Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno - Pink Lady Lemonade - You`re From Outer Space (Riot Season cd)

Etter nærmere hundre utgivelser i en nesten umulig strøm de siste ti årene er det er lett å glemme hvilken voldsom smell det var å høre Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O for første gang i 1997. Et fullstending knusende hippiepsykedelisk monster av et gitarrockband som løftet lyden av flygende kameler inn og ut av kosmos med en knallrekke album som utforsket tid, space og hippierockklisjeer filtrert gjennom bortrøyka japanske hjerner med enorme spilltekniske egenskaper og en sunn humor, støpt i en hippiekommunal lagånd.

Acid Mothers Temple er på alle måter bandet til gitarist ekstraordinaire Kawabata Makoto og etter en lang periode med Acid Mothers Temple & The Melting Paraiso U.F.O. opprettet han the dark side varianten av bandet; Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno, med delvis overlappende bemanning og med ny fire. The Cosmic Inferno representerer et tettere og mer mørkt drivende ensemble. Det er derfor litt overraskende at det er denne konstellasjonen som tar for seg moderskipets ultimate melodiske øyeblikk, den tunge liveklassiker Pink Lady Lemonade.

Pink Lady Lemonade var med i en fortvilende kort versjon på bandets første "offisielle" utgivelse på PSF i 1997. Senere fikk vi en enorm timelang versjon på den triple samlecd'en Do Whatever You Want, Don't Do Whatever You Don't Want!!" hvor hele spekteret i The Acid Mothers Temple Family presenteres. Denne versjonen av Pink Lady Lemonade er et udiskutabelt høydepunkt i Acid Mothers katalogen og er totalt umistelig.



Hva kan så The Cosmic Inferno tilføre denne klassiker? Ikke så rent lite faktisk, Pink Lady Lemonade - You're From Outer Space er en drøyt timelang suite i fire deler med en overraskende ren og tiltalende produksjon og er på mange måter den perfekte inngangsbillett til Acid Mothers universet. Musikken er innspilt i bandets eget studio i Japan i to sessions i henholdsvis februar og juni i år. I tillegg til usual suspects som Tabata Mitsuru (bass) og Higashi Hiroshi (synth) og The Cosmic Infernos faste trommeslager Shimura Koji er Pikachu fra avantfem duoen Afri Rampo med på trommer, sang og "cosmic shaman" samt Audrey Ginestet med stemme og cosmos...

Åpningen med Pink Lady Lemonade - You're From Outer Space -Part 1 er en glidende spaceboogie med det svale Pink temaet gjentagende urhektende over en stødig temmet beat pyntet med kosmiske synthdripp før sologitar som øks strammer grepet etter et drøyt kvarter. Derfra og ut de siste 10 minuttene er det totalt psychnirvana ridende på Kawabatas mektige gitar. Spor 2 Message From Outer Space er enda lenger ute i verdensrommet; tyngre synthskyts og spacewhisper fra Pikachu og underliggende strengere mer kaotisk seksstrengerstyn fra Kawabata. Det fortsetter i spor 3, Take Me To The Universe, som forfører med mer glideflukt langs melodiøse gullårer med en konstant solospillende gitarKawabata, nok engang over en dryppende miks av kosmisk vokal, steady beat og tunge sveip av elektrisk krydder, før alt tas ned i starten av spor 4 som er part 2 av tittelsporet. Her står det urnydelige Pinkteamet alene og vibrerer mot himmelen over kosmiske chants og flagre vokal. Vakkert, hektende og svimlende; drømmerock for oss alle.

