Wolf Eyes - Always Wrong (Hospital Productions cd)

Wolf Eyes - Always Wrong Hospital Productions cd)

Det oppleves alltid som extraordinært når Wolf Eyes tar steget opp av AmTapes/kassett/cd-r lurket og smokker ut en ekte cd på en ekte label. Så også når de fantastiske tre gnur ut en ny utgivelse på selveste Hospital Productions. Ikke no' fjesking her ( eller hva K?).

Always Wrong viser frem Wolf Eyes som det de er når de vil og gidder; verdens beste og mest psykedeliske punkrockband. Always Wrong er tung egenrådig ulyd; vokalintens (er Nate Young den nye Elvis?) og lei faenskap av ypperste kaliber.

Dette nye albumet gir oss 7 spor på en drøy halvtime med aggressiv punknoiserock, det vil si spor 1 til 6, sistesporet Droll/Cut The Dog er en massiv industriell eastern inspiration drone av ond sarkastisk jubel, ufattelig fett.

Always wrong er strengt tatt ikke noen vesentlig strekk i noen retning - mer av en utvikling på samme sti. Always Wrong er på et vis del 3 i en Wolf Eyes opp-av-undergrunnen-triologi; Burnt Mind og Human Animal de to første (begge på Sub Pop).


Sammen med Velvet Underground, Neil Young & Crazy Horse, Grateful Dead og Nurse With Wound er Wolf Eyes galaksens beste band, eller hva sier du Boba Fett ?

Lytt også til:
Wolf Eyes - Burnt Mind (Sub Pop LP)
Wolf Eyes - Human Animal (Sub Pop LP)
Wolf Eyes - Six Arms And Sucks (Soopa /Esquilo CD-R)
Wolf Eyes/Sickness - There Is A Part Of Me That You Will Never Know (Hospital Productions LP)

Tyngre enn en veldig tung ting del 27

TenHornedBeast

Blodfull dronedoom fra UKs Christopher Walton aka TenHornedBeast. Munkevokal over en ualminnelig seig dark ambient doom. Tungt og frigjørende. Et stykke unna metalbliss/brutalshoegazing ala Nadja, men Walton klarer likevel å skape noe av den samme tyngden og skjønnheten i uttrykket. Jeg har bare hørt debuten som er anbefalt nedenfor.

Anbefalt:
TenHornedBeast - The Sacred Truth (Cold Spring Records cd2007)


Thorns

Thorns har vært holdt det gående siden 1989 og skal være i aktivitet forsatt. Bandets leder er Snorre Westvold Ruch som vi først hørte om i forbindelse med drapet på Euronymous, der han ble dømt til 8 års fengsel etter å ha vært sammen med Vikenes i bilen på vei til Oslo. Uansett, Thorns er fet, metallisk bm med tyngde og driv. Det er lenge siden det kom noe nytt fra denne kanten, og bandet er dypt savnet.

Anbefalt:
Thorns/Emperor - Thorns vs. Emperor (Split album Moonfog cd 1999)
Thorns - Thorns (Moonfog Productions cd 2001)


Thou

Fem manns sludgedoom fra Baton Rouge, Louisiana som har sluppet to album og flere splitutgivelser siden starten i 2005. Gutta tar vare på arven etter salige EyeHateGod og blander opp deres ultrasludge med mer melodiøse elementer. Dermed har du en ny og litt snillere venn å stille ved siden av band som Moss, Monarch og Corrupted.

Anbefalt:
Thou - Peasant (Level Plane / Autopsy Kitchen cd 2008)


Throne Of Kataris

Norsk duo som spytter ut en grim black metal av svært hektende kaliber. Bandet har tatt steget opp i eliteserien med det nylig utgitte andrealbumet Helvete - Det Iskalde Mørket. Her gir de oss fem lange spor med tung bm rotfestet i norske klassikere som Burzum og Darkthrone. Throne Of Kataris varierer tempo og stemning og krydrer musikken med symfoniske virkemidler. Jeg gleder meg til fortsettelsen - og du trenger disse to albumene.

