Angst Hase Pfeffer Nase - Glistening Inn (Ultra Eczema LP)

Av uforklarlige grunner ble denne lille godbiten fra Dennis Tyfus' label Ultra Eczema stående uspilt i hylla så alt for lenge. Det var dumt av meg (dust, dust, DUST), for dette er i sannhet en svært original og skrudd lp fra multiinstrumentalist Chris Cooper. Glistening Inn er full av lyder og ulyder støpt i en god gammeldags tenkt collageform.

Chris Cooper har tidligere spilt gitar i Deerhoof og er tilogfra medlem i konstellasjoner som Barn Owl og Fat Worm Of Error. Han spiller også i duoen Buddies med Bill Nace. Etter sigende har Cooper knadd og vridd på denne musikken i nær innpå ti år, og det er en veldig følelse av gjennomarbeidethet som slår en ved lytting. Uttrykket er en kollasjebasert, vilter non-rock ala tidlig Residents, lystig Nurse With Wound, cirkusimprov og med den analoge avantgardens svimlende galskap. Cooper benytter seg av en haug instrumenter, alt fra gitar, bass, og banjo til mer uortodokse "sakes and things" som eggedeler, ødelagte lekeinstrumenter og glass. Alt selvsagt med flyt av underliggende tape loops som driver sakene fremover.

Eneste brødre i ånden fra i dag må være gruppa Hans Grusels Krankenkabinet som har noe av den samme viltre tilnærmingen. Med andre ord den type utgivelse som danser på den stramme, tynne linen mellom givende forskning og eksprimentering på den ene siden og lallende, bortkastede dilletanterier på den andre. Slik sett stiller Cooper seg selvsagt lagelig til for hogg hos de som foretrekker den brede landevei. Med skylapper, patosorientering og sans for lattervekkende føleri (som plager 90% av dagens mainstreamutgivelser) er det lett å få flyttet hårfestet noen tommer bakover ved avspilling av Glistening Inn. Men er du villig til å hive deg utpå og nødvendigvis ikke "forstå" musikken fullt ut, er det mye å hente her. Glistening Inn er oppfinnsom, hektende og morsom lytting - en lise i dag og hvilken som helst dag.

Glistening Inn passer fint inn i katalogen til den belgiske labelen Ultra Eczema. Ultra Eczema har etterhvert noen titalls utgivelser det virkelig er verdt å oppdrive for avantskaller. I denne settingen er faktisk Glistening Inn noe av det mer normale som er utgitt; her er det MYE rart. Alt fra freejazz til noise og analoge synthdriblerier, nye ting og eldre saker.

Lytt også til:
Hair Police - Blind Kingdom (Ultra Eczema LP)
Hans Grüsel's Krankenkabinet* - Another Miserable Day (Ultra Eczema 12")
Can't - Can't LP (Ultra Eczema LP)
Lied Music vs Boy-Band Tax Returns - Lied Music vs Boy-Band Tax Returns (Ultra Eczema LP)
John Wiese - Dramatic Accessories (Ultra Eczema LP)
Birth Refusal & Cassis Cornuta - Birth Refusal & Cassis Cornuta (Ultra Eczema 12")

Playlist fra møtet med våren 14 - 15 mars 2009

I anledning vårens komme brente jeg løs på anlegg og ipod med følgende jubellyd denne helgen:

Arthur Doyle - Live In Japan; Doing The Breakdown, cd
Anthony Braxton - 3 Compositons Of New Jazz, cd
Werewolf Jerusalem - The Flies Of Our Tragic Dear, cd
Zu - Carboniferous, cd
C. Spencer Yeh And Paul Flaherty w/Greg Kelley - New York Nuts & Boston Beans, cd
Miles Davis - In A Silent Way, 3xcd boks
Dystopia - Human=Garbage, cd
Dystopia - Dystopia, cd
Brutal Truth - Sounds Of The Animal Kingdom & Kill Trend Suicide, cd
Gen Ken Montgomery - Pondfloorsample, 2xcd
Grateful Dead - Terrapin Station, cd
Karlheinz Stockhausen - Gesang Der Junglinge - Kontakte, lp
Bob Dylan - Modern Times, cd
Diverse Artister - Project Housing, cassette
Treetops - Eternal Sky, cassette

3 x Keiji Haino

Keiji Haino - Koitsukara Usetaitameno Hakarigoto (PSF cd)
Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo - Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo (Full Design Records cd)
Sanhedrin - Sun Head Ring (Breathing Bass Records cd)

Tre nye album fra Keiji Haino som alle fortjener oppmerksomhet.

