Ny vinyl fra What The ...?

C. Spencer Yeh - Songs 2002 (What The..? En sides LP)
Cometa Fever - Dead Light (What The..? En sides LP)
Matt Wellins / Zach Wallace - Split (What The..? En sides LP)
Justin Lieberman / C. Spencer Yeh - Object Lessons (What The..? Picture Disc LP)

Ny vinyl fra C. Spencer Yehs "bootleg" label.

C. Spencer Yeh er intet mindre enn hyperaktiv der han rir gjennom undergrunnen og skyter ut skudd av improv, noise og annet skurr og gruff. Og aktiviteten har mange former; hovedbølet Burning Star Core, solo under eget navn og i samarbeid med andre (særlig John Wiese). I tillegg driver han to labeler, den (hovedsaklig) kassettbaserte Dronedisco og "bootleg" vinyl labelen What The ...? Og det er sistnevnte vi skal beskjeftige oss med her, det foreligger nemlig i disse dager4 nye vinyldingser fra denne deilige labelen.

Vi begynnner med mannen selv. På C. Spencer Yeh - Songs 2002 (What The..? En sides LP) serverer mannen tre låter fra 2001/2002. Her møter vi Yeh i en tilnærmet velvetsk sonde av lyd; langt unna hans patenterte fiolin - stemmebabbel - elektronikk hybrid, her snakker vi sanger. Tre låter med klar gutteroms atttityd hvor Yeh synger med Lou Reedsk inspirasjon.

The Butter Day (3:51) åpner ballet på vakkert vis, en velvetballade med gitar og slurende sang for idag og hvilken som helst dag. Deretter følger Loose Air/Flip Backwards (7:14) som slipper opp for trommemaskin og utvidet lydbildet, det er lett å høre Suicide her. Punkete, ramlende rockmusikk slik vi liker det ; I Heard Her Call My Name, indeed. Avslutningen Remember (2:27) er mer tilbake i heroinballadeterrenget til åpningssporet. Hektende og fengende rockmusikk som får deg til å lengte tilbake dit du aldri har vært - f eks til en sen natt på en rockklubb i New York City ca 1968. I det hele tatt fint å høre Yehs take på singer/songwriter terrenget - mer takk!

Cometa Fever - Dead Light (What The..? En sides LP) er fem spor med popmusikk tungt inspirert av tidlig The Jesus & Mary Chain. Alberto Brignoccolo (vokal, gitar, bass, perkusjon) og Monica Cipollone (vokal, gitar) utgjør den søte duo Cometa Fever. Låtene er feedbacktunge, fengende og løftes til himmelen av gutt/jente vokal og har titler som Crash, Neon Baby og Dead Light. Cometa Fever har på ingen måter det truende over seg som Jesus & Mary hadde back in the day, men bandet lager fin popmusikk åkke som. Jeg liker faktisk denne bedre enn debutalbumet til The Pains Of Being Pure At Heart som det er lett å sammenligne med. Denne hører hjemme i sommermiksen.

Matt Wellins / Zach Wallace - Split (What The..? En sides LP) er neste stopp og noe ganske annet. Wellins og Wallace deler en plateside og gir oss et stykke varig instrumentalmusikk hver.

Matt Wellins Dedicated To Lovely Music, Ltd (7:11) er spilt inn New York høsten 2004. Wellins benytter seg av saksofon og computer. Boblende digital bearbeidet sopransaksofon glir stille over islagte vann. Dedicated To Lovely Music, Ltd har også en underliggende østlig inspirasjon og skaper en stor ro, og glede faktisk. Det er lett å høre at Wellins har lyttet til en mann som Terry Riley. Det er lenge siden jeg har hørt så vakker, inspirerende og varig dronende lyd som dette.

Zach Wallace er kjent fra blant annet gruppa Sun Circle og følger opp Wellins med We Are Here (9:49) som droner frem med lett melankolsk undring. Wallace benytter viola, munnspill, syngende sag og triangel til å skape denne elektroakustiske perlen.

Vi avslutter med den eneste av disse 4 utgivelsene som ikke kan klassifiseres som uomtvistelig vellykket.