Anbefalt:
Throne of Katarsis - An Eternal Dark Horizon (Candlelight Records cd 2007)
Throne of Katarsis - Helvete - Det Iskalde Mørket (Candlelight cd 2009)


Thrones

Thrones er Joe Prestons alter ego, som han har holdt gående siden 1994. Thrones er ikke veldig godt representert med utgivelser og det eneste som vel er tilgjengelig er den anbefalte samleplaten. Som du vil oppdage ved avspilling av denne så er Thrones musikk lik vilter musikk - en dose sludge, en stor spiseskje doom, krydret med indierock og syke coverlåter.

Preston er en legende i doom/avant-rock sammenheng og har spilt med blant andre High on Fire, Melvins, Earth og Sunn O))). I dag er mannen medlem i Harvey Milk. Snakk om cv!

Anbefalt:
Thrones - Day Late, Dollar Short (Best of/Compilation, Southern Lord cd 2005)


Titan

Stoner-space rock fra Brooklyn er hva dette fine bandet gir oss. Titan vet hvordan man skal konstruere en groove og sende den "dit". Lange, drøye strekk av instrumental stoner-inspirert hippierock et sted mellom Acid Mothers Temple og Kyuss. Andre peilepunkt kan være band som Comets On Fire, White Hills og The Heads. Rock for folk som liker (kraut/space) rock.

Anbefalt:
Titan - A Raining Sun Of Light & Love For You & You & You (Tee Pee lp)
Titan - Pilzmarmelade (Wakusei lp)

Slengbukser (retro) : Roberta Settels - Isolation! - Meinhof In Memoriam (BIN LP)

Roberta Settels - Isolation! - Meinhof In Memoriam (BIN LP)

Det er sjeldent for sent, og så heller ikke i denne anledning; ikke fikk jeg med meg originalslippet av dette forunderlige albumet i 1985 og jammen om ikke også reutgivelsen i 2007 skle forbi mine grådige platesamlerfingre. Men takket være en oppmerksom netthandel dalte dette verket ned i min postkasse for kort tid siden (ok da, hentelapp dalte ned i postkassen, hakke' stor nok postkasse for vinylmottak - det burde jeg egentlig tenke litt grundig gjennom).

Hvem er så Roberta Settels ? Settels er en amerikansk komponist og industridesigner som har bodd mange år i Stockholm. Hun studerte komposisjon på Juliard i New York og har også studert med størrelser som Pierre Boulez og Iannis Xenakis. Hun har komponert musikk til radio og film, men synes ikke å ha vært aktiv de seneste 10 til 15 årene. Og etter det foreliggende albumet er det supertrist at det ikke foreligger mer innspilte materiale fra denne særegne damen. Isolation! - Meinhof In Memoriam er nemlig hennes eneste utgitte innspilling og ble opprinnelig sluppet på henne egen label Music In Crisis i 1985.

Nyutgivelsen av Isolation! - Meinhof In Memoriam kom i 2007 og ble gjort av den danske labelen BIN. Originalcoveret med tekster av Settels på svensk, engelsk, tysk og fransk er reprodusert fullt ut. I følge teksten på coveret komponerer Settels "electronic music for spiritual survival". Coveret beskriver det musikalske innholdet godt; en rekke tekster på coveret slås ut av et plastomslag med en stor utflytende blodflekk og Music In Crisis skrevet med store svarte bokstaver. Albumet ble opprinnelig bare utgitt i USA, Japan og Tyskland. Musikken er en elektronisk-mot-elektroakustisk suite i fire deler; Landscape With 3 tape-recorders And…(12:03), Scenario (9:07), Isolation! (Meinhof in memoriam) (13:9) og P1 – Information? (3:33).