Keiji Haino er en av de mest særpregede og enestående artistene på denne kloden og har siden han startet opp på syttitallet sluppet en ufattelig mengde musikk i solo, duo og gruppeformat. Oppmerksomhet utenfor Japan fikk han vel først i forbindelse med at de to første Fushitsusha dobbeltcd'ene (Fushitsusha - Untitled (PSF PSFD-3/4 og Fushitsusha - Untitled (PSF PSFD-15/16 2xcd) ble sluppet rundt 1990. Avanthoder og undergrunnsrockere over hele verden satte urteteen i halsen da de disse monstrene dukket opp fra intet. To mektige, blytunge og superintense rockutgivelser som presenterte en sorte hull tilnærming til rock-spilt-som-psykedelisk-free-improv-og-hei-jada-jeg-liker-også-tungrock verden ikke har sett maken til hverken før eller siden.

Keiji Hainos signatur er en tilnærming til musikk som en meditativ reise og til tider undrende botsøvelse over verdens tilstand. Han er en urolig sjel og søker effekter av stillhet, av full utladning gjennom improv og gjennom duo og trio spill med sjelevenner. Keiji Haino er gitarist og sanger, men har også forsket på slagverk, theremin, elektronikk og hurdy-gurdy gjennom diverse soloutgivelser opp gjennom årene. Han er svært produktiv og du kan alltid regne med en fire, fem gode utgivelser fra mannen pr år.

I løpet av de siste ukene har tre nye titler med vår mann nådd postkassa og derfra strake veien inn i undertegnedes skalle.

Keiji Haino - Koitsukara Usetaitameno Hakarigoto (PSF cd) er en solo cd hvor Haino spiller elektrisk hurdy-gurdy i en fortsettelse av sine undersøkelser om dette særegne strengeinstrumentets muligheter; en slags oppfølger til The 21st Century Hard-Y-Guide-Y Man (PSF cd) fra noen år tilbake. Koitsukara Usetaitameno Hakarigoto består av fem spor som byr på en elektrisk, dronende musikk som tar tak i instrumentets tradisjonelle tone og forsterker og spisser dette mot en slags sorte droner med ristende, gistrende strenger. Musikken er skarp, kompromissløst drivende og ganske tungt tilgjengelig. Dette albumet trenger en tålmodig og hengiven lytter som vil få betalt etter gjentatt lytting. Da åpner musikken seg og avslører små melodistubber som tyter frem i lydbildet som sammen med hektende tema gjør denne utgivelsen til en god venn.

Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo - Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo (Full Design Records cd) er en helt annen skål. Albumet er samlet sammen fra diverse live show i 2005. Her rockes det løs med Haino på gitar, kantele og vokal mens Fujikake slår trommer. Gjennom sitt rett frem rockbeatspill jager Fujikake Haino inn på rocktoget og det serveres en rifftung og kraftfull avantrock forankret i Fushitsushas streitere øyblikk (tenkt første dobbeltcd'en). Musikken er svært hektende og kanskje det mest umiddelbare for utrente ører som ønsker å liste seg inn i Hainos unike verden. Gitarspillet løftes og strekkes gjennom utstrakt bruk av pedaler og loops som sammen med en lavmælt "langt der borte står jeg og hvisker"-vokal og aparte brudd med tung feedbackdyrking skaper et nydelig album. Årets rockplate kom tidlig i år!