Lytt også til:
Acid Mothers Temple - Acid Mothers Temple (PSF cd 1997)
Acid Mothers Temple Family Compilation - Do Whatever You Want, Don't Do Whatever You Don't Want!! (Earworm Records 3cd 2002)
Acid Mothers Temple & The Cosmic Inferno - Starless And Bible Black Sabbath (Alian8 cd 2005)
Hawkwind - DoRemi Fasol Latido (United Artists lp 1972)

Bohren & Der Club Of Gore - Dolores (Ipecac cd)

Jeg har tidligere skrevet om Bohren & Der Club Of Gore i den lille metalliske serien tyngre enn en veldig tung ting, og beskrevet bandet som en blanding av jazz, hardcore og ambient. Bandet benytter trommer, saksofon, piano, mellotron og dobbel bass til å utgyte sakte drypp av melankolsk loungejazzdoom og har på tidligere utgivelser klart å holde spenningen oppe i musikken med forsiktig endring, en viss følelse av trussel og en stemning av våkenatt som kan suge deg inn når kulda kryper inn over vinduskarmen en sen november kveld.

Dolores er Bohrens sjette album og det første siden Geisterfaust fra 2005 og er en tilbakevending til kortere spor (ti i alt).

Bohren & Der Club Of Gore har alltid balansert på en knivsegg med sitt avmålte, ambiente jazztak på doomstemning; det er ofte så langt fra å kjede og søvndysse. Tidligere utgivelser har balansert dette fint, og bandet har lyktes i skape en luftig, sakte bevegelse av isfjell i smeltende oppløsning på vei fra pol til pol. Dolores inneholder de samme virkemidler og uttrykk som tidligere men jeg opplever ikke dette albumet som like tiltrekkende - den-må-jeg-høre-en-gang-til-følelsen er ikke til stede på samme vis - musikken blir litt forutsigbar, tam og kjedelig til tider. Det er på ingen måte dårlig, og utbyttet av Dolores stiger selvsagt etter gjentatt lytting - særlig på Ipod etter midnatt med en god bok - men likevel; litt skuffende.

Kanskje er formelen sliten, eller er det bare meg ?

Lytt også/heller til:
Bohren & Der Club Of Gore - Sunset Mission (Wonder cd 2000)
Bohren & Der Club Of Gore - Black Earth (Wonder cd 2002)
A - A (Die Schactel cd 2006)
The Necks - Drive By (ReR Megacorp cd 2003)

Tyngre enn en veldig tung ting del fjorten

Katharsis

Tysk bm horde av ondeste sort; her er det ikke mye lys og varme. Spastisk urmørk metall med vanvittig sinne. Likevel; det fester seg om du gir musikken tid og anledning til å åpne seg opp. Katharsis har laget noen av de dristigste og tyngste bm platene i dette årtusenet. Bandet tilhører sekten rundt Deathspell Omega og er på samme label. Katharsis har utgitt tre fullengdere.

Anbefalt:
Katharsis - Krusifixxion (Norma Evangelium Diaboli cd 2003)
Katharsis - VVorldVVithoutEnd (Norma Evangelium Diaboli cd 2006)


Kayo Dot

Med sitt seneste album fjernet Toby Drivers Kayo Dot siste flekk av metallrust på sin skinnende, dypt progressive rustning. Kayo Dot er et helt sentralt band i den nye reele progressive musikken, langt unna neoprog surret. Kayo Dots tidligere plater er en nydelig miks av tunge metalliske deler, progressiv utgydelse av tema og melodi og poppete elementer. Fine skiver alle sammen.

Anbefalt:
Kayo Dot - Choirs Of The Eye (Tzadik cd 2003)
Kayo Dot - Dowsing Anemone With Copper Tongue (Robotic Empire cd/2lp 2006
Kayo Dot/Bloody Panda - Split (Hloy Roar lp 2006)
Kayo Dot - Blue Lambency Downward (Hydra Head cd 2008)


Khanate

Supergruppe som splittet i 2006 men som bare må med i kraft av sin påvirkning og betydning. Khanate bestod av Alan Dublin, vokal (O.L.D), Stephen O'Malley, gitar (Sunn O))) og en haug andre prosjekt), James Plotkin, bass (O.L.D) og Tim Wyskida, trommer (Blind Idiot God). Khanate stod for en ekstremt sakte, dypt rystende art-metal som slepte seg frem gjennom totalskadde, ødelagte landskaper av sinne, sorg og elende. Lange spor brukte tid på å hekte og dyrket stemning med Dublins stemme som underkjølt duskregn av avfall som brant på huden. Khanate var en vellykket fusjon av atomavfall, Eye Hate God og Corrupted.

