Robedoor - Closer to the Cliff (Interregnum Records cd)

Jeg fortsetter min vandring i norske Interregnum Records fine katalog og stopper denne gangen opp ved Los Angels duoen Robedoors Closer To The Cliff som ble sluppet tidlig i 2008, men som fortjener din oppmerksomhet også idag.

Robedoor har siden oppstarten i 2004 dokumentert sine nestenambiente luciferdroning på en lang rekke utgivelser på cd-r, cd, vinyl og kassetter. Gruppa har sakte men sikkert formet sitt sound og etablert en egenart av stor verdi.

Closer to the Cliff består av fire spor som sakte men sikkert stiger og synker på ekstatisk vis mot både himmel og helvete på samme tid; det er noe svært oppløftende over deres dystertunge droner som få av dagens artister matcher.

Åpneren Divination Calling kombinerer en bankende, monton synthbeat med rødglødende støyelementer over lett ropende vokalfeedback - er det munker høye på sopp ? Etter at momentet har blitt etablert holdes dette godt gjennom hele stykket; alt og ingenting skjer på røft og stormende vis. Deretter følger Cocoon Of The Cross som ikke kan karakteriseres som annet enn vakker. Et lyst synthtema legger seg godt tilrette på en mild bris av kontrollert dronestøy og tegn-på-liv signaler sendt fra et sort hull langt ute i rommet.

På tredjesporet White Eyes/White Wail er vi tilbake i et stygt landskap av underkjølt vokal, støy i sirkel - sakte! - og generelt ond stemning. Drivende rockmusikk forkledd som støydroner. Avslutningen Tethered Outside Creation holder trykket oppe, men med en seigere tilnærming og en "produksjon" som sender all lyd inn i et dypt mediterende hele, hva er hva i dette havet av stillstand ?

Slik bandet fremstår på Closer to the Cliff kan se en rett linje fra salige Taj Mahal Travellers via Double Leopards ca Halve Maen og rett ned i Robedoors dronetaktikk, riktignok korrigert for en "skitnere" og mer punkete tilnærming.

Closer To The Cliff må spilles høyt for full effekt. Vri opp volumet og kjenn vokalen synge i rommet og sende deg ut "dit".

Dette albumet er et høydepunkt i Robedoor katalogen og en fin vei inn i deres verden.

Lytt også til:
Robedoor - Shapeshifter Slave (Olde English Spelling Bee LP)
Robedoor - Rancor Keeper (Release The Bats Records cd)
Double Leopards - Halve Maen (Eclipse 2LP)
Taj Mahal Travellers - Live Stockholm July 1971 (CBS Japan 2LP)

Tyngre enn en veldig tung ting del 25

Solar Anus

Japansk band oppkalt etter en låt av Skullflower og et essay av den franske filosofen Georges Bataille som spiller en psykedelisk blyrock med stor oppfinnsomhet. Solar Anus (tidenes beste bandnavn?) ga ut tre album på slutten av nittitallet (On (1997), Trance!! (1999) og Next World News (2000)) hvor de sakte men sikkert seg lenger ned i psychheavykvikksand.

Bandets inspirasjonskilder er listet som German Oak, Crash Worship, Twink, The Electric Prunes, Stooges, Nebula, Pungent Stench, Timothy Leary, Monster Magnet, Ash Ra Tempel, Sodom, Sleep, Amon Duul II, Exit-13, Cathedral, Joel Peter Witkin, Saint Vitus, Church Of Misery, Corrosion Of Conformity, Romain Slocombe, Jimi Hendrix, Gong, Funkadelic, Budgie, Guru Guru, Electric Wizard, Brutal Truth og the Beatles. Herlig.

Alle bandets album er samlet på dobbelt cden Skull Alcoholic - The Complete Solar Anus. Liker du tung rock i helning mot overnevnte band bør du hogge til som en klapperslange om du kommer over denne samlingen. Stor rockmusikk!

Anbefalt:
Solar Anus - Skull Alcoholic - The Complete Solar Anus (Best of/Compilation, Tumult 2cd
2006)


Sombres Forets

Mer black metal fra Canada, denne gang fra Quebec. Sombres Forets er et en manns orkester hvor mannnen med alter egoet Annatar står for all lyd og vokal. Musikken er rett så introspektiv svart buzzende metal ikke langt unna Xasthur og Burzum, med lange strekk av "innestengt" mørke som brytes opp av rene gitarer, ambiente perioder og avslepen stemning. To fine album så langt.