Sanhedrin - Sun Head Ring (Breathing Bass Records cd) er det andre albumet fra denne powertrioen og supergruppa bestående av Keiji Haino på gitar og vokal, Mitsuru Nasuno på bass og Tatsuya Yoshida (Ruins/Musica Transonic)på trommer. Også på denne utgivelsen er det Haino på rocker'n som dominerer. Vanvittig gitarspill vekslende mellom solospill og rytme som gjør alt det kan for å rive fra hverandre et ganske bastant rytmespill fra Nasuno og Yoshida. Uttrykket er hakket villere, mer kantete og friform enn på Haino/Fujikake cd'en og dette gjør ikke musikken mindre hektende for å si det sånn. Albumet er intenst oppfinnsomt og fremoverlent hele veien; gitarspillet kastes ut i Hainokosmos og spretter tilbake mot rytmeseksjonen i gedigent samspill. Fantastiske musikere som ikke briefer men bare spiller tar det hele hjem. Årets rockplate # 2 kom tidlig i år!

Tyngre enn en veldig tung ting del treogtyve

Reverend Bizarre

Doom metal trupp fra Finland som har vært en av de fineste videreførerne av klassisk doom i sporene etter Black Sabbath. Bandet ble oppløst i 2007 etter en lang karriere og det datt inn i flere posthume utgivelser i 2008, blant annet en fet splitt med Electric Wizard. Vi har neppe hørt det siste fra bandets ypperstedoomprest Albert Witchfinder (aka Sami Hynninen).

Anbefalt:
Reverend Bizarre - III: So Long Suckers (Spikefarm 2cd 2007)
Reverend Bizarre/Electric Wizard - Split (Rise Above 12" 2008)
Reverend Bizarre - Death Is Glory...Now (Best of/Compilation, Spikefarm 2xcd 2009)


Ride For Revenge

Mer Finland, denne gangen et band som tar utgangspunkt i black metal og koker sammen en tung rockmusikk med like deler sludge, punkmetal og bm trukket over slimete keyboards/synth elementer. Ride For Revenge lager sitt eget krevende brygg. Tung, vrien metal med linjer til alt fra Big Black, Killdozer og finnenes helt egne grep på bm. Ride For Revenge har så langt sluppet en fullengder, noen ep'er og to splitt album.

Anbefalt:
Ride for Revenge/Torturium - Split (Bestial Burst cd ep 2006)
Ride For Revenge - King Of Snakes (Northern Heritage cd 2007)


Rigor Sardonicous

Dypdoomtrio fra New York som debuterte i 1999 og har spyttet ut fem album siden dengang. Rigor Sardonicous rettferdiggjør så mange o'er du vil ha i dooooom, disse kara er med andre ord blodsbrødre med trupper som Corrupted, Earth, Sunn O))) og Monarch. Dyster, superseig blydoom med sort trekk og syk vokal. Ikke det mest nyskapende av band dette, men likevel godlyd for oss liker doomrock av det virkelig sakte og onde slaget. Begynn med deres 2008-slipp, som kanskje er det drøyeste fra denne kanten så langt.

Anbefalt:
Rigor Sardonicous - Vallis Ex Umbra De Mortuus (Paragon Records cd 2008)


S.V.E.S.T.

S.V.E.S.T står for Satanas Vobiscum Et Spiritum Tuo, og dermed skulle vel skapet være plassert når det gjelder denne gruppa fra Nantes i Frankrike. S.V.E.S.T har virkelig fått luft under vingene med den ferske splitlp'en med Lydfrabaksidenheltene Deathspell Omega, hvor de faktisk er oppe på siden og presser heltene i noe som må sies å være en fotofinish. Denne gruppa dyrker en innestengt, buzzy og kaotisk black metal med en energi få matcher. Ut av dette kommer en stekt for for metal med lange låter, avantrockinspirasjon og underlig fengende riff-o-rama. Vi ønsker oss mer fra denne kanten, foreløpig er det kun kommet en fullengder i tillegg til diverse splitalbum og en ep med gamle demoinnspillinger.

Anbefalt:
S.V.E.S.T. - Urfaust (End All Life Productions cd/lp 2003)
DEATHSPELL OMEGA / S.V.E.S.T. - Veritas Diaboli Manet In Aeternum (Norma Evangelium Diaboli / End All Life Productions lp)


Satyricon

Satyricon har holdt det gående siden 1990 og består fortsatt av Satyr (Sigurd Wongraven) og Frost (Kjetil Vidar Haraldstad). Frost slår trommer og Satyr fikser resten. Syv album har det blitt etterhvert og alle er vel verdt å ha spør du meg. Sisteslippet The Age Of Nero bekrefter bandets status som en veltrimmert blackmetal/hardrock maskin av formel 1 klasse. Bandet er kanskje ikke nyskapende lenger, men jammen for et sound og for en potent rockmusikk de fortsatt er i stand til å klemme ut. Satyricon fortjener fullt ut legendestatusen de har opparbeidet gjennom snart tyve år. Long may you run.