Isolation! - Meinhof In Memoriam er innspilt i EMS i Stockholm for 25 år siden men låter like friskt i dag. Ja kanskje vel så mye idag som den gang; åttitallets "maksimale" minimalisme er langt unna dette verkets minimale "mikrokosmos" tilnærming. Faktisk er albumet nærmere de siste 10 årenes mikrotrender, tenk Lopez eller Behrens studier i stillhet og kald frykt, og har ingenting å gjøre med tradisjonell minimalisme ala Riley, Glass og kompani.

Musikken er analog, ekstremt minimalistisk og bygd på godt tape-splitting håndtverk. Støy, stive sine-waves og sinus toner bryter opp et tilnærmet stillelandskap med litt found sounds/konkret lyd og stemmer. Utrykket bygger en vond følelse av total ensomhet og isolasjon; mørk, ubehagelig og likevel hektende lytting.

Det konseptuelle utgangspunktet - total isolasjon og ensomhet - er gjennom tittelen hektet opp mot RAF lederskikkelsen Ulrike Meinhofs skjebne; arrestasjon og svært lange perioder i isolasjon før hun avsluttet sitt eget liv på cella. Albumet oppleves likevel ikke eksplisitt politisk, mer som bruk av en ublid skjebne som utgangspunkt for forskning på isolasjon.

Isolation! - Meinhof In Memoriam er klassisk uneasy listening.

Grav deg inn og ned!

Ny vinyl fra What The ...?

C. Spencer Yeh - Songs 2002 (What The..? En sides LP)
Cometa Fever - Dead Light (What The..? En sides LP)
Matt Wellins / Zach Wallace - Split (What The..? En sides LP)
Justin Lieberman / C. Spencer Yeh - Object Lessons (What The..? Picture Disc LP)

Ny vinyl fra C. Spencer Yehs "bootleg" label.

C. Spencer Yeh er intet mindre enn hyperaktiv der han rir gjennom undergrunnen og skyter ut skudd av improv, noise og annet skurr og gruff. Og aktiviteten har mange former; hovedbølet Burning Star Core, solo under eget navn og i samarbeid med andre (særlig John Wiese). I tillegg driver han to labeler, den (hovedsaklig) kassettbaserte Dronedisco og "bootleg" vinyl labelen What The ...? Og det er sistnevnte vi skal beskjeftige oss med her, det foreligger nemlig i disse dager4 nye vinyldingser fra denne deilige labelen.

Vi begynnner med mannen selv. På C. Spencer Yeh - Songs 2002 (What The..? En sides LP) serverer mannen tre låter fra 2001/2002. Her møter vi Yeh i en tilnærmet velvetsk sonde av lyd; langt unna hans patenterte fiolin - stemmebabbel - elektronikk hybrid, her snakker vi sanger. Tre låter med klar gutteroms atttityd hvor Yeh synger med Lou Reedsk inspirasjon.

The Butter Day (3:51) åpner ballet på vakkert vis, en velvetballade med gitar og slurende sang for idag og hvilken som helst dag. Deretter følger Loose Air/Flip Backwards (7:14) som slipper opp for trommemaskin og utvidet lydbildet, det er lett å høre Suicide her. Punkete, ramlende rockmusikk slik vi liker det ; I Heard Her Call My Name, indeed. Avslutningen Remember (2:27) er mer tilbake i heroinballadeterrenget til åpningssporet. Hektende og fengende rockmusikk som får deg til å lengte tilbake dit du aldri har vært - f eks til en sen natt på en rockklubb i New York City ca 1968. I det hele tatt fint å høre Yehs take på singer/songwriter terrenget - mer takk!