Justin Lieberman / C. Spencer Yeh - Object Lessons (What The..? Picture Disc LP) er like mye av et visuelt verk som en musikkutgivelse. Musikken som Justin Liebman (vokal) og Yeh (musikk og vokal) utgyter over 10 spor er en Zappainspirert psykedelisk rock iblandet soundpoetry og støysonder. Tidvis oppleves Object Lessons litt stiv og nesten cheesy, blant annet er tekstene til tider smått umorsomme - omtrent som sen Zappa på en dårlig dag. Musikken er heller ikke veldig spenstig, selv om noen snurrende øyeblikk av hippierock dukker opp underveis.

Visuelt er det imidlertid ingenting å klage på her. Et nydelig utbrettcover og en flott picturedisc, begge med kunst av Lieberman. Han viser frem en kombinasjon av egne verk fra tidligere og spesiallagde saker for denne utgivelsen.

Den nødvendige musikken del 9

Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (Heavy Tapes C-60 kassett)

Mens jeg sitter og venter i spenning på at Keith Fullerton Whitmans nye 4xkassettbox på Arbor skal dumpe ned i postkassen med et lett erotisk thump, benytter jeg ventetiden til å minne alle på den allerede klassiske tapen Whitman slapp på Heavy Tapes i 2007.

Whitman har utgitt musikk på diverse format siden debuten i 1999 og etterhvert funnet sin egen form med inspirasjon fra tidlig elektronisk musikk, improv, droner og elektroakustisk musikk. Whitman er original, tålmodig og en venn av lange strekk med musikk av typen lite-skjer-og så-skjer-det-fortsatt- lite; små bevegelser med store konsekvenser og vakre landskap som bryter seg vei gjennom en tåke av lyd.

A Bogan Apocalypse er høydepunktet i Heavy Tapes solo synth serie, hvor diverse avanthoder fikk slåss med analoge synths. Dette har vist seg å være en svært krevende øvelse, i alle fall i forhold til å makte å lage varig, pirrende lyd. En som klarte dette på uvanlig flott vis var Keith Fullerton Whitman.

A Bogan Apocalypse består av nesten 50 minutter musikk, fordelt på to lange spor og en kort snutt. Høydepunktet er a-sidens lange Origade; en langsom tvinnende synthslynge som bukter seg gjennom en minimalistisk tanke på mildt og lengtende vis. Origade er melodiøst bevegende & beroligende, en trofast venn når hjernen din brenner i de små timer. En mørk rundreise som oppildner og får deg til å lengte etter...tja, en kosmisk forløsning ?

Har du blitt lullet inn i den kosmiske tåke av Origade, løftes du raskt tilbake til her og nå av den korte avslutningen på side a, 3 Minute Maroochy Dore som er en støyende liten stråle av god ulyd.

Snur du kassetten møter du den monstroøse Thud Life. Thud Life er høyspent, atonal og mimimalistisk-aggressiv. Her er det lite å hente for melodikere; Thud Life er først og fremst stemning - mørk og ensom sådan. Den gnir og gnager seg ut av høytalerne - spill den svært høyt for full effekt. Da får du frem den sugende dybden i lyden og nakkehår vil reise seg.

A Bogan Apocalypse er som alt annet på Heavy Tapes særdeles "droolworthy" og utsolgt etter ca 8 minutter. Fortvil imidlertid ikke, du finner den her: http://cassettetapesuperstar.blogspot.com/search/label/Keith%20Fullerton%20Whitman

Tyngre enn en veldig tung ting del 26

Stinking Lizaveta

Stinking Lizaveta er en power trio fra Philadelphia som spiller tung instrumental rock. Uttrykket er sært, kantete og aggressivt, nærmest en freejazzinspirert tungrock uten vokal. Musikken er oppfinnsom på grensen til det hysteriske. Bandet er oppkalt etter en karakter fra Dostoevskys Brødrene Karamasov, men det hadde du selvfølgelig forstått for lenge siden. Stinking Lizaveta består av Yanni Papadopoulos (gitar), Alexi Papadopoulos (elektrisk ståbass) og den fenomenale kvinnelige trommeslageren Cheshire Agusta. De tekniske ferdighetene er like høye som energinivået, og det sier ikke så rent lite. Seks album har det blitt siden debuten i 1996, jeg har hatt mest utbytte av de seneste slippene.