Anbefalt:
Quintessence (Sepulchral Productions cd 2006)
Royaume De Glace (Sepulchral Productions cd 2008)


Souvenir's Young America

Ambient metal/post rock hybdrid fra Richmond, Virginia med en kjerne bestående av Jonathan Lee, Ken Rayher og Graham Scala. Musikken er spent opp på et stort lerret med en filmatisk halo. Souvenir's Young America har et dvelende "storslagent" sound tidvis på grensen til det pompøst likegyldige. Bandet har likevel evnen til å lande på rett side av streken. Gruppa er tungt litterært påvirket og oppgir blant andre folk som JG Ballard, Cormac McCarthy, JRR Tolkien og HP Lovecraft som inspirasjonskilder.

Anbefalt:
September Songs (The Perpetual Motion Machine) 12"
An Ocean Without Water (Crucial Blast) cd


Spektr

Mer sertifisert galskap fra Frankrike. Sa jeg at den beste outsidermetallen kommer fra nettopp dette landet for tiden ? Spektr er en duo som kverner ut en helvetes (kremt) blanding av black metal tricks og industriell mareritt-rock med tung stemning. Spektr hører hjemme i bagen sammen med band som Necrofrost, Furze, Striborg, Blut Aus Nord og Dead Reptile Shrine - et metal band med inntak av alle mulige avantgardistiske inspirasjonskilder samtidig som musikken SKAL rocke hardt. Spektr har så langt sluppet to album og en ep og er et av denne vår tids mest spennende band, uansett sjanger.

Anbefalt:
Spektr - Et Fugit Intera Fugit Irreparabile Tempus (Appease Me cd 2004)
Spektr - Near Death Experience (Candlelight Records cd 2006)
Spektr - Mescalyne (Debemur Morti Productions EP 2007)


Stalaggh

Ubøyelig hollandsk rabalder et sted mellom industri noise og bm/doom. Blir til tider sammenlignet med Abruptum og det er slett ikke uten fornuft. Ryktene går om at deler av vokalen består opptak fra sinnslidende, smuglet ut fra diverse mentalinstitusjoner. Om ikke det er sant er det godt jugi...Uansett, Stalaggh er superintens og ubehagelig lytting.

Anbefalt:
Stalaggh - Nihilistik Terrror (Autopsy Kitchen cd 2006)


Stielas Storhett

Nok et enmanns bm band, denne gangen fra Murmansk, Russland. Stielas Storhett stod bak et av de beste bm albumene i 2006 med sin debut Vandrer....Dette albumet er en bm klassiker, med sitt kalde, nordiske vinterpreg fullt av buzz og majestetiske midttempo låter. Arrangementene med vilt overstyrte gitarer og tung inspirasjon fra skrekkfilmsoundtracks ala Dario Argento gjør at musikken løfter seg ut av den store bm-massen. Albumet inneholder også to coverlåter, Darkthrones Unholy Black Metal og Burzums Erblicket Die Tochter Des Firmaments. Stielas Storhett gjør ikke skam på noen av dem.

Anbefalt:
Stielas Storhett - Vandrer... (Northern Silence Productions cd 2006)

Greg Malcolm - Leather and Lacy (Interregnum Records cd)

Fine tolkninger av Steve Lacys musikk av gitaristen Greg Malcom på norske Interregnum Records.

Steve Lacy ble født i New York i 1934 og døde i 2004. Han var en stor sopransaksofonist som startet opp med å spille dixieland i en alder av 16 år. Gjennom en lang karriere skulle han levere en stor mengde flott musikk innen mange sjangere; dixieland, mainstream jazz, avantgarde og samtidsmusikk. Fra 1970 og fremover konsentrerte han seg om sin sekstett, i tillegg til å delta på en haug samarbeidsprosjekter med musikere innen mange sjangere. Dessuten var han assosiert medlem av improv/moderne komposisjon/jazz laget Musica Elettronica Viva som har laget noe av den fineste kunstmusikken siste 40 år. Lacys musikk er evig; en gigant som fortjener dyp lytting.