Anbefalt:
Khanate - Khanate (Southern Lord cd 2001)
Khanate - Things Viral (Southern Lord cd 2003)
Khanate - Capture And Release (Hydra Hyad cd 2005)


Khlyst

En slags fortsettelse av Khanate med James Plotkin og Runhild Gammelsæther (ex Thors Hammer og nå soloartist). Uttrykket er ganske så nærme Khanate men vokalen til Runhild er enda lenger ute en det Dublin var. Musikken brytes opp med skimmerende gitarglimmer og melankolske stemninger. Verdt å bryne seg på for utforskende sjeler med stor ørehøyde.

Anbefalt:
Khlyst - Chaos Is My Name (Hydra Head cd 2006)
Khlyst - Chaos Live (Archive dvd 2008)


Khold / Tulus

Khold er et norsk bm-band med en fin miks av typisk norske klassisk bm og mer hooktastisk nesten grungeaktige elementer. Dette gjør at bandets musikk er lett å like og spille mye. Khold opererer i en parallell verden med bandet Tulus; Sverre Stokland aka Gard og Thomas Berglie aka Sarke er med i begge gruppene. Tulus kom først og slapp sitt første album i 1996 og ga deretter ut to album til på siste halvdel av nittitallet før Khold overtok stafettpinnen i 2000. Khold har sluppet fem album og en ep siden starten. Tulus gjorde et overraskende og deilig comeback i 2007 med et nytt glimrende album.

Stoklands kone Hildr skriver tekstene for både Khold og Tulus.

Anbefalt:
Khold - Masterpiss Of pain (Moonfog cd 2001)
Khold - Krek (Tabu Recordings cd 2005)
Khold - Hundre År Gammal (Tabu cd 2008)
Tulus - Biography Obscene (Indie Recordings cd 2007)


Klabautamann

Duo fra Tyskland som lirer av seg en metallmusikk med inspirasjon fra postrock, bm, trad Iron Maidens rifforama, skogen og naturen. Det er noe inderlig og harmonisk i musikken til Klabautamann som ikke det grimmeste growl kan skjule. Dessuten er de ringlende gitarene aldri langt borte. Og de løfter stemningen - hver gang.

Anbefalt:
Klabautamann - Our Journey Though The Woods (Ingen label cd 2003)
Klabautamann - Der Ort (Heavy Horses Records cd 2005)

GHQ - Seven & Eight (Heavy Blossom cd-r)

Ved første ørelytt er det temmelig lang vei fra Double Leopards knugende vokaldronierer under et blygrått amerika til GHQs raga drivved av americanapusling over løp av gitaristisk spaceblues. Eller er det kanskje ikke den store avstand?

Felles for begge konstellasjoner er i alle fall selveste Marcia Bassett, denne stigende avantundergrunns herskerinne som utøver sine triks både her og der; tidligere sentral i oppløste (snufs) Double Leopards, halvparten av den sterkt strømførende gitarnoiseduo Hototogisu (sammen med Matthew Bower), soloartist som Zaimph og duo med Tom Carter under banneret Zaika. Og en haug andre saker og (u)ting. I tillegg til dette altså; GHQ.

GHQ har holdt på en stund nå og levert noen fine album. GHQ er Marcia Bassett og Steve Gunn, og mange ganger også Peter Nolan (Spectre Folk, Magic Markers et al). Denne gangen er ikke Nolan med; istedet hjelper Marc Orleans fra Sunburned Hand Of The Man til.