Anbefalt:
Stinking Lizaveta - Scream of the Iron Iconoclast (At a Loss cd 2007)
Stinking Lizaveta - Sacrifice and Bliss (At a Loss cd 2009)


Striborg

Striborg er nok et en manns bm band, men jammen om vi ikke står foran noe utenom det vanlige her. Sin Nanna holder til i Tasmanias skoger og titter visstnok frem kun ved innspilling av musikk eller avholdelse av konserter. Musikken er en kombinasjon av den mest truende undertrykte ambient og en ulignelig superlo-fi bm med kassetrommer og råtten buzz. Sin Nanna startet opp i 1994 og holdt det gående med demoutgivelser i 10 års tid før den første "ordinære" utgivelsen ble sluppet i 2004. Southern Lord har lagt sin elsk på Striborg og sørger for at verden blir beriket med hans misantropiske grynt fra skauen.

Striborgfansen forsøkte å få mannen valgt til revisor for Pennsylvania i 2008, merkelig nok lykkes ikke dette forsøket. Og det på tross av at hans slogan var "To conquer state finances with grim malice". Hjelpe meg.

Anbefalt:
Striborg - Nefaria / A Tragic Journey Towards The Light (Southern Lord cd 2006)
Striborg - Embittered Darkness / Isle De Morts (Southern Lord cd 2006)
Striborg - Ghostwoodlands (Displeased cd 2007)


Sunn O)))

Kongene av avantmetal og dypdoom startet opp i 1998 og består fortsatt av de to lystige herrene Greg Anderson og Stephen O'Malley, begge på gitarer og bass. I tillegg til hovedbølet Sunn O))) har gutta hatt og har en rekke sideprosjekter gående, sammen og hver for seg. Vi nevner i fleng Goatsnake, Burial Chamber Trio, Pentemple, Thorr's Hammer, Ascend, Burning Witch, Aethenor, Khanate, Ginnungagap, Fungal Hex, KTL og Grave Temple.

Sunn O))) har tatt metal og doom så langt ut som vel mulig. Utgangspunktet kan beskrives som om du tok en Black Sabbath jam, la på stiften og snurret plata saaaakte rundt. En saftig seig suppe av stillestående gitarriff som går og går i det uendelige. En egenutviklet gitardrone med mektig hekt. Live fremstår bandet som noe for seg selv, forkledd i munkekapper med supervolum og blyriff hengende helt stille i lufta. Det er ikke tilfeldig at bandet er oppkalt etter Sunn amplifiers for å si det sånn. O'Malley og Anderson er også store fans av Earth, og navnet er også en apropos til dette bandet - solen snurrer rundt jorda. Clever ikke sant?

Sunn O))) samarbeider med en rekke musikere på sine utgivelser, så som Julian Cope, Attila Csihar, Joe Preston, Runhild Gammelsæter, Malefic fra Xasthur, Wrest fra Leviathan, John Wiese og mange flere. Og glem nå ikke fellesutgivelsen Altar med selveste Boris. O'Malley og Anderson har på mange vis blitt avantmetallens hærførere og det er slett ikke ufortjent. Disse gutta kommer du ikke utenom. Egentlig er alle deres utgivelser nødvendige, er du fersk starter du likevel med de nedenstående.

Bandet startet opp Southern Lord i 1998 og har utgitt mesteparten av sitt materialet på denne labelen siden.

Anbefalt:
Sunn O))) - The GrimmRobe Demos (Southern Lord cd 1999)
Sunn O))) - White1 (Southern Lord cd 2003)
Sunn O))) - White2 (Southern Lord cd 2004)
Sunn O))) - Black One (Southern Lord cd 2005)
Sunn O))) & Boris - Altar (Southern Lord 3lp 2006)
Sunn O))) - Dømkirke (Live In Bergen Cathedral 031807) (Southern Lord 2lp 2008)



The Sword

Litt tvilsomt om The Sword kvalifiserer for denne gjennomgangen. Denne gjengen skal ikke beskyldes for å ha funnet opp kruttet. Men noen ganger må det rockes tungt og smått hjernedødt, og da duger The Sword utmerket med sin oppdaterte slyngelrock goes Black Sabbath. Bandet fra Austin, Texas har sluppet to album med tungrock av ok kaliber, godt krydret med fantasytekster og usunne mytologiske oppheng.