Cometa Fever - Dead Light (What The..? En sides LP) er fem spor med popmusikk tungt inspirert av tidlig The Jesus & Mary Chain. Alberto Brignoccolo (vokal, gitar, bass, perkusjon) og Monica Cipollone (vokal, gitar) utgjør den søte duo Cometa Fever. Låtene er feedbacktunge, fengende og løftes til himmelen av gutt/jente vokal og har titler som Crash, Neon Baby og Dead Light. Cometa Fever har på ingen måter det truende over seg som Jesus & Mary hadde back in the day, men bandet lager fin popmusikk åkke som. Jeg liker faktisk denne bedre enn debutalbumet til The Pains Of Being Pure At Heart som det er lett å sammenligne med. Denne hører hjemme i sommermiksen.

Matt Wellins / Zach Wallace - Split (What The..? En sides LP) er neste stopp og noe ganske annet. Wellins og Wallace deler en plateside og gir oss et stykke varig instrumentalmusikk hver.

Matt Wellins Dedicated To Lovely Music, Ltd (7:11) er spilt inn New York høsten 2004. Wellins benytter seg av saksofon og computer. Boblende digital bearbeidet sopransaksofon glir stille over islagte vann. Dedicated To Lovely Music, Ltd har også en underliggende østlig inspirasjon og skaper en stor ro, og glede faktisk. Det er lett å høre at Wellins har lyttet til en mann som Terry Riley. Det er lenge siden jeg har hørt så vakker, inspirerende og varig dronende lyd som dette.

Zach Wallace er kjent fra blant annet gruppa Sun Circle og følger opp Wellins med We Are Here (9:49) som droner frem med lett melankolsk undring. Wallace benytter viola, munnspill, syngende sag og triangel til å skape denne elektroakustiske perlen.

Vi avslutter med den eneste av disse 4 utgivelsene som ikke kan klassifiseres som uomtvistelig vellykket.

Justin Lieberman / C. Spencer Yeh - Object Lessons (What The..? Picture Disc LP) er like mye av et visuelt verk som en musikkutgivelse. Musikken som Justin Liebman (vokal) og Yeh (musikk og vokal) utgyter over 10 spor er en Zappainspirert psykedelisk rock iblandet soundpoetry og støysonder. Tidvis oppleves Object Lessons litt stiv og nesten cheesy, blant annet er tekstene til tider smått umorsomme - omtrent som sen Zappa på en dårlig dag. Musikken er heller ikke veldig spenstig, selv om noen snurrende øyeblikk av hippierock dukker opp underveis.

Visuelt er det imidlertid ingenting å klage på her. Et nydelig utbrettcover og en flott picturedisc, begge med kunst av Lieberman. Han viser frem en kombinasjon av egne verk fra tidligere og spesiallagde saker for denne utgivelsen.

Den nødvendige musikken del 9

Keith Fullerton Whitman - A Bogan Apocalypse (Heavy Tapes C-60 kassett)

Mens jeg sitter og venter i spenning på at Keith Fullerton Whitmans nye 4xkassettbox på Arbor skal dumpe ned i postkassen med et lett erotisk thump, benytter jeg ventetiden til å minne alle på den allerede klassiske tapen Whitman slapp på Heavy Tapes i 2007.

Whitman har utgitt musikk på diverse format siden debuten i 1999 og etterhvert funnet sin egen form med inspirasjon fra tidlig elektronisk musikk, improv, droner og elektroakustisk musikk. Whitman er original, tålmodig og en venn av lange strekk med musikk av typen lite-skjer-og så-skjer-det-fortsatt- lite; små bevegelser med store konsekvenser og vakre landskap som bryter seg vei gjennom en tåke av lyd.

A Bogan Apocalypse er høydepunktet i Heavy Tapes solo synth serie, hvor diverse avanthoder fikk slåss med analoge synths. Dette har vist seg å være en svært krevende øvelse, i alle fall i forhold til å makte å lage varig, pirrende lyd. En som klarte dette på uvanlig flott vis var Keith Fullerton Whitman.