Greg Malcolm er en gitarist fra New Zealand som opererer et sted mellom tradisjonell american primitive brut og improvbasert "fritt" spill. Han har utgitt fem album siden 2000 (han slapp også en kassett så tidlig som i 1986). Mitt første bekjentskap med mannen var på den kresne lp'en Swimming In It (Kraak lp 2005) som viste frem en musiker med bredt spekter og evne til å skape dyp, varig lyd.



Leather and Lacy er spilt inn live på Wellington Jazz Festival i 2006. I sleevenotes til albumet forteller Malcolm om hvordan hans konseptuelle utgangspunkt var å lage noise-versjoner av Lacys musikk.

Resultatet er egentlig ganske langt fra noise - musikken er neddempet og avmålt med en rolig gjennomstrøm av kontrollert spill; "planlagt" langt mer enn fri improv. Det låter tonalt og langt unna korder i kaos og tempo. Likevel er det elementer av noisemusikken for den som leter; en holdning av "grå" ambient dronetaktikk i tilnærming og uttrykk. En skrapende undertone av uorden hektes opp i lydbidlet med god effekt. Malcolm spiller tre gitarer samtidig - et enmanns gitarorkester som serverer syv spor over drøyt førti minutter. Leather and Lacy er slett ikke uten fengende elementer av gjentagende melodi, sjekk for eksempel ut de to første sporene.
Lyden av tre gitarer spilt samtidig er utfyllende uten å bli cheesy lydfyll, en god balanse i et ekkofisert landskap, kanskje skapt av akustikken i konsertsalen.

Jazzfølelsen henger over musikken selvsagt - men likevel i mindre grad enn jeg hadde forventet. Er Malcolm mer inspirert av Lacy i MEV setting enn jazzLacy? Leather and Lacy peker i den retning.

Uansett, dette er en fin utgivelse som inviterer til dyp og gjentatt lytting, gjerne en mørk kveld med høretelefoner på.

Lytt også til:
Greg Malcolm - Swimming In It (Kraak LP)
MEV - MEV 40 (New World Records 4cdBox)
Steve Lacy - Straws (Cramps LP)

Den Nødvendige musikken del 7

Jeg skifter litt prinsipp på denne spalten og går i tiden fremover for den gode gamle en ting av gangen - strategien. Noen må ta det kult i denne vår multitaskende tid...


Little Feat - Dixie Chicken (Warner Bros LP 1973)

Little Feats første fire album er noe av det aller beste som kom ut av mainstream usrock på syttitallet og Dixie Chicken er det aller beste av disse fire.

Little Feat ble stiftet av Bill Payne og Lowell George i Los Angels i 1969 og holdt det gående til 1979 da bandets leder og sentrale medlem Lowell George døde etter lang tids overforbuk av alle mulige og umulige "sinna" godterier. Bandet kom riktignok sammen igjen i 1988, men uten Lowell intet virkelig Little Feat.

Little Feat kokte opp en helamerikansk gumbo av blues, r&b, funk ala New Orleans, country og rock & roll. Resultatet var en svært funky og særegen rocking soul music som er uimotståelig.

Ved innspillingen av Dixie Chicken var Lowell George (vokal, gitar), Richard Hayward (trommer)og Bill Payne (keyboards, synthesizer) forsterket med de nye medlemmene Paul Barrère (vokal, gitar), Sam Clayton (congas) og Kenny Gradney (bass). Albumet ble produsert av Lowell George. George var også mannen bak de fleste låtene, hans skrev seks av sporene.

Dixie Chicken kom ut i februar 1973 og består av ti flotte låter helt uten dødpunkter. Hovedtyngden av materialet er midtempo groovere med tung hekt og herlige tekster, sjekk for eksempel innledningen på tittelsporet som åpner albumet:

I've seen the bright lights of Memphis
And the Commodore Hotel
And underneath a street lamp, I met a southern belle
Oh she took me to the river, where she cast her spell
And in that southern moonlight, she sang this song so well

If you'll be my Dixie chicken I'll be your Tenessee lamb
And we can walk together down in Dixieland
Down in Dixieland

Selv den mest hardhjertede avant/baldhead-hipster blir myk i hjerterota da gitt. Og når den sjelfylte backingvokalen fra ultrafemmene Bonnie Bramlett, Gloria Jones, Debbie Lindsey, Bonnie Raitt og Stephanie Spruill overrisler hele albumet med sexy backing vocals er det så en blir pinlig hetero.

