Krauthelter - one album wonders

Ibliss - Supernova (Spiegelei/Aamok LP 1972)
Code III - Planet Of Man (Delta-Acustic LP 1974)
Cornucopia - Full Horn (Brain 1030 LP 1973)

Krauthistorien er full av band som stakk hodet opp av surkåltåka, slapp et flott album og så forsvant igjen. I denne delen av krauthelter skal jeg ta for meg tre slike utgivelser som alle viser frem varig og digg krautrock.


Code III var intet ordinært band men en gruppe skrudd sammen for å demonstrere Kunstkopf Artificial Head Recording System. Dette systemet skulle gi en revolusjonerende musikkopplevelse når man lyttet med hodetelefoner. Code III bestod av studioingeniør Manfred Schunke fra Berlin og den amerikanske musikeren Ed Key. I tillegg var selveste Klaus Schulze med på trommer.

Musikken er en skikkelig science fiction goes hippie via kosmisk tåke tripp. Planet Of Man består av et 43 minutters stykke musikk delt inn i 4 "satser" som tar for seg jordens historie, intet mindre; herlig pretensiøst hippievrøvel !

Musikken siger og synker fra kosmiske lydkulisser via acidfolk og vokale driblerier til perkusjonstung "native" lurk og mer spacerockhamrende partier. Planet Of Man er endeløst fascinerende og en plate jeg aldri går lei. Dette albumet setter svært mye av dagens undergrunnsrock solid i skammekroken. Det er vel likevel liten grunn til å snakke om plagiering da det antagligvis er svært få som faktisk har hørt denne musikken. Plata er nemlig sjelden og dukker ca aldri opp til salgs. Den har vært på cd i 1997 i 3 minutter på en grey-area sak fra Korea. Forhåpentligvis blir Code Of Man snart tilgjengelig på en skikkelig reutgivelse.


En skikkelig reutgivelse har endelig blitt Ibliss sitt eneste album Supernova tildel. Krauthistorikerne i Garden Of Delight har nettopp nyutgitt denne perlen - et av de beste eksemplene på hvordan frisinnede, kritthvite tyske hippiehoder fullstendig knakk funk-koden; funk som i perkusjonstung jazzrock med energi og grovhogd tillemping langt unna glatte fusion tendenser som skulle sette så mye fantastisk musikk i forlegenhet senere på syttitallet.

Conny Plank, en av de mest legendariske og viktige produsenter og bakmenn i krautrocken, tok Ibliss under sine vinger. To av de fem musikerne i bandet hadde allerede vært involvert i epokegjørende innspillinger. Basil Hammoudi var medlem av pre-Kraftwerk bandet Organisation som slapp det misforståtte kosmiske mesterverket Tone Float (fy skamme deg Asbjørn Bakke!) og Andreas Hohmann var en av to trommeslagere på det første Kraftwerk albumet.

Supernova inneholder 4 flotte spor. Åpneren Margha er slagverkstung og etterhvert gitardrevet rockjazz med deilig driv over 6 minutter. Drops er mer ettertenksom, med en undrende bassgang over neddempet perk før saksofon slumrer inn etter drøye fire minutter og driver intensiteten opp mot en repeterende gitarfigur til en absurd-hissig stemme koker under i lydbildet og alt ramler fra hverandre i gitarfuzz de siste 2 minuttene av dette kvarterlange mesterverket. High life er joggebeat med gitarriff og blytung fløytefaktor over 13 min. Fløyteorgien fortsetter i den avsluttende balladen Athir, før gitar og sax melder seg på i denne mildt østliginspirerte meditasjonen.

Cornoucopia var et storband med syv medlemmer som ble oppdaget av Jochen Petersen. Bandet bestod av tungt antikommersielle individer som ikke tok hensyn til "markedets" krav og nektet å føye seg på noe vis. Promotering av albumet deres var f eks ingen prioritet blant gutta. Cornoucopia slapp bare et album og forsvant deretter. Gruppas eneste album Full Horn er imidlertid en perle og vel verdt å få med seg både for rene krauthoder og for dyrkere av såvel Zappainfluert rock som mer alminnelige syttitallsproggere.