Anbefalt:
Satyricon - Dark Medieval Times (Moonfog Productions cd 1993)
Satyricon - Nemesis Divina (Moonfog / Century Media cd 1996)
Satyricon - Now, Diabolical (Roadrunner Records cd 2006)
Satyricon - The Age of Nero (Roadrunner Records cd 2008)


Shit and Shine

Engelsk duo som siden 2004 har kvernet ut en avantgardistisk rockmusikk et sted mellom avantmetal, noise og noiserock. Gutta har etterhvert fått godt tak på sitt sære oppsett med trommer og bass (ikke akkurat "drum and bass" for å si det sånn) og kan klemme ut en klassiker når som helst. Jeg liker best de seneste arbeidene deres, hvor form og fasong erstatter den dominerende in your face taktikken fra de tidligste slippene.

Anbefalt:
Shit and Shine - Kuss Miche, Meine Liebe (Load cd 2008)
Shit and Shine - Cherry (Riot Season cd+dvd 2008)


Sigh

Sigh har siden starten i Tokyo i 1990 og frem til idag utviklet seg fra å være et ganske tradisjonelt black metal band til å bli en fremifrå avantmetal/postbm variant med en variert og fin kanon. Sigh har likevel ikke glemt røttene og beviste dette med 2008slippet A Tribute To Venom. Alle de syv studio albumene de har sluppet er verdt å ha. Mesterhjernen i bandet er Mirai Kawashima (vokal, keys, samples).

Anbefalt:
Sigh - Scorn Defeat (Deathlike Silence Productions cd 1993)
Sigh - Hail Horror Hail (Cacophonous Records cd 1997)
Sigh - Imaginary Sonicscape (Century Media cd 2001)
Sigh - A Tribute to Venom (The End Records 12"ep 2008)

Playlist fra en snøfull helg 7 - 9 mars 2009

Følgende lyd og ulyd ble konsumert av min slitne hjerne mens viktige gjøremål som fysiske utskeielser (for store og små), snømåking, rødvinsdrikking, x-box 360 skyteorgier og ikke minst lesing av den fenomenale John Fantes Spør Støvet (takk formann!) ble utført:

Rodriguez - Cold Fact (Light In The Addict cd)
Dum Dum Girls - Dum Dum Girls (Zoo Music cd-r)
AFCGT - AFCGT (Uzu Audio lp)
Wolfbrigade - Comalive (Farewell Records cd)
The Nerves - Hanging On The Telephone, spor fra One Way Ticket (Alive Revords cd)
Up-Tight - The Beginning Of The End (8MM lp)
Bob Dylan's Theme Time Radio Hour show # 223,224,225 (cd-r)
Moloch - Depression Of Surtr (BlackMetal.com Records cd)
Borgazur 2P3: Alchemists Earth of Aeon A.C. (Nokternal Hemizphear cd)
Diverse Artister - Source: Music Of The Avant Garde (Pogus 3xcd box)
Hearts Of Animals - Cave Lights (Artstorm Records cd-r)
Music Elettronica Viva - MEV 40 (1967 - 2007) (New World Records 4xcd box)
Blod - My Beloved Daughters (Segerhuva cd)
Diverse Artister - De Nagalm Op De Kopf! (Ultra Eczema cd + avis)
Cheater Slicks - Bats In The Dead Trees (Lost Treasures Of The Underworld lp)
Bad Kharma 96 - 98 (Bonbon Tapes 4xkassett box)

Tape hiss - nye kassetter fra Ducktails, Muscletusk og Kito Mizukumi Rouber

Ducktails - Acres Of Shade (Arbor)
Muscletusk - Muscletusk (Sick Head)
Kito Mizukumi Rouber - UK Kara Tape Hiku Kmr (Attic Cassettes)