A Bogan Apocalypse består av nesten 50 minutter musikk, fordelt på to lange spor og en kort snutt. Høydepunktet er a-sidens lange Origade; en langsom tvinnende synthslynge som bukter seg gjennom en minimalistisk tanke på mildt og lengtende vis. Origade er melodiøst bevegende & beroligende, en trofast venn når hjernen din brenner i de små timer. En mørk rundreise som oppildner og får deg til å lengte etter...tja, en kosmisk forløsning ?

Har du blitt lullet inn i den kosmiske tåke av Origade, løftes du raskt tilbake til her og nå av den korte avslutningen på side a, 3 Minute Maroochy Dore som er en støyende liten stråle av god ulyd.

Snur du kassetten møter du den monstroøse Thud Life. Thud Life er høyspent, atonal og mimimalistisk-aggressiv. Her er det lite å hente for melodikere; Thud Life er først og fremst stemning - mørk og ensom sådan. Den gnir og gnager seg ut av høytalerne - spill den svært høyt for full effekt. Da får du frem den sugende dybden i lyden og nakkehår vil reise seg.

A Bogan Apocalypse er som alt annet på Heavy Tapes særdeles "droolworthy" og utsolgt etter ca 8 minutter. Fortvil imidlertid ikke, du finner den her: http://cassettetapesuperstar.blogspot.com/search/label/Keith%20Fullerton%20Whitman

Tyngre enn en veldig tung ting del 26

Stinking Lizaveta

Stinking Lizaveta er en power trio fra Philadelphia som spiller tung instrumental rock. Uttrykket er sært, kantete og aggressivt, nærmest en freejazzinspirert tungrock uten vokal. Musikken er oppfinnsom på grensen til det hysteriske. Bandet er oppkalt etter en karakter fra Dostoevskys Brødrene Karamasov, men det hadde du selvfølgelig forstått for lenge siden. Stinking Lizaveta består av Yanni Papadopoulos (gitar), Alexi Papadopoulos (elektrisk ståbass) og den fenomenale kvinnelige trommeslageren Cheshire Agusta. De tekniske ferdighetene er like høye som energinivået, og det sier ikke så rent lite. Seks album har det blitt siden debuten i 1996, jeg har hatt mest utbytte av de seneste slippene.

Anbefalt:
Stinking Lizaveta - Scream of the Iron Iconoclast (At a Loss cd 2007)
Stinking Lizaveta - Sacrifice and Bliss (At a Loss cd 2009)


Striborg

Striborg er nok et en manns bm band, men jammen om vi ikke står foran noe utenom det vanlige her. Sin Nanna holder til i Tasmanias skoger og titter visstnok frem kun ved innspilling av musikk eller avholdelse av konserter. Musikken er en kombinasjon av den mest truende undertrykte ambient og en ulignelig superlo-fi bm med kassetrommer og råtten buzz. Sin Nanna startet opp i 1994 og holdt det gående med demoutgivelser i 10 års tid før den første "ordinære" utgivelsen ble sluppet i 2004. Southern Lord har lagt sin elsk på Striborg og sørger for at verden blir beriket med hans misantropiske grynt fra skauen.

Striborgfansen forsøkte å få mannen valgt til revisor for Pennsylvania i 2008, merkelig nok lykkes ikke dette forsøket. Og det på tross av at hans slogan var "To conquer state finances with grim malice". Hjelpe meg.

Anbefalt:
Striborg - Nefaria / A Tragic Journey Towards The Light (Southern Lord cd 2006)
Striborg - Embittered Darkness / Isle De Morts (Southern Lord cd 2006)
Striborg - Ghostwoodlands (Displeased cd 2007)


Sunn O)))

Kongene av avantmetal og dypdoom startet opp i 1998 og består fortsatt av de to lystige herrene Greg Anderson og Stephen O'Malley, begge på gitarer og bass. I tillegg til hovedbølet Sunn O))) har gutta hatt og har en rekke sideprosjekter gående, sammen og hver for seg. Vi nevner i fleng Goatsnake, Burial Chamber Trio, Pentemple, Thorr's Hammer, Ascend, Burning Witch, Aethenor, Khanate, Ginnungagap, Fungal Hex, KTL og Grave Temple.