Anbefalt:
The Sword - Age of Winters (Kemado Records cd 2006)
The Sword - Gods of the Earth (Kemado Records cd 2008)


T.O.M.B.

T.O.M.B. fra Pennsylvania er Jack Gannons enmanns bm/noise orkester, som fikk grunnen til å riste under seg da debutalbumet ble sluppet løs på en uforberedt verden i fjor. T.O.M.B (Total Occultic Mechanical Blasphemy) er en original og saftig miks av industriell dronetaktikk, råtten black metal og noise. Et blytungt og knurrende skremselsbilde som er nådeløst og kompromissløst. Og etter endt lytting blir du selvfølgelig sittende igjen som en lallende idiot som bare vil ha mer juling.

Anbefalt:
T.O.M.B. - Macabre Noize Royale (Todestrieb Records cd 2008)


Taake

Trondheimsbandet Taake bekreftet sin posisjon som norges kanskje beste (bm) band med fjorårets slipp, fjerdealbumet Taake. Musikken velter seg i kald norsk natur iblandet hatfull vokal og sterk buzz. Taake tar den primitive necrovarianten og blander den godt ut med symfoniske innslag og musikalsk oppfinnsomhet. Gjennom over ti års virke har bandet perfeksjonert sitt urfrostne uttrykk. Lytt til det lange grimme avslutningssporet Velg Bort Livet på seneste slippet for bevis. Huttetu!

Anbefalt:
Taake - Over Bjoergvin Graater Himmerik (Wounded Love cd 2002)
Taake - Hordalands Doedskvad (Dark Essence Records cd 2005)
Taake - Taake (Svartekunst Productions cd 2008)

Eat Skull - Wild And Inside (Siltbreeze cd)

Etter Siltbreezes comeback i 2007 har labelen gitt verden en god haug fin musikk. De aller fleste utgivelsene er i god Siltbreeze-ånd. Det vil si en punk/diy/garage estetikk hvor inspirasjon fra Guided By Voices og TV Personalities ligger i bunn og musikken overraskende ofte løftes opp til et eget uttrykk. Kjennetegnet for den nye generasjonen Siltbreezeband er en god sans for låten, den oppløftende melodi - ofte begravet i skurr og lo-fi produksjon. Band som Pink Reason, Factums, US Girls, Psychedelic Horseshit, Fabulous Diamonds, Sic Alps, Tit Machine og ikke minst Eat Skull har løftet Siltbreeze opp til en av de suverent mest interessante labelene idag. Nå er det en viss backlash på gang i enkelte hipsterkretser (sjekk f eks Tony Herrington i siste nummer av The Wire), Siltbreezeartistene er ikke "ekte" og brenner ikke ?? - Her blir jeg målløs rett og slett; Tony tar feil. Siltbreeze spytter ut gode rockplater med unge, friske band - intet mer og intet mindre.

Portlands Eat Skull ga ut sitt første album i fjor. Sick To Death (Siltbreeze) gav oss 14 kjappe garage/diy stumpere levert med dødsforakt, popsensibilitet og lo-fi produksjon. En fin debut var det, selv om den nok ikke nådde de svimlende høydene til for eksempel Sic Alps og deres U.S. Ez album (også på Siltbreeze). Det låt litt uferdig og workmanlike til tross for mye energi og stort pågangsmot.

På sitt nye album Wild And Inside må det imidlertid være lov å melde at Eat Skull har funnet storformen. Wild And Inside har ryddet opp litt i lydbildet uten at den tunge kjeller/garasje lyden vi liker så godt har forsvunnet. Samtidig er låtene bedre, ja de er til tider svært slitesterke og fengende. Albumet utgyter stor sans for den gode poplåt; tenk Ray Davis, Velvetpop og TV Personalities. Jeg tror jammen jeg lukker øynene og hiver inn klassisk Flying Nun pop som referanse også gitt. Ut av dette kommer det tregreps superpop med smukk femmebacking vokal fra Karianne fra The Whines og Kilynn fra selveste Little Claw.