Ti knallsterke spor altså, og det er særlig grunn til å trekke frem den hyperfengende Two Trains og den korte, nydelige balladen Roll Um Easy. I tillegg til det flotte tittelsporet og den karslige, lett grisete Fat Man In The Bathtub med sitt urdype groove og sugende refreng. Dessuten er den avsluttende instrumentalen Lafayette Railroad er fin avrunding på et klassisk album.

At bandet gjør sin versjon av Allen Toussaints On Your Way Down på dette albumet passer fint; det er en dyp New Orleans groove i musikken hele veien.

Dixie Chicken låter like fint i dag som den gang det begav seg.

The No-Neck Blues Band - At 6am We Become The Police (Locust LP)

The No-Neck Blues Band ga ut sin første LP i 1995 og har siden den gang sluppet mer enn 15 album. Bandet startet opp i downtown NYC og har siden slutten av nittitallet hatt base i Harlem. The No-Neck Blues Band er et american primitive/improv storband som på sine tidlige utgivelser etablerte en friform tilnærming til grunnleggende amerikanske musikkformer og dyrket frem lange gripende strekk av improvisert musikk med hode både i skyene og i fuktig jord. I sannhet noe for seg selv. Bandet fikk tidlig en fan i selveste John Fahey, som kjente igjen en stabel åndsfrender når han hørte dem. Han ga sågar ut deres album Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me på sin Revenant label i 2001.

The No-Neck Blues Band består i dag av Keith Connolly, Matt Heyner, Jason Meagher, Michiko, Pat Murano, Dave Nuss og Dave Shuford. Den observante undergrunnshipster kjenner selvsagt igjen mange av disse navnene også fra andre prosjekter, disse folka er nemlig svært aktive - jeg nevner i fleng band som Angelblood, Eye Contact, Izititiz, K. Salvatore, Enos Slaughter, Suntanama, Egypt is the Magick #, Test, Coach Fingers, Under Satan's Sun og ikke minst det herlige americana bandet D. Charles Speer.

Siden oppstarten har bandet sakte men sikkert utviklet seg mot en mer perkusjonstung musikk med betydelig hekt og nesten krautrocksk tilnærming til rytmer i evig loop (bandet spilte sågar inn et album sammen med krautworldheltene Embryo i 2006, den fine Embryonnck). Med andre ord mindre av de halsbrekkende, lange fri-som-fuglen stykkene som tok seg god tid og gikk langt ut, før bandet på mirakuløst vis tok deg både "dit" og hjem igjen, og mer av et rockbasert groove.


Hva får vi så på At 6am We Become The Police ? Jammen om vi ikke får opptak fra No-Necks tidlige periode, musikken er innspilt i tidsrommer 1995 til 1997 i bandets første øvingslokale i 195 Chrystie St. NYC.

Deler av dette materialet ble spilt inn for Harmony Korines Gummo soundtrack som aldri ble utgitt. Videre får vi utdrag av bandets første sessions med Butoh prinsesse Michiko Takahachi, som umiddelbart ble fast medlem av bandet etter sine første opptredner med gutta.

At 6am We Become The Police er soundtracket til en film om The No-Neck Blues Band. Filmen regisseres av Adam Egypt Mortimer og vil ha samme navn som lp'en.

Det musikalske innholdet er vintage første-periode No-Neck. Lange, fengende og fengslende strekk av akustiske instrumenter og perkusjon baksende med alle mulig inntrykk og uttrykk. En gjeng musikere som føler seg frem med fin effekt, "sjelelig" tilnærming og null stress. Musikk man kan høre mange ganger uten å fange fullt og helt. Og det er vel heller ikke poenget; dropp jeg-må-forstå holdningen og la deg gripe og se musikken vokse seg stor og sterk. I denne perioden var The No-Neck Blues Band er fritt orkester langt der ute i et forblåst americana landskap med svære, åpne stepper og magik i luften.

Deilig å ha denne i hus.

Et av The No-Neck Blues Bands beste album.