Det er lett (for lett?) å sette GHQ inn i Bassetts store bilde av amerikansk tradisjonsmusikk under et nytt lerrett; alt hun foretar seg synes å være rotfestet i en dyp respekt for den amerikanske musikkarven, som kvernes gjennom en avantgardistisk tenketank av punkholdninger og kjellerestetikk. Resultatet er etterhvert et stort stykke arbeid det er godt og utfordrende å dykke ned i ; Bassett har storheten i seg og er verdt å lytte til - alltid.

Ved første ørelytt er Seven & Eight nærme en tradisjonsplate - en gitarstund ikke langt fra american primitive størrelser som John Fahey og Robbie Basho (da) og Jack Rose (nå). Seven & Eight er ingen klassiker, mer av et hyggelig pusterom i hverdagen med sin vennlige, mildt godmodige stemning og stemming av blues fra verdensrommet og raga fra amerika. Et høydepunkt er Catfish Song, en versjon av Skip James Catfish Blues. Catfish Song leveres med boogietakter og får deg til å lukke øynene, trampe takten og ta turen tilbake "dit".

Ellers er Seven & Eight totalt seks spor på 44 minutter med titler som Drunk On Absinthe (vakkert åpningsspor) og Dome Raga (en deilig raga uten ragg). Seven & Eight har ikke den spenningen som deres forrige store album Crystal Healing har, der virkemidler på tatt videre og ut på en mer "artikulert kunstferdig" måte som virkelig sprengte og slo om seg. Seven & Eight er mer av en kosestund; deilig men ikke helt viktig.

Lytt også til:
GHQ - Crystal Healing (Three Lobed Recordings lp)
Skip James - 1931 Sessions (Mississippi lp)
John Fahey - The Legend Of Blind Joe Death (Takoma cd)
Robbie Basho - Venus In Cancer (Tompkins Square cd)

Lil Dusty - 2 Bits (Arbitrary Signs Cd-r)

Lil Dusty er et nytt soloprosjekt fra Pete Nolan. Nolan er best kjent som trommeslager i Magic Markers (verdens beste rock-som-rock band?). I tillegg har han dyrket en fin liten kjøkkenhage av soloprosjekter under navnet Spectre Folk og vært part-time medlem i GHQ.

Lil Dusty er langt unna det uttrykket vi kjenner fra Spectre Folk, hvor Nolan ruger ut en hjemmesnekret-mot-røttene versjon av americana type Crazy Horse, Byrds ca Sweetheart Of The Rodeo og generell Neil Young worship ca 1975 - alt behandlet i en ruglete undergrunns stil med de enkleste virkemidler i front. Lil Dusty er synth folkens - minimal synth i retning 70/80 tallet, et sted mellom Tangerine Dream før det gikk galt, mildeste form av Throbbing Gristle (tenk 20 Jazz Funk Greats) og en science fiction, nesten Der Plan aktig tilnærming til vær og vind.

2 Bits er utgitt på Nolans egen Arbitrary Signs label og er et fullblods album. 6 spor på drøye 40 minutter med ganske minimale synthøvelser parret med murrende vokal i P-Orridge land og noen filmmusikkaktige snutter som vrir til seg en plass i et rumlende univers. Men blir det bare en hipster retro-øvelse tenker du? Neppe er svaret, i dette tilfellet. Det er vanskelig å få denne type øvelser til å ta steget ut av tiden og bli tidløs, festende musikk - virkemidlene er begrensede og urettferdig "tidstypiske" og "åttitallsbefengte". Men Nolan lyktes fint; han Forsker! Det blir en underlig hektende, ambient men også rytmisk musikk med kjærlighet, lyttervennlighet og en fremadrettet homage til det som en gang var men likevel fortsatt er.

2 Bits er langt hevet over de mange analoge synthcrushøvelser som enhver idot og hans bror virrer rundt med i disse dager: ser en bort fra størrelser som Keith Fullerton Whitman, Jessica Rylan og noen få andre er det jammen ikke mange som får mye ut av dette. Men Nolan leverer et album som både skinner av "kommersielle" tråder og industriell (u)lykke. Godt levert.