Full horn er et kantete, proggete monster med dødsforakt og stram musikk et sted mellom klassisk anglosaxisk syttitalls prog ca Gentle Giant på fylla og mer "fri" rock ca space iblandet rockjazz med blås. Hovedsporet er den 19 min lange Day Of A Daydreambeliever. Her er gruppa innom det meste, fra flytende keyboarddrevne partier via Zappaeske jazzrockstrekk til prog og Faustaktig galskap. Spor 2 er den korte Morning Sun som er poppsych; en luftig liten ode til solen. Deretter følger Spot On You Kids, en 12 min snurrende orgelreise med et hektende tema som sakte reiser seg etter en sirkusrockinnledning. Avslutningen And The Madness er nettopp det; Beefheartske gitarstrukturer og vokalhysteri før alt roes ned med plukkende gitar og mer tradisjonelle syttitallsambisjoner.

Graveyards - Screwed + Chopped (Editions Brokenresearch LP)

Graveyards - Screwed + Chopped

Nytt album fra den frie trio Graveyards.

Saksofonist John Olson (Wolf Eyes), cellist Hans Buetow og trommerslager Ben Hall utgjør fortsatt Graveyards og er ute med ny LP på Editions Brokenresearch. Editions Brokenresearch er Buetow og Halls ultrakule label som har spesialisert seg på mikroedition cd-rs i svært kunstferdig innpakning. Noen av oss samler på denne labelen og setter nye titler pent ved siden av hverandre i hylla og ser salig på rekken som vokser sakte men sikkert. O lykke ! I ny og ne slippes også en vinyldings, så som Graveyards nye Screwed & Chopped.

Screwed & Chopped består av to sidelange stykker fra de fantastiske tre med høyst singulær musikk bortenfor alle tenkelige himmelstrøk. Ikke freejazz, ikke improv, ikke moderne klassisk komposisjon - men et sted midt i mellom og likevel hinsides. Laaange toner over perkusjon med mye luft-som-tid mellom hvert anslag. Og cello! Cello som misbrukes over ekstremt lange strekk av atonalitet. Musikk som tung fuktig luft over enorme hjerner smidd sammen av aliens i en ørken i Arizona; og Graveyards gnier seg i øynene og ser på...Det er noe hyperpsychedelisk over denne musikken, albumet fremstår planlagt mer enn komponert; vi har noen tanker - fjerne ! -og noen sår -dype!- som må bearbeides.

Schrewed & Chopped viser frem et Graveyards lenger utpå enn de noengang har vært, og albumet er slett ikke lett tilgjengelig. Lange skrekkstrekk ala Nurse With Wound på sitt mest paranoide ca Gyllenhamar og Bartok spent opp på en vegg av Ligetisk forvirring. Og kanskje en teskje MEV.

Det er lett å tenke på Schrewed & Chopped som en endestasjon på de første ti år av Graveyards virke og starten på noe nytt. Jeg kjenner det kiler når jeg tenker på det som komme skal. Er du bevandret i Graveyards står du selvfølgelig foran et pliktkjøp. Er du nybegynner kan du med fordel grave (kremt..) litt bakover i katalogen før du gyver løs på denne.

Lytt også til:
Graveyards - John Brown, On His Way To The Scaffold (Editions Brokenresearch cd-r)
Graveyards - Endings Vol 8 (American Tapes cd-r)
Graveyards - Graveyards (Qbico LP)

Den nødvendige musikken del 8

Hijokaidan - The Last Recording Album (Alchemy cd 2004)

Hijokaidan (非常階段) er sammen med Incapacitants og Merzbow de mest legendariske og utholdende av noise artistene fra Japan. Gruppa er prosjektet til gitarist Yoshiyuki "Jojo" Hiroshige som sammen med hans kone Junko og Toshiji Mikawa (også i Incapacitants) har vært sentrale medlemmer i gruppa i hele perioden, i tillegg har flere andre musikere vært involvert fra album til album. Ved siden av å dyrke en solokarriere og drive den suverene labelen Alchemy Records i Osaka har Jojo holdt det gående med Hijokaidan siden sent på syttitallet. Gruppa startet opp med ekstremperformance, og bandets tidlige opptredner var fullstendig anarkistiske, hvor utstyr, mat, oppkast og diverse kroppsvesker fløy vegg i mellom. Utover på åttitallet utviklet gruppa seg i mer "musikalsk" retning (musikalsk og musikalsk...) og perfeksjonerte

DEN STORE HVITE STØYSTORMEN.