Favoritter? Tja, åpneren Stick To The Formula er uptempo Guided By Voices-perfeksjon, for en låt! Heaven's Stronger er en poppunkete kjappis med durende orgel og skurregitarsolo. Who's In Control er Lennons Power To People oppdatert med Karianne og Kilynn på vokal bak skurrskurr akustisk gitar. Surfing the Stairs er en smul synthballade og Dawn In The Face er countryhumpende singersongwriter pop. Jeg må også nevne avlutningssporet Oregon Dreaming som er uptempo perfectopop med nydelig, fxbegravd gitarsolo og synth ala Joy Divisions Atmosphere.

Wild And Inside er 12 perler på under halvtimen. Hva mer kan man forlange ?

Lytt også til:
Sic Alps - U.S. Ez (Siltbreeze LP)
Eat Skull - Sick To Death (Siltbreeze LP)
Psycheldeic Horseshit - Magic Flowers Droned (Siltbreeze LP)
Television Personalities - And Don't the Kids Just Love It (Rough Trade LP)
Guided By Voices - Alien Lanes (Matador cd)

Krauthelter - one album wonders

Ibliss - Supernova (Spiegelei/Aamok LP 1972)
Code III - Planet Of Man (Delta-Acustic LP 1974)
Cornucopia - Full Horn (Brain 1030 LP 1973)

Krauthistorien er full av band som stakk hodet opp av surkåltåka, slapp et flott album og så forsvant igjen. I denne delen av krauthelter skal jeg ta for meg tre slike utgivelser som alle viser frem varig og digg krautrock.


Code III var intet ordinært band men en gruppe skrudd sammen for å demonstrere Kunstkopf Artificial Head Recording System. Dette systemet skulle gi en revolusjonerende musikkopplevelse når man lyttet med hodetelefoner. Code III bestod av studioingeniør Manfred Schunke fra Berlin og den amerikanske musikeren Ed Key. I tillegg var selveste Klaus Schulze med på trommer.

Musikken er en skikkelig science fiction goes hippie via kosmisk tåke tripp. Planet Of Man består av et 43 minutters stykke musikk delt inn i 4 "satser" som tar for seg jordens historie, intet mindre; herlig pretensiøst hippievrøvel !

Musikken siger og synker fra kosmiske lydkulisser via acidfolk og vokale driblerier til perkusjonstung "native" lurk og mer spacerockhamrende partier. Planet Of Man er endeløst fascinerende og en plate jeg aldri går lei. Dette albumet setter svært mye av dagens undergrunnsrock solid i skammekroken. Det er vel likevel liten grunn til å snakke om plagiering da det antagligvis er svært få som faktisk har hørt denne musikken. Plata er nemlig sjelden og dukker ca aldri opp til salgs. Den har vært på cd i 1997 i 3 minutter på en grey-area sak fra Korea. Forhåpentligvis blir Code Of Man snart tilgjengelig på en skikkelig reutgivelse.


En skikkelig reutgivelse har endelig blitt Ibliss sitt eneste album Supernova tildel. Krauthistorikerne i Garden Of Delight har nettopp nyutgitt denne perlen - et av de beste eksemplene på hvordan frisinnede, kritthvite tyske hippiehoder fullstendig knakk funk-koden; funk som i perkusjonstung jazzrock med energi og grovhogd tillemping langt unna glatte fusion tendenser som skulle sette så mye fantastisk musikk i forlegenhet senere på syttitallet.

Conny Plank, en av de mest legendariske og viktige produsenter og bakmenn i krautrocken, tok Ibliss under sine vinger. To av de fem musikerne i bandet hadde allerede vært involvert i epokegjørende innspillinger. Basil Hammoudi var medlem av pre-Kraftwerk bandet Organisation som slapp det misforståtte kosmiske mesterverket Tone Float (fy skamme deg Asbjørn Bakke!) og Andreas Hohmann var en av to trommeslagere på det første Kraftwerk albumet.

