Årets beste metalplater 2009

Da er jeg klar med årets beste metalplater for 2009, og det er bare å konstatere at det skjer ualminnelig mye i metalundergrunnen og i det store dyret vi kan kalle avantmetal. Mye å glede seg over altså. Det aller morsomste i år er norske Fysisk Format som med svært sikker labb har sluppet en stabel flotte hardcore/metal varianter som alle fortjener din oppmerksomhet. Kaospilot, Dominic, Årabrot og Obliteration hører alle hjemme blant de utgivelsene som vil huskes fra 2009.

De aller beste:

Ride For Revenge - Wisdom Of The Few
I Shalt Become - The Pendle Witch Trials
Converge – Axe To Fall
Bong - Bethmoora
Circle Of Ouroborus - Tree Of Knowledge

Resten av de beste:

Amocoma - Go To Hell
Kaospilot - Shadows
Dominic - Nord
Årabrot - I Rove
Obliteration - Nekropsalms
Black Boned Angel - Verdun
Marduk - Wormsblood
Aluk Todolo - Finsternis
Code - Insplendent Grotesque
Underjordiska - Dystert Vilse
Impetuous Ritual - Relentless Execution Of Ceremonial Excrescenc
Katharisis - Fourth Reich
Wolok - Caput Mortuum
Happy Days - Happiness Stops Here...
Bong - Bong
Deathspell Omega - Veritas Diaboli Manet In Aeternum: Chaining The Kacheton
Necrofrost - Blackeon Lightharvest
The One - I, Master
Ancestors - Of Sound Mind
Diamatregon - Crossroad
Funeral Mist – Maranatha
Drudkh – Microcosmos
Portal – Swarth
Sunn O))) – Monoliths & Dimensions
Absu – Absu
Tombs – Winter Hours
Heaven And Hell – The Devil You Know
Anaal Nathrakh – In The Constellation Of The Black Widow
Arckanum – ÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞÞ
Baroness – Blue Record
The Devils Blood – The Time Of No Time
Gorgoroth – Quantos Possunt Ad Satanitatem
Coalesce - Ox
Kylesa - Static Tensions
Isis - Wavering Radiant
Nile - Those Whom The Gods Detest
Keelhaul - Keelhaul's Triumphant Return To Obscurity
Gnaw Their Tongues - All The Dread Magnificence Of Perversity
Liturgy - Renihilation
Lebenden Toten - Near Dark
Coldworld - Melancholie 2

Alarm ! Spalten for urolig musikk

Uton - Unexplained Objects (Dekorder lp)
Ramleh - Valediction (Second Layer Records cd)
Part Wild Horses Mane On Both Sides - Blew In The Face (Chironex Records lp)
Alter - Dusk-Dawn (Wolverspent lp)
Inca Ore - Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp)

Vi begynner i Finland hvor skogspsykedelian fortsatt holder stand, selv om det er litt lengre mellom de helt store utskeielsene these days. Men Jani Hirvonen aka Uton holder stand, og er bedre enn noensinne. Det er godt å få lagt vantene på en lp fra denne kanten. Det er unektelig litt enklere å fokusere ørene på dette enn den store strømmen av cd-rs og kassetter mannen sender vår vei i stødig tempo. Unexplained Objects (Dekorder lp) er en rent ut stilig plastdings, full av korte spor med bearbeidet vokal over my(s)tiske synthbobler og annen elektronikk. Albumet omhandler visstnok det ytre rom, uten at det føles på kroppen sånn direkte; ikke akkurat spacerock eller koschmiske music - mer av en kryptiskelektronisk bearbeiding av den finske undergrunnsmusikken som har beriket vårt sjelsliv de siste ti årene. Snodig, fremmed og fint.