Det som skiller Hijokaidan fra resten av støyuniverset er en ganske "rock" tilnærming gjennom instrumentering og oppsett; gitar, slagverk, vokal, elektronikk. Dette gjør at uttrykket blir en slags forbindelse mellom den harskeste støyen og intens fri rock og improv. Hijokaidan er intense og ekstreme - og sterkt vanedannende. Har du først fått fot for dette blir aldri hverken hjernen din eller musikksmaken din den samme igjen.

Bandet har sluppet i alle fall 15 utgivelser siden 1980 (hvorav en 4cdBox) og for meg er The Last Recording Album noe av et høydepunkt, både i Hijokaidankatalogen og i støymusikken overhodet. The Last Recording Album er 70 minutter superintens feedbackstøy møter rock møter fri musikk. Et nirvana for den nyskjerrige lytter. På dette albumet består bandet av Jojo Hiroshige (gitar), Junko (vokal), begge gutta fra Incapcitants, T. Mikawa and F. Kosaki, på elektronikk og sist men ikke minst Nao Shibata på trommer.

Åpningssporet 25 years on er en 25 minutter lang kraftoppvisning av noise-mot-rock som kun dette bandet er i stand til. En slags beat slås gjennom av Shibata mens Jojo vrenger gitaren sin i en slags forlengelse av Hendrix i feedbackoppløsning mens elektronikken koker i lydbildet - og på toppen Junkos high pitch vokal. Totalen blir en hensynsløs, eggende fremtidsrock - 25 years on indeed.

Deretter følger Second Theme of Nao som er en kortere lise' etter åpnerens brutale møte med virkligheten. Nesten vakkert.

Astounding gitar, amazing noise (for en tittel!) er nettopp det; Jojo avliver den elektriske gitaren i et støyinferno av dynamikk mot Junkos vokal. Fantastisk rockmusikk.

The Dodge Ball Gourmet er mer vokal-i-kamp-med-gitar-og-elektronikk, og jammen om ikke herrevokal blander seg inn i herligheten.

Avslutningen Hijokaidan The Fifth er tilbake i det hensynsløse terrenget fra åpningssporet. Her fyrer gruppa av på alle tilgjengelige sylindere og den voldsomme støymaskinen får fritt utløp. En hysterisk, innovativ og helt særegen fri musikk som overhodet ikke tar fanger og som er særdeles god å hjemme seg i.

Hijokaiden er de tøffeste i klassen.

Robedoor - Closer to the Cliff (Interregnum Records cd)

Jeg fortsetter min vandring i norske Interregnum Records fine katalog og stopper denne gangen opp ved Los Angels duoen Robedoors Closer To The Cliff som ble sluppet tidlig i 2008, men som fortjener din oppmerksomhet også idag.

Robedoor har siden oppstarten i 2004 dokumentert sine nestenambiente luciferdroning på en lang rekke utgivelser på cd-r, cd, vinyl og kassetter. Gruppa har sakte men sikkert formet sitt sound og etablert en egenart av stor verdi.

Closer to the Cliff består av fire spor som sakte men sikkert stiger og synker på ekstatisk vis mot både himmel og helvete på samme tid; det er noe svært oppløftende over deres dystertunge droner som få av dagens artister matcher.

Åpneren Divination Calling kombinerer en bankende, monton synthbeat med rødglødende støyelementer over lett ropende vokalfeedback - er det munker høye på sopp ? Etter at momentet har blitt etablert holdes dette godt gjennom hele stykket; alt og ingenting skjer på røft og stormende vis. Deretter følger Cocoon Of The Cross som ikke kan karakteriseres som annet enn vakker. Et lyst synthtema legger seg godt tilrette på en mild bris av kontrollert dronestøy og tegn-på-liv signaler sendt fra et sort hull langt ute i rommet.