Lytt også til:
Throbbing Gristle - 20 Jazz Funk Greats (Industrial lp 1979)
Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocolypse (Heavy Tapes kassett 2007)
Diverse Artister - Festival Der Geniale Dissidenten (Enfant Terrible lp + 7" 2007)
The Normal - T.V.O.D./Warm Leatherette (Mute 7" 1978)

Den Nødvendige musikken, del fem

Yatha Sidra - A Meditation Mass (Brain Lp 1973)

Et mesterverk av kosmisk tysk musikk fra denne glødende perioden i tysk musikkliv. Yatha Sidra var bandet til brødrene Rolf og Klaus Fichter som sammen med to andre krauthoder desverre bare produserte dette ene mesterverket. A Meditation Mass er en lang kosmisksymfonisk suite av meditativ (kremt) proggete krautrock med ganske tung jazzhelning og en lavstemt etnisk puls. Albumet hever sjeldent stemmen men holder likevel på oppmerksomheten hele veien. En soleklar krautklassiker som er gjenutgitt på cd ved flere anledninger.


Cabaret Voltaire - Red Mecca (Rough Trade lp 1981)

Red Mecca var Cabaret Voltaires tredje studioalbum og det siste som Chris Watson deltok på. Sammen med Richard H. Kirk og Stephen Mallinger skapte Watson et knugende industrielt mesterverk av mørke skyer og tungsinn. Red Mecca har stått seg godt og er like hektende og skummel lytting idag som den gang for 27 år siden. Albumet er en gnaging på kristendom som ekstremisme, islam under reisning (husk Iran 1979) og den tikkende bombe Midt-Østen generelt; Afghanistan, Iran - Irak; Red Mecca indeed. Red Mecca eksploderer kontinuerlig under Kirks synthezisers, Watsons tapemanipulasjoner og Mallingers knugende mumlevokal; ofte med en rytmisk puls i bevegelse mot hvit støy, sjekk f eks Sly Doubt og den lange A Thousand Ways. Red Mecca toppet den engelske indie-listen høsten 1981 og er et bindeledd mellom post-punk og industriell reisning ala Throbbing Gristle.

Tortoise - Millions Now Living Will Never Die (Thrill Jockey cd 1996)

Tortoise sin andre fullengder har alltid stått for meg som deres største øyeblikk. Grunnen til dette kan oppsummeres med fire bokstaver; Djed. Djed er det 21 minutters lange åpningsporet som viser frem hele bredden (og her også dybden!) i Tortoisemusikk når den er som best. Et stykke musikk som på mange måter oppsummerer det best i gruppas musikk; lange strekk av minimalistisk repeterende figurer av keys og vibrafon, krautrockske gitarmoduler og indierockaktige passasjer. I tillegg får vi 5 kortere spor hvor særlig Glass Museum er et fint lite stykke hvor bandet skritter godt ut av alle postrockske konvensjoner og lander sitt eget uttrykk. Alt komponert med stor kløkt; dette er flinke folk. På senere utgivelser har Tortoise mistet mye av spenningen i musikken sin synes nå jeg, selv om de fortsatt er enorme live.


Sonny Sharrock - Black Woman (Vortex lp 1969)

Black Woman var Sonny Sharrocks første album som leder av et ensemble og ble produsert av hans daværende "sjef" Herbie Mann. Sharrock, som døde så alt for tidlig i 1994, er tidenes suverent beste frijazz gitarist, punktum finale. Mannen spilte med det meste av de beste (Peter Brøtzman, John Zorn, Miles Davis, Ronald Shannon Jackson, Cecil Taylor og en haug andre) og hadde en unik sans for melodi og ikke minst bruk av enkle virkemidler; amp og gitar var alltid nok for Sharrock.