Det er stas å kunne tippe hatten til Ramleh og konstatere at den knugende engelske duo er tilbake for alvor. Gary Mundy og Anthony Di Franco tittet frem med den ok 10" Switch Hitter / The Machines Of Infinite Joy i fjor, etter mange år uten en eneste ulyd. Her leverte de støyrock av mildt interessant kaliber, uten å nå høydene til f eks Be Careful What You Wish For albumet fra 1995. Det var derfor en solid overraskelse når Valediction (Second Layer Records cd) kom ut av høytalerne med et stygt power elektronisk skrell. Valediction er en reise tilbake til Ramlehs røtter og oppstart - tenk Broken Flag utgivelser ca 1984. Valediction består av seks spor (Valediction I - VI) og setter opp et et hektisk støyende elektronisk uttrykk i farger som trykker deg opp mot nærmeste vegg. Elektroniske støyflater blandet med noe i retning av støyrock over hysterisk Mundyvokal og nesten Skullfloweraktige gitarvegger. Valediction er fargesprakende og suger deg inn.

Vi holder oss i England og tar turen innom Sheffield hvor Part Wild Horses Mane On Both Sides omsider har sluppet sin første vinylplate. På Blew In The Face (Chironex Records lp) gir Pascal Nichols (trommer og litt stemme) og Kelly Jones (fløyte/elektronikk) nye prov på sin rett unike blanding av dronetaktikk, free jazz og improv. Blew In The Face gir oss en side med studioinnspillinger og en side live fra Den Haag i 2008. Musikken på studiosiden er løs og fri, den ramler frem på Nichols spill, han høres ut som en kombinasjon av John Drumbo French ca Trout Mask Replica og en tungsindig munk som virkelig har begynt å tvile på sin tro. Over dette balanserer Jones seg frem med fløytespill dominert av lange melankolske toner og tilbakelent improvisasjon. Det drøyt tyve minutter lange liveopptaket fra Haag er mer foroverlent psykedelisk og kaotisk, med skumle synthtoner-mot-sinus over stemmeloops av fare. Og selvsagt med Jones eminente fløyespill.

Over i U.S.A finner vi den første utgivelsen på bandet PussyGutts nye label. Alter er da også dekknavnet til Blake Green fra nettopp PussyGutt og Dusk-Dawn (Wolverspent lp) er en sakte reise i doomtaktikk. To sidelange spor som sakte bygger opp en seig stemning av lengsel. Ikke mye teenage lust her gitt, mer av en svartkledd angstnevrose med akustiske virkemiddel og ro. Ikke no' stress, ikke no' kvlt, bare lange, sløye strekk av godstemning fra krypten. Green har med PussyGutt vist at han er i stand til å skape stemning og beviser det igjen her.

Da Eva aka Inca Ore slapp sine første cd-rs for noen år siden ble undertegnede satt ganske så ut. Hun leverte sykt dype og fxbadede mumletoner fra en helt annen planet. Siden har hun vel hatt litt problemer med å nå de samme høydene igjen, selv om Silver Sea Surfer School (Not Not Fun lp) så absolutt har sine øyeblikk. Hun låter fortsatt som en lo-fi undervannsutgave av garasjeCocteau Twins. Dette nye albumet representerer en liten fornyelse, tilnærmingen er mer akustisk støyende og tapekuttende. Helt ok spør du meg.

Årets plater 2009

2009 var vel et år på det jevne rent kvalitetsmessig. Likevel har det selvsagt blitt laget en stor stabel fine ting. Intet spesielt nytt under solen, selv om den tungt krautinspirerte kosmosmusikken har vokst seg stor og sterk igjen i år. Den beste i denne klassen er Daniel Lopatin, som under sitt alter ego Oneohtrix Point Never ga ut flere obligatoriske lp'er. Disse ble samlet på den fine dobbelcd'en Rifts.

Ellers holder japanerne standen som undergrunnspsychens herskere, og det aller beste fra den kanten i fjor var Up-Tight med lp'en The Beginning Of The End. Her blandes psychedelia med tung Suicide vibb og den obligatoriske Velvet følelsen.

Det aller gledeligste på musikkfronten i fjor var imidlertid Bill Orcutts comeback. Orcutt har ikke rørt på seg musikalsk på 12 år, dsv siden Harry Pussy la inn årene. Når han nå er tilbake er det med bravur. Hans New Ways To Pay Old Debts er en knasende oppvisning i gitarspill med tung improv- og rockfaktor. Umistelig.