På tredjesporet White Eyes/White Wail er vi tilbake i et stygt landskap av underkjølt vokal, støy i sirkel - sakte! - og generelt ond stemning. Drivende rockmusikk forkledd som støydroner. Avslutningen Tethered Outside Creation holder trykket oppe, men med en seigere tilnærming og en "produksjon" som sender all lyd inn i et dypt mediterende hele, hva er hva i dette havet av stillstand ?

Slik bandet fremstår på Closer to the Cliff kan se en rett linje fra salige Taj Mahal Travellers via Double Leopards ca Halve Maen og rett ned i Robedoors dronetaktikk, riktignok korrigert for en "skitnere" og mer punkete tilnærming.

Closer To The Cliff må spilles høyt for full effekt. Vri opp volumet og kjenn vokalen synge i rommet og sende deg ut "dit".

Dette albumet er et høydepunkt i Robedoor katalogen og en fin vei inn i deres verden.

Lytt også til:
Robedoor - Shapeshifter Slave (Olde English Spelling Bee LP)
Robedoor - Rancor Keeper (Release The Bats Records cd)
Double Leopards - Halve Maen (Eclipse 2LP)
Taj Mahal Travellers - Live Stockholm July 1971 (CBS Japan 2LP)

Tyngre enn en veldig tung ting del 25

Solar Anus

Japansk band oppkalt etter en låt av Skullflower og et essay av den franske filosofen Georges Bataille som spiller en psykedelisk blyrock med stor oppfinnsomhet. Solar Anus (tidenes beste bandnavn?) ga ut tre album på slutten av nittitallet (On (1997), Trance!! (1999) og Next World News (2000)) hvor de sakte men sikkert seg lenger ned i psychheavykvikksand.

Bandets inspirasjonskilder er listet som German Oak, Crash Worship, Twink, The Electric Prunes, Stooges, Nebula, Pungent Stench, Timothy Leary, Monster Magnet, Ash Ra Tempel, Sodom, Sleep, Amon Duul II, Exit-13, Cathedral, Joel Peter Witkin, Saint Vitus, Church Of Misery, Corrosion Of Conformity, Romain Slocombe, Jimi Hendrix, Gong, Funkadelic, Budgie, Guru Guru, Electric Wizard, Brutal Truth og the Beatles. Herlig.

Alle bandets album er samlet på dobbelt cden Skull Alcoholic - The Complete Solar Anus. Liker du tung rock i helning mot overnevnte band bør du hogge til som en klapperslange om du kommer over denne samlingen. Stor rockmusikk!

Anbefalt:
Solar Anus - Skull Alcoholic - The Complete Solar Anus (Best of/Compilation, Tumult 2cd
2006)


Sombres Forets

Mer black metal fra Canada, denne gang fra Quebec. Sombres Forets er et en manns orkester hvor mannnen med alter egoet Annatar står for all lyd og vokal. Musikken er rett så introspektiv svart buzzende metal ikke langt unna Xasthur og Burzum, med lange strekk av "innestengt" mørke som brytes opp av rene gitarer, ambiente perioder og avslepen stemning. To fine album så langt.

Anbefalt:
Quintessence (Sepulchral Productions cd 2006)
Royaume De Glace (Sepulchral Productions cd 2008)


Souvenir's Young America

Ambient metal/post rock hybdrid fra Richmond, Virginia med en kjerne bestående av Jonathan Lee, Ken Rayher og Graham Scala. Musikken er spent opp på et stort lerret med en filmatisk halo. Souvenir's Young America har et dvelende "storslagent" sound tidvis på grensen til det pompøst likegyldige. Bandet har likevel evnen til å lande på rett side av streken. Gruppa er tungt litterært påvirket og oppgir blant andre folk som JG Ballard, Cormac McCarthy, JRR Tolkien og HP Lovecraft som inspirasjonskilder.