Black Woman er sterkt preget av Sonnys daværende kone Linda Sharrock som dominerer lydbildet med sang over hele spekteret av toner og sinnstilstand, fra det lavmælte melodiøse til det vrengende atonale. Under ligger Sonny med behersket, gnistrende spill - godt backet av størrelser som Dave Burrel, Norris Jones og Milford Graves. Herbie Mann var en underlig skrue som varierte i egne prestasjoner fra det helt store til det svært middelmådige, hans sans for melodi var imidlertid alltid til stede og det er lett å tenke at hans produksjonshånd er med på å holde dette sammen til slikt et flott hele.

The Adverts - Crossing The Red Sea With The Adverts (Bright lp 1978)

The Adverts var bandet til legendariske T.V. Smith og har fått evig liv i punkhistorien med de store singelene One Chord Wonders og Gary Gilmore's Eyes. Bandet ble kjent som notorisk inkompetente - T.V. Smith kunne kun to grep på gitaren og var ikke si stand til å synge og spille samtidig når de startet opp og Gaye Advert lærte å spille bass på gigene de hadde. Denne hypen klarte imidlertid ikke å skjule at bandet utviklet seg raskt og at T.V. Smith var en begavet låtskriver. Dessuten ble Gaye Advert noe av et kvinnelig stilikon under punken med sitt modellutseende, tunge sorte sminke og evig tilstedeværende skinnjakke. The Adverts rakk bare to album før de oppløst i 1979 og Crossing The Rea Sea er det beste - faktisk ett av de beste punkalbumene som kom. 12 låter fulle av slagord for punkgenerasjonen og fengende låtmateriale kjørt gjennom et kvern av hissig spilleglede og energi, rattet på plass av produsent John Leckie.

Adrian Baker & Tim Hecker - Fantasma Parastasie (Alien8 Recordings LP)

Ny drømmedrone lp fra den parrede enhet Adrian Baker og Tim Hecker.

Adrian Baker er som de fleste nå vel har fått med seg, head honcho i Nadja i tillegg til å spytte ut ca mange utgivelser i året som soloartist og i diverse samarbeidskonstellasjoner. Der Nadjautgivelsene ofte får et større drag av tung ting på grunn av bassingen til det andre medlem Leah Buckareff, er Baker solo mer svømmende i sine drømmetilnærmende dronerier over lange flater av Canadisk fjell, vann og skog. Er det miljøbliss?

Tim Hecker er langt unna en strategi av endeløs-strøm-av-utgivelser-bygger-et-berg; hans utgivelser er sjeldnere. Hecker tar seg tid og dyrker sitt uttrykk med vanning av en ganske strømfull noisedrone med dyptfølt melankoli og støt av glemte tider og underkjølt lengsel. Hecker kan bli vel forsiktig og dupper til tider nærme en støydronenewage som kan kjede og irritere. Men som regel klarer han å holde seg på rett side og da produserer han vakkert sus og skurr til ettertenksomme regndager type høst.

Hva kan så disse sørgmodige menn klare i fellesskap ? Tja, overraskende lyder det i hvertfall ikke; det lyder faktisk nøyaktig slik man kunne forvente. En sakte dans over vannene med få eller ingen vonde støt av hekt og flenger; en snill plate. Rene gitartoner lister seg på tå over lange flater av nada og Heckers patenterte avdempede knitresusende sorgtoner henger over det hele. Alt henger sammen med alt - Fantasma Parastasie må lyttes til i en strekk for effekt. Da vil den åpne seg opp og finne en liten plass i hjertet ditt. Den passer godt som kveldslyttng når du er "Burning The Midnight Oil" og vil skape ro i ditt fortvilte hjerte.

Lytt også til:
Tim Hecker - Harmony In Ultraviolet (Kranky cd)
Nadja - Radiance Of Shadows (Conspiracy 2lp)
Nijiumu - Era Of Sad Wings (PSF cd)