi og energi. Midt opp i det hele finner du introer med ren folkemusikk, en hyllest til folklore og historie fra Quebec. To fine album med lange spor som gir musikken tid til å hekte og stramme grepet er beholdningen så langt.

Anbefalt:
Forteresse - Metal Noir Quebecois (Sepulchral Productions cd 2006)
Forteresse - Les Hivers De Notre Epoque (Sepulchral Productions cd 2008)


Frostmoon Eclipse

Italiensk gjeng med tung bm helning som gjennom fire album på tretten år har fått en bred pallett å spille på. På seneste albumet Another Face Off Hell fremstår gruppa som et mørkt, tungt rockband med sterke melodier, ambiente og akustiske partier blandet med et kraftfullt proggete bm attack. I 2005 ga Frostmoon Eclipse ut et tilnærmet akustisk album som også kan anbefales mykere sjeler.

Anbefalt:
Frostmoon Eclipse - Dead And Forever Gone (ISO666 cd 2005)
Frostmoon Eclipse - Another Face Of Hell (ISO666 cd 2007)



Fucking Champs

Instrumental heavy metal fra San Francisco med tunga godt plantet i kinnet. Kom fint tilbake i 2007 med sitt første album på fem år. Fucking Champs koser seg med metall klisjeer fra den gang da ala Maiden, Sabbath et al. Artig nok, selv om du neppe trenger alle de fire albumene deres.

Anbefalt:
Fucking Champs - VI (Drag City lp/cd 2007)


Furze

Woe J. Reaper, Trondheims onde sønn har laget tre langspillere siden debutalbumet Trident Autocrat kom i 2000. Et foreløpig superklimaks kom i 2007 med det store albumet UTD - Beneath The Odd-Edge Sounds Of The Twilight Contract Of The Black Fascist / The Wealth Of The Penetration In The Abstract Paradigms Of Satan. Et fullendt mesterverk av avantrock med utgangspunkt i bm. Men en bm som oppleves som den er vrengt med innsiden ut av en forrykt professor med seriøst absintinntak. Vridde riff som stikker innover og nedover i lydbildet, trommer som plasker rundt i bunnen av en brønn med store mengder surt råttent vann og en vokal som, ja vokalen? Fjern, så helt nær; skrikende, mumlende, tryglende. UTD er en av de beste avant album i dette og hvilket som helst tiår.

Anbefalt:
Furze - Trident Autocrat (Apocalyptic Empire Records cd 2000)
Furze - Necromanzee Cogent (Apocalyptic Empire Records cd 2003)
Furze - UTD (Candlelight cd 2007)