Anbefalt:
September Songs (The Perpetual Motion Machine) 12"
An Ocean Without Water (Crucial Blast) cd


Spektr

Mer sertifisert galskap fra Frankrike. Sa jeg at den beste outsidermetallen kommer fra nettopp dette landet for tiden ? Spektr er en duo som kverner ut en helvetes (kremt) blanding av black metal tricks og industriell mareritt-rock med tung stemning. Spektr hører hjemme i bagen sammen med band som Necrofrost, Furze, Striborg, Blut Aus Nord og Dead Reptile Shrine - et metal band med inntak av alle mulige avantgardistiske inspirasjonskilder samtidig som musikken SKAL rocke hardt. Spektr har så langt sluppet to album og en ep og er et av denne vår tids mest spennende band, uansett sjanger.

Anbefalt:
Spektr - Et Fugit Intera Fugit Irreparabile Tempus (Appease Me cd 2004)
Spektr - Near Death Experience (Candlelight Records cd 2006)
Spektr - Mescalyne (Debemur Morti Productions EP 2007)


Stalaggh

Ubøyelig hollandsk rabalder et sted mellom industri noise og bm/doom. Blir til tider sammenlignet med Abruptum og det er slett ikke uten fornuft. Ryktene går om at deler av vokalen består opptak fra sinnslidende, smuglet ut fra diverse mentalinstitusjoner. Om ikke det er sant er det godt jugi...Uansett, Stalaggh er superintens og ubehagelig lytting.

Anbefalt:
Stalaggh - Nihilistik Terrror (Autopsy Kitchen cd 2006)


Stielas Storhett

Nok et enmanns bm band, denne gangen fra Murmansk, Russland. Stielas Storhett stod bak et av de beste bm albumene i 2006 med sin debut Vandrer....Dette albumet er en bm klassiker, med sitt kalde, nordiske vinterpreg fullt av buzz og majestetiske midttempo låter. Arrangementene med vilt overstyrte gitarer og tung inspirasjon fra skrekkfilmsoundtracks ala Dario Argento gjør at musikken løfter seg ut av den store bm-massen. Albumet inneholder også to coverlåter, Darkthrones Unholy Black Metal og Burzums Erblicket Die Tochter Des Firmaments. Stielas Storhett gjør ikke skam på noen av dem.

Anbefalt:
Stielas Storhett - Vandrer... (Northern Silence Productions cd 2006)

Greg Malcolm - Leather and Lacy (Interregnum Records cd)

Fine tolkninger av Steve Lacys musikk av gitaristen Greg Malcom på norske Interregnum Records.

Steve Lacy ble født i New York i 1934 og døde i 2004. Han var en stor sopransaksofonist som startet opp med å spille dixieland i en alder av 16 år. Gjennom en lang karriere skulle han levere en stor mengde flott musikk innen mange sjangere; dixieland, mainstream jazz, avantgarde og samtidsmusikk. Fra 1970 og fremover konsentrerte han seg om sin sekstett, i tillegg til å delta på en haug samarbeidsprosjekter med musikere innen mange sjangere. Dessuten var han assosiert medlem av improv/moderne komposisjon/jazz laget Musica Elettronica Viva som har laget noe av den fineste kunstmusikken siste 40 år. Lacys musikk er evig; en gigant som fortjener dyp lytting.

Greg Malcolm er en gitarist fra New Zealand som opererer et sted mellom tradisjonell american primitive brut og improvbasert "fritt" spill. Han har utgitt fem album siden 2000 (han slapp også en kassett så tidlig som i 1986). Mitt første bekjentskap med mannen var på den kresne lp'en Swimming In It (Kraak lp 2005) som viste frem en musiker med bredt spekter og evne til å skape dyp, varig lyd.



Leather and Lacy er spilt inn live på Wellington Jazz Festival i 2006. I sleevenotes til albumet forteller Malcolm om hvordan hans konseptuelle utgangspunkt var å lage noise-versjoner av Lacys musikk.