Supernova inneholder 4 flotte spor. Åpneren Margha er slagverkstung og etterhvert gitardrevet rockjazz med deilig driv over 6 minutter. Drops er mer ettertenksom, med en undrende bassgang over neddempet perk før saksofon slumrer inn etter drøye fire minutter og driver intensiteten opp mot en repeterende gitarfigur til en absurd-hissig stemme koker under i lydbildet og alt ramler fra hverandre i gitarfuzz de siste 2 minuttene av dette kvarterlange mesterverket. High life er joggebeat med gitarriff og blytung fløytefaktor over 13 min. Fløyteorgien fortsetter i den avsluttende balladen Athir, før gitar og sax melder seg på i denne mildt østliginspirerte meditasjonen.

Cornoucopia var et storband med syv medlemmer som ble oppdaget av Jochen Petersen. Bandet bestod av tungt antikommersielle individer som ikke tok hensyn til "markedets" krav og nektet å føye seg på noe vis. Promotering av albumet deres var f eks ingen prioritet blant gutta. Cornoucopia slapp bare et album og forsvant deretter. Gruppas eneste album Full Horn er imidlertid en perle og vel verdt å få med seg både for rene krauthoder og for dyrkere av såvel Zappainfluert rock som mer alminnelige syttitallsproggere.


Full horn er et kantete, proggete monster med dødsforakt og stram musikk et sted mellom klassisk anglosaxisk syttitalls prog ca Gentle Giant på fylla og mer "fri" rock ca space iblandet rockjazz med blås. Hovedsporet er den 19 min lange Day Of A Daydreambeliever. Her er gruppa innom det meste, fra flytende keyboarddrevne partier via Zappaeske jazzrockstrekk til prog og Faustaktig galskap. Spor 2 er den korte Morning Sun som er poppsych; en luftig liten ode til solen. Deretter følger Spot On You Kids, en 12 min snurrende orgelreise med et hektende tema som sakte reiser seg etter en sirkusrockinnledning. Avslutningen And The Madness er nettopp det; Beefheartske gitarstrukturer og vokalhysteri før alt roes ned med plukkende gitar og mer tradisjonelle syttitallsambisjoner.

Graveyards - Screwed + Chopped (Editions Brokenresearch LP)

Graveyards - Screwed + Chopped

Nytt album fra den frie trio Graveyards.

Saksofonist John Olson (Wolf Eyes), cellist Hans Buetow og trommerslager Ben Hall utgjør fortsatt Graveyards og er ute med ny LP på Editions Brokenresearch. Editions Brokenresearch er Buetow og Halls ultrakule label som har spesialisert seg på mikroedition cd-rs i svært kunstferdig innpakning. Noen av oss samler på denne labelen og setter nye titler pent ved siden av hverandre i hylla og ser salig på rekken som vokser sakte men sikkert. O lykke ! I ny og ne slippes også en vinyldings, så som Graveyards nye Screwed & Chopped.

Screwed & Chopped består av to sidelange stykker fra de fantastiske tre med høyst singulær musikk bortenfor alle tenkelige himmelstrøk. Ikke freejazz, ikke improv, ikke moderne klassisk komposisjon - men et sted midt i mellom og likevel hinsides. Laaange toner over perkusjon med mye luft-som-tid mellom hvert anslag. Og cello! Cello som misbrukes over ekstremt lange strekk av atonalitet. Musikk som tung fuktig luft over enorme hjerner smidd sammen av aliens i en ørken i Arizona; og Graveyards gnier seg i øynene og ser på...Det er noe hyperpsychedelisk over denne musikken, albumet fremstår planlagt mer enn komponert; vi har noen tanker - fjerne ! -og noen sår -dype!- som må bearbeides.

Schrewed & Chopped viser frem et Graveyards lenger utpå enn de noengang har vært, og albumet er slett ikke lett tilgjengelig. Lange skrekkstrekk ala Nurse With Wound på sitt mest paranoide ca Gyllenhamar og Bartok spent opp på en vegg av Ligetisk forvirring. Og kanskje en teskje MEV.