De tre aller beste :

Up-Tight - The Beginning Of The End
Bill Orcutt - New Ways To Pay Old Debts
Oneohtrix Point Never - Rifts

De ti nesten like fine :

Incapacitants - Tight
Mark McGuire - VDSQ Solo Acoustic
Cold Cave - Cremations
David S Ware Quartet - Live in Vilnius
Ai Aso - Aida
Emeralds - What Happened
Peter Kolovos - New Bodies
Dirty Projectors - Bitte Orca
Le Corbeau -Evening Chill/Montréal of the Mind
Nurse With Wound - The Surveillance Lounge

Runner ups verdt å ha :

Little Claw - Human Taste
Mount Eerie - Wind's Poem
Blues Control - Local Flavor
Tony Tears - Voci Dal Passato
True Widow - True Widow
The Van Patterson Quartet - Live At F.W.
Harappian Night Recordings - The Glorious Gongs of Hainuwele
Clubroot - Clubroot
Shit& Shine - 229-2299 Girls Against Shit!
Evangelista - Prince Of Truth
Cold Cave - Love Comes Close
Emeralds - Emeralds
Sabu Orimo - Wind Songs
Christina Carter - Seals
Bill Dixon/Aaron Siegel/Ben Hall - Weight/Counterweight
Julian Lynch - Orange You Glad
Chris Corsano - Another Dull Dawn
Richard Youngs - Beyond The Valley Of Ultrahits
Orphan Fairytale - Ladybird Labyrinth
Eat Skull - Wild And Inside
Jim O'Rourke - The Visitor
Ben Frost - By The Throat
The XX - XX
Gary War - Horribles Parade
Pan Sonic & Keiji Haino - Shall I Download A Blackhole And Offer It To You?
Wild Beasts – Two Dancers
Bill Callaham – Sometimes I Wish We Were An Eagle
Raekwon – Only Built 4 Cuban Linx… Pt II
Grippers Nother Onesers - Grippers Nother Onesers
Hobo Sonn - The Thundering Nature Of Reality
Li Jianhong - Lovers With Cloisonné Bracelet
Yasushi Ozawa - Some Fragments Of Bass Performance
Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo - Keiji Haino/Masataka Fujikake Duo
Sanhedrin - Sun Head Ring
Wolf Eyes - Always Wrong
Current 93 - Aleph at Hallucinatory Mountain
Nurse With Wound - Space Music
Mark Mc Guire - A Pocket Full Of Rain
Ducktails - Landscapes
Black Joker - Watch Out!
K2 - Chameleon Ballet
The Beets - Spit in the Face of People Who Don't Want To Be Cool
Leyland Kirby - Sadly, The Future Is No Longer What It Was
Legion Of two - Riff
Home Blitz - O.ut O.f P.hase
Night Control - Death Control
Black Vomit - Jungle Death
Fever Ray - Fever Ray
Richard Ramirez & MSBR - Negative/Offensive: A Tribute To The New Blockaders
Matt Krefting - I Couldn't Love You More
Sachiko - Golden Hypnos
Real Estate - Real Estate
Infinity Window - Artificial Midnight
Bill Frisell - Disfarmer
Pens- Hey Friend! What You Doing
Explorers - Bermuda Telepaths
Magik Markers - Shame Mask
Acoustic Family Creeps - Play Live In The Woods (1 sides lp, ingen label)

Jeg følger opp med årets metal og årets reutgivelser om ikke lenge. Følg med!

Tom Waits del 3 - The Heart Of Saturday Night

Etter traumatiske turneer som oppvarmer for blant annet Frank Zappa (Zappas publikum "tok" ikke Waits' særegne form og humor for å si det pent), ristet Waits av seg skuffelsen over dårlig salg av debutalbumet Closing Time og gikk i 1974 i studio og spilte inne det albumet som skulle bli slupppet i oktober 1974 under tittelen The Heart Of Saturday Night. Også dette albumet ble sluppet på Asylum Records. Den unge plateselskapsjefen David Geffen hadde ikke mistet troen på Waits.