Resultatet er egentlig ganske langt fra noise - musikken er neddempet og avmålt med en rolig gjennomstrøm av kontrollert spill; "planlagt" langt mer enn fri improv. Det låter tonalt og langt unna korder i kaos og tempo. Likevel er det elementer av noisemusikken for den som leter; en holdning av "grå" ambient dronetaktikk i tilnærming og uttrykk. En skrapende undertone av uorden hektes opp i lydbidlet med god effekt. Malcolm spiller tre gitarer samtidig - et enmanns gitarorkester som serverer syv spor over drøyt førti minutter. Leather and Lacy er slett ikke uten fengende elementer av gjentagende melodi, sjekk for eksempel ut de to første sporene.
Lyden av tre gitarer spilt samtidig er utfyllende uten å bli cheesy lydfyll, en god balanse i et ekkofisert landskap, kanskje skapt av akustikken i konsertsalen.

Jazzfølelsen henger over musikken selvsagt - men likevel i mindre grad enn jeg hadde forventet. Er Malcolm mer inspirert av Lacy i MEV setting enn jazzLacy? Leather and Lacy peker i den retning.

Uansett, dette er en fin utgivelse som inviterer til dyp og gjentatt lytting, gjerne en mørk kveld med høretelefoner på.

Lytt også til:
Greg Malcolm - Swimming In It (Kraak LP)
MEV - MEV 40 (New World Records 4cdBox)
Steve Lacy - Straws (Cramps LP)

Den Nødvendige musikken del 7

Jeg skifter litt prinsipp på denne spalten og går i tiden fremover for den gode gamle en ting av gangen - strategien. Noen må ta det kult i denne vår multitaskende tid...


Little Feat - Dixie Chicken (Warner Bros LP 1973)

Little Feats første fire album er noe av det aller beste som kom ut av mainstream usrock på syttitallet og Dixie Chicken er det aller beste av disse fire.

Little Feat ble stiftet av Bill Payne og Lowell George i Los Angels i 1969 og holdt det gående til 1979 da bandets leder og sentrale medlem Lowell George døde etter lang tids overforbuk av alle mulige og umulige "sinna" godterier. Bandet kom riktignok sammen igjen i 1988, men uten Lowell intet virkelig Little Feat.

Little Feat kokte opp en helamerikansk gumbo av blues, r&b, funk ala New Orleans, country og rock & roll. Resultatet var en svært funky og særegen rocking soul music som er uimotståelig.

Ved innspillingen av Dixie Chicken var Lowell George (vokal, gitar), Richard Hayward (trommer)og Bill Payne (keyboards, synthesizer) forsterket med de nye medlemmene Paul Barrère (vokal, gitar), Sam Clayton (congas) og Kenny Gradney (bass). Albumet ble produsert av Lowell George. George var også mannen bak de fleste låtene, hans skrev seks av sporene.

Dixie Chicken kom ut i februar 1973 og består av ti flotte låter helt uten dødpunkter. Hovedtyngden av materialet er midtempo groovere med tung hekt og herlige tekster, sjekk for eksempel innledningen på tittelsporet som åpner albumet:

I've seen the bright lights of Memphis
And the Commodore Hotel
And underneath a street lamp, I met a southern belle
Oh she took me to the river, where she cast her spell
And in that southern moonlight, she sang this song so well

If you'll be my Dixie chicken I'll be your Tenessee lamb
And we can walk together down in Dixieland
Down in Dixieland

Selv den mest hardhjertede avant/baldhead-hipster blir myk i hjerterota da gitt. Og når den sjelfylte backingvokalen fra ultrafemmene Bonnie Bramlett, Gloria Jones, Debbie Lindsey, Bonnie Raitt og Stephanie Spruill overrisler hele albumet med sexy backing vocals er det så en blir pinlig hetero.

Ti knallsterke spor altså, og det er særlig grunn til å trekke frem den hyperfengende Two Trains og den korte, nydelige balladen Roll Um Easy. I tillegg til det flotte tittelsporet og den karslige, lett grisete Fat Man In The Bathtub med sitt urdype groove og sugende refreng. Dessuten er den avsluttende instrumentalen Lafayette Railroad er fin avrunding på et klassisk album.

At bandet gjør sin versjon av Allen Toussaints On Your Way Down på dette albumet passer fint; det er en dyp New Orleans groove i musikken hele veien.

Dixie Chicken låter like fint i dag som den gang det begav seg.