Sunn O))) har tatt metal og doom så langt ut som vel mulig. Utgangspunktet kan beskrives som om du tok en Black Sabbath jam, la på stiften og snurret plata saaaakte rundt. En saftig seig suppe av stillestående gitarriff som går og går i det uendelige. En egenutviklet gitardrone med mektig hekt. Live fremstår bandet som noe for seg selv, forkledd i munkekapper med supervolum og blyriff hengende helt stille i lufta. Det er ikke tilfeldig at bandet er oppkalt etter Sunn amplifiers for å si det sånn. O'Malley og Anderson er også store fans av Earth, og navnet er også en apropos til dette bandet - solen snurrer rundt jorda. Clever ikke sant?

Sunn O))) samarbeider med en rekke musikere på sine utgivelser, så som Julian Cope, Attila Csihar, Joe Preston, Runhild Gammelsæter, Malefic fra Xasthur, Wrest fra Leviathan, John Wiese og mange flere. Og glem nå ikke fellesutgivelsen Altar med selveste Boris. O'Malley og Anderson har på mange vis blitt avantmetallens hærførere og det er slett ikke ufortjent. Disse gutta kommer du ikke utenom. Egentlig er alle deres utgivelser nødvendige, er du fersk starter du likevel med de nedenstående.

Bandet startet opp Southern Lord i 1998 og har utgitt mesteparten av sitt materialet på denne labelen siden.

Anbefalt:
Sunn O))) - The GrimmRobe Demos (Southern Lord cd 1999)
Sunn O))) - White1 (Southern Lord cd 2003)
Sunn O))) - White2 (Southern Lord cd 2004)
Sunn O))) - Black One (Southern Lord cd 2005)
Sunn O))) & Boris - Altar (Southern Lord 3lp 2006)
Sunn O))) - Dømkirke (Live In Bergen Cathedral 031807) (Southern Lord 2lp 2008)



The Sword

Litt tvilsomt om The Sword kvalifiserer for denne gjennomgangen. Denne gjengen skal ikke beskyldes for å ha funnet opp kruttet. Men noen ganger må det rockes tungt og smått hjernedødt, og da duger The Sword utmerket med sin oppdaterte slyngelrock goes Black Sabbath. Bandet fra Austin, Texas har sluppet to album med tungrock av ok kaliber, godt krydret med fantasytekster og usunne mytologiske oppheng.

Anbefalt:
The Sword - Age of Winters (Kemado Records cd 2006)
The Sword - Gods of the Earth (Kemado Records cd 2008)


T.O.M.B.

T.O.M.B. fra Pennsylvania er Jack Gannons enmanns bm/noise orkester, som fikk grunnen til å riste under seg da debutalbumet ble sluppet løs på en uforberedt verden i fjor. T.O.M.B (Total Occultic Mechanical Blasphemy) er en original og saftig miks av industriell dronetaktikk, råtten black metal og noise. Et blytungt og knurrende skremselsbilde som er nådeløst og kompromissløst. Og etter endt lytting blir du selvfølgelig sittende igjen som en lallende idiot som bare vil ha mer juling.

Anbefalt:
T.O.M.B. - Macabre Noize Royale (Todestrieb Records cd 2008)


Taake

Trondheimsbandet Taake bekreftet sin posisjon som norges kanskje beste (bm) band med fjorårets slipp, fjerdealbumet Taake. Musikken velter seg i kald norsk natur iblandet hatfull vokal og sterk buzz. Taake tar den primitive necrovarianten og blander den godt ut med symfoniske innslag og musikalsk oppfinnsomhet. Gjennom over ti års virke har bandet perfeksjonert sitt urfrostne uttrykk. Lytt til det lange grimme avslutningssporet Velg Bort Livet på seneste slippet for bevis. Huttetu!