Lytt også til:
The No-Neck Blues Band - Letters From The Earth (1998, SER/Sound@One,
The No-Neck Blues Band - Sticks And Stones May Break My Bones But Names Will Never Hurt Me (2001, Revenant
The No-Neck Blues Band - Intonomancy (2002, Sound@One)
The No-Neck Blues Band - Qvaris (2005, 5RC)

Tyngre enn en veldig tung ting del 24

Skepticism

Enda mer ultradoom fra Finland, er det kun dooooom og black metal som sysselsetter folk der borte (med tillegg av Circle og skogspsykedeliaen på Fonal Records, men det er en annen historie)? Skepticism har holdt det gående siden 1991, riktignok med et sparsommelig antall utgivelser. Bandet har blitt saktere og seigere med årene og effektuerer p.t en tyktflytende seigdoom med gloomy keyboards og svært nedstemte gitarer. Bandets produksjonsverdier har endret seg fra søplelyd til mer - mer tyngde, mer doom - mer av alt egentlig. Sisteslippet Alloy fra 2008 er et høydepunkt i kataologen deres og vel verdt en sjekk.

Anbefalt:
Skepticism - Alloy (Red Stream cd 2008)


Skullflower

Skullflower har vært (dog litt av og på) Matthew Bowers hovedprosjekt gjennom tyve år nå, og jammen om mannen ikke holder stilen. Fra sin utkikkspost i det grå nordengelske landskapet har Bower klemt ut en lang rekke utgivelser med helt singulær musikk. Skullflower er en storm av toner; gitarfuzz som ved første ørekast synes ugjennomtrengelig og rent ut slitsomt å lytte til. Gir du Skullflower tid vil du imidlertid høre store ting skje: musikken blomstrer (kremt) og lag på lag av vakker støy stiger mot himmelen. I følge ryktene er mannens musikalske kost om dagen Wagner og death metal - og kun dette. Sånn høres det ut også! Faller Skullflower i smak vil du ganske sikkert ha glede av Hototogisu, hans duo med Marcia Bassett (ex Double Leopards), også.

Anbefalt:
Skullflower - IIIrd Gatekeeper (hEADdIRT cd 1992)
Skullflower - Exquisite Fucking Boredom (tUMULt cd 2003)
Skullflower - Orange Canyon Mind (Crucial Blast cd 2005)
Skullflower - Circulus Vitiosus Deus (Turgid Animal 3xcd Box 2008)


Slagmaur

Norsk band som spytter ut en sakteseig black metal variant med all mulig slags godis bakt inn; piano på vidotta, harsk vokal, doooom og alt vi liker. Bandet består av aliasene Aatselgribb (vokal), General Gribbsphiiser (gitar, bass) og Lt. Wardr (trommer, keyboards) og gir dermed de sidrompa med hentesveis og sans for "ærlig" musikk med "sterke" tekster vann på mølla. Men vi vet bedre! Slagmaur bør kunne gi oss store gleder i tiden som kommer. Følg med!

Anbefalt:
Slagmaur - Domfeldt (Inferna Profundis / Nocturnal Woodlands Productions cd 2007)
Slagmaur - Skrekk Lich Kunstler (Nekk Brekk Productions lp 2007)


Slayer

Ord er selvfølgelig overflødige om denne gjengen, som egenhending blåste hele metaluniverset i tusen biter på åttitallet med sin grisetekniske trash metal - fortere, sintere og beskere enn noen andre. Og dermed var metallen åpnet for ekstremvarianter av alle slag. Betydningen av Reign In Blood kan knapt overvurderes. Det utrolig var at bandet også klarte å etablere en svært sterk kommersiell karriere. Nå skal det tillegges at det er mange år siden bandet ga ut et knall album, men de holder da stilen sånn noenlunde fortsatt.

Anbefalt:
Slayer - Reign in Blood (Def Jam lp 1986)
Slayer - South of Heaven (Def Jam lp 1988)
Slayer - Seasons in the Abyss (Def American lp 1990)
Slayer - Soundtrack to the Apocalypse (American Recordings 4xcd+dvd boks 2003)


Sleepytime Gorilla Museum

Sleepytime Gorilla Museum ble etablert i Oakland, California i 1999 av Dan Rathbun, Nils Frykdahl, Carla Kihlstedt, Moe Staiano og David Shamrock. De tre førstnevnte spilte sammen i det eminente bandet Charming Hostess. Sleepytime Gorilla Museum er et helt sentralt band i det amerikanske "brutalprog" miljøet og består av ekstremt flinke folk. Musikken de i fellesskap utgyter er en superoppfinnsom kraftig rockmusikk med influenser fra all over the place. Virkelig et band å få med seg for nyskjerrige musikkentusiaster - innen alle sjangere.