Matthew Mondanile fra New Jersey snuser videre på livets viderverdigheter under sitt alias Ducktails og har en ny fin kassett ute på Arbor. Ducktails svinger sin musikalske pendel mellom krautiske synthorgier i den ene enden og naivistisk americapop ca 1968 med en kjellerattityd koblet med et vingespenn ala Van Dyke Parks i en lettsindig stund. Acres Of Shade oppleves som en modning mot et eget uttrykk; minimalpo(o)p smuldret opp i en gryte av synthdronende langstrekk. Ducktails lager lett tilgjengelig musikk som ikke blir cheesy eller befengt med fattig "patos" og føleri. Ducktails vokser og kan krype opp av kjelleren sin når som helst.

Muscletusk er et skotsk ensemble som dytter på oss en temmelig livlig noiserock på denne utgivelsen på Sick Head. Uttrykket er dominert av et perkusjonsdrevet støyskurr med veldig rødt-på-rødt produksjon hvor nyansene og den marginale luften som er tilstede kommer frem etter lytting på repeat. Musikken løfter seg ikke mot himmelen, den knurrer og gnur seg frem langt nede i mosen. Muscletusk kan bli litt unødig gnagete og tørre til tider, men bandet har noe på gang og kan komme til å nærme seg skyene (mørke sådanne).

Aller beste denne gangen er Kito Mizukumi Rouber som er ute med sitt andre album med japansk krasjrock av beste merke. Gruppa som debuterte med en fin cd i fjor består av tre medlemmer hvorav to er duoen Hasegawa-Shizu, her under relativt stive aliaser. Musikken er langt unna Hasegawa-Shizus naturdroner og trykkende-luft studier. Kito Mizukumi Rouber flekker ut en raspete rock direkte nedstigende fra Beefheart ca Trout Mask Replica, med en sving innom klassisk japansk idiot avant og gitargud Keiji Hainos mest punkdrevne Fushitsusha-øyeblikk.I tillegg har gutta ramlet i no-wave gryta som små. Resultatet er stivbeint, hakkete avantrock med solid hekt og galskap.

Digg.

Slengbukser (retro) : Bernard Bonnier - Casse Tete (Oral cd 2008)

Nødvendig nyutgivelse av dette skrudde, elektroakustiske og discofiserte albumet fra 1984. Casse Tete kom først for mine ører for ett par år siden i den herlige bootlegserien Creel Pone som snart har utgitt hundre obskure elektroniske og elektroakustiske album fra 1948 til 1984 i cd-r format.

Casse Tete er en rytmisk og funky minimalistsirkel av et verk, med en hilsen til fremtidige NInja Tune-artister som Cold Cut, Herbalizer et al. Bernard Bonnier håndterer synth, programmering, perkusjon og elektroakustiske musique concrete samples og får hjelp kun på perkusjon.

Åpningen I Can't Sing er hakkende funky med lattermild erotisk kvinnestemme over nesten-whawha gitarsøyler. Spor to er fem minutters hektisk beat med elektronikk og trommemaskin. Det strie beatet løfter videre i spor tre mens vokal barnelek hopper rundt i lydbildet. Her er trommene plastisk ekkobelagt , sakte smeltende mot svimle synthslynger. Fjerdesporet Blue Marine er snublesynthdrevet med analoge synthbasslag og perkusjon før et hektende stringstikk løfter musikken mot en nesten-cheesy himmel. Det syv minutter lange femtesporet er mindre anspent men mer kaotisk, ikke langt unna Nurse With Wounds første rytmiske eksperimenter noen få år senere. Italian Junk Food er lett sprettende ditty med vokalbabbel, stemmer og generell lystig stemning.

Casse Tete bør appelere til både platesamlerskaller, avanthoder og rytmebiffer.

Som bonus får vi det drøyt elleve minutter lange sporet Soldier Boy fra 1979. Soldier Boy er noe helt annet enn det vi får på albumet; et cut-up eksperiment hvor Elvis synger Tell Me Why inn i en sinnsyk kakafoni av ødelagte tapes. Lekkert og vel så interessant som albumet.

Bernard Bonnier døde så altfor tidlig i 1994, bare førtien år gammel.