Anbefalt:
Taake - Over Bjoergvin Graater Himmerik (Wounded Love cd 2002)
Taake - Hordalands Doedskvad (Dark Essence Records cd 2005)
Taake - Taake (Svartekunst Productions cd 2008)

Eat Skull - Wild And Inside (Siltbreeze cd)

Etter Siltbreezes comeback i 2007 har labelen gitt verden en god haug fin musikk. De aller fleste utgivelsene er i god Siltbreeze-ånd. Det vil si en punk/diy/garage estetikk hvor inspirasjon fra Guided By Voices og TV Personalities ligger i bunn og musikken overraskende ofte løftes opp til et eget uttrykk. Kjennetegnet for den nye generasjonen Siltbreezeband er en god sans for låten, den oppløftende melodi - ofte begravet i skurr og lo-fi produksjon. Band som Pink Reason, Factums, US Girls, Psychedelic Horseshit, Fabulous Diamonds, Sic Alps, Tit Machine og ikke minst Eat Skull har løftet Siltbreeze opp til en av de suverent mest interessante labelene idag. Nå er det en viss backlash på gang i enkelte hipsterkretser (sjekk f eks Tony Herrington i siste nummer av The Wire), Siltbreezeartistene er ikke "ekte" og brenner ikke ?? - Her blir jeg målløs rett og slett; Tony tar feil. Siltbreeze spytter ut gode rockplater med unge, friske band - intet mer og intet mindre.

Portlands Eat Skull ga ut sitt første album i fjor. Sick To Death (Siltbreeze) gav oss 14 kjappe garage/diy stumpere levert med dødsforakt, popsensibilitet og lo-fi produksjon. En fin debut var det, selv om den nok ikke nådde de svimlende høydene til for eksempel Sic Alps og deres U.S. Ez album (også på Siltbreeze). Det låt litt uferdig og workmanlike til tross for mye energi og stort pågangsmot.

På sitt nye album Wild And Inside må det imidlertid være lov å melde at Eat Skull har funnet storformen. Wild And Inside har ryddet opp litt i lydbildet uten at den tunge kjeller/garasje lyden vi liker så godt har forsvunnet. Samtidig er låtene bedre, ja de er til tider svært slitesterke og fengende. Albumet utgyter stor sans for den gode poplåt; tenk Ray Davis, Velvetpop og TV Personalities. Jeg tror jammen jeg lukker øynene og hiver inn klassisk Flying Nun pop som referanse også gitt. Ut av dette kommer det tregreps superpop med smukk femmebacking vokal fra Karianne fra The Whines og Kilynn fra selveste Little Claw.

Favoritter? Tja, åpneren Stick To The Formula er uptempo Guided By Voices-perfeksjon, for en låt! Heaven's Stronger er en poppunkete kjappis med durende orgel og skurregitarsolo. Who's In Control er Lennons Power To People oppdatert med Karianne og Kilynn på vokal bak skurrskurr akustisk gitar. Surfing the Stairs er en smul synthballade og Dawn In The Face er countryhumpende singersongwriter pop. Jeg må også nevne avlutningssporet Oregon Dreaming som er uptempo perfectopop med nydelig, fxbegravd gitarsolo og synth ala Joy Divisions Atmosphere.

Wild And Inside er 12 perler på under halvtimen. Hva mer kan man forlange ?

Lytt også til:
Sic Alps - U.S. Ez (Siltbreeze LP)
Eat Skull - Sick To Death (Siltbreeze LP)
Psycheldeic Horseshit - Magic Flowers Droned (Siltbreeze LP)
Television Personalities - And Don't the Kids Just Love It (Rough Trade LP)
Guided By Voices - Alien Lanes (Matador cd)