På The Heart Of Saturday Night jobbet Waits for første gang sammen med produsenten Bones Howe. Howe var en erfaren produsent og tekniker som i tilegg til å ha jobbet med Elvis Presley, Jerry Lee Lewis og The Association hadde god kunnskap og erfaring fra jazz (blant annet Ornette Coleman) og smoothsangere som Frank Sinatra. Howe og Waits fant fort tonen og startet med dette et samarbeid som skulle vare tiåret ut.

Der Closing Time var full av romantiske sanger om kjærlighet og lengsel var The Heart Of Saturday Night mer neddempet poetisk i sine beskrivelser av levd liv og nattens bravader on the wrong side of the tracks. Dette albumet var på mange vis inngangen til Waits barfly triologi som skulle realisere seg de neste årene, med albumene Nighthawks at the Diner (1975), Small Change (1976) og Foreign Affairs (1977).

The Heart Of Saturday Night er nydelig arrangert, spilt og produsert. Stemningen settes ved coverbildet, som er en variant over nettopp Sinatras klassisk nattplate In the Wee Small Hours. På dette albumet rigger Waits seg til ved piano og klemmer ut 11 originaler med jazzmarinert og melankolsk barmusikk med tekster direkte nedstigende fra beatpoeter som Kerouac og kompani. Bones Howe plukket et supert lag med musikere som var vel bevandret i både pop og jazz. Pianisten og arrangøren Mike Melvoin hadde en betydelig innvirkning på sluttresultatet, og hadde med seg flinke folk som gitaristen Arthur Richards, bassisten Jim Hughart, trommeslageren Jim Gordon og Tom Scott og Oscar Brashear på blåsere.

På The Heart Of Saturday Night møter vi for første gang Waits som den beatrappende hipsteren, resiterende teksten - med soleklar inspirasjon fra albumet Kerouac spilte inn sammen med jazzmusikeren Steve Allen (Poetry For The Beat Generation, Hannibal Records lp 1959). På Diamonds On My Windshield dytter akustisk bass og vispetrommer Waits frem når han rapper frem teksten om en løs fugl på jakt etter et eller annet, jagende fra by til by.

Waits utvikling og fokus skinner gjennom allerede på den sløye åpneren New Coat Of Paint. Her er Tom dypt nede i late night jazzy vibber. Låta er svingende og mildt funky, med Melvoin på el piano. San Diego Serenade er en vakker kjærlighetsballade som slekter på Martha og Rosie fra Closing Time. Supersentimentalt fra den steingamle Waits som var bare 25 år i 1974. Men sjelen hans - minst 100 år. Deretter følger den sløye bluesen SemiSuite, med deilig mute trompet og et piano/blås stikk som hekter godt. Shiver Me Timbers er minst like god, og her er vi i amerikanaland. Tenk Old 55, og nesten hans samtidige som Eagles og Jackson Browne.

Side 1 avsluttes med tidligere nevnte Diamonds On My Windshield og det klassiske tittelkuttet. The Heart Of Saturday Night er en gitarballade med tekst om helgens gleder etter en hard arbeidsuke. Vår helt sitter i Oldsmobilen med armen rundt dama og cruser rundt, letende etter The Heart Of Saturday Night. Teksten er empatisk og uten bitter ironi. En slik tekst en ung Springsteen kunne skrive.

De 6 sangene på side 1 er noe av det beste Waits har skrudd sammen noensinne, og det er nesten ikke til å unngå at kvaliteten faller litt på side 2.

Åpneren på side 2, Fumblin' With The Blues er en pastisj på tyvetallets jazz, og ikke annet enn et hvileskjær. Please Call Me, Baby er derimot en sikker vinner. Waits synger som en klassisk crooner over et dypt, skinnende arrangement med strykere, visp, akustisk bass og piano. Han synger om å exercise my devils - indeed.

Depot, Depot er Waits på det jevne, og Drunk On The Moon har en kul tekst om storbylivet og neon, men er mer middels musikalsk sett.

Albumet avsluttes med et apropos til tittelsporet. På The Ghosts Of Saturday Night (After Hours At Napoloeone's Pizza House) mimrer Waits om jobben han hadde i ungdommens San Diego. Alt pakket inn i en jazzy balladeform som passer teksten som hånd i handske.