Det er lett å tenke på Schrewed & Chopped som en endestasjon på de første ti år av Graveyards virke og starten på noe nytt. Jeg kjenner det kiler når jeg tenker på det som komme skal. Er du bevandret i Graveyards står du selvfølgelig foran et pliktkjøp. Er du nybegynner kan du med fordel grave (kremt..) litt bakover i katalogen før du gyver løs på denne.

Lytt også til:
Graveyards - John Brown, On His Way To The Scaffold (Editions Brokenresearch cd-r)
Graveyards - Endings Vol 8 (American Tapes cd-r)
Graveyards - Graveyards (Qbico LP)

Den nødvendige musikken del 8

Hijokaidan - The Last Recording Album (Alchemy cd 2004)

Hijokaidan (非常階段) er sammen med Incapacitants og Merzbow de mest legendariske og utholdende av noise artistene fra Japan. Gruppa er prosjektet til gitarist Yoshiyuki "Jojo" Hiroshige som sammen med hans kone Junko og Toshiji Mikawa (også i Incapacitants) har vært sentrale medlemmer i gruppa i hele perioden, i tillegg har flere andre musikere vært involvert fra album til album. Ved siden av å dyrke en solokarriere og drive den suverene labelen Alchemy Records i Osaka har Jojo holdt det gående med Hijokaidan siden sent på syttitallet. Gruppa startet opp med ekstremperformance, og bandets tidlige opptredner var fullstendig anarkistiske, hvor utstyr, mat, oppkast og diverse kroppsvesker fløy vegg i mellom. Utover på åttitallet utviklet gruppa seg i mer "musikalsk" retning (musikalsk og musikalsk...) og perfeksjonerte

DEN STORE HVITE STØYSTORMEN.

Det som skiller Hijokaidan fra resten av støyuniverset er en ganske "rock" tilnærming gjennom instrumentering og oppsett; gitar, slagverk, vokal, elektronikk. Dette gjør at uttrykket blir en slags forbindelse mellom den harskeste støyen og intens fri rock og improv. Hijokaidan er intense og ekstreme - og sterkt vanedannende. Har du først fått fot for dette blir aldri hverken hjernen din eller musikksmaken din den samme igjen.

Bandet har sluppet i alle fall 15 utgivelser siden 1980 (hvorav en 4cdBox) og for meg er The Last Recording Album noe av et høydepunkt, både i Hijokaidankatalogen og i støymusikken overhodet. The Last Recording Album er 70 minutter superintens feedbackstøy møter rock møter fri musikk. Et nirvana for den nyskjerrige lytter. På dette albumet består bandet av Jojo Hiroshige (gitar), Junko (vokal), begge gutta fra Incapcitants, T. Mikawa and F. Kosaki, på elektronikk og sist men ikke minst Nao Shibata på trommer.

Åpningssporet 25 years on er en 25 minutter lang kraftoppvisning av noise-mot-rock som kun dette bandet er i stand til. En slags beat slås gjennom av Shibata mens Jojo vrenger gitaren sin i en slags forlengelse av Hendrix i feedbackoppløsning mens elektronikken koker i lydbildet - og på toppen Junkos high pitch vokal. Totalen blir en hensynsløs, eggende fremtidsrock - 25 years on indeed.

Deretter følger Second Theme of Nao som er en kortere lise' etter åpnerens brutale møte med virkligheten. Nesten vakkert.

Astounding gitar, amazing noise (for en tittel!) er nettopp det; Jojo avliver den elektriske gitaren i et støyinferno av dynamikk mot Junkos vokal. Fantastisk rockmusikk.

The Dodge Ball Gourmet er mer vokal-i-kamp-med-gitar-og-elektronikk, og jammen om ikke herrevokal blander seg inn i herligheten.

Avslutningen Hijokaidan The Fifth er tilbake i det hensynsløse terrenget fra åpningssporet. Her fyrer gruppa av på alle tilgjengelige sylindere og den voldsomme støymaskinen får fritt utløp. En hysterisk, innovativ og helt særegen fri musikk som overhodet ikke tar fanger og som er særdeles god å hjemme seg i.

Hijokaiden er de tøffeste i klassen.