Anbefalt:
Sleepytime Gorilla Museum - Grand Opening and Closing (The End Records
cd 2001)
Sleepytime Gorilla Museum - Of Natural History (Mimicry Records cd 2004)
Sleepytime Gorilla Museum - In Glorious Times (The End Records cd 2007)



Sleestak

Femmannsbandet Sleestak ble etablert i 2003 med medlemmer fra Sixinch, Atomic Number 9 og Planet Delirium. Bandet spiller psychmetal med tung doomhelning. Drivende improvisert tyktflytende ondskap fra midtvesten - digg for oss liker doom'en litt left of centre. Gjengen har også røtter inn mot Geronimo og ikke minst salige Man Is The Bastard.

Anbefalt:
SLEESTAK Mach 2 (Total Annihilation) cd
SLEESTAK The Power Of Gemini(a (Thumbprint Press) cd

PRONOUNCED “SEX” - xxx (CD interregnum)

Interregnum Records er en kresen label drevet av Andreas Hardhaug Olsen som definitivt fortjener din og min interesse. Så langt har Interregnum sluppet seks cd'er og har gjennom disse utgivelsene vist en svært sikker sans for kvalitet og de varige verdier. Jeg mener, en label som har sans nok til å utgi helter som vokaldronefantastene i Robedoor og gitarmester Greg Malcolm har noe å fare med. Dessuten har utgivelsene ualminnelig stilig innpakning og design. Jeg skal ta for meg alle de seks utgivelsene på bloggen i tiden fremover, her er det nemlig snakk om mat for mons.

Jeg begynner med PRONOUNCED “SEX” - xxx som virkelig har bitt seg fast i hjernebarken de siste par ukene. PRONOUNCED “SEX” består av den edle duo Zweizz (aka Svein Egil Hatlevik (- eller var det omvendt ?)) og Kim Sølve. Zweizz har i tillegg til en manns bandet med samme navn også tentaklene inne i Fleurety og Umoral. Umoral husker vi selvsagt fra en 7" med et ualminnelig røslig cover. Hatlevik var medlem av black metal bandet Dødheimsgard frem til 2003. Kim Sølve spiler også i diverse andre konstellasjoner og er i tillegg ansvarlig for en rekke covere sammen med sin partner Trine i Trine+Kim. Disse to står også bak alle coverne på Interregnum Records.

xxx gir oss syv spor på snaue førtifem minutter med en dyptpløyende spacenynning i et industrieltambient terreng som hekter og fengsler. xxx er salig sanselig og sender innledningsvis tankene helt tilbake til 1972 og Tangerine Dreams uendelige Zeit; åpningsporet er et behagelig ytrerom-sjokk med støystøt over dronerier.

xxx holder en stram regi over alle syv spor med kontrollerte elektroakustiske virkemidler. Det er en mørk ambient dronende industriell stemning - men ikke av "angst" - mer av undring ? I tillegg til den Zeitske følelse av fritt rom og oppløst tid sendes tankene i retning av mørke soundtracks og kald, rå luft. Et evig favorittalbum som Nurse With Wounds Homotopy To Marie kan også kjennes som en relevant referanse, selv om xxx ikke har helt samme grad av klaustrofobi. Musikken er kraftfull og kresen; det er ingen bruk av lettvint sjokktaktikk eller utbrukte virkemidler. Dessuten låter det fortreffelig - denne må spilles høyt. Først da kommer nyansene og dybden i lag-på-lag droneriene til sin fulle rett.

"Tematikken" - sex ? - representert gjennom titler som "The Last Thing You Hear Before You Drown In Semen" og "Eartquake From Behind" er et velplassert forstyrrende stikk fra venstre som klemmer tungsinn og akademisk "baldheadism" ut av uttrykket. Musikken strippes dermed for alle pretensiøse tolkninger og blir stående igjen som et fandenivolsk "uakademisk" smart stykke lyd.

Lytt også til:
Tangerine Dream - Zeit (Ohr 2LP)
Nurse With Wound - Homotopy To Marie (United Diaries LP)
Hive Mind - Beneath Triangle And Crescent (Fag Tapes kassett)

PS: Jeg anbefaler at du tar korteste veien til http://interregnumrecords.com/ og snapper opp flott musikk til en latterlig pris, tror du ikke de har en superdeal frem til 5 mai...