Tony Tears - Voci Dal Passato (Manium Evocandorum Doctrina cd)

Vakkerdyster musikk fra Italia.

Tony Tears er et enmannsprosjekt fra Italia som nå er ute med sitt første fulle album. Vår mann Tony Tears synger og trakterer alt av instrumenter selv.

Undertegnede er ualminnelig svak for den progressive rocken som italienske band og artister klemte ut på syttitallet. Uttrykket var ofte en blanding av tidstypiske, anglofile progtrekk, tunge drag av romantikkens musikalske estetikk og ikke minst melankoli i bøtter. Alt fremført på skjelvende italiensk. Dette særegne uttrykket treffer undertegnede midt i planeten.

Det er kanskje vanskelig å finne noen direkte link mellom progrocken fra den gang det begav seg og dagens Tony Tears. Sniker vi øret litt under førsteinntrykket av Voci Dal Passato dukker det imidlertid opp en rekke digge referanser. Tony Tears spiller gloomy metal-mot-goth med sørgmodiginsisterende vokal som drypper av middelhavsk melankoli.

Tony Tears er inspirert av doom, du kan høre Black Sabbath, St Vitus og sågar Electric Wizard i deres miks, men lyden er nærmere en klassisk hardrock produksjon ca 1976 enn dagens seigdyriske doomattack. De legendariske soundtrackheltene Goblin er svært hjertelig tilstede i Tony Tears sitt lydbilde, det samme er det mystiske progdoombandet Jacula som slapp en rekke slemme plater på syttitallet.

Musikken er deilig tilgjengelig, full av riff, keyboards og dronete synthstrekk - bak en vokal badet i ekko. Vokalen nærmer seg snakkesang og resitering til tider, og det passer uttrykket godt. I tillegg er her gitarsoli over en lav sko.

Voci Dal Passato inneholder åtte spor, og ingen fillers. Et flott hele faktisk. Jammen om vi ikke snakker album her gitt. Det lages fortsatt den slags.

Blir jeg torturert til å nevne favoritter holder jeg en knapp på Terza Profezia og den lange, dystre Mondo Parallelo. Og la meg ikke glemme åpneren Le Ossa E Il Fuoco.

Slett ikke verst.

Krauthelter - Brave New World

Brave New World - Impressions On Reading Aldous Huxley (Vertigo lp 1972)

Glemt krautrockperle fra kortlivet prosjekt.

Brave New World var et kortlivet studioprosjekt ledet av irlenderen John O'Brien-Docker (gitar, vokal, perkusjon, keyboards). Han hadde hjelp av Luca Lindholm (bass, keyboards), Dicky Tarrach (trommer), Herb Geller (fløyte, saksofon, vokal), Reinhardt Firchow (recorder, fløyte) og Thomas Kuckuck (tekniker).

Bandet ga ut sitt eneste album i 1972. Impressions On Reading Aldous Huxley er i all hovedsak et instrumentalt stykke musikk som vandrer på en ganske original progrock sti et sted mellom middelaldermusikk, jazz-rock, acid folk og mer tradisjonelle anglofile proganslag.

Platen og prosjektet er selvsagt en hommage´ til den engelske forfatteren Aldous Huxleys (1894-1963) dystopiske roman Brave New World. Boken ble utgitt i 1932 og tar for seg et London i det 26. århundre. Tunge fremtidsvisjoner om bioteknologi, reproduksjonsteknologi og et liv uten bekymringer som følge av at alle "normale" veier til lykke (familie, kunst, vitenskap, osv) er fjernet og erstattet av et dypt hedonistisk samfunn med fri sex og tung bruk av kunstige stimuli.

Musikken er ikke like dyster som boka og er preget av en original fusjon av ymse stilarter og det tidlige syttitalls suverene mangel på frykt for det pretensiøse og storslåtte. Musikken skifter mellom psykedeliske og utflytende småstykker og lengre improvisasjoner. Albumets kjerne og substans finner du på b-sidens sytten minutter lange The End, hvor fløyte og blås bæres frem på en seig beat støttet opp av fint syntharbeid og lange strekk av nestenjazz. A-siden har flere kortere stykker, der særlig den fløytedrevne og easylisteninginspirerte Lenina er fin lytting.

Brave New World oppløste seg i seg selv og fløt ut i det store krautkosmos etter kort tid, og Impressions On Reading Aldous Huxley har blitt stående som en mytisk krautklassiker. Vel fortjent spør du meg.

Og jammen om ikke denne perlen nå også er tilgjengelig på cd for første gang. Men vær kjapp, den forsvinner sikkert raskt igjen.

To svarte beist

Dead Peni - 2-4+1 (Blossoming Noise cd)
Black Vomit - Jungle Death (Rusty Axe cd)

Det er synd å si det, men andelen må-ha noise utgivelser har falt dramatisk det siste året. Høydepunktene for undertegnede har faktisk vært gamle helter som Incapacitants med Tight og Lon Guy, Wolf Eyes på Hospital Recordings, John Wiese og Lasse Marhaugs forskjellige aktiviterer. Vi har også fått noen fantastiske reutgivelser (30cd box fra Hijokaidan, Government Alpha 4cdbox og Incapacitants 10cd box (de to sistnevnte på Marhaugs eminente Pica label)). Hva har skjedd? Noen skylder på at neofascistiske tullinger har tatt over ballet. For meg ser det mer ut som om mange artister tråkker i utslitte spor og ikke evner å finne veien ut av den store støystormen med noe fornuftig under armen.

Det er likevel grunn til å fatte et visst håp, det skjer nemlig ting i grenselandet noise/noiserock/doom. Band som det bestandige Skullflower (Matthew Bower gir seg aldri!),Wicker King Wicker og Blue Sabbath Black Cheer har spyttet ut fine ting, og det samme har de to bandene vi skal se nærmere på her. Dead Peni og Black Vomit lagde sågar noe av den skarpeste luten som ble utgitt i fjor.

Dead Peni er prosjektet til en viss Dave Phillip (vokal, bass, trommemaskin og tapes), og han har hjelp av Christian Weber på trommer. 2-4+1 er bandets andre utgivelse (etter en egenutgitt cd i 2004) og består av tre lange spor. Uttrykket er dominert av en sakte vals over Godfleshaktige seigbevegelser badet i lammende støy både i dypet av lydbildet og helt oppe i trynet på deg. Phillips har forstått hvordan man bygger opp intensitet og hekt; han løfter musikken ut av flytende, nesten spacerockaktige ikkebevegelser av stor skjønnhet og over i lange, tunge drag av svart feedback og støy over en saktegående rytme av trommemaskin og slagverk. Tidvis kan 2-4+1 sende tankene hen til italieneren M. Bianchis industrielle øvelser fra tidlig åttitall. Musikken er industrielt cinematisk, med et mildt dryss av melodi dypt i lydbildet. Mumlende vokal langt nede og drøye støysonder pakket rundt det hele. Totalt blir det et langstrakt svartdoom stykke musikk som bør falle i smak hos både støyhoder og doomfanatikere.

Black Vomit er en sentral aktør i den verdensberømte black psychedelia from Sheffield bølgen (kødda). En gruppe band fra stålbyen har de siste par årene slippet et knippe limiterte lydskjelv på cd-r. De fremste blant likemenn er Ice Bound Majesty, Drukka og Black Vomit. Jungle Death er meg bekjent det første fulle albumet fra den svartpsykedeliske horde Black Vomit. Black Vomit maler med bred pensel på store lerret. Black Vomit tar opp i seg black metal, støy, droner, post rock, krautaktige motorrytmer og alle typer annen undergrunns crud. Jungle Death består av tretten spor, som varierer fra korte snutter til tretten minutter lange utblåsninger. Jungle Death er en allsidig avant heavy black metal plate som på mange vis hvisker ut grensene mellom black metal og undergrunnsrabalder av ymse sort. Black Vomit kan skape stemning og bråker ikke for å bråke; de bråker for stemningen skyld, for uttrykket skyld. Bandet makter også å holde seg i skinnet til tider; det er flater av mørk skjønnhet både her og der.

Dermed er Black Vomit kjapt på sporet av DEN STORE SVARTE